Sigurd Syversen

Sigurd Syversen var fange i Sachsenhausen og dens underleir Falkensee. Han var i flere år formann i ”Foreningen av politiske fanger 1940-45” frem til foreningen ble nedlagt i 2005. Foreningen besluttet da å overlate alle dens funksjoner og oppgaver til Stiftelsen Hvite busser.

Sigurd Syversen er født 13. august 1921. Han ble arrestert 6. mars 1942 og satt deretter på Møllergata 19 før han ble overført til Grini. Derfra ble han sendt på transport til Sachsenhausen. Han arbeidet over 50 år i NRK, som tekniker, reiseinspektør og overingeniør.

Sigurd Syversen døde 28. november 2016.

I forbindelse med Hvite bussers 10 års jubileum i 2002 skrev han denne hilsenen til kommende generasjoner. Her fortelles også historien om oppstarten av firmaet Hvite Busser som arrangerer klasseturer:

Jeg så fram til en fredelig verden

Jeg så fram til en fredelig verden, da jeg kom til et fritt Norge i mai 1945. Jeg hadde tilbrakt mer enn tre av mine ungdomsår i tysk fangenskap, snaut ett år på Grini og vel to år i Sachsenhausen/Falkensee. Ble reddet ut av det krigsherjede Tyskland, i sine siste krampetrekninger, av de hvite bussene.

Redningsmenn- og kvinner var frivillige fra den svenske hær, ledet av grev Folke Bernadotte på oppdrag fra Svenska Røde Korset. I siste fase kom også det danske Jyllandskorpset inn i aksjonen. I følge de ordrer om likvidasjon av fanger som leirkommandantene tidligere hadde fått fra høyeste hold i naziregimet, var vi norske og danske fanger spart for døden. Slik forholdene utviklet seg var vi alle fall spart for en “dødsmarsj” og en uviss skjebne.

Jeg trodde på en verden i fred etter at:
– Hitler-Tyskland og nazismen hadde lidd et fullstendig nederlag
– Anslagsvis 50 millioner menneskeliv var gått tapt
– Byer og kommunikasjonssentre lå i ruiner der krigen hadde herjet.

Jeg trodde på en fredelig verden, etter Hiroshima og Nagasaki:
– Fordi en krig med atomvåpen ville kunne være selvutslettende for den part som startet krigen.
– Jeg kunne ikke tenke meg at ansvarlige statsmenn kunne finne på å sette i gang en krig på bakgrunn av erfaringene fra den 2. verdenskrig.

Det ble ikke en fredelig verden. Kanskje var det naivt å tro noe sånt. Jeg ble skuffet. Jeg var ikke alene om det i kretsen av tidligere fanger. Krig og krigslignende tilstander har det vært ett eller annet sted i verden siden. Nazismen var ikke død. Heller ikke i vårt land. Det kalles Nynazisme, det er bare et nytt navn.

Jeg kan ikke huske at det på noe tidspunkt i foreninger eller blant tidligere fangevenner ble diskutert om noe burde gjøres, eller i så fall hvordan det skulle gjøres. Jeg tror det var naturlig at vi, som hadde kjent nazismen på kroppen, ville gå inn for å advare spesielt de unge ved å fortelle vår historie.

Skoler, grupper og foreninger ble besøkt. En av de originale hvite bussene kjørte landet rundt på skolebesøk med engasjerte eks-fanger. Grupper og enkeltpersoner gjorde, og gjør enda på denne måte en stor innsats overfor skoleungdom.

Men effektiviteten i forhold til antall skoler/klasser i landet var naturligvis begrenset. I 1992 ble våre muligheter til å nå ut til skolene vesentlig forandret. En gruppe av idealistiske kvinner og menn, samlet i Risør, ville sende skoleungdom ut til leirene der de selv kunne se og høre om nazistenes ugjerninger under den 2. verdenskrig. Den første daglige leder av organisasjonen Hvite busser til Auschwitz var Helga Arntzen (sluttet 1998), og i det første styret sammen med henne var Geir Lid, Bjørn Egil Olsen, Oddvar og Randi Løken.

Den første bussen la ut på tur til Polen og Tyskland i slutten av 1992. I et foredrag på Foreningen av politiske fanger 1940-45 sitt 8. mai-møte i 1994 redegjorde Osmund Faremo om Hvite Busser sin virksomhet. Foredraget vakte stor interesse blant våre medlemmer. Min første tur var i august 1994. Som viseformann i styret for fangeforeningen skulle jeg bli med for å teste opplegget. Helga Arntzen var reiseleder. Det ga anledning til noe justering.

Med stigende interesse har et førtitall av fangeforeningens medlemmer hvert år vært med på turene som tidsvitner. Noen har av naturlige årsaker falt fra, andre har kommet til.

Med nær 60 gjennomførte turer starter jeg årets første tur nå i mars 2002, med stor forventning om god kontakt med de unge deltakere. Jeg har funnet at jeg har fått en meningsfull mulighet til å fortelle dem om min historie. Jeg er klar over at vi som enda har fysisk mulighet til å gjennomføre turene, har en begrenset tid igjen. Derfor er det viktig at vi stiller oss til disposisjon for grupper som mangler tidsvitne. 

Jeg setter stor pris på at HVITE BUSSER har gitt meg mulighet til å fortelle de unge, og håper dermed også til deres etterkommere, hva demokrati og frihet betyr, ved å fortelle dem om hva jeg har opplevd av nazisme, diktatur og ufrihet.

---

Les hele historien/filmintervju med Sigurd Syversen:

I midten av tredveårene så kom far hjem med en bok som het Oranienburg, den var skrevet av en tysker som het Gerhard Seger. Han beskrev forholdene i en konsentrasjonsleir som het Oranienburg. Den var anlagt i et gammelt nedlagt ølbrygger i byen eller stedet Oranienburg. Seger klarte å flykte og kom seg over til Belgia og skrev da denne boka. Den ble oversatt til norsk. Som fjorten- femtenåring leste jeg da denne boka og det var jo forferdelig den gangen å lese om at folk ble terrorisert og undertrykt og drept på grunn av sine meninger. Det var noe nytt, jeg hadde visst hva som foregikk i krig at man tok livet av hverandre, men dette med at det skulle foregå på grunnlag av politiske meninger det var noe nytt. Og det var forferdelig for en fjorten, femtenåring å lese. Lite ante jeg jo at denne konsentrasjonsleiren Oranienburg var en var en forpost til Sachsenhausen.

