Tollef Larsson

Mat var det som sto i hodet på NN-fangen Tollef Larsson under det tre år lange fangeoppholdet. Han glemmer aldri koppen med varm sjokolade han fikk da han ble reddet av de hvite bussene.

Tollef Larson var student på Blindern i Oslo da krigen kom 9. april 1940.
På ettersommeren året etter kom han i befatning med illegalt arbeid.
– Det var en illegal gruppe som jobbet på Blindern, og en dag ble jeg spurt av en kamerat om jeg kunne reise rundt i østlandsområdet og registrere tyskere. Jeg var borte i et par-tre dager, og kom tilbake og rapporterte. Jeg skjønte ikke helt hva jeg drev med, men i ettertid så fikk jeg vite at noe lignende hadde skjedd over hele landet, forteller Tollef.

I januar 1942 ble Tollef spurt av en annen, litt eldre studiekamerat om han kunne dra noen turer over svenskegrensen med noe i ryggsekken. Tollef ante ikke hva det var eller hvem han jobbet for, men gjorde som han ble spurt om.
– Jeg fikk tilbud om en revolver, men jeg hadde jo aldri hatt befatning med våpen og var nærmest pasifist, så jeg takket nei, forteller Tollef.
To ganger gikk Tollef på ski til en bondegård og utvekslet materiale med en mann fra Sverige uten å bli tatt. Men den tredje gangen gikk det galt. Det var i mai 1942.
– Jeg hadde med meg en kar som skulle bli kjent med den samme ruten. Vi gikk langs veien da en nazist syklet forbi. Han snudde og syklet tilbake og like etter kom lensmannen kjørende og arresterte oss, rett og slett.

Etter krigen fikk Tollef vite at han hadde jobbet for en spionorganisasjon som het XU, og at innholdet i sekken var materiale om kanonoppstillingsplasser for antiluftskyts på Sola.

Tollef ble først sendt til Bredtvet fengsel på Grorud. Deretter kom han i fengsel i Møllergata 19 hvor han var helt til november før han ble sendt til Grini og etter hvert til Tyskland.

I mai 1944, etter en måneds reise fra Oslo kom Tollef frem til bestemmelsesstedet.

Tollef ble NN-fange og havnet i leiren Natzweiler, høyt oppe i fjellene i Alsace, på grensen til Frankrike. Fangene levde under fryktelig forhold, og fokuserte naturlig nok mye på mat:
– Jeg havnet på sykebrakka i Natzweiler, og der lå jeg sammen med Fredrik Dietrichson fra Oslo, jeg tror han var hovmester på en restaurant. Han lå og fantaserte om å servere de mest fantastiske måltider, for det hadde han jo greie på.

Tollef måtte tilbringe tre julaftener i fangenskap. Det satt spor:
– Det å tilbringe julen i et isolert mannfolks samfunn bak piggtråder og elektriske gjerder ga på mange måter julen en ny dimisjon, en samholdsdimensjon utover den snevre familie. Med beskjedne midler fikk man ordnet seg til ganske godt. Der var alle yrker representert, oppfinnsomheten representert, man kan trygt si at vi hadde det hyggelig akkurat da. Vi tok hverandre i hånden og sa: ”neste jul gutter, neste jul er vi hjemme.” Det var som et ekko av jødenes tusenårige refreng ved nyttår, neste jur, neste år i Jerusalem. Men mens jødenes hilsen var mer et ritual, så trodde vi virkelig på neste jul i et mer hjemlig miljø, man kan tenke seg hvordan lengslene i dette mannfolksamfunnet hadde en sterk komponent av det myke og milde.
I 1942 hadde Tyskland seiret på mange fronter, håpet om en hjemjul i 19943 tentes foran Stalingrad, krigens vendepunkt. Men vi befant oss fortsatt på Grini i Østre Bærum og gjentok vårt refreng med enda sterkere overbevisning i julaften 1943. Det er bare to ting jeg husker fra julaften 1944, en emaljebolle med brun saus og et par kjøttstykker, og nordlendingen som stod på en taburett og sang, ”Og eg veit meg et land.”

Denne dagen var som de øvrige monoton og trist, vi stod hele dagen ute mellom leirbrakkene tett sammen i varmekule for å holde kulden ute og humøret oppe. Stedet var Dachau, men altså det helt usedvanlige var denne brune sausen, et under mot bakgrunn av den daglig vassende ubestemmelige suppe og beskjedne brødskalk.
Vår nordlending, jeg har glemt hans navn, syntes nok at vi denne dagen måtte få opp stemningen litt da vi om kvelden hadde sluppet inn på brakka, så sang han da om landet langt der oppe mot nord mellom høgfjell og fjord.

Vi som kom her fra Oslo området syntes også at vårt landskap kunne beskrives som høgfjell og fjord, så flatt og så trist som det var på alle kanter rundt leiren, og langt mot nord bodde vi også. Alle hjertene var jo også festet med fineste band til dem der hjemme, disse usynlige båndene smøg seg ut av brakka denne julekvelden over appellplassen, gjennom piggtrådene, over Dachau, videre nordover over Lynenburgerheide over Jylland over Skagerrak og like inn i stuen til mor og far, søsken og kanskje besteforeldrene som vi visste satt der akkurat nå i denne stund. Da syntes vi nok litt synd på oss selv, men hvor meget verre var det ikke for dem der hjemme, de visste ingenting, ikke hvor vi var eller om vi i det hele tatt var i livet.

