Eskild Jensen

Eskild Jensen er født i Oslo 28. april 1925. Han ble arrestert 29. april 1942. Eskild Jensen satt et år på Grini før han ble sendt med skip til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen utenfor Berlin. Der ble han i to år før han kom hjem med de Hvite bussene våren 1945.

Jensen er tidligere veidirektør. Han har vært sjef for planavdelingen i Norad, statssekretær for statsminister Odvar Nordli, ekspedisjonssjef og økonomisk rådgiver for regjeringen i Tanzania. Eskild Jensen var styremedlem i Stiftelsen Hvite busser til Auschwitz.

I forbindelse med Stiftelsens 10 års jubileum i 2002, skrev han denne hilsenen til kommende generasjoner:

Nazismen oppsto rett ved vår egen dørstokk.

“Hva er vitsen ved å få ungdommene ved hjelp av Hvite busser til å studere nazismens udåder? Verden er jo like full av grusomheter nå, 60-70 år senere, se på Rwanda, Balkan, Israel/Palestina”.

Dette er spørsmål som jeg – og sikkert andre – støter på. Og de faktiske opplysningene som det pekes på er jo riktige.
Det er en grunnleggende forskjell mellom nazismen og de andre eksemplene på udåder og grusomheter. Det som har skjedd – og delvis skjer fremdeles i Rwanda, Balkan og Midt-Østen er utslag av gamle dyptgående og historiske motsetninger av religiøs eller etnisk art. Disse motsetningene har i perioder ligget skjult for overflaten, men ikke dypere enn at det har vært lett for ledere som ønsker det å blåse liv i dem slik at samfunnet eksploderer i hat og grusomheter.

Men med nazismen og dens udåder er det en annen historie. Nazismen er ondskapens ideologi. Hitler og hans drabanter planla kjølig og systematisk at diktaturet deres skulle utrydde alle politiske motstandere på den mest umenneskelige måte. De konstruerte også sin egen “raseteori” og “rasepolitikk” med den “germanske rase” i høysetet, og hvor jøder, sigøynere og tatere skulle utryddes.

Konsentrasjonsleirene med sine gasskamre var de viktigste virkemidler i gjennomføringen av denne politikken. Her gjaldt det å tyne så mye arbeidsinnsats som mulig ut av fangene. Like viktig var det å plage og ydmyke sine motstandere. En fange var et navnløst nummer uten noen rettigheter, et  “undermenneske” (Untermensch). Fanger ble leid ut til bedrifter i krigsindustrien for 6 Mark pr. dag. Man fant ut at det var mest rasjonelt å la fangen leve i 6 måneder. Kostøret ble fastlagt så lavt at gjennomsnittsfangen skulle holde seg i live i denne perioden, men helst ikke lenger. Derved hadde også SS-regimet sikret seg den høyeste fortjenesten for denne umenneskelige “arbeidsformidlingen.”

Det sterkeste og verste eksempel er nazistenenes kjølige planlegging av masseutryddelsen av jøder: massearrestasjoner, egne godstog for transport til utryddelsesleiren, gasskamre plassert inntil avstigningsrampen, tilhørende krematorieanlegg. Dett er presis som planleggingen av moderne industrianlegg.

En annen grunn til at vi bør være opptatt av nazismen, er at denne ideologien oppsto i vår egen kulturkrets. Tyskland er en av Europas store kulturnasjoner, og mange trekk i vårt eget land er påvirket av tysk kultur. En stor del av vår kulturarv er hentet fra Tyskland. I det viktige 19. århundre reiste våre bildende kunstnere og forfattere til Tyskland for å hente inspirasjon. Vår protestantiske kirke har nært slektskap med kirken i Tyskland. Helt frem til 1910 ble praktisk talt alle norske sivilingeniører og arkitekter utdannet i Tyskland. Helt fra Hanseater-tiden har det vært sterk økonomisk tilknytning til Tyskland.

Fordi nazismen oppsto rett ved vår egen dørstokk, er det all grunn for oss nordmenn å gjøre oss kjent med nazismens vesen. Men det som gjør det mest viktig, er at nazismen desverre ikke er et helt dødt fenomen.

I mange europeiske land stikker nazismen sitt hode fram, under navn av nynazisme, høyreekstremisme eller lignende. Selv tror jeg at den demokratiske tanke er så sterkt forankret i vårt land, at nynazismen ikke lenger innebærer noen umiddelbar alvorlig trussel. Men det er likevel meget viktig at ungdommen er kjent  med nazismen og dens farer, slik at vi kan demme opp for den smittefare som måtte komme. Det er viktig å unngå at de nynazistiske, små organisasjoner, får noe nytt tilsig av tilhengere.

---

Hele historien til Eskild Jensen:

Jeg husker krigsutbruddet 9. april 1940 veldig godt. For en av de få bombene som falt rundt Oslo, den falt i nabohuset der jeg bodde så vi holdt jo på å skvette til himmels vi også.
Og vi prøvde å gå på skolen, vi skulle liksom være veldig normale. Men den bomben den skaket oss voldsomt opp, den var liksom det jeg husker først og fremst av krigsutbruddet.

I tillegg til at det var en fortvilelse, slags desperasjon at hva i all verden er det som kommer over oss nå. … Det er det er mitt minne av niende april.

– Hva skjedde videre i tiden etter det?

–Jeg var altså femten år, så hadde vi jo en litt forvirret tid i 1940, før liksom brikkene falt på plass, før frontene kom på plass.

Og så ble det jo, når vi begynte å nærme oss ut på høsten i 1940 da var det jo nokså klart for de aller fleste hva som var hvitt og hva som var svart. Hva som hadde noe med frihet å gjøre, hva som hadde noe med tvang å gjøre, hva som hadde noe med løgn og med sannhet, hva som hadde med skurker å gjøre. Hva som hadde med lojalitet og sånt å gjøre.