Sachsenhausen ligger jo i Oranienburg og kanskje heldigvis at jeg ikke at jeg ikke visste det. Jeg jobbet i NRK under den tyske innmarsj i Oslo i 1940. Den 9. april så stod jeg utenfor Odd Fellow – bygningen i Oslo, og så noen tropper marsjerte Karl Johans gate, og andre tropper marsjerte ned Stortingsgata.

Jeg ble bedt av en som var nyhetsmann den gangen, Karl Lycke, om å telle disse folkene, men det var jo en håpløs oppgave. Jeg var femten, seksten år gammel og det var jo ting som foregikk på to steder, så det var jo ikke så enkelt.
Men jeg var i hvert fall så nær som jeg kunne være, denne 9. april.
Jeg hadde blitt vekket om natta av flyalarm og var oppe og gikk ut på veien hvor jeg bodde, og men det skjedde ingenting. Så jeg gikk å la meg og dro på jobb neste morgen. Og opplevde da denne denne innmarsjen i Oslo.

Jeg fulgte jo en evakueringsdag hvor alle kastet seg på den første og beste lastebilen som kjørte, og alle alt som kjøres kunne kjørte ut av Oslo. Det gikk rykter om at byen skulle bombarderes og det var forferdelig tomt. Alle kastet seg på den første og beste muligheten å komme seg ut.
Og mine foreldre og min bror dro nå av gårde og jeg var alene, jeg var på jobb hele tiden og det skjedde ingenting med med meg. Jeg var medlem av AUF, jeg hadde vart medlem av barneorganisasjonen, vært leder i den og medlem av AUF. Og etter hvert som sakene utviklet seg med tyskerne på plass i Norge hvor foreninger ble forbudt med aviser sensurert og hvor radioer etter hvert ble inndratt. Og hvor det etter hvert kom oppslag om ”skutt blir den” som gjør det, skutt blir den som gjør det og så videre så ble jo forholdene helt meningsløse.
Vi fortsatte vår virksomhet på søndager og helligdager, og dro på tur og, det var ingen som kunne klarte å å nekte oss det, men som sagt foreningsvirksomheten var egentlig forbudt.

Men det var i hvert fall ikke noe vanskelig for meg å si ja når jeg ble spurt om om jeg ville være med i distribusjonen av illegale aviser, så det må vel ha vært i begynnelsen av eller kanskje et lite stykke ut i 1941 at jeg da begynte med det.
Hadde et spesielt sted hvor jeg skulle hente et x antall aviser og skulle da spre dem videre til mine kontakter. Den 5. mars 1942 så kom en av kameratene mine hjem til meg og sa at jeg burde holde meg hjemmefra, burde ikke være hjemme fordi det var fare for arrestasjon.
Jeg var i grunn forberedt på det. Det vil si forberedt, dette med straff for illegale aviser hadde inntil da vært forholdsvis beskjedent. Det hadde vært arrestert noen nå og da som hadde fått noen ukers opphold på Bredtveit fengsel. Det var da under norsk politi, statspoliti på Bredtveit, men det var bare noen uker.

Jeg visste jo da at var flere av de som var høyere i dette systemet som drev med å lage avis og så videre. De det var flere som var arrestert så jeg var klar over at det var fare. Jeg gikk da hjem til noen et ektepar, noen venner som jeg hadde vært mye sammen med.
De var eldre enn meg, og jeg forklarte hvordan det var, og fikk vite at mannen i huset hadde vært arrestert. Han hadde vært arrestert og tilbrakt noen uker i fengsel. Men det ble da sagt at han da hadde stoppet med dette illegale arbeidet så det skulle ikke vare noen fare å bo der.

Den kvelden ble det holdt et lite selskap i dette huset, for det var et ektepar der og det var også ei jente der som jeg hadde vært sammen med i AUF, vi hadde vært sammen på leir og på turer og litt sånt.
Men vi hadde også vært en del alene vi to og vi hadde et ganske godt forhold til hverandre uten at vi hadde gjort noen avtale om noe som helst. Det var vel litt vanskelig å si hvor kameratskapet sluttet og hvor kjærligheten begynte.

Og under krigen så var det slik at det var jo mørklegging, og det var jo guttas oppgave, vår plikt å følge jentene hjem. Uansett hvilke jenter det var, hvis det var noen som ønsket å bli fulgt så var det en plikt. Og jeg skulle da følge denne jenta hjem. Da vi kom til porten der hvor hun bor, bodde så sa hun. ”Jeg syns ikke du skal overnatte der hos de folkene Sigurd, jeg syns at du skal bli med meg opp.” Ja, sa jeg, men nå har jeg jo sagt at jeg ska komme tilbake og hvis jeg ikke gjør det så begynner jo de å lure på hvorfor ikke jeg kommer. Så jeg får heller gjøre det slik at at jeg går tilbake dit i kveld og komme til deg i morgen.”

Det var slik at hun var også varslet på formiddagen på jobben om at at blant annet jeg var i fare for å bli arrestert. Og hun hadde fortalt det ved middagsbordet til faren sin og han hadde sagt at ”ja, da ska du få med deg Sigurd nå i kveld og jeg har et sted hvor han skal være, hvor han skal være trygg. Og om det skulle gå så galt skal jeg sørge for at han kommer seg over til Sverige”. Det hadde han sagt.
Så det var grunnen til at at denne jenta ville at jeg skulle bli med opp, men hun ville ikke pukke noe mer på det fordi at kanskje de som jeg opprinnelig skulle være hos kanskje følte at de var mistenkt eller sånn.
Så jeg gikk tilbake og overnattet der. Tidlig neste morgen så ringte det på døra, det var Gestapo som kom for å arrestere mannen i huset. Og selvfølgelig så ble jeg da med på dette lasset. Mannen var gått på arbeid da han ble hentet på arbeidsplassen sin og rakk hjem, og vi ble begge to fraktet ned til Møllergata 19, hovedpolitistasjonen i Oslo.
Der var det fengsel i bakgården, bak fasaden som ligger over Youngstorget.

