Gunnar Kaardahl

Gunnar Kaardal veide 47 kilo, hadde flekktyfus, dysenteri og gulsot. Likevel fant han krefter til å løpe ut av rekken av fanger som skulle finne udetonerte bomber, og hoppe inn et vindu. Det reddet livet hans.

Gunnar Kaardal ble født 19. juni 1919.
Han flyttet tidlig fra Nore i Numedal hvor han vokste opp, og til Horten hvor han har bodd mesteparten av sitt liv.
Den 9. april 1940 bodde Gunnar inne på det militære området Karl Johans vern i Horten hvor hans far tjenestegjorde. Natten da krigsutbruddet starter våknet Gunnar av at det var skuddvekslinger på havnen. Han tok med seg et kamera og løp ned for å ta bilder. Men det var strengt forbudt å fotografere på militært område, så han ble raskt fjernet av norsk politi.
Mens han snakket med politiet ble den første bomben sluppet fra tyske fly. Alle polititjenestemennene løp og gjemte seg, og da så Gunnar sitt snitt til å løpe hjem i sikkerhet.

Gunnar var utdannet ved Horten Tekniske skole og ansatt ved skråkonstruksjonen på tegnekontoret i Horten. Han begynte tidlig med illegalt arbeid. Sammen med en gjeng som kalte seg Kruskagjengen. Det var sunne gutter som verken røyket eller drakk, men trente og spiste sunt. Motstandsgjengen ble etter hvert en hel militær organisasjon hvor også yrkesmilitære ble med. Hovedoppgaven til gruppen var å skaffe våpen.
En av agentene ble skutt mens han besøkte familien sin i Drammen, og i kjølvannet av det ble resten av organisasjonen rullet opp. Den 18. august 1942 ble Gunnar arrestert for virksomhet mot den tyske stat.

Han ble sendt til Grini hvor han umiddelbart ble satt i avhør. Etter hvert fikk han plass i celle nummer 30. Der ble han i nærmere ett og et halvt år før han ble sendt til Tyskland.

– Jeg husker den natten vi kom til Sachsenhausen. Det var elleve kuldegrader, og vi hadde med oss masse varme klær fra Norge. Undertøy, gensere og finlandshetter, for vi trodde vi fikk beholde klærne når vi kom til Tyskland. Det viste seg ikke å være tilfelle, vi ble fratatt alt da vi kom inn i leiren. Deretter ble vi snauklippet og alt hår på kroppen ble fjernet. For første gang var jeg veldig glad for at jeg ikke hadde hår på brystet. Jeg syntes synd på de hårete karene som måtte barberes av slitte, gamle maskiner. De fikk sår som igjen utviklet seg til å bli byller.
En times tid etter ankomsten var de staute norske guttene forvandlet til hårløse fanger i tynne stripete dresser. Gunnar fikk en bukse som var alt for kort og tresko som var for trange, men det brydde ikke vaktene seg med. Det var hans problem.
I flere timer måtte Gunnar og de andre stå i stillstand ute i kulden før de endelig fikk komme inn på blokken hvor de skulle bo.
– Der hadde de hektet av vinduene på begge sider av blokken slik at det blåste tvers igjennom. Det var minus elleve grader, og da jeg la meg ned på sengen tenkte jeg at her har man ikke store sjansene for å overleve, forteller Gunnar.

Men det flere ubehagelige opplevelser ventet. Den som tok imot de norske fangene var en massemorder og voldtektsforbryter fra Tyskland, som skal ha blitt arrestert i 1932. Han var SS sin tillitsmann på blokka. Han hoppet opp på et bord og forlangte å få utlevert alle personlige eiendeler som fangene hadde. Han påsto han skulle ta vare på tingene, men verken Gunnar eller de andre nordmennene trodde ham på det, og beholdt selv småtingene sine.

Gunnar og de andre ble værende i ”zugangsblokken” noen dager. Det var her de skulle lære hvordan livet i leiren var. Mange klarte det ikke og bukket under. Men Gunnar benyttet en hver sjanse til å hvile seg og samle krefter. Etterpå ble han plassert på blokk 24 hvor han møtte resten av kameratene sine.

Gunnar var heldig. Han sto oppført som ”ingeniør” i papirene sine og fikk dermed en jobb innendørs på et verksted. Han ble satt til å skrive ut materiallister over det arbeidet som ble utført.
Ved å jobbe inne slapp han risikoen for å bli alvorlig syk. De fangene som måtte jobbe ute, i tynne klær i allslags vær risikerte å få sykdommer som bronkitt og tuberkulose.

Å se medfanger bli hengt var en stor påkjenning. Gunnar overvar rundt ti hengninger.
– Den første hengningen syntes jeg var forferdelig å se på, jeg hadde jo ikke sett et dødt menneske før. Men det fikk jeg nå rikelig anledning til å oppleve, forteller han.

– Jeg har sagt at jeg var faktisk så heldig å få være i Sachsenhausen i åtte måneder. Jeg overlevde takket være Røde Kors-pakker. Takket være arbeidet til Wanda Hjort fikk det internasjonale Røde Kors tak i navn og fangenummer til nordmennene og kunne derfor sende pakker med mat. Maten ble både spist og brukt som byttemiddel for å skaffe andre varer og tjenester i leiren, og mange mener de overlevde takket være Røde Kors sin innsats.