Det jeg sier nå er kanskje veldig mye preget av ting som jeg har kommet til etter hvert, som femtenåring hadde jeg vel ikke alle disse tingene like klart for meg.

Men det er sånn som jeg ser det nå, og da Høyesterett som var den første av disse virkelig tunge kreftene her til lands som la sine embeter ned utpå høsten i 1040. For de sa at vi kan ikke være dommer over lover og forordninger som ikke har noe med demokratiske besluttede lovverk å gjøre. Og så fikk vi jo dette med lærerne som nektet, de ville ikke skrive under på at undervisningen skulle være nazistisk. Og så ble det arrestert haugevis av dem og sendt til Kirkenes på straffarbeid.

Og så hadde du prestene som jo forlot sine embeter, det selve formelle tvistepunktet det var vel det at det å be for kongefamilien ble tatt ut, det som var i kirkebønnen og der er det vel ennå.

Og så idretten naturligvis som jo betydde veldig mye, de ville ikke konkurrere med nazister og med tyskere og alle idrettsforeninger, alle styrer ble avsatt og det ble satt inn nazistiske ledere i alle idrettsforeninger som det var mulig å gjøre det.

Men så var det faktisk ikke en eneste idrettskonkurranse i hele resten av krigen. Så dette var liksom der hvor motstanden tok form. Men så kom da altså selve de tyske forfølgelser.

Det som da skjedde i 1941, det skaket oss veldig opp med denne spontante melkestreiken på Akers Mek. Hvor på de da skjøt Hansteen og Viksteen og ga livsvarige tukthusstraffer til masse andre fagforeningsfolk.

Og det å se og høre om veldig mange av de beste her i landet som ble satt fast det var helt uhørt. Og det var jo ydmykende. Vi gikk på Karl Johan med hakekors på Stortinget, der satt Terboven, og på Slottet satt Quisling. Og tyske soldater marsjerte og sang i gatene.

– Og så visste vi da at det var en krig utenom dette og det var nordmenn som greide å komme seg til England. Og her satt vi liksom, du kunne ikke gjøre noe, det var ydmykende og vi følte oss hjelpeløse.

Vi skrev sånn H7 da i snøen, for Kong Håkon den sjuende, den logoen den så du overalt. Men, og du kunne … snu og vende litt noen tyske veiskilt her og der, så de viste litt motsatt retning og sånt noe, men det hjalp liksom ikke noe særlig.

På sensommeren eller tidlig på høsten i 1941, ble alle radioer inndratt. Ikke skulle vi få lov å høre mer på London, det var pustehullet. Og da var vi noen venner av oss som fant ut at nå må vi gjøre noe med dette her.

Og en hadde gjemt unna radio og så fikk vi tak i papir, vi kjente noen som drev og handlet med papir. Og så fikk vi lånt en skrivemaskin et eller annet sted, og så begynte vi da å sveive opp denne avisen vår da med en 1000-1500 eksemplarer, to ganger i uka. Med nyheter som vi tok inn selv fra London. Og litt som vi hørte om da, vi fikk jo litt forbindelse her og der.

Og det var veldig fint å få noe å gjøre altså, å ha noe å ta seg til, det var det var bra. Men vi var naturligvis veldig amatører da. Det var vel alle i Norge den gangen ville jeg tro, men vi kanskje enda mer. Så det sprakk jo etter et halvår da på distribusjonen.

Noen som hadde puttet regelmessig disse arkene våre i postkassen hos noen, og det var hos en nazistfamilie. Og så plutselig så står dette, det var et sånt eget nazistisk politi som het statspolitiet som står i bak busken og tar en. Og vi hadde jo ikke vanntette skott som man senere greide å utvikle i motstandsarbeidet. Altså slik at det var at man ikke kjente alle. At hadde du fått tak i en så kunne du liksom nøste opp det hele.

Og jeg gikk på handelsgym den gangen og ble tatt midt i en time husker jeg, så kom de durende inn i klasseværelset og dro av gårde med meg. Og jeg sprakk i forhør. Jeg ble plassert på enecelle så kom de om natta og hentet meg til forhør. Og ned på det kontoret der om natta vet du, med en to, tre mann og med gummikuler og du er sytten … jeg var ikke tøff nok til det. Og jeg tror ikke det er så veldig mange sytten åringer som er det. Og de andre sprakk så jeg mener dette var opprulling av det hele.

– Visste dere om muligheten for å bli tatt?

– Ja, det visste vi om. Men vi hadde vel undervurdert den, men det gav vi litt blaffen i egentlig. Det var ikke sånn at, hvis dette er enda litt farligere så gjør vi det ikke. Det var en trang til å gjøre det. Og så fikk det gå som det gjorde. Men vi diskuterte jo aldri oss imellom hva vi skulle gjøre den dagen vi ble tatt. Da hadde vi kanskje funnet på noe sånn lurt som å legge inn noen bokser slik at vi ikke hadde fysisk med hverandre å gjøre og ikke nødvendigvis kjente hverandre av navn. Men så overtok Gestapo saken etter hvert, og var noen forhør der også men da var det meste rullet opp så det var ikke så mye de kunne greie å presse ut av oss, eller meg heller. Og så fikk jeg komme på Grini og var der i nesten et år.

– Visste du noe når du ble sendt på Grini?

– Nei, jeg visste ikke da hvor lenge jeg skulle være, men jeg husker det var en som sa at det var en straff for det jeg gjorde. Det må ha vært etter en sånn Quisling-forordning for det var jo ikke noe norsk lovverk som hadde straff for å gi ut trykksaker … og da var det snakk om fem år.