Møllergata 19 var jo da et da et tysk fengsel, og det var tyske Gestapofolk som reiste rundt og arresterte og som forhørte fangene som de hadde hentet.

Jeg ble også etter hvert hentet til forhør, jeg så det som min oppgave å forsøke å stoppe saken med at jeg var arrestert. Og at jeg ikke skulle røpe navnene på de som jeg hadde distribuert avisen til, det så jeg som viktig.

Og jeg fikk jo da se de tingene, remediene de hadde for å bruke hvis det var noen de skjønte ikke snakket sant. Men jeg fant nå på en historie, og jeg ble trodd på det faktisk og jeg ble ikke torturert på noen måte. De trodde på min løgn.
Møllergata 19 var et fengsel slik en ser dem på fjernsynet fra Amerika og andre steder. Altså åpen fra gulv til tak, med ganger rundt omkring, og med cellene innenfor. Det som foregikk på gulvplan kunne man høre helt opp i etasjene. Jeg husker ikke hvor mange etasjer det var, jeg tror det var fire etasjer. Men i hvert fall det gikk bra en tid, men så begynte noe å utvikle seg nede på gulvet, det var et menneske som hver natt eller det var i hvert fall hver natt mennesker som som ble mishandlet.

Skrek og tydeligvis ble sendt i fra den ene, slik innbilte jeg meg det, at han ble sendt fra den ene til den andre og sparket . Det var skrik og det var forferdelig.

Jeg var alene på cella og jeg lå og skalv for jeg visste jo ikke om dette var samme mannen hver gang, eller om det var en ny de tok ut. Så jeg tenkte at kanskje er det min tur neste gang, men det skjedde ikke noe med meg da, i den sammenheng.

Jeg kom fra Møllergata, var altså da som sagt arrestert, fikk beskjed 5. mars og ble arrestert 6. mars 1942 og ble sendt fra Møllergata 19 til Grini den 30. mars, det var påskeaften 30.mars 1942. Jeg ble sendt sammen med en flokk av mine kamerater og også en del andre, vi var vel en gruppe på en femten, tyve stykker som ble sendt samtidig.

Vi ble mottatt av kommandanten og herjet med, men ikke verre enn at det at det gikk. Det var bare hovedbygningen på Grini som eksisterte på det tidspunktet, det var ingen brakker. Så vi ble lagt på det som siden ble kalt fallskjermen og som jo har en spesiell historisk betydning. Men vi fikk nå overnatte der og våknet til fiolin musikk, påskemorgen slukker sorgen, og hvis en lukket øynene så kunne en jo tenke seg at en var andre steder. Men det var litt sårt dette med påskemorgen i et sånt miljø. Hvis vi sammenligner med konsentrasjonsleirer i Tyskland, så var jo Grini et et forholdsvis bra sted. Det var straffeeksersis og det var å stå på appellplassen og det foregikk jo mye i cellene som ikke vi visste om, det har vi jo hørt om siden. Men for oss som var som var utearbeidere og stilte til appell om morgenen og på appell om kvelden, det var forholdsvis levelig, for å si det sånn.

Vi hadde tidspunkter hvor det var foregått noe, hvor det var for eksempel en periode hvor alt skulle foregå i løp, man skulle ikke gå, alt skulle løpes alt man foretok seg.

Men fordelen ved, også i sammenligning med med tyske konsentrasjonsleir var jo at vi kunne stole på de av våre foresatte som riktig nok av SS innsatt som brakkesjefer og og leirsjef og så videre, altså fanger, vi kunne stole på dem. Det var skikkelige folk alt sammen, leger og og alt det dere der, de gjorde bare det beste de kunne i i den situasjonen de befant seg.

Så av og til ble det puttet inn en og annen tyster men det ble fort kjent og det var bare å passe seg for hva man sa.

Men det lå en tung skygge, tung bør over hele Grini og det var dette med å bli sendt med transport til Tyskland. Det var gått en transport en eller to dager etter etter at jeg kom til Grini og det var jo gått transporter tidligere og det var kommet dødsbudskap hjem. Slik at dette var noe som vi fryktet. Men dagen kom da vi fikk beskjed om at vi den 15. februar 1943 skulle sendes til Tyskland. Men det gikk rykter om at vi ikke skulle til Sachsenhausen, vi skulle arbeide i krigsindustrien, og vi skulle da være forholdsvis fri. Det var vel ikke sånn at vi trodde noe sånn særlig på det, men det var nå noe å henge seg på hvis en så det mest mulig positivt.

Vi ble nå stuet om bord i Monte Rosa den 15. februar nede på Akershuskaia. Det var anrettet etasjer foran og bak, kvinner på den en siden og menn på den andre siden. Og det var vanlige Wehrmacht soldater som fulgte oss, og det var ikke de aller verste, det var jo gradsforskjell på Wehrmacht soldater og SS folk. SS folk var jo var jo noe helt annet.

Vi kom i land i Århus i Danmark tidlig neste morgen. En gruppe av oss hadde vært i Århus noen år i forveien og vi var blitt kjent med en kar der nede, vi hadde også hatt forbindelse med han efterpå slik at vi kjente hverandre. Og som sagt vi kom tidlig om morgenen fra Århus og jeg ser foran meg en lang gate som vi skulle marsjere i. Denne gata var helt tom for biler, men det gikk ett eneste menneske med en veske under armen på fortauet. Vi marsjerte da i gata med Wehrmacht soldater på siden som det ikke var alt for mange av, de var et lite stykke avstand mellom dem og som sagt de var ikke så veldig nøye.

