Ingar Øien

Ingar Øien var bare 15 år da han ble arrestert. Han deltok i Sivilforsvarets arbeid, og ble ansatt som en av landets yngste politifolk i krigens første måneder. Senere deltok han i motstandsarbeidet, ble angitt og arrestert.

Morgenen den 9. april 1940 ble Ingar Øien vekket av sin far med beskjed om at det var krig. Han kom seg fort opp av sengen og meldte seg på Grønland politistasjon i Oslo.
– Da jeg var 14 år meldte jeg meg i Sivilforsvaret og ble antatt i hjelpepolitiet. Vi hadde hatt flere øvelser, så jeg kunne litt om trafikkdirigering og evakuering av folk. Ved krig skulle jeg melde meg på politistasjonen hvor jeg fikk utlevert hjelm, armbind og gassmaske. Vi ble satt i jobb umiddelbart, forteller Ingar.

Ingar var trolig Norges yngste politimann, han var bare 15 år da krigen brøt ut. Dagen etter krigsutbruddet, den såkalte ”panikkdagen” 10. april gikk det rykter om at engelskmennene skulle bombe havneområdet i Oslo. Byen ble tømt på en time, alle flyktet. Folk løp ut av banker, forretninger og leiligheter uten å låse dørene etter seg. All trafikk var på vei ut av byen, et fullstendig kaos.
– Jeg ble satt til å dirigere trafikken i krysset Stortingsgaten og Universitetsgaten. Ikke et menneske ble skadd den dagen. Jeg hadde aldri dirigert trafikk på denne måten før, og at det ikke skjedde noen kollisjoner der var i hvert fall ikke min skyld, erindrer Ingar.

Etter tre måneder var Ingar ferdig i Sivilforsvaret. Han tok seg da arbeid hos sin far som hadde bølgepappfabrikk i Pilestredet. I tillegg jobbet han som visergutt og gjorde forefallende arbeid.

I all hemmelighet deltok Ingar i Milorg. Det fortalte han aldri hjemme. 15. mars 1943 ble han overrasket av to menn fra Statspolitiet på arbeidsplassen hos faren. Ingen i familien visste om engasjementet i Milorg. Ingar tilhørte en gruppe på Bygdøy som møttes ukentlig for å lære seg bruk av stemjern, brennjern, kommandokniv og detonerende lunte.
Ingar hadde mulighet til å rømme, men valgte å melde seg av hensyn til familien. Dersom han stakk av risikerte brødrene og foreldrene å bli tatt som gisler.

Ingar ble tatt inn til avhør, og der ble han fortalt at en av kameratene hadde tystet og fortalt at han hadde fått et våpen av Ingar. Etter fem dager tilsto han, og ble sendt til Grini.

– Det var plagsomt på Grini for det var så lite mat der. Heldigvis kom jeg på en kommando som het gartneriet, og der kunne jeg grave opp poteter som ikke var funnet eller tatt opp høsten før. Så vi trædde potetene på ståltråd som vi heiv inn i fyren på gartneriet. Slik fikk vi stekte poteter av og til som ekstra kost. Det smakte godt!

Ingar var på Grini i to måneder. I slutten av mai 1943 ble han sendt med slaveskipet Monte Rosa til Danmark.
Derfra ble fangene sendt videre i tog. Endestasjonen het Sachsenhausen.
– Da vi kom inn i leiren måtte vi stille oss opp for å bli talt. Vi ble talt mangfoldige ganger hver dag, antall fanger måtte stemme. Der måtte vi stå noen timer før vi ble ført inn i en spesiell brakke for nyankomne fanger. Der ble vi fratatt alt vi eide, men med tysk grundighet ble alt vi hadde i lommene skrevet ned på lister og lagt i egne pakker. Vi ble snauklippet, avluset, desifisert, dusjet og kledd opp i fangeklær. Så fikk vi en lang avhandling om hvilke regler som gjaldt i leiren, forteller Ingar.

De nyankomne fangene var i ankomstbrakka i tre uker fordi de skulle være i isolasjon i tilfelle de hadde smittsomme sykdommer.
Etter isolasjonsperioden fikk Ingar jobb på ”Bauhof”, et lager for bygningsmaterialer.
– Jeg husker spesielt en dag. Det var to såkalte ”vorarbeiter” altså arbeidssjefer som hadde ansvaret for hver sin gruppe med fanger. Disse var ansvarlige for å flytte noen plankestabler fra et sted til et annet. Disse to arbeidsformennene ble derfor enige om et veddemål om hvem som brukte kortest tid på å flytte stablene. Vi måtte løpe springmarsj med disse plankene fra seks om morgenen til seks om kvelden. Det var fryktelig tøft!

De norske fangene fikk etter hvert matpakker fra Røde Kors. I tillegg til at maten ble et kjærkomment tilskudd til leirkosten, kunne innholdet i pakkene også brukes som byttemiddel. En sigarett eller to kunne gjøre underverker med en vanskelig SS-vakt. Ingar klarte å bytte arbeidsplass ved hjelp av en boks sardiner i olje.
– Jeg fikk meg en jobb som snekkerlærling. Jeg hadde jo hatt sløyd på skolen, så det var det nærmeste faget jeg kunne komme. Jeg jobbet på ”Schloss Friedentahl”, det var Fredrik den Stores gamle jaktslott som han da holdt på å restaurere. Der ble jeg resten av fangetiden til mars 1945.

Det var mange tøffe opplevelser i leiren for en ung gutt. Ingar reagerte spesielt på møtet med den enorme størrelsen på leiren med alle de tusener av mennesker som subbet rundt. I tillegg ble han tvunget til å se på henginger, det syntes han var hardt.
– Men jeg opplevde at man blir avstumpet etter hvert. Alt blir en vane, og man må nesten bare blokkere inntrykkene. Dersom man måtte stå på appell en ettermiddag og se noen bli hengt, kunne jeg heller bli irritert over at jeg ble forsinket til middag. Det er skremmende å tenke på hvor lite et menneske ble verdsatt, sier Ingar.

Ingar hadde hørt om at de skulle reddes ut av leiren, og en dag i mars kom endelig dagen. Fangene fikk utdelt de personlige effektene de hadde levert inn da de kom til leiren, og deretter ble de ropt opp etter alfabetet. Utenfor porten ventet de hvite bussene.
– De deiligste ordene jeg hadde hørt på lenge var da den svenske offiserer ropte ”tanka upp”, og vi kjørte vekk fra Sachsenhausen. Under hvert sete sto det en dansk Røde Kors pakke, og vi langet innpå med mat. Det var en utrolig følelse, jeg kan ikke beskrive med ord hvor deilig det var, forteller Ingar.

Fangene ble kjørt til Neuengamme, en konsentrasjonsleir utenfor Hamburg hvor alle de skandinaviske fangene skulle samles. Forholdene der var fryktelige, og de første nordmennene som ankom leiren måtte hjelpe til med å rydde vekk lik og ekskrementer for å få plass.
Etter en tid ble fangene kjørt videre over grensen til Danmark. Der ble de innkvartert i en leir med full oppvartning. God mat og rene senger med hvite laken ventet fangene.
Første mai 1945 ble Ingar og kameratene sendt videre nordover med jernbanen. Danskene stilte mannsterke langs jernbanelinjen og kastet inn mat og drikkevarer til fangene.
17. mai-feiringen blekner i forhold. Det var en fantastisk opplevelse, og tårene rant jo på oss over all denne omtanken fra danskene.
Ferden gikk videre til Sverige hvor Ingar ble internert og satt i karantene før han kunne reise hjem til Norge, som i mellomtiden var blitt et fritt land igjen.