Og så regnet jeg sånn at ”ja vel, de må jo trekke fra litt for alderen og sånn noe så kanskje det blir tre år” sa jeg. Jeg husker godt jeg kom på Grini og fortalte de andre der hvor lenge jeg skulle bli sittende, ja jeg blir sittende i tre år sa jeg. Og de holdt jo på å le seg i hjel for på Grini var det en falsk optimisme hvor krigen aldri skulle være mer, lenger enn tre måneder fremover. Og her kommer jeg og sier tre år, så jeg husker godt den der reaksjonen der.

Men jeg fikk rett jeg omtrent på datoen, jeg. Senere fikk jeg et brev, det vil si det kom til foreldrene mine, for far fløy jo nede på Gestapos hovedkvarter på Victoria Terrasse og maste om at de skulle løslate denne sønnen hans som ikke var gamle gutten og som egentlig mente det godt.

Og de ble selvfølgelig lei av denne fyren som gikk og maste der, og det hjalp jo naturligvis ingenting. Og til slutt fikk han et brev hvor det da står at denne sønnen har gjort seg skyldig til dødsstraff etter en forordning sånn-og-sånn, den forordningen kom ut et halvt år etter att jeg var satt fast. Og da skal man etter sunne juridiske prinsipper ikke kunne dømmes etter den men det spilte naturligvis ingen rolle.

Og så stod det at de ville muligens ta hensyn til min unge alder og avstå fra dødsstraffen. Men likevel kunne det ikke være snakk om å slippe meg ut, nærmest ikke noen gang fordi de regnet med at jeg ville sannsynligvis gjøre gærne ting på nytt igjen, hvis jeg slapp ut.

Det var kanskje ikke så dumt tenkt, men det var liksom det. Det var det eneste som ligner en dom jeg hadde fått. Det var da hvor det hvor det stod her at de skulle egentlig tatt livet av meg men at de lurte på om de skulle være snille nok til å la vær. Jeg visste ikke noe om det brevet i det hele tatt før jeg kom hjem etter krigen.

– Og hva skjedde med deg da du satt på Grini?

– På Grini var det jo selvfølgelig nokså tøft i forhold til hverdagslivet ute. Så folk som har vært på Grini og ikke sett andre anstalter enn det under krigen, de syns jo naturligvis at de har hatt det noe så tøft der.

Og det var perioder hvor det var lite mat, og det var perioder hvor enkelte måtte jobbe veldig tøft og sånn. Men i forhold til konsentrasjonsleirene i Tyskland, så var jo Grini et pensjonat.

Men et enhetlig fangekorps, alle var politiske fanger, et veldig samhold og mye selvstyre inne i leiren som da ble styrt av fanger. Og hvor et menneskeliv fremdeles hadde verdi, det er kanskje det aller viktigste.

På Grini var det vel, jeg tror det var en mann som omkom under straffe eksersis en gang i min tid, og det var stor halloi.

Men når du da kommer til Sachsenhausen hvor du plutselig, pang, fikk midt i fleisen at her var et menneskeliv ingenting verdt. En overordnet fange kunne ta livet av det, en SS mann kunne ta livet av det uten at noen en gang spurte deg hvorfor. Og så Grini var egentlig et … et, jeg holdt på å mange måter si et veldig sunt samfunn. Og de SS folkene de hadde her, noen var nokså ille, ondskapsfulle og fæle, og de slo og sparket litt i ny og ne, men selve miljøet på fangesiden var så sterkt altså. Det var på mange måter noe helt annet enn en tysk konsentrasjonsleir.

– Visste dere hva som skulle skje med dere senere, eller trodde dere bare at dere skulle sitte der?

– Jeg hadde når jeg skulle ut etter tre, ja etter hvert som jeg hadde måtte revidere denne, denne tre års prognosen min så regnet jo jeg som alle med da, hjem til jul, og om ikke til jul så var det til St. Hans.

Og jeg hadde ikke noen formening om at jeg skulle bli sittende så lenge som jeg ble, og enda langt mindre at jeg skulle sendes til Tyskland. For det var altså noen få Tysklandssendinger i 1942, og så begynte det med nokså mange i fra nyttår 1943. Og vi visste ingenting om hvor de skulle, de fikk ha med seg litt klær, litt mat og sånn. …

Og gjennom Grini-samfunnet så ble det jo sørget for at de hadde skikkelige klær, ordentlige støvler og ulltøy. . Dels ble ting smuglet inn i leiren, dels så.. ja Gud vet hvor det kom fra. Men så husker jeg ut på vinteren i disse månedene før jeg reiste nedover så fikk vi norske aviser på Grini. Og da så vi dødsannonsene for guttene som var strøket med i Tyskland, og så var det bare gitt melding hjem til familien at han er omkommet av en eller annen grunn.

Og det var jo unge spreke karer, og da gikk det et gufs av uhygge gjennom leiren egentlig da vi erkjente dette. At det var bokstavelig talt livsfarlig å bli sendt av gårde.

Og ingen trodde at det skulle ramme en selv og jeg husker det var i slutten av april i 1943 hvor jeg ble ropt opp. Det var en liten sending på førti stykker. Trygve Bratteli var i samme sendingen husker jeg og flere andre.

De skilte ikke på gammel og ung når de tok ut til transport. Det var rubb og rake, det var rent lotteri det der altså. Alt i alt så var det kanskje en viss tendens at de som satt hardest i det, eller de som i hvert fall Gestapo mente var viktige å holde fast på, at de ble sendt. Alt i alt er det nok et visst skille der, men det er ikke noen særlig konsekvens av dette, så det var veldig mye lotteri. Noen av de som ble sendt nedover med meg hadde jo en mye lettere sak enn det jeg hadde.

– Hvordan foregikk transporten nedover?