Men i hvert fall da jeg kom opp siden av av denne mannen så fikk jeg se at det var denne karen som som jeg var blitt kjent med under opphold i Århus noen år tidligere. Og og jeg holdt ansiktet rett frem og sa: ”Tage, Tage det er Sigurd, gi beskjed hjem at vi er kommet frem hit til Århus.” Dette har viste det seg siden at han hadde oppfattet, og det var jo ingen soldat som som la merke til at jeg, hvem som snakket hvis de over hodet hadde hørt noe.

Men han ga i hvert fall beskjed hjem. Det var en av de pussige tingene som egentlig hendte. Vi marsjerte frem til jernbanestasjonen, og der stod det Røde Kors personale med suppe og greier og ventet. Men det stod også noen jernbanevogner der. Det var personvogner, alminnelige av annen klasse eller tredje klasse personvogner. Og da var det vel flere enn meg som tenkte at ”Jaha, kanskje det var noe i det her at vi ikke at vi ikke skal til Sachsenhausen allikevel.” For det at vi hadde jo hørt om dette med kuvogner og transport i kuvogner og førti mann eller åtte hester og alt det der. Så det var jo liksom det vi hadde regnet med da.

Men her var det altså personvogner, og vi var ikke overfylt eller på noen måte det var, det tok litt tid underveis.

Men da vi natta til den 20. februar, vi reiste altså fra Grini eller fra Oslo den 15, natta til den 20. februar reiste forbi en jernbanestasjon hvor det stod Oranienburg, da visste vi hvor vi skulle.

Da var det ikke lenge før vi hørte skrik og bjeffing, bikkjer og rop og dette med ”raus” og ”los los” og alt det der. Vi hadde jo våre frakker og vår koffert og vår hatt og kanskje en sovepose under armen, og det var ikke så greit når en ikke skulle ha hatten på når en var i nærheten av en SS-mann.

Så det var ikke så enkelt uten å gjøre dette uten å merke dette med slag og spark for at vi skulle stille opp da fem og fem i rekka og rette linjer og alt dette her, som vi vel hadde trenet litt på, på Grini men som vi vel ikke hadde trenet nok på etter de forholdene.

Vi marsjerte da gjennom den porten hvor det står ”Arbeit macht frei” og vi ble henvist frem til vaskebrakka hvor vi ble dusjet og hvor vi ble barbert over alt på kroppen. Og hvor alt vi måtte legges vekk. Vi fikk slengt dette blågrå stripete fangetøyet, en bukse og ei jakke og en rar lue ”mütze”. Og når vi da så på hverandre, vi som hadde kjent hverandre fra før, med klær som noen som hang ned på ned på skoene eller støvlene og noen klær som som bare rakk nede på leggen, så lurte vi på om vi skulle le eller gråte for da så vi ynkelige ut.

Vi ble vi ble henvist til til blokka for nykommere ”zugangs” blokka og fikk da noen netters hvile der før klokka ringte og vi skulle opp, senga skulle res og vi skulle ut på appell. Det var å stille i rekker fem og fem slik at det var lett å telle og de som var døde i løpet av natta ble da lagt ved siden av av rekka for at tallet fra gårsdagens appell skulle stemme med det som var neste morgen.

Ja etter dette første bekjentskap med Sachsenhausen så var jeg da ikke lenger en mann, Sigurd Syversen, jeg var en hefting, en fange nummer 61077. Og det hele i Sachsenhausen gikk jo ut på at man skulle trykkes mest mulig ned for å miste en hver oppfatning av seg sjøl som menneske og sitt eget jeg.

Under denne appellen så kunne vi da se oss om fra appellplassen. Det var slik i Sachsenhausen, i innerleiren der hvor brakkene lå, er det en trekant hvor hver av sidene er en kilometer. Og hvor det da var 77 brakker, bobrakker pluss en del brakker for vaskeri og mat og kjøkkenbrakker og så videre.

Vi fikk jo ganske snart vite av våre medfanger at den porten som vi hadde marsjert inn gjennom hvor det stod ”Arbeit macht frei” den gikk det ingen ut av, til frihet. Friheten ut av denne leiren den går via den røyken som du ser borti pipa der borte på krematoriet, det var den beskjeden vi fikk som vi måtte regne med å forholde oss til.

Systemet i Sachsenhausen, i konsentrasjonsleirene i det hele tatt, var slik fra begynnelsen av at det var bare politiske fanger. Altså stort sett sosialdemokrater og kommunister som var arrestert og var inne i disse leirene. Men når det ble titusenvis av disse så kunne de bety en viss fare for for SS for vaktmannskapet SS-kommandant og kommandanttur. Hvis de fikk organisert seg med med utstyr for å gjøre opprør så betydde disse mengdene av folk som hadde en eneste et eneste mål, det var å bli kvitt nazisme og Hitler og alt det der, det var de enige om allesammen.

Etter at kriminelle fanger hadde fått sin dom og sonet sin dom så ble de puttet inn i Sachsenhausen. De politiske fangene hadde fra før en rød vinkel, fangenummeret hadde vi på brystet og et tilsvarende nummer på jakka. Men vi politiske fanger hadde en rød vinkel med spissen ned og for nordmenn så stod det en N inne i vinkelen.

Det ble også slik at asosiale elementer, det vil si sigøynere og folk som ikke ville jobbe av en eller annen grunn, ble arrestert og puttet inn. De kriminelle fikk sin grønne vinkel, det var altså en trekant, og disse asosiale fikk sin svarte vinkel. Det ble også arrestert homoseksuelle som fikk rosa vinkel og såkalte bibelforskere som hadde fiolett vinkel på sitt fangenummer. Når det gjelder de kriminelle og de asosiale så betydde det da at det ble et system inne i leiren som gikk ut på at den som slo mest, den som skrek høyest. Den som var øyentjener for SS-folk og kunne vise hvordan de kunne behandle sine medfanger, det ble et system som altså gikk ut på å få posisjoner i leiren.

