Steffen Kinge

– Du skal snart hjem, sa arbeidsformannen i Sachsenhausen og pekte på krematoriepipa. Da følte Steff Kinge at slutten var nær.

Steffen (Steff) Kinge ble født i 1919, og bodde på Nordstrand i Oslo da krigen kom til Norge 9. april 1940. Han sier selv han ble meget overrasket over et fremmed fly som kom seilende inn over hovedstaden. Da han skrudde på radioen kom beskjeden om at Norge var angrepet av Tyskland og i krig.

Steff var ansatt i et agenturfirma og mistet jobben fordi kundene befant seg i England og Frankrike. Dermed reiste han fra Nordstrand og hjem til sine foreldre på Eidsvoll. Der begynte han å samle inn radioer, noe som var strengt forbudt. Men gjennom radiolyttingen fikk Steff og kameratene tilgang til nyheter fra London.
1. januar 1942 flyttet Steff tilbake til Oslo. Der ble han ansatt i norsk trelastforbund, og kom nokså fort inn i en avdeling av motstandsorganisasjonen Milorg.

Steffs innstats besto i å spre illegale nyheter. Etter hvert begynte gruppen også med våpenopplæring. Men under et møte i regi av Milorg på Grünerløkka i november 1942 ble rundt 40 motstandsfolk arrestert. Steff var en av dem. Han ble sendt til Møllergata 19 og videre derfra til Grini.
8. desember ble Steff Kinge ropt opp på transport til Tyskland.
– Det var det vi var redde for. Uten at vi egentlig visste hva dette tysklandsoppholdet var. Vi visste jo at det skulle være fælt, vi hadde lest boken ”Myrsoldater” om konsentrasjonsleirene som kom før krigen. Men vi ble altså kjørt til kaia og lastet om bord i slaveskipet Monte Rosa. Og det var en lite hyggelig opplevelse, erindrer Steff.

Ferden endte opp i Århus, og derfra videre med kuvogner til Hamburg. Etter en ukes opphold i et fengsel gikk ferden videre til Berlin. Etter en overnatting i et beryktet og redselsfullt fengsel på Aleksanderplatz bar det videre til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.
– Der ble vi stilt opp fem og fem i bredden og marsjerte inn porten med inskripsjonen ”Arbeit macht frei”. Så kom vi inn på den store appellplassen innen for tykke murer og piggtrådgjerder. Vi ble vist inn i en brakke hvor vi måtte levere fra oss alle personlige effekter før vi ble dusjet og snauklippet over hele kroppen. Så fikk vi utlevert stripete tynne fangedrakter og trebonner til å ha på bena, forteller Steff.

Som de fleste andre nykommere, måtte også Steff gå skoprøver-kommandoen. Nazistene skulle teste ut forskjellige typer støvler for soldatene sine, og det ble da konsentrasjonsleirfangenes oppgave å rundt fire mil hver dag på forskjellig underlag for å teste slitasjen på støvlene.  Det var ikke alltid fangene fikk utdelt sko som passet, så det var en fryktelig hard kommando.

Etter en ukes tid ble Steff overført til brakke nummer en. Der ble han raskt kjent med uttrykket ”Bettbauen” – å bygge seng.
– Vi lå på en madrass av halm og sagflis og hver fange hadde to tepper. Leirledelsen var veldig opptatt av at vi skulle re opp sengen skikkelig. Alt skulle ligge rett og puten skulle være i vinkel. Det var ikke lett å få madrassen til å ligge rett og stramt! Og alle putene på sengene bortover skulle være i en rett linje. Hvis ikke ble det et salig bråk, forteller Steff.

I brakka var det bare nordmenn. Det var en enorm fordel, forteller han:
– Det var en lettelse å være sammen med nordmenn som hadde vært en stund i leiren og til og med begynte å få håret tilbake!

Steff fikk jobb på en kommando som ble kalt DW – ”Deutsche ausrustungswerk” oversatt Tysk opprustningsindustri. Han fikk vite at det var en ok kommando, bare man ikke ble plassert på ”holzplatz” to, og det var akkurat det Steff gjorde.
Der var det en formann med grønn vinkel, noe som betydde at han var kriminell. De norske fangene hadde en rød vinkel på fangedraktene sine, det viste at de var politiske fanger.
Formannen var en hissig type som ikke gikk av veien for å bruke fysisk vold mot fangene. I følge Steff kunne han slå i hjel en fange hvis det passet ham.

Steff jobbet med trelast og fikk i oppgave å kappe bord som skulle brukes til skap. Han jobbet inne i en stor maskinhall, noe som var fordelaktig. Den verste formen for arbeid var utendørs, for eksempel å grave grøfter. Fangene som måtte stå i leire og søle hele dagen hadde tøffe tider.