– Jo, det var med troppetransportskip, Monte Rosa, ned til Århus. Det så vi ikke stort av, vi var inne i en sånn spisesal langt nede i skipet hvor det var stablekøyer til taket.

Det var en sånn gammel passasjerbåt dette her. Det var ikke lasterom, så vi reiste fornemt altså si forhold til de som hadde det. Og vi fikk brukbar mat om bord, men det tok jo ikke mer enn et døgn omtrent da. Og så begynte da alvoret i Århus, hvor vi ble stablet om bord i kuvogner. Og jeg husker det var veldig salt mat på denne båten. Og ikke hadde vi noe å drikke, og så fikk vi ikke lov å hente noe vann. Og så gikk det noen danske smågutter ute på jernbanetomta hvor vi stod og så skulle de hente vann mot at de skulle få betaling. Vi hadde penger med oss også, og de råtassene tok jo betaling for dette her. Men vi hadde ikke noe å hente vannet i. Men et par av karene som reiste i gummistøvler måtte ofre dem. Det er en liten detalj jeg husker.

Men så dro vi i nedover da, vi stod vel i Hamburg en natt husker jeg. Da ble det bombet der og det eksploderte og smalt, og jorden skalv og vi syns dette var lidderli moro. Altså det var jo stor festivitas med bombing, man kan jo ha et litt mer nyansert av byer etter hvert men den gangen så var bombing var veldig fine greier.

01:18:56

– Uten at man var redd?

– Nei, vi var ikke så redde, jeg mener når du har levd sånn litt i grenseland mellom død og liv en stund så tar du den sjansen i tillegg altså. Jeg kan ikke huske at det var noen som var særlig redde under disse flyangrepene. Men reisen tok jo slutt etter hvert, da ble vi lastet om og inn i en sånn gammel passasjervogn husker jeg det siste par milene fram mot Oranienburg.

Og da var det kveldsstemning der og da visste vi jo hvor vi skulle, stedet hadde dårlig klang hos oss og var vel ikke så uriktig. Og vi satt der og da husker jeg vi sang og det var sånne nasjonal romantiske ting vet du og, ”mellom bakkar og berg” og ”Norge mitt Norge” og alt dette her. Så hver gang jeg hører den lyden ennå… Vi klamret oss til en drøm kan du si. En drøm om en fred og en frihet og et deilig land. Mens toget humpet og gikk de siste milene fram til der hvor vi skulle.

– Hva visste dere om leiren?

– Vi visste egentlig ikke noe annet enn at det hadde dårlig ord på seg, vi hadde jo sett som jeg nevnte disse dødsannonsene, at mange omkom, hvordan de ble tatt av dage visste ikke vi. … Men det ble jo da også med god regi fra SS side så da vi kom fram på jernbanestasjonen i Oranienburg, som altså er en liten by, som Lillestrøm eller noe sånt noe tenker jeg den var den gangen.

Og der stod de og ventet da, guttene da med hunder og geværer og hjelmer og forferdelig kjeftebruk. Og slo oss og så skulle vi da løpe. Vi fikk jo ikke lov å ha ryggsekk, men vi fikk en kartong og den var full av mye mat da som vi hadde og litt vinterklær og sånt noe.

Vi hadde jo stuet oss fulle av klær da for å ha dem der nede, og vi hadde jo ikke noe annet å bære det i enn den kartongen, klær og mat. Og det var vel et par kilometers springmarsj der på ruglete brostein husker jeg. Vi hadde jo sittet dønn stille i noen døgn så det var ikke noen særlig kondisjon, og noen litt eldre folk snublet og begynte å falle. Og så skulle liksom noen ta kartongene for dem og så ble det mer og mer bråk og geværkolber. Og disse bikkjene ble av og til sendt inn i flokken vår og sånn.

Så det var en veldig sterk åpning for å si det slik. Og så kom vi inn leiren, vi reiste jo i sivile klær nedover, og det første du opplever er at du mister din identitet helt, alle klærne forsvinner. Og vi hadde hår på hodet og det ble da snaut overalt hvor hår på kroppen vokser, det var borte og så sprøytet de oss med lusevæske som svei ganske godt og så fikk vi utlevert disse sebraklærne da.

Med disse grå og mørkeblå stripene så vi ut som sebraer. Og du kunne jo da oppleve at du kjente ikke igjen mannen ved siden av deg for hele personligheten var blitt annerledes. Du vet først og fremst disse ytre tingene, men det var selvfølgelig også noe der med, da kan du si vi var sikkert skremt altså. Den kvelden og første dagene var vi skremt, det var helt sikkert. Vi fikk litt kontakt der husker jeg første kvelden der med noen nordmenn da og de hadde jo ikke noe særlig oppmuntrende ting å si. Bare kunne forsikre oss om at vi var kommet til et ganske jævlig sted. Og så hadde vi et par uker hvor vi var i en karantene men vi bodde i en vanlig blokk i leiren da. Med en nok så tøff tysk kriminell fange som brakkesjef.

Han ekserserte oss, vi skulle lære å re sengene liksom, det var jo noen ulltepper, jeg vet ikke hvor mange år de hadde ligget der og noen klumpete madrasser med treull eller sagflis eller sånn i. I karantenetiden gikk vi det som var en veldig utspekulert straffemetode. Hvor straffekompaniet i Sachsenhausen de gikk da ”schulaufe” som det het, altså sko-prøving. De hadde laget en bane rundt appellplassen i et slags åttetall. Og der var det avvekslende grunnforhold, det var noe med asfalt, noe grus, noe sand, noe vann … og sånn bort igjennom. Og så skulle vi da prøve nye støvler for en skofabrikk, vi fikk nye støvler hver dag, bare det skapte en del gnagsår. Og så skulle de måle slitasjen på disse støvlene med disse prøvekaninene. Jeg tror vi gikk uten pakning, men de som var i straffekompaniet og var i samme gjengen som gikk og rundt hadde ti kilo på ryggen, noen hadde femten. Og tre måneder var maksimal levealder for de som kom i straffekompaniet. Så selv om vi slapp oppakningen så var det en ganske sterk opplevelse det også.

