Knut Jensen

Knut Jensen ville rømme til England for å kjempe for Norge. I stedet havnet han i nazistenes verste utryddelseleire. Han ville reise til England for å jobbe for motstandsbevegelsen der.

Så langt kom han aldri, han ble tatt på svenskegrensen og arrestert. Han ble sendt til Møllergata 19 og Grini.

Han visste lite om konsentrasjonsleire da han ble ropt opp til transport. – Vi trodde vi skulle reise for å arbeide, stort mer visste vi ikke. Vi var jo selvfølgelig spente, vi ante jo ikke hva vi kunne vente oss i forhold til Grini, forteller Knut.

Han ankom Sachsenhausen og fikk en røffere behandling enn han hadde forventet. Han ble snauklippet og kom snart inn i dagliglivet i leiren.

18 år gammel feiret han for første gang jul alene i et fremmed land. – Det var rart, men vi hadde et lite juletre og noe pynt. Vi fikk rødkål til middag, jeg tror den var kokt på muslinger, mimrer Knut.

Det store marerittet var å bli sendt på transport. Han følte det tryggest å være der han var, da visste han hva han hadde å forholde seg til. Men marerittet ble virkelighet. Våren 1944 ble han ropt opp og sendt på transport til den polske tilintetgjørelsesleiren Majdanek. Hvorfor akkurat han ble sendt, vet han ikke.

– Vi ankom leiren i kuvogner, og fikk ikke se mye på reisen. Vi hadde bare små glugger å kikke gjennom, forteller Knut. Majdanek var noe helt annet enn han og de andre norske fangene var vant til. Oppholdet var ensbetydende md døden for de fleste fangene. Vel en og en halv million mennesker døde i leiren.

I Majdanek var det 45000 fanger på det meste. De fleste døde av mishandling, sykdom, kulde og matmangel. Det var ikke mye næring i den maten fangene fikk utdelt. De spiste alt de kom over; søppel, hunder og katter for å overleve.

– Det var fryktelig hardt i Majdanek, men en måtte prøve å greie seg som godt en kunne. Jeg hadde fordelen av at jeg var ung og ikke hadde familie, bortsett fra foreldrene mine hjemme, sier Knut. Sommeren 1996 var han tilbake sammen med fangekameratene Erling Bauck, Alf Knudsen og Arne Brattli. De fire eldre mennene blir tause og tomme i blikket når de ser utover leirområdet.

Brakkene er stort sett intakte. Lukten er spesiell, på mange måter virker det som om tiden har stått stille i over femti år. Men samtidig er det fredelig, vakkert på en uhyggelig måte. Sol, fugler og grønt gress kan ikke skjule grusomhetene som har foregått her.

Knut bryter stillheten og forteller om fangelivet. – I disse brakkene lå vi tre og tre i høyden. Det var kaldt og fælt, vi frøs alltid. Klærne var tynne og passet sjelden. Hver dag var en kamp for å overleve.

Russerne nærmet seg og nazistene var nødt til å rømme leiren. Majdanek ble evakuert sommeren 1944. Fangene ble sendt ut i store kolonner på dødsmarsj til Auschwitz.

Ingen ble spart; barn, kvinner og menn, gamle og unge, to-tre tusen i tallet. Hvor mange som kom frem vet ingen. Fangene var i en elendig forfatning, hadde knapt mat og vann og gikk til fots i en måneds tid. De fikk utdelt seks poteter hver dag, ellers spiste de løvetann og hva de kunne finne i veikanten. Men det verste var vannmangelen, forteller Knut. – Jeg husker vi kom til en elv, hvor vi bare drakk og drakk. Vannet var ikke rent, men det tenkte vi overhodet ikke på. De viktigste var å få i seg de dyrebare dråpene. Det eneste vi tenkte på underveis var mat og det å komme hjem. Vi ble så sløve etter hvert og tenkte bare på å gå og holde oss på bena og overleve.

Knut overlevde dødsmarsjen og kom frem til Auschwitz. Mange episoder har gjort et sterkt inntrykk. Han og fangekameraten Arne Brattli tenker tilbake, og spesielt en episode fra juledagene i 1944 har brent seg fast.

Fangene hadde vært på arbeid og kom tilbake til leiren. Det var 3. eller 4. juledag 1944. Fangene marsjerte gjennom porten, der orkesteret sto og spilte. Det var til og med et lite juletre. Ved apellplassen sto galgen, og denne dagen skulle fem mann henges, trolig var det tre østerrikere og to polakker. Fangene måtte stille til apell, og overvære hengingen.

”Ned med Hitler, leve friheten” ropte de dødsdømte før løkkene strammet seg. Etterpå var det kveldsmat. – Hadde jeg sett noe slikt i dag hadde jeg nok ikke fått ned en matbit, men vi var så forsløvet av vi knapt reagerte, forteller Knuts fangekamerat, Arne Brattli.

Mot slutten av januar 1945 ble Auschwitz evakuert. De allierte var på full vei inn, og alle spor etter utryddelsesleiren måtte slettes. Fangene ble drevet ut på nok en dødsmarsj. Arne Jensen overlevde, men han ble ikke hentet hjem av de hvite bussene.

Han vandret gjennom Europa hele vinteren, på sommeren nådde han Danmark – forkommen og utsultet.

Over to års mareritt var over. Han var hjemme igjen.