Vår situasjon var vanskelig, krigens utgang var viss, men den sikkerhet som hadde preget våre foregående julaftener om at neste jul var vi hjemme, den var ikke lenger så stor. Spørsmålet var, hvem ville komme først, de allierte med befrielsen eller lusa med den dødelige tyfus.
Da vår nordlending for annen gang kom til, ”minnes så vel dette land”, så gikk han opp i fistel og sprakk, det var ingen som lo. I samme stund bare noen få hundre meter borte steg en annen sang til himmelen, ”Stille nacht, Helige nacht” en stille natt var det nok som herrefolket helst ønsket seg i denne siste fasen av krigen.

Hverdagen i Natzweiler var hard. Det var tidlig opp og alle fangene måtte møte til appell. De fikk ingen frokost, bare en skvett surrogatkaffe og en brødskalk. Tollef jobbet i steinbruddet.
– Det var om å gjøre å unngå å gjøre alt for mye, under oppsyn. Det var kaldt høyt oppe i fjellene, så etter noen få uker fikk jeg en voldsom feber og frysninger. Jeg fikk komme på sykestua som ble kalt Revier, og der sa legen at jeg hadde fått pleuritt. Under normale forhold ville jeg vært lei for en slik diagnose, men i Natzweiler ble jeg bare glad for da fikk jeg komme inn på Revier og være i fred.

Tollef hadde feber i seks dager, men forsøkte å presse ned mat. Han visste hvor viktig det var at han hadde krefter.
– Vi fikk en brødskalk og en liten fettklump og litt syltetøy. Og en bolle suppe av merkelig konsekvens, men rotfrukter. Det var ikke bra, men magefyll. En dag kom det inn noen syrlige epler, og det var jo aldeles fantastisk, minnes Tollef.

I september 1944 rykket fronten stadig nærmere, og Natzweiler ble evakuert. Alle fangene fikk hvert sitt brød og ble sendt på transport på tog til konsentrasjonsleiren Dachau.  Der ble de norske fangene sittende på appellplassen i minst et døgn uten vått eller tørt.
Mange av nykommerne ble sendt til utekommandoer utenfor leiren, men Tollef ble værende i hovedleiren. I og med at frontene rykket nærmere fra alle kanter, strømmet det på med fanger fra andre leire til Dachau, som ble overfylt.
Fangene fikk ikke noe arbeid, og Tollef hadde ingenting å fylle tiden med.
– En tyfusepidemi herjet i Dachau, og jeg ble så syk at jeg havnet på sykebrakka. Det var sannsynligvis min redning. Jeg mener å huske at vi hadde fått en matpakke av Røde Kors som vi hadde i køya. Men rundt meg døde fangene som flyer av tyfus. Jeg overlevde, merkelig nok.

Tollef kunne kikke ut av vinduet og da så han at fangene transporterte svære kjerrelass med lik. De lå som staur i hauger på vei til krematoriet. Man skulle jo tro at å befinne seg i slike omgivelser gjør veldig inntrykk, men slik var det ikke med Tollef.
– Jeg tror at det var redningen at jeg var såpass sløvet mentalt at jeg ikke brydde meg, sier han.

I begynnelsen av mars 1945 begynte ryktene å gå i leiren om at fangene skulle hentes ut. Og den 23. mars viste ryktene seg å være sanne:
– Den datoen regner jeg som en annen fødselsdag, renessansen, gjenfødselen. For da ble vi hentet av de hvite bussene fra Røde Kors, og det var en merkelig opplevelse!
Først fikk vi bade og velge oss ut sivile klær fra et kleskammer. Og så kom vi ut til bussene. Der sto svensk personell og ønsket oss velkomne med vennlige stemmer. Det var merkelig å høre vennlige ord av en mann i uniform! Inne i bussen fikk vi et krus med varm sjokolade, og det er den eneste koppen med varm sjokolade jeg husker spesifikt i mitt liv! Alle andre både før og etter glemmer man jo for de er så dagligdags.

Bussen kjørte fangene fra Dachau, gjennom Tyskland til samleleiren Neuengamme ikke langt fra Hamburg. Der ble de en måneds tid før det danske jyllandskorpset tok over og kjørte fangene videre til Danmark.
– Det var som å komme hjem, det var rene 17. mai! Folk sto i gatene og ønsket oss velkommen hjem. Det var til å få både snørr og tårer av, det var helt utrolig!

Fangene ble fordelt på flere steder, Tollef ble innlosjert å en bondegård som het Møgelkær. Der fikk de mat og stell. Men magene var ikke innstilt på dansk mat, så de fleste ble voldsomt plaget av diaré. I og med at det ikke var nok doer, ble det gravd en lang grøft i åkeren. Og der satt alle fangene på rad på en plankebit og skeit!

Tollef ble sendt videre med tog til Sverige hvor han var da freden kom 8. mai 1945.