Men vi var jo i rimelig god form, vi var godt oppspist ikke sant og i sånn noenlunde fysisk form fra livet på Grini. Så jeg kan ikke huske at jeg var noe, annet enn at det var litt slitsomt, og det var usikkert, du var litt redd for hva dette førte med seg. Men det var ikke sånn at du var i tvil om du skulle greie det, dagen altså. Men jeg må ta med en liten episode etter, som jeg hadde også i løpet av disse første fjorten dagene.

Da hadde de ikke funnet på noe spesielt arbeid til oss så da satt vi ute i en sånn brakkegate da, mellom to brakker der, noen benker ved langbord, og skulle skille isolasjonen fra metallet på noen ledningsrester. Så det er sånn gjenbruk det som man driver med nå til dags, men den gangen i, det råstoffet, tyskerne hadde begynte med under krigen. Og det var for så vidt ålreit, vi satt der og det regnet, så var det jo litt surt og vi ble våte, men du slet deg ikke ut og vi kunne prate litt oss imellom. Og mot slutten av dagen så kommer det en russer gående forbi, han var nokså utmagret og elendig. Og de hadde akkurat levert noe av kveldsmaten til denne brakka, og rett innefor vinduet der så russeren en svær dunk med poteter.

Det var ingen der inne, så han bare smatt inn og tok et par poteter i lomma. Og så møtte han brakkesjefen som da var en kriminell tysk fange i døra.

Og brakkesjefen slo russeren først rett ned så han lå der, og så fortsatte han å slå og sparke han. Så kom det en SS mann forbi som til å begynne med nærmest bare så på og så deltok han i dette her inntil mannen var død. Og så fikk de tak i en dragkjerre og la han på den, og jeg husker at hode hang ned på den ene siden og beina på den andre og det lå en del blod igjen i sanden der. Så … jeg brukte et utrykk, at på Grini var et menneskeliv noe verd, men her fikk vi den tøffeste innføringen i at et menneske hadde ingen verdi.

Det var ikke snakk om noen rettegang, det var ikke snakk om noe forhør, det var ikke snakk om enda langt mindre om noe tilgivelse, men det var rett og slett å bøte med livet for en neve med poteter.

– Gikk det inn på dere da dere så dette?

– Ja veldig, veldig, veldig. Altså dette, dette er ingenting som jeg har helt fotografisk for meg … pussig nok så vet jeg noen andre som var med i samme sending som ikke husker den episoden nå. Jeg tipper det er noe i den som har fått dem til å fortrenge det av en eller annen grunn. Du vil jo av og til fortrenge ting som er litt vonde men den står for meg som en av de ganske sterke opplevelsene jeg hadde der nede.

– Hva arbeidet du med senere?

– Først så arbeidet jeg på et anlegg, vi skulle bygge noen veier i forbindelse med et anlegg for fabrikasjon med og prøving av sperreballonger og så var det mellom alle disse brakkene skulle det bygges veier. Det var tung jobbing, det kom jernbanevogner med grå stein … sånn grå kult som vi lempet av her, trillet på vogner. Og det var såpass gjennomsiktig sted at vi var liksom i søkelyset hele tiden dels en forarbeider som var en såkalt asosial tysk fange, hadde sort kjennemerke.

Vi hadde jo forskjellige farger på den trekanten som vi hadde på nummerskiltet vårt som på en bil, vi hadde nasjonalitetsmerke og nummer og så disse fargene. Rød var politiske fanger, grønne var kriminelle, svarte var asosiale, det var sigøynere men det var også folk som hadde lurt seg unna jobber og arbeider og sånt noe. Jøder hadde da en jødestjerne, homoseksuelle hadde en sånn rosa trekant, en hel fargeskala. Men politiske og kriminelle var de to store gruppene.

Og det var jo selvfølgelig også det som gjorde livet i en tysk konsentrasjonsleir surt, det var jo at mens det til å begynne med hadde vært politiske fanger som der ble satt i isolat. Så fant jo SS folk ut da etter hvert at de kunne jo spe opp belegget å blande litt og spille den ene gruppen ut mot den andre og dermed så gikk veldig mye av den faenskap som skulle gjøres den gikk av seg sjøl uten at SS behøvde ha noen særlig finger med i det.

Og selv blant de som var politiske fanger var det en del SS folk som hadde gjort seg skyldig i forskjellige gale ting og som ble sendt i konsentrasjonsleir, og de ble gruppert som politiske fanger. Og de la jo ikke fingrene imellom akkurat. Så det var ikke sånn at alle medfanger var dine gode venner. Og jeg husker arbeidsformannen vi hadde på veianlegget, jeg syns han var ganske nidkjær. Og så gikk det noen SS folk rundt der også da innenfor dette området, vi hadde egne vakter rundt dette området vi var på. Og ved en anledning så kom det jernbanevogner med murstein, tjue tonn murstein vi skulle lempe bortover. Og vi hadde jo ikke noen arbeidshansker, og så hvis du da glipper lite granne, så tar det ikke mer enn en halvtimes tid før du begynner å blø på fingrene. Etter bare et par dager var det sår og blod, det tok lang tid å gro.

Vi hadde vel kanskje et par kilometers gåing ut og inn fra arbeidet og arbeidstiden var vel i nærheten av tolv timer. Og før arbeidstid ble vi vekket klokka, jeg tror det var kvart over fire, halv fem om morgenen og så var det ut. Deretter oppstilling med telling om morgenen i leiren. Marsjering ut i arbeidet, arbeide der, en kort spisepause midt på dagen de kom ut med suppe til oss, og så var det å gå inn om kvelden og så var det ny telling om appellen om kvelden, hvor alt skulle stemme. Og de kveldsappellene tok ofte veldig lang tid for å få til stemme. Vi var jo da en mellom femten, tjue tusen mann da som stod innpå der.