Det kunne gjelde brakkesjefer, sjefen for en hel brakke, det kunne gjelde sjef for en såkalt ”stube” altså halvparten av en brakke, sjef for hele leiren som da var ”lagereldeste” som det het, altså lagersjef.

Men det var jo kamp mellom fangene om å oppnå de beste posisjonene, skaffe seg mulighet for å overleve og altså da på grunnlag av tyranneri over for sine medfanger. Og dette var et system som var helt utrolig. Og dessverre så var også enkelte av våre rødvinklede tyske kamerater som kanskje hadde sittet i konsentrasjonsleirer i seks, åtte, ti år, og blitt smittet av dette og var kommet på samme linje.

Og det var ikke bare dette med slag og spenn og spark og terror fra fanger. Det var også et en ordbruk som nesten ikke er nesten ikke er til å tro. Når en når en skulle skjelle på noen så var det ”drekksack” altså drittsekk og og ”achloch” jeg vil ikke oversette det, og misfoster og at du er dum og lat. Ja, det var alle mulige slags former for hvor forferdelig en var, og dette var altså daglig.

Selvfølgelig vi nordmenn snakket jo skikkelig med hverandre. Men det var altså disse som da var kommet seg opp. Vi hadde også en gruppe med arbeidsformenn som kunne være av denne sorten, disse forskjellige typene, grønne, svarte eller som sagt også rød. Og alt sammen gikk jo da ut på dette med å utslette ens eget jeg.

Og nykomlinger, nye ”zugengere” som det het, de som kom nye til leiren, den første oppgaven vi fikk og alle de andre fikk ettersom, når de kom til leiren det var den såkalte ”schueprüfen”.

Sachsenhausen har en appellplass som ser ut som en halvsirkel, denne halvsirkelen var oppdelt i felt. På disse feltene var det forskjellige slags underlag, det kunne være småstein, koks, grus, større stein. Og det kunne være andre slags former for veimateriale, ja forskjellige slags underlag. Det skulle opprinnelig være for å teste underlaget, altså såler på støvler. Det skulle være vitenskapelig slik at man i det tyske systemet skulle kunne finne ut hvilken sort såler som var best for soldatenes støvler.

Og i denne halvsirkelen gikk vi da i et åttetall, altså vi gikk halvparten av halvsirkelen først og så gikk vi ned mot mot den lange enden på halvsirkelen og det ble altså et åttetall.

Og den marsjeringen gikk vi da i skikkelig takt og i høy hastighet ifra klokka seks om morgenen og til klokka sju om kvelden med en times pause.

Og vi hadde en ”forarbeider” som det het, en formann som gikk på siden og passet på at vi at vi lærte oss at vi skulle ta av oss lua når vi skulle møte en SS-mann. Og dette måtte gjøres alle på en gang. I det hele tatt fikk vi lære dette med marsjere og lære dette med tyskerenes måte å holde disiplinen på.

Vi gikk et sted mellom fire og fire og en halv mil per dag på denne måten. Vi fortsatte med det i cirka tre uker inntil vi den 6. mars 1943 vi ble lastet opp på en en lastebil. Den gruppen nordmenn, vi var cirka 115 stykker som ble lastet opp på lastebil og sendt til en foreløpig leir som het Falkensee, som ligger et stykke vest for Berlin. Vi ble da til sammen cirka 225 nordmenn og til dels mange av oss venner ifra ungdomstid og barndomstid. Etter hvert kom andre fanger fra andre nasjonaliteter. Og vi skulle alle sammen begynne å bygge hus, vi skulle bygge hus for for andre så kalte fremmedarbeidere, det var altså fremmedarbeider som ikke var egentlig fanger.

De hadde det lettere enn oss, de var friere enn oss. Men vi skulle bygge hus for dem, og vi brukte noe som lignet på lecastein, men som var laget av slaggperler og som rispet opp alt som het hud på hendene når vi skulle når vi skulle behandle dem.

Det var sylskarp slaggstein, det er sylskarpe enheter småstein som steinen var bygget opp av disse. Og vi hadde en kommandant som var en djevel, han het Fritz Fikkert, han fikk jeg direkte kontakt med tre ganger i min tid der nede.

Altså en del av oss ble satt til å bygge hus for disse fremmedarbeiderne, og en del ble satt til å bygge brakker for oss, som lå i nærheten av fabrikken.

Vi måtte da marsjere 20 minutter i fra leiren og til arbeidsplassen, og det var forferdelige forhold. Det var det var kaldt, vi var dårlig kledd, vi hadde dårlig med mat og den ene etter den andre døde. I løpet av 1943 så var vi redusert med en tredel. Cirka 70 av nordmennene døde.

Vi hadde små rom i denne brakka hvor vi bodde.

Og jeg reiste meg opp av senga en morgen og på øverste køye på den andre siden, satt en av mine barndomsvenner satt og hikstet etter pust. Det var det siste jeg så.…

Det var forferdelig, det var en periode mennesker som ikke kunne gå ble lastet opp på biler. Vi hadde et lasteplan på fire hjul og med et drag foran hvor sju eller ni fanger gikk foran og dro den til lasteplanet.

Det var egentlig for å frakte matspann og kaffe og sånt som vi skulle spise, vi spiste ute på arbeidsplassen. Men syke fanger som ikke var i stand til å gå ble da bare lagt ut på lasteplanet og dratt ut på arbeidsplassen. De ble lempet inn i en en en arbeidsbrakke eller en redskapsbrakke og tilbrakte dagen der. Så ble de lagt opp på lasteplanet og kjørt hjem igjen. Det var helt forferdelige tilstander. Vi var igjen cirka 70 fanger når vi kom ut i 1944.

Jeg nevnte denne kommandanten, mitt første møte med ham var i denne første leiren hvor det var foregått en flukt eller et eller annet. I hvert fall så var det slik at vi fikk en liten brødskalk om morgenen i tillegg til den rasjonen vi fikk om eftermiddagen, de som arbeidet fikk den.