På høsten 1943 ble Gunnar sendt på transport. Han var NN-fange og skulle sendes vekk – til et sted ingen skulle vite om. Der skulle han forsvinne i natt og tåke (Nacht und Nebel)
– Det er derfor jeg sier jeg var heldig den tiden jeg var i Sachenhausen, livet som NN-fange var langt tøffere, forteller Gunnar.
Han endte opp i leiren Natzweiler høyt oppe i fjellene ved den franske grensen. Det viste seg at Gunnar og en annen kar hadde fått en dødsdom på seg uten at den var kunngjort i Norge.
– Jeg husker spesielt velkomsten vi fikk av leirkommandanten. Han ønsket oss velkommen og sa at vår utgang fra leiren var gjennom skorsteinen der nede, altså der hvor krematoriet lå. Hele leiren lå i en skråning med krematoriet helt nederst.

Gunnar møtte flere nordmenn i Natzweiler. Osmund Faremo og Axel Middelthon var to. Sistnevnte var bare skinn og bein og gikk med et teppe rundt seg.
– Han så ut som et vandrende ullteppe, erindrer Gunnar.

Det var høsten 1944. Og det var isende kaldt i leiren oppe i fjellet. Fangene vandret rundt som utsultede gjenferd og ventet. Skjønt de visste ikke hva de ventet på.
Etter et par måneder fikk fangene plutselig ordre om at de skulle evakuere leiren. Alle fangene ble sendt med tog til Dachau. Der var det fullt, så Gunnar ble sendt videre til leiren Otto Brunn og igjen videre derfra til Dautmergen.

I Dautmergen ble Gunnar og de andre fangene leid ut til et privat entrepenørfirma. De skulle grave grøfter til vannledninger. Det var isende kaldt og fangene hadde knapt med klær og mat.
– Vi fikk utlevert sementspader som overhodet ikke var egnet til å grave i jord med. Det var fryktelig hardt, og jeg husker jeg var så sliten at da jeg bøyde meg ned for å ta et nytt spadetak så jeg svære røde, blå og grønne ringer foran øynene. Det var like før jeg svimte av. Jeg turte nesten ikke hvile, for da risikert jeg å bli slått fordervet av SS-vaktene.
Vaktene var forresten godt kledd med lange frakker, skjerf og tykke støvler. Likevel frøs de. Mange av fangene var barbeinte, det var en grell kontrast.

Gunnar veide 47 kilo da han ble evakuert fra Dautmergen på slutten av 1944. Reisen tilbake til Dachau foregikk med tog, i såkalte kuvogner. Flere av treplankene på gulvet var råtnet opp, og snø og is føyk inn i vogna. Gunnar kom heldigvis tidlig inn i vogna og fant seg en plass i hjørnet. Der ble han under hele turen. Gunnar var svært syk. Han hadde både flekktyfus, dysenteri og gulsot.
Klærne hans var stive av ekskrementer, blod og materie og det var vanskelig å bøye knærne. Etter hvert som fanger døde, ble likene lagt over hullene i gulvet slik at snøen ble holdt ute. Da de kom frem til Dachau var det ikke mange som levde.
Gunnar ble stengt inne i en blokk, han var så utmagret at han ikke eide motstandskraft.

– Jeg husker jeg lå og kikket inn i et rom hvor jeg så utmagrede armer forsøke å strekke seg over køyekanten. Men de var så svake at de ikke klarte å komme seg over den lille kanten og ut av køya. Fangene var som skjeletter, og døde som fluer.

På tross av sykdommene, ble Gunnar fortsatt regnet som oppegående, og ble kalt ut i en såkalt bombesøkerkommando. Oppgaven var å sørge for at udetonerte bomber skulle eksplodere.
Men sammen med Alf Knudsen fra Lillesand klarte Gunnar å gjemme seg vekk i en likbrakke slik at han slapp å dra på kommandoen. Det reddet livet hans, han så aldri de andre fangene i kommandoen igjen.

En dag fikk de norske og danske fangene beskjed om at de skulle kles opp. Alf klarte knapt å stå oppreist, men ble kommandert inn i en lang brakke som var full av klær. Der fikk han utdelt flotte klær.
Etterpå måtte de marsjere ut av porten, og der ble de møtt av de hvite bussene.
– Vi var nok et forferdelig syn, vi kunne så vidt stabbe og gå. Vi ble lagt ned i bussen, vi klarte ikke å sitte. Og så ble vi fraktet til konsentrasjonsleiren Neuengamme.

Der var han en kort stund før bussene fraktet ham videre til Danmark og derfra til Sverige.
På kurstedet Ramlösa Brunn fikk Gunnar pleie. Han var svært syk og hadde blant annet fått nyrekolikk. Han husker godt den 8. mai 1945 da freden kom, men selv kunne han ikke reise hjem til Norge før i slutten av mai.

Han ble sakte men sikkert frisk igjen, og takker sine gode gener for at han klarte seg.
– Jeg har en blanding av sogneblod og bergensblod i årene. Far var fra Sogn og ble 96 år gammel, mor var bergenser og ble 83. Så jeg har sikkert vært heldig med genene!