Og hvis det skulle det være offentlige avstraffelser, pisking av folk, fem og tjue eller femti slag. Noen ganger hadde de satt opp galgen, de hengte folk der om kvelden så vi skulle se på. Så det ble ofte nok så langt ut på kvelden og vi var da nok så slitne og trøtte og før vi kom i senga om kvelden. Og jeg husker også da vi marsjerte inn fra det dere stedet der så var det, så gikk vi litt gjennom et par sånne vanlige utkantgater av byen der.

Men så gikk vi også inn gjennom et sånt boligfelt hvor det bodde SS offiserer. Og der stod ungene og kasta stein på oss om kvelden når vi kom labbende forbi der. Og det var en selsom opplevelse det der, det husker jeg også veldig godt. Vi var egentlig overlegne nok til å ikke liksom å øle oss fristet til å filleriste de ungene, hadde vi prøvd det så hadde det jo gått oss dårlig da, vi gikk jo med vakter rundt på alle kanter av oss, og de visste jo hva slags barn dette var. Men det var nærmest en fortvilelse over hvor dypt, eller hvor jævlig dette nazist systemet var altså, at barna ble tydeligvis oppdratt til å stå og kaste stein på disse undermenneskene som kom slitne og medtatt traskende forbi der om kvelden etter en lang dag.

Og vi var sikkert ikke noe sånn særlig flott paradesyn akkurat, trebonnene slarket vet du. Så jeg, jeg har vært der nå med Hvite Busser så forteller ofte det at vi kjører inn forbi disse husene, de står der faktisk ennå og da pleier jeg å legge til at jeg håper at de der ungene er kommet på bedre tanker siden.

– Hvordan ble dere behandlet av vaktene på arbeid og i leirene?

– Altså vaktene passet på at vi ikke stakk av, de så vi jo ikke så veldig mye til inne i sine vakttårn og med sine våpen og skytevåpen og alle de elektriske gjerder og alt dette rundt. De som vi hadde med ut på arbeid der, for der var det egne vakter, de kunne være nok så plagsomme de også.

Men de SS folk vi hadde, som var i grunn mest plagsomme og som du aldri visste hvor du hadde. Det var de som inspiserte inne i leiren for å overbevise om dette her, det var ikke nok at du hadde to rivaliserende sett tyske fanger som skulle prøve å holde jævelskapet i gang. Men disse guttene skulle jo da på en måte pushe på dette også. Få litt mer fart i jævelskapen. Så det var da vi stod på disse lange appeller så var det jo forbudt å snakke, og når vi da stod der i mørket ofte så var det en lyskaster på fra midten men vi hadde den i fleisen. Og så kom de bak oss disse gutta og når de hørte to som snakket så fikk du, du hadde ikke sett en gang altså før du hadde din … de sparka og slo en del da.

Og hvis noen av sengene ikke hadde vært redd opp ordentlig så var det, de snudde opp ned på dette her da og hev alt som het ullteppe og sengebord og sånt noe utover. Men det som var mest avgjørende var i grunn det som skjedde på arbeid og hvor … hvor jeg senere kom borti arbeidsformenn som var mye bedre. Men den første sommeren var det tøft.

Og den første sommeren da ble jeg syk, jeg fikk dysenteri det var jo en av de vanlige dødsårsakene der. Og jeg kom meg jo så vidt på oppstillingen om morgenen og så måtte da bort, jeg hadde ikke sjanse å komme meg på arbeide, det ville ikke jeg hadde vanskelig for å bevege meg noe særlig. Så måtte jeg da bort på sykeavdelingen for å få sykemelding. Og det jeg var ute etter var bli sykmeldt på brakka, hvor du slapp å gå på arbeid og du kunne få lov å oppholde deg på brakka. Fikk sånn ”schein” som hadde gyldighet av en eller to eller tre dager eller noe sånt noe.

Og var du dårligere enn det så kom, ble du lagt inn på sjukebrakke. Det var noen få sykebrakker som var forholdsvis bra og hvor det var fangeleger som gjorde undere. Vi hadde et par norske leger der som det var helt utrolig hva de fikk til. Sven Oftedal, Per Greftli… De greide å redde livet av folk der, med SS lege bak seg.

Men så var det da i et sykeblokk den gangen, sånn en ganske svær en hvor det ikke var leger, og jeg var så uheldig at jeg havnet der med min dysenteri. For jeg trodde jeg skulle illudere frisk nok til at jeg kunne gå tilbake på blokka, men det gjorde jeg ikke så jeg kom inn der. Og der malte de nummeret ditt på låret med en gang du kom bort for det er greit å ha for statistikken å vite hvem du skulle avskrive.

Og der var køyene i tre høyder og vi var to mann i hver seng, og det luktet død og helvete der. Og det var veldig varmt midt på sommeren. Og jeg lå i en mellomkøye husker jeg sammen med en belgier først, han døde et par dager etter jeg kom dit ut av tuberkulose. Men veldig mange hadde dysenteri og tyfus, ellers var det ikke mye tyfus i leiren, det var sjelden det var det.

Men så stod det bøtter rundt for dem som ikke greide å komme ordentlig ut på toalettet. Og de bøttene ble fort fulle, og jeg husker vi var sju nordmenn der, det var vel tre av oss som kom ut igjen. Og en av dem som kom ut igjen han lå i en underkøye akkurat ved en av disse bøttene.