Men som straff for et eller annet så skulle vi ikke ikke få den, og ”blokkeldteste”, altså fangen som var sjef på blokka vår ba meg om hjelpe til å bære inn den kassa med brød.

Den skulle bæres inn på rommet inn til denne kommandanten. ”Blokkeldteste” banka på døra og gikk inn først og denne kommandanten lå borte i kroken på køya si.

Da han fikk se meg så skrek han, ”Macht das schveinerei heraus” altså se å få det svineriet ut. Og svineriet det var da meg.

En annen gang i denne perioden hvor vi arbeidet med å bygge hus så var det en morgen jeg våknet hvor klærne mine var stjålet. Ja, altså jeg fant ikke klærne mine.

Jeg meldte jo fra til ”blokkeldteste” og jeg fikk låne klær av ham så jeg kom meg på arbeid.

Men underveis på arbeidsplassen ble det funnet en russer eller en ukrainer eller hva det nå var, som hadde to sett klær på seg. Han frøs selvfølgelig stakkaren, men … vel.

Da vi kom inn på appell på kvelden så ble da denne russeren og jeg ropt frem og det ble spurt om om det var jeg som hadde mistet hadde mistet disse klærne og om det var han som hadde stjålet. Og ja det var greit.

Så fikk jeg beskjed om at jeg skulle slå denne russeren. Så sa jeg det at vi pleier i grunn ikke å slå hverandre, vi nordmenn vi pleier ikke det. Og kanskje litt merkelig efterpå, når en tenker på det, så reagerte han ikke på annen måte enn at han sa at, vel hvis ikke du vil gjøre det så gjør jeg det mye bedre enn deg. Og da tok jeg og ga denne sovjeteren et lite bløtt slag på kinnet så så vi var ferdig med det.

Og så får jeg vel fortelle at utover i 1943 så var det begynt å komme Røde Kors pakker. Helt til å begynne med så kom det, en tønne med noen fisk som var, ja hvor den var kokt det vet jeg ikke. Men den var i hvert fall kokt slik at både bein og skinn og alt sammen var like bløtt, så det var bare å sette den til livs slik den var.

Men jeg har etterpå fått vite at den slags sendinger ble stoppet for Quisling hadde overtatt regjeringsmakten. Så de sendingene ble stoppet, men etter hvert så begynte det å komme Røde Kors pakker.

Så forholdene når det gjaldt mat og den slags ble etter hvert bedre, for det hadde vært veldig dårlig hele tiden. Og vekta gikk jo ned og vi hadde i leiren hos oss, slik som i Sachsenhausen, disse såkalte muselmennene. Det var folk som var stadiet før krematoriet.

Det var folk i fritida gikk med hendene inni frakken sin og frøs, og gikk i søppelkassen og lette etter potetskrell og noe de kunne finne å spise. De hadde jo hatt eller hadde dysenteri ”scheisserei” og da var det ikke lang vei igjen …

– Hvordan reagerte en ung gutt på å se så mye grusomheter?

– Det var slik det var, vi måtte innrette oss slik systemet var og vi måtte innrette oss efter forholdene. Vi måtte spille med og være øyentjenere og lot som vi jobba når noen så på oss og prøvde ellers å lure av mest mulig når ingen så oss.

Og alt dette med oppførselen til kommandanten og alt det der. Selvfølgelig, det var straffekommando eller straffe eksersis, og det var å stå på appellplassen.

Vi fikk jo en henging blant annet hos oss, det var en polakk som hadde stukket av som hadde gjort innbrudd i en kjøttforretning i nærheten. Han ble hengt foran oss, vi måtte se på alle sammen.

Etter at vi en stund hadde drevet med denne brakkebyggingen så ble de som var fagarbeidere satt inn i produksjon i firmaet Demag. Det var en svær bygning, og vi som ikke var fagarbeidere skulle inn på en såkalt forskole i noen måneder for å lære. Jeg skulle lære dreiing, jeg hadde jo vært litt borti dreiing i mitt arbeide i kringkastingen, men dette var maskiner på et par meters lengde.

Og det var en episode hvor en viktig del på en dreiemaskin, en kjoks heter det, det er da en sak hvor mann spenner fast den runde tingen man skal bearbeide. Dette var da en sak som var tredve centimeter i diameter og meget verdifull. Under arbeidet ble den plutselig delt i to. Jeg hadde tankene mine helt andre steder, det hadde vi vel noen og hver av oss, så jeg gjorde en dumhet og denne meget verdifulle saken den ble da delt i to.

Jeg reagerte vel ikke så veldig på det den gangen. I denne fabrikken var det tyske sivile formenn, men vi hadde også med oss våre fange formenn da. Men de som ledet arbeidet, det var da tyske sivile, rimelige mennesker. De hadde sitt krav ovenfra om en viss produksjon per dag og så videre.

Så jeg tok nå disse delene og gikk inn til sjefen, han hadde et eget kontor, og jeg fikk en ny en og jeg reagerte ikke noe mer på det. Neste dag så kom denne Fritz Fikkert, kommandanten inn og gikk inn til sjefen og jeg ble ropt inn.

Og kommandanten spurte da om denne fangen har drevet sabotasje og hva dette ville bety. Men formannen sa nei, og det reddet det reddet livet mitt. Dette å drive med sabotasje i krigstid for en fri sivil person betyr jo døden, og hva det betyr for en fange inne i en konsentrasjonsleir å drive sabotasje det er jo ikke vanskelig å tenke seg. Det ville betydd langpining så lenge som mulig og så til slutt henging. Men sjefen sa nei, og det sluttet med det.

Etter denne forskolen så kom jeg inn i produksjonen med å lage deler til panservogner. Det var sivile folk som vi var ansvarlige overfor og de var ikke urimelige. Men de hadde sine krav ovenfra selvfølgelig, og det var stadig krav om større produksjon.

Og det var jo slik at at dette arbeidet som vi var satt inni gikk i to skift, et nattskift og et dagskift. Vi hadde fri annen hver søndag. Ellers så gikk det nattskift den ene uka og dagskift den andre uka. Og når vi hadde vært på nattskift og kom hjem til leiren så var det stadig vekk straffeeksersis og vi fikk ikke være i fred.

