Sigval B. Maartman-Moe

Sigval fikk beskjed i avhør om at han var NN-fange og skulle sendes til Tyskland. I stedet ble han satt fri fra Grini. Hvorfor det skjedde fikk han aldri svar på.

Sigval Bergesen Maartman-Moe ble født 23. mai 1921 i Oslo. Han var nummer to av fire sønner i familien. I 1940 tok han artium som privatist.
Da krigsutbruddet kom satt Sigval hjemme. Det var tungt for ham.
– Jeg ønsket jo å gjøre mer for mitt fedreland enn bare sitte hjemme. Likevel tok jeg kontakt med folk i hjemmefronten og begynte å gå med illegale aviser om natten.

Den første avisen het ”Fritt Norge”. Etter hvert utviklet oppgavene seg, og Sigval fikk beskjed om å bære tunge kofferter gjennom byen om natten. Hva det var oppi visste han ikke, men han tror det var våpen og stensileringsutstyr. Alle måtte ha et dekkarbeide, og Sigval sitt var at han studerte ved Otto Treiders handesskole. For ikke å bli angitt flyttet Sigval rundt hele tiden. Det holdt i nesten to år. I juni 1942 ble han angitt og arrestert.

– Jeg vet ikke hvem som anga meg, men det var tydelig at det var en angiveraksjon på gang. Miljøet vårt ble infiltrert – og når tiden var inne slo de til. Tre mann kom hjem til oss tidlig en morgen klokken sju. Han ble sendt til Victoria Terrasse og videre derfra til Grini.

Sigval ble raskt satt i arbeid, og fikk i oppgave å grave ut en kjeller. Kjelleren gikk ned i nesten tre etasjer, og fangene gravde i blåleire. I elleve timer hver dag gravde de, en times fri midt på dagen var den pusten i bakken de fikk. Og med dårlig kost i tillegg gikk Sigval ned elleve kilo på 24 dager. Det er 450 gram per dag!
– Det var virkelig en seriøs slankekur. Den ødela tarmsystemet mitt som jeg har hatt problemer med resten av livet. Jeg fikk også hjerteproblemer, og besvimte der nede i blåleiren. To mann bar meg opp på sykestuen, og jeg ble heldigvis satt til lettere arbeid, forteller Sigval.

Tidlig på høsten ble Sigval sendt til Victoria Terrasse for avhør. Der ble han sittende på enecelle fra tidlig morgen til halv elleve på kvelden. Uten toalett, vann og mat. Da han endelig ble ført inn startet han å snakke tysk. Hele tiden satt en norsk nazist bak ryggen hans og slo en gummikølle i hånden sin.
– Han som avhørte meg virket tydelig trett og påvirket av alkohol. Han begynte å spørre etter våpen og jeg svarte at jeg hadde hørt om våpen med aldri sett dem. Jeg forsøkte å ro meg i land, og si at jeg ikke hadde gjort noe annet enn å gå rundt med avisene.

Likevel fikk Sigval spørsmål om han var englandsvennlig og kongetro. Sigval svarte ja på begge spørsmålene og ble belønnet med en kommentar om at han nå skulle sendes til Tyskland for å bli Nacht und Nebel-fange.

Sigval var innstilt på å bli oppropt til neste avreise, men slik gikk det ikke. I stedet fikk han en konvolutt med et blått dokument, et løslatelsespapir.
– Og da trodde jeg at jeg skulle besvime. For jeg hadde forberedt meg på at jeg skulle noe helt annet, forteller Sigval.

Han hentet sitt sivile tøy fra klesbrakken og tok trikken til byen.
Sigval forsto at noe måtte være galt, så han var veldig forsiktig. Han våget ikke å bli i Norge, så han lette etter kontakter som kunne hjelpe ham over grensen til Sverige.

For 2000 kroner ble han hjulpet over til Sverige. Forutsetningen var at lillebroren også ble med, Sigval var redd for at broren skulle bli tatt som gissel hvis det ble kjent at han hadde rømt.
Sigval fikk utdelt et kodeord han skulle oppgi når han ankom lastebilen som skulle frakte ham over grensen. Etter hvert ble lasteplanet helt fullt. Blant annet var en ung kvinne med et barn med. Barnet hadde fått sovemedisiner for ikke å avsløre transporten, men skrek likevel. Så mor og barn fikk sitte foran hos sjåføren.
Sigval spurte sjåføren om han hadde kjøretillatelse. Mannen pekte å en maskinpistol som lå under setet og sa at det var hans tillatelse.

Etter en stund møtte gruppen losen som skulle få de over grensen. De måtte legge fra seg skiene, det var ikke nok snø. Sigval fikk i oppgave å bære det lille barnet. Den eneste måten de klarte å få det til å være rolig på var at Sigval bar det slik at han så foreldrene komme bak.

Da de kom vel over grensen til Sverige ble de møtt av grensepoliti som avhørte dem. Deretter ble de sendt til en samlingsleir som lå et stykke ovenfor Jönköping.
Dit kom det flyvere fra England som spurte om det var frivillige som ville melde seg til krigstjeneste i England. Sigval og broren meldte seg.

Vel fremme i England ble Sigval avhørt av en etterretningsoffiser som ville vite hva han hadde gjort i hjemmefronten i Norge. Sigval beklaget, og sa at det var taushetsbelagt informasjon. Han hadde avgitt et løfte på å ikke si noe, og det aktet han å holde.
– Offiseren ble veldig oppbrakt og sa at jeg var blant venner. Men jeg hadde gitt et æresord, og det aktet jeg å holde. Da ble jeg bedt om å gå og spille ”snooker” en slags biljard til jeg kom på bedre tanker. Jeg spilte i fire uker. Da ble jeg tatt inn til offiseren igjen og ønsket velkommen til de allierte styrker i England.
Han hadde sett av avhørspapirene på Victoria terrasse at jeg var englandsvennlig og kongetro, og det var alt han behøvde å vite, smiler Sigval.

Meningen var at Sigval skulle til ”Little Norway” og bli bombepilot. Men på grunn av oppholdet på Grini hadde han fått en flekk på lungen. Dermed ble han sendt til Hull hvor han ble lært opp som rekrutt.
Men det varte ikke lenge før lungeproblemene slo ut, og Sigval ble sendt på sykehus. Tre måneder senere be han sendt til administrasjonen i London for å jobbe der.

Etter at Norge ble fritt 8. mai 1945 reiste alle hjem. Men Sigval ønsket å bli igjen, og ble regnskapssjef i marinekommandoen i London. Der ble han til høsten 1946.