Det som gjorde et veldig inntrykk på meg var at det døde folk ustanselig der. Og en natt jeg kom ut og skulle på toalettet var det bare en sånn blå lyspære av blendingshensyn.

Og det var en rekke klosetter på rekke og rad der, da hadde en fange sittet der og dødd. Han var blitt så tynn at han var liksom foldet sammen. Det er noe av det mest makabre døde person jeg har sett noen gang.

Men hvis du spør om hvordan jeg tenkte og følte der så var det, du hører jo om folk som kjemper når de ligger i grenseland mellom død og liv. Jeg kan ikke huske at jeg kjempet noe. Du blir nedsatt i reaksjoner og du føler at det er et jækla guffent sted å være og du plages ved det men du var på en måte klar over at dette kunne bli slutt også, men jeg hadde jo en drøm om å komme ut av dette her.

– Hvordan var maten dere fikk?

– Det var suppe til middag og lunsj var hovedmåltidet. Suppen var av neper og sånt. En gang husker jeg at vi skulle få gulrotsuppe, og da viste seg den var da kokt på, ikke på gulrøtter men på gulrotgresset så det var sånn grønt altså all verdens ting. Og noe næring må det ha vært i den, men mye kan det jo ikke ha vært. Og så fikk vi en brødskalk og en liten terning med smør og med en sånn liten leverpostei bit eller noe sånt noe.

Det som berget oss var jo da vi begynte å få pakker og at de pakkene har reddet livet til langt over halvparten av oss er helt klart. Det var danske Røde Kors pakker, det var svenske Røde Kors pakker, og av og til noen andre sånn mer eksotiske land, det kom noe fra Sveits husker jeg blant annet en gang med det internasjonale Røde Kors. Og så kom det sånne som kunne sendes som brevpost, småpakker. Det hadde noen hjemme funnet ut at de kunne sende en eske sardiner i en sånn småpakke for eksempel.

– Kan du bare fortelle litt rundt omstendighetene når man får en sånn pakke en dag, hvordan blir en sånn dag annerledes fra en annen dag?

– Ja, til å begynne med så var det jo rene julekvelden. Og da så du jo åssen du satt der, jeg husker med noe knekkebrød i den pakken. Og så la du knekkebrød og så la du en centimeter tykt med smør oppe på der og så ost oppå der igjen.

Og så var det noen som att på til greide å kline noe syltetøy på toppen av dette.

Så det var en orgie i mat. Så ble det vel litt fornuftigere etter hvert da. Og men det var vel ingen oss i og for seg som kom tjukke hjem igjen, men det holdt oss oppe.

Det var viktig for oss å få i oss kalorier, vitaminer og mineraler. Vi led jo av mangelsykdommer. For eksempel hvis du rispet deg opp på en spiker så lavet det vanlig skorpe. Og så etter et par dager så løsnet skorpen på midten og så ble det da en sånn runding som var full av gult gørr, flegmoner hette det. Og det tok lang tid før det grodde. Og du kunne få det på ben, armer, og hender. Alle steder hvor du fikk rifter og sår.

Og bandasje fikk du ikke annet enn av papir altså. Så det var en plage. Og så hadde vi noe som jeg tror var sånn begynnende Beriberi eller B-vitamin mangel. Hvis du trykte inn fingeren på låret, så ble hullet sittende, det ble grop. Det merket du særlig ut på kvelden, om morgenen var det alltid bedre. Så sånne ting var det veldig mye av.

Men det verste er at når du stiller spørsmålet, hvordan vi reagerte, så husker jeg så vidt liksom noen av disse første orgiene, men jeg må jo innrømme på, at det ble jo på en måte en vane dette også. At du hadde noen skiver knekkebrød i skapet, og noe ost i skapet. Og manglet du vanter så kunne du ved hjelp av forbindelser og en eske sardiner eller to få kjøpt deg et par vanter. Så vi nordmenn ble jo i Sachsenhausen etter hvert mer velstående enn andre fanger. Hvilket selvfølgelig la et visst ansvar på oss også at vi hadde, vi arbeidet jo sammen med fanger fra alle mulige land, og jeg tror de fleste av oss var nokså flinke til å til å fordele litt på velstanden.

– Hvordan var forholdet mellom dere norske fangene og de andre fangene som satt i leiren ?

– Det var ålreit, vi var heldige der. Det var noen sånne motsetninger … polakker og russere for eksempel de har aldri vært noe glad i hverandre, vi kunne ha greit forhold både til polakker og russere. … Det kunne være franskmenn som var i opposisjon til noen forskjellige folk og sånt noe, vi hadde for så vidt veldig greit jevnt over.

Det gikk mer på individer enn på enn på nasjonsgrupper, og tysk var jo verdensspråket i leiren.

Men jeg husker jobbet på et svært militærdepot for SS. Vi jobbet jo for det tredje rike alle sammen da, leid ut for en eller annen pris som gjorde at SS tjente grove penger på oss.

Et depot for sambandsmateriell, det ble en del tung sjauing med kabelbunter og elektriske aggregater og radioutstyr og sånne greier. Og vi skulle stille sammen dette og pakke det i pappkasser som skulle sendes til fronten.

Og jeg jobbet mye sammen med polakker og et par tsjekkere og noen russere. De polakkene hadde ikke jeg noe særlig godt forhold til, særlig han ene, men jeg tror det mer var at han var en drittsekk enn at han var en polakk. Men tsjekkerne var jo fantastisk flotte folk og disse russerne var jo veldig gode gutter

– Hvordan artet det seg når du sier du hadde dårlig forhold til en annen fange?