Og når disse sivile formennene i fabrikken krevde at vi måtte produsere mer, så sa vi at vi kan ikke produsere mer når forholdene er sånn som de er. Vi får ikke fred om natta, og vi får ikke fred om dagen når vi når vi skal ha fri. Vi får ikke mat nok, og det var jo nok så vanlig at man sa ”Nicht essen nicht arbeid”, altså ikke mat ikke arbeid. Så dette ble brakt til topps i firmaet som da ga beskjed inn til Sachsenhausen.

Og det gikk da som sagt beskjed fra høyeste hold i fabrikken inn til Sachsenhausen at de fangene vi betaler for, de skal ha ro når de ikke er i arbeid, de skal ha mat og vi skal ha friske arbeidere.

Vi skal ikke ha utsultede, slitne og trøtte arbeidere. Og denne Fikkert fikk seg sikkert en skrape, i hvert fall så ble det gitt beskjed om at dette skulle skulle forandres. Her skulle det være frisk arbeidskraft som de skulle betale for. Så dette hjalp på forholdene i leiren, og det hjalp vel neppe noe særlig på produksjonen for det var jo ganske mange måter å skaffe problemer.

For oss som etter hvert kjente maskinene og som kunne lage problemer av ingenting, så ble det nærmest en felles sak. Som vi da uten å ha diskutert eller skrevet eller snakket om det i det hele tatt. Det var liksom noe som var aktuelt, dette og produsere minst mulig og klage mest mulig på forholdene. Vi var jo i denne produksjonen utover, så kom jo innmarsjen i Frankrike i 1944. Og hva da med oss? Vi hadde hørt rykter om at hvis en situasjon skulle oppstå, hvor hvor eventuelle fiender skulle kunne komme å besette Tyskland, så skulle vi avlives, det var ganske klart. Og det fant ikke vi urimelig, mordere liker ikke at de har at noen har sett. De liker ikke vitner til det som har foregått. Og det er klart at de tyske SS folkene og Gestapo folk likte selvfølgelig ikke heller oss som vitner til det som hadde foregått.

Så vi slo oss vel i grunn til ro med det at dette kunne gå temmelig galt. Vi hadde jo da bombing hver eneste natt og vi satt jo i fabrikken da bombene haglet men heldigvis falt ingen i hodet på oss.

Og dette med bombing var jo en del av krigen, det var måten å få krigen slutt på. Så det var bare å la bombene falle, skulle noen komme på oss så fikk det heller være.

Og vi hørte jo stadig at de allierte rykket frem, og vi hørte om den røde arme som også rykket frem. Det kom fanger fra øst inn til vår leir, blant annet en nordmann som kom til vår leir på slutten. Han kom fra Auschwitz faktisk, og så at frontene nærmet seg. Det var jo da ganske klart for oss også.

Og mer og mer ble vi klar over at vi var i en farlig situasjon. Men det begynte etter hvert å komme rykter om Røde Kors, at vi kanskje skulle være fri og at det var noen som skulle komme å hente oss. Dette var jo helt utrolig, det var jo helt utenkelig, men…

Og tyskerne begynte å bli slappere og slappere og våre arbeidsformenn begynte å forstå at det nærmet seg slutten, og det gikk mer eller mindre i oppløsning etter hvert.

Og ryktene om dette med Røde Kors og sånt ble sterkere og sterkere, flere og flere rykter kom. Og etter hvert da vi nærmet oss over nyttår i 1945 så begynte vi norske, og det var noen dansker der også, i grupper å bli sendt inn til Sachsenhausen.

Jeg var i den siste gruppa på grunn av min S i etternavnet. Vi skulle inn til Sachsenhausen, men det fantes ikke biler, så vi måtte marsjere inn til Sachsenhausen. Det var en dagsmarsj men det tok vi med godt humør for vi skjønte etter hvert hva som var foran oss.

Vi kom inn til Sachsenhausen og vi var der noen dager. Og en dag fikk vi beskjed om å stille opp på appellplassen og marsjere ut av porten hvor det stod ”Arbeid macht frei”, den som vanligvis ikke noen skulle komme ut av.

Utenfor det store leirområdet stod det hvite busser med rødt kors på taket, med svenske flagg på sidene, med en svensk sjåfør i soldatuniform, med en svensk sykepleiereske i hvitt som stod og tok imot oss… Og … jeg har mange ganger prøvd å beskrive det, men jeg har aldri kommet til noe annet enn at det var engler som stod der, og tok imot oss som … som mennesker …

Det var jo greve Folke Bernadotte som stod bak denne aksjonen. Nordmannen Nils Christian Ditleff, var bakgrunnen for det hele, han som solgte tanken. Men greve Folke Bernadotte var den som gjennomførte det hele. Han hadde da fått anledning til å sende oss til en leir utenfor Hamburg som het Neuengamme. Hvor vi ble satt inn og var, det var jo også en konsentrasjonsleir, den var ikke noe bedre enn Sachsenhausen men vi hadde jo den fordelen at vi hadde en viss beskyttelse av Røde Kors.

Så jeg minnes ikke Neuengamme som noen konsentrasjonsleir i den sammenheng. Det kom halvdøde gamle venner fra andre leirer, de ble samlet der. Og den 20. mars så begynte transporten. Da hadde greve Bernadotte fått lov å sende oss til Danmark.

Da var jeg også av de siste på grunn av min S i alfabetet i etter navnet. Og det mangla buss og det ble snakk om at vi skulle gå, men det ordna seg da etter hvert.

Men vi kjørte bare noen minutter, de hadde nemlig ikke lov til å kjøre om natta så da fikk vi beskjed om å gå ut i terrenget og legge oss. Og det var jo en følelse som er vanskelig å beskrive. Vi bare la oss ned og følte oss jo fri selv om det var fangevoktere i nærheten. Men de betydde ikke noe for oss lenger.