– Jeg husker vi hadde hvilepause en dag. Vi var nærmeste naboer til krematoriet. Da sa formannen min: ”nå går du snart hjem.” ”Å jøss, har du noen gode nyheter?” svarte jeg. Og så pekte han bare på pipa, det var veien mange reiste hjem… Da fikk jeg følelsen av at jeg skule gå dukken, sier Steff.

Leirledelsen var veldig opptatt av å telle fangene – flere ganger om dagen. Oppstillingen tok mye tid. Antallet fanger som ble telt om morgenen skulle stemme med antall fanger om kvelden. Om fangene var døde eller levende spilte liten rolle, bare tallet stemte.

Steff husker godt maten i leiren, den var ikke mye å skryte av.
– Hver kveld fikk vi en rasjon med brød. Av og til fikk noe tynn suppe og noe svart kaffe. Hver kveld foregikk kampen om å gjemme litt brød til frokost neste morgen. Det klarte vi stort sett aldri, så frokost spiste jeg sjelden. Dermed var vi skrubbsultne til lunsj da vi fikk suppe. Det var en slags grønnsakssuppe med poteter. Hvis vi fant en kjøttbit var det en stor overraskelse! Men potetene var viktig! Det var kanskje fem, seks potetbiter i suppa, og de reddet livet vårt. Vi var kronisk sultne, og frøs bestandig. Vinden gikk tvers igjennom frakken i de kaldeste vintermånedene, forteller Steff.

I 1943 begynte matpakkene fra Røde Kors å komme til de norske fangene i Sachenhausen. Disse ekstra matrasjonene var nok den viktigste årsaken til at så mange nordmenn overlevde. I pakkene var det blant annet knekkebrød, ost, vitaminer, sukker og sigaretter. Noe av varene ble også brukt som byttemiddel i leiren.

Det florerte av sykdom i leiren, og Steff fikk dysenteri, en voldsom mavesjau. Han klarte å skaffe seg kulltabletter. Han fikk også et godt råd om å ikke spise på to dager men gjemme brødrasjonen og riste den så brødet ble svart som kull. Og det stoppet heldigvis dysenterien.
– Hvis man ikke får stoppet sykdommen var det første vei til pipa i Sachsenhausen. Vi snakket mye om hvordan vi skulle holde oss friske, forteller Steff.

Fangene fikk lov til å skrive og motta brev hver annen uke. Brevene måtte skrives på tysk begge veier, og fangene var påbudt å skrive at de var friske og ved godt mot. De fikk heller ikke lov til å skrive hva de bedrev tiden med.
– Det var kjedelige brev å skrive, men det var selvfølgelig godt for de der hjemme å vite at vi levde. Og jeg regnet med at de kunne se på håndskriften min at jeg var så noenlunde i orden.

På søndagene hadde fangene fri halve dagen. Da forsøkte de å holde humøret oppe hos hverandre.
– Jeg satt ofte ved samme bord som Einar Gerhardsen og han var veldig positiv. Han tok initiativ til allsang og etter hvert forsøkte vi å lage litt underholdning på brakka også. Alle bidro med det de kunne. En som var operasanger sang for oss, en annen viste sketsjer.

Etter hvert som frontene nærmet seg forsto de norske fangene at de kanskje skulle få komme hjem. Og da de hvite bussene sto utenfor porten en dag i mars 1945 var lettelsen enorm.
– Det var en kolossal opplevelse. Ikke å se bussene egentlig, men å høre denne svensken i uniform si ”hur mår ni grabbar”. Det å se et menneske i uniform snakke til oss på en skikkelig måte var en opplevelse! Jeg husker han sa at det lå røyk oppe på hylla i bussen. Da tenkte vi at verden ikke sto til påske! Det var et eventyr, forteller Steff.

Fangene ble fraktet til leiren Neuengamme hvor alle fangene som ble hentet av de hvite bussene ble samlet. Deretter gikk ferden videre til Danmark og videre til Sverige.
– I Sverige gikk vi gjennom lusekontroll og fikk kvittet oss med fangeklærne. Vi fikk utdelt rent tøy og deretter ble jeg kjørt til Ørane slott ved Lundsløv i Skåne. Rundt slottet lå noen nydelige bungalower og der ble vi innlosjert to på hvert rom. Da jeg la meg i sengen opplevde jeg mitt livs største øyeblikk! Tenk deg å legge seg i en kritthvit seng med bløt pute og ren dyne! Det var himmelen etter så lang tid i møkk og skitt, sier Steff.

Det var en rar opplevelse å komme hjem. Etter to og et halvt år møtte han igjen kona Mia.
Livet gikk videre, og Steff møtte venner. Men en av dem satte ord på det vanskelige: Når Steff lo, så lo han ikke med øynene. Minnene og opplevelsene fulgte ham uansett hvor han var.
– Det er tydeligvis ingen grenser for hvor mye et menneske kan tåle, tydeligvis ikke.

Foto/Portretter av Steffen Kinge: Marcel Lelienhof