Per Jensen

Studenten Per Jensen ble sendt til Tyskland etter at Universitet i Oslo ble stengt av nazistene. – Vi ble ikke utsatt for fysisk vold. Den psykiske påkjenningen var det verste.

Per Jensen ble født 26. juli 1917. Han fylte 23 år det året krigen brøt ut, og var da medisinstudent i Oslo. På kullet var det noen få nazister, og disse ble ikke tatt inn i varmen blant de andre.

Den første tiden gikk undervisningen mer eller mindre som planlagt.

Men så ble Per ble arrestert sammen med 30 andre studenter og en del professorer. Han tror selv han ble angitt av en kollega som var nazist.
Etter arrestasjonen ble Per anbrakt på arbeidsleiren Berg utenfor Tønsberg. Den offisielle årsaken til arrestasjonen var ”motstand mot nyordningen”. Studentene ble sendt til Victoria Terrasse for avhør. – Under avhøret ble jeg stilt et tåpelig spørsmål, sier Per. ”Kjenner du Kong Haakon den syvende som konge av Norge?” Samtlige studenter svarte ja på spørsmålet, og for det ble de kollektivt ilagt et halvt års straffearbeid.

Studentene brukte tiden på Berg godt. De ble satt til å plukke groer av potetene. Og mens de gjorde det ble det holdt forelesninger.

– Økonomen Eivind Eriksen holdt foredrag om politikk og økonomi. Han ble senere sjef for finansdepartementet, den upolitiske delen. I tillegg var det var mange andre som kunne yde noe sånn rent åndelig, forteller Per i et intervju fra 2003.

I tillegg til studentene så var det en del jøder på Berg.

Da Universitetet i Oslo ble stengt 30. november 1943 ble det bestemt at alle de mannlige studentene skulle sendes til Tyskland, kvinnene skulle gå fri. Til sammen 1200 studenter ble kollektivt anklaget for motstandsaktivitet. 650 av dem ble sendt til konsentrasjonsleir i Buchenwald og til omskolering i SS-regi i Alsace. Per tilhørte sistnevnte gruppe.

Han ble sendt til Stettin med slaveskipet Donau. De visste ikke hvor de skulle eller hva som ventet dem.

Den første natten ble studentene innlosjert i en oppdragelsesanstalt, et skremmende møte. De ble stengt inne i et rom fullt av kull og koks hvor de måtte overnatte. Møtet med de andre fangene var forferdelig.

– Det var fryktelig å se disse Og stakkarene som kom hjem fra arbeide med suppekoppen sin. Studentene den gang så jo ikke ut som studentene i dag. Vi var små herremenn, forteller Per.

– Jeg hadde dress med vest og vinterfrakk og hatt, ikke et antrekk som passet i en konsentrasjonsleir. Det var vinter, og studentene ble beordret til oppstilling. Kommandanten i leiren kom kjørende på en kjelke som ble trukket av to saubukker. Han stilte seg foran de norske studentene og brølte: ”kom frem med en oversetter!” En av studentene, Michael Sars, trådte frem. Kommandanten holdt en lang tale hvor han gjorde rede for forholdene og forklarte nøye at man ble skutt dersom ordrer ikke ble fulgt. Så ble Sars bedt om å oversette. ”Ja, gutter, dere forstår jo at denne mannen er spinna gæren, og jeg tror ikke det har noen innflytelse på krigens utfall at vi gjør som han sier. ” Og så gikk han tilbake til plassen sin.

– Vår stilling som fanger var underlig. SS kalte oss ”et eksperiment som var enestående i verdenshistorien”, skriver Michael Sars og Knut Erik Tranøy i boken ”Tysklandsstudentene”

De norske studentene ble sendt til byen Sennheim i Elsass-Lothringen hvor de ble sivilinternert. De unngikk altså konsentrasjonsleirene, men ble i stedet satt i forvaring.

I Sennheim fikk de utdelt tyske uniformer, noe nordmennene nektet å iføre seg. De norske studentene fikk en form for særbehandling. Det ble sett på som fint å være student, og når de i tillegg var ariere ville det være en enkel sak å oppdra nordmennene til å bli gode rasebevisste nazister, mente tyskerne.

Men den massive motstanden studentene viste, overrasket tyskerne. At ekte germanere slo seg vrange på den måten, var en stor overraskelse for nazistene.

Studentene ble ikke straffet, men de ble sendt ut på arbeid.

– De nøytrale landene; Sverige og Sveits, reagerte veldig på at nazistene stengte universiteter og kollektivt sendte alle mannlige studenter til fangenskap og internering. Situasjonen ble et politisk dilemma, og fangene ble et problem all den tid nazistene ikke oppnådde det de ville, forteller Per.

Studentene hadde flere særfordeler. De hadde ingen restriksjoner på brevskriving, og fikk skrive og motta så mange brev de ville. Pers forlovede trodde ikke at posten kom frem, så for sikkerhets skyld skrev hun hver dag. Men brevene kom frem, og en gang fikk Per 25 brev på en gang, til stor fornøyelse for medfangene.

Etter som fronten kom nærmere, ble studentene sendt på flukt innover i det tyske riket, de skulle ikke falle i fiendens hender. Per forlot Sennheim, delvis til fots og delvis med tog.

– Jeg glemmer aldri den natten vi stod innelåst i kuvogner på en stor togstasjon i timevis. Vi hørte noen raslende lyder da bombene falt. Studentene var livredde, og ba om at de som måtte overlevde ville hilse hjem til de pårørende. Det gikk bra, og Per endte opp i Buchenwald og videre derfra til Neuengamme.

De norske studentene ble skjermet fra uhyrlighetene i Neuengamme, og hadde det etter forholdene bra. De ble fraktet videre til Danmark, og endelig til Sverige hvor de feiret 17. mai i fredsrus i 1945.

Per kom tilbake til Oslo på forsommeren og ble møtt av sin forlovede Ada. De hadde ikke sett hverandre på halvannet år, og det ble et ømt gjensyn.

60 år etter frigjøringen bor Per med sin Ada i Stavanger. De kan begge se tilbake på lange karrierer som leger. Per har ingen problemer med å snakke om tiden i fangenskap, han var blant de heldige. – Jeg ble aldri voldelig behandlet. Studentenes problem var jo det psykiske, redselen for å måtte gå i krigen på Tysklands side. For det var jo hele hensikten med den militære oppdragelsen vi fikk i Sennheim. Tyskerne trodde fast på at de norske studentene ville bli omvendt til gode nazister bare de fikk riktig opplæring.

Så feil skulle de ta.