Fra Danmark ble vi transportert over til Sverige. Jeg i min gruppe kom til Sverige den 1. mai 1945, og kom hjem til Oslo, jeg tror det var 28. mai 1945.

Og vi kom hjem til masse mennesker som hadde møtt frem på toget. Vi hadde jo da underveis blitt flyttet fra sted til sted, og var blitt samlet i Sverige slik at både kvinnelige og mannlige fanger ble samlet på et sted. Og vi hadde det ganske bra og vi fikk en sum penger så vi gikk ut på byen og vi dressa oss opp og var riktig fine.

Det var jo en tid som er vanskelig å beskrive. Det var så mye som hendte, vi var fri, det var ingenting som hindret oss fra å gjøre som vi ville.

– Var familien din klar over at du hadde overlevd før du kom hjem?

– Ja, jeg tror de må ha vært det. Vi fikk jo ganske tidlig lov til å skrive et brev hjem, et brev hver måned. Det var på tolv linjer, og brevet måtte fra vår side inneholde ordene ” Ich bin frisch und gesundt und bei gute laune” altså ”jeg er frisk og sund og i godt humør”. Det skulle stå i brevet uansett om en lå for døden. Og jeg fikk da brev hjemmefra også, som var sensurert.

De var møtt frem på jernbanestasjon, men det var ingen som visste hvem som kom når. Jeg husker godt det var ei jente der som jeg kjente godt fra før som egentlig venta på faren sin. Og jeg kjente jo faren hennes også, men hun stod med en blomsterbukett og skulle gi til faren. Men så kom ikke faren, derfor fikk jeg blomsterbuketten isteden det.

Men mine foreldre og min bror og en fetter av meg var møtt frem på på Oslo Vestbanestasjon den gangen.

–Fortalte du hva du hadde opplevd da du kom hjem?

– Jeg vet ikke om jeg gjorde det, det var i hvert fall ganske tidlig at jeg bestemte meg for at dette vil jeg ikke snakke om. Det var flere grunner til det, jeg syntes ikke vi skulle være helter fordi at vi hadde vært i konsentrasjonsleir. Og jeg syntes ikke det var noen mening i at vi skulle gå der å fortelle om det.

Jeg opplevde også andre fangevenner som ikke kunne snakke om annet. Samme hva man innledet med av samtale med så havnet vedkommende som regel inn på tiden i Sachsenhausen og sånt noe. Så jeg fikk en periode hvor jeg absolutt ikke ville si noe.

Så, det gikk jo langt opp i seksti-sytti årene før kona visste at jeg hadde vært i Sachsenhausen i det hele tatt. Jeg snakket ikke om det, heller ikke på jobb noe. Men jeg er ikke overbevist om det var riktig at jeg ikke snakket om det. Det var visse tegn som tydet på, dette med drømmer og dette med at man var tilbake om nettene, det var vel ganske vanlig. Men i mitt arbeid så var det slik at jeg var tilbake i Tyskland i jobb ganske tidlig, for å prøve opptakerutsyr og teknisk utstyr for kringkastingen.

Jeg var da i kontakt med tyskere og fortalte historien min for dem, og snakket tysk. Og i det hele tatt under sånne forhold merka jeg at jeg ikke hadde noen natteplager. Så jeg har aldri vært overbevist det var riktig å ikke snakket om det. Vi fikk jo ikke noen hjelp den gangen, det var ingen som hjalp oss til å komme over dette så det har vi måttet ordne sjøl. Vi har vært bra behandlet fra myndighetenes side, jeg har ikke noe jeg skulle klage på når det gjelder det myndighetene har kunnet gjøre for oss.

– Hvordan var ditt første møte med Sachsenhausen etter krigen?

– Ja det var litt spesielt. Jeg skulle bygge opp en ny avdeling i kringkastingen, dette gjaldt vedlikehold av teknisk utstyr. Og jeg ba da om å få lov til å reise litt rundt for få å se hvordan de gjorde det andre steder. Det var jo samme slags utstyr som gikk igjen på mange steder, og jeg ville gjerne vite hvordan andre gjorde det.

Og jeg fikk vite at i Øst-Tyskland så gjorde det dette på en helt spesiell måte. Så både fordi at jeg ville tilbake til Sachsenhausen så besøkte jeg da Østtysk kringkasting. Det ble da benyttet propagandamessig, de sendte meg jo ut med en fotograf og blomster og greier.

Slik at jeg fikk besøke Sachsenhausen, det var cirka i 1970, første gangen.

Det var vondt, men det var så mye ståk der for det at skulle være en østtysk-sovjetisk feiring dagen etterpå, så de holdt på med å sette opp flaggstenger og flagg og greier så det var så urolig overalt.

Men det var det var vondt å komme tilbake, men det var i grunn ikke noe bedre de neste gangene for da var jeg sammen med tidligere medfanger. Og da blir man berørt av hverandre.

Men nå etter hvert gjør jeg lite av det. Som du sikkert har forstått så er det visse ting som er vanskelige å snakke om.

– Hvordan reagerer du når du ser nasjonalismen, med jevne mellomrom blomstre i dag?

Det er jo uhyggelig. Vi må vi må jo arbeide mot dette, og det er det jeg i dag mener jeg gjør på beste måte med å være med med de Hvite Bussene. At jeg der har femti, seksti, sytti ungdommer med på en tur. Ungdommer som har gledet seg til å få se på dette og som har forberedt seg, og som er villig til å ta til seg det de ser og det de hører. Det er den beste måten jeg kan gjøre det på.

– Hva er ditt viktigste budskap til dem?

Vi må arbeide for fred og demokrati. Vi må ikke la diktatur få lov til å slippe til. Vi må gjøre det vi kan. Men jeg ber alltid ungdommen om å bringe det de har sett frem til sine barn. Det må være deres løfte overfor meg når vi står i Ravensbrück etter å sett alt det de da har opplevd. Da må de love meg å bringe dette videre til barna sine, for det er dem som skal bringe verden videre.