– Du, jeg tror han var veldig mistenksom og skeptisk til oss nordmenn fordi vi var rike, i hvert fall rikere enn han. Jeg mener noen krøsuser var vi jo ikke, du kunne ikke se stor forskjell på oss. Og vi jobbet for en SS en underoffiser og det høres kanskje litt snålt ut, men at jeg tror kanskje han følte at SS mannen brukte meg ofte til jobber som han ellers hadde brukt han til. At jeg hadde jekka han ut altså, hos SS mannen. Det høres litt rart ut for jeg kan ikke i og for seg akkurat huske at jeg var noe var noe sånn spesielt ute etter å innynde meg men jeg tror det var noe sånt.

For det var det som gjorde at jeg måtte slutte i den jobben. For krigen begynte å nærme seg slutten og vi begynte å bli redde for hvordan det skulle gå. Så var det om å gjøre å lage seg noen ryggsekker, bære med seg litt ting. Og så hadde vi noen brannslokningsapparater liggende i den brakka som vi jobbet, og der var det noen sånne slanger som lå kveilet opp og som ikke hadde noen kupling i den ene enden.

Og så kuttet jeg av noen meter av den når vi gikk ifra arbeid den kvelden, det var fint å lage bæreremmer av. Og dagen etterpå kommer SS mannen og skal ha målt opp den slangen og så manglet det akkurat så mye som det jeg hadde tatt. Det kunne være livsfarlig for meg, for sabotasje på jobben det ble du hengt for. Men nå visste nok han SS mannen at hvis han skulle begynne å lage bråk så kunne han risikere å komme i heisen selv. For han hadde latt oss jobbe i den brakka hvor det blant annet var adgang til hans rom og hvor det var en radio, hvor jeg et par ganger greide å få høre svenske nyheter på. Og da ville han vært ferdig.

Så jeg tror det var det som gjorde det slik at når jeg kom inn i leiren den kvelden så fikk jeg snakket med noen som fikk overført meg til et annet arbeidssted. Men han polakken, det er nødt til å være han som hadde angitt meg til SS mannen så var det mer at han var en drittsekk, han kunne vært fra hvilken som helst nasjon, det vil jeg si.

Egentlig var jo vi interessert i å jobbe minst mulig. Vi ville jo ikke støtte opp under den saken som vi skulle jobbe for her

Samtidig så visste du at hvis du jobbet litt bedre, så fikk du mindre juling og ble håndtert litt bedre. Så her er det en balansegang og hvor du helt sikkert jo lenger du har vært i en leir, jo mer blir du opptatt av å ikke bli for mye plaget av de gutta som bestemmer over deg.

– Ble dere nordmenn behandlet annerledes enn de andre fangene?

– Både ja og nei. Nazistene hadde jo sin ranking. De som var på toppen var tyskere og så kommer andre germanske nasjoner, det var hollendere og nordmenn, dansker. Og så kom du etter hvert nedover i rekken, like under der kommer da andre europeere og så kommer jøder til slutt. Og russere var jo også i bunn, polakker var bedre.

Vi hadde det nok litt lettere på grunn av den rankingen. Dette hadde selvfølgelig også litt å gjøre med språket å gjøre. Vi hadde gått på skole, og kunne en del tysk. Og jo mer du kunne, jo bedre, jo lettere kunne du te deg og jo bedre ble du egentlig håndtert.

For hvis det står en tysker og sier du skal ta av deg lua, og du ikke skjønner hva han sier, så da er det klart du får noen skikkelige lusinger og knyttnever. Da begynner det å gå opp for deg at det kanskje var lua. Men kan du tysk så tar du av lua med en gang.

– Visste dere hva som foregikk rundt om i leiren?

– Ja. Vi visste om gasskamrene, vi visste om henrettelsene. Det var legekontor … med høy musikk og der sitter han der morderen da i hvit frakk og så kommer pasienten naken inn til undersøkelse. Og så skal de måle høyden på han, og så er det en sånn slisse i veggen hvor den lista som en måler høyde med var montert. Og så stiller de fangen akkurat opp der, og så i det samme da, han som da står bak veggen med pistolen, da bare skyter han gjennom slissen akkurat der hvor han vet at han at han treffer han i bakhodet. Og så var det da et par fanger som jobbet i dette her som dro liket rett inn og trakk ut gulltennene hvis det trengtes og ekspederte det over til krematoriet som var i huset ved siden av. Den visste vi om og vi visste om gasskammeret. Hengningene så vi, piskingene så vi … … enkelte ganger når de når de kjørte riktig hardt med massehenrettelser der så stod jo flammene opp av krematoriepipa, dag og natt. Det var uhyggelige tegn.

Og de siste par månedene så fikk jeg jobbe på et kontor, hvor vi skulle holde orden på folketellingen hadde jeg nær sagt. For alle fanger i leiren var innmeldt i folkeregistret i kommunen. Dette er alvor altså, det høres jo helt makabert ut, og de som da døde de skulle da meldes ut av folkeregistret.

Og det var akkurat kommet en del ungarske jøder som de ennå ikke hadde tatt livet av, og de var så vidt inne i leiren, og de kjørte det var så mye det var gasskammerets kapasitet som forsinket drapet på noen av dem med noen dager. Og så satt jeg med listene av disse her, det var flere tusen av dem og så skulle de da ut av folkeregisteret. Jeg måtte skrive dødsårsaken. Og da var det da først tjue mann , det var da hjertefeil, og så var det femten neste der var det hjertefeil, der var det hjerneblødning, og så var det en tyve, tredve stykker med lungebetennelse og så var det bort igjennom altså. Så t det var også en av disse litt makabre tingene ved at du skal ha folketelling, et sånt folkeregister som stemte her. Men det å jobbe med disse tingene her i den tiden det var selvfølgelig litt makabert. Men det var en fin jobb, stille, varmt var der inne, fyrte i rommet og sånn.

– Hvordan var den psykiske påkjenningen for dere når dere levde under de forholdene?

– Du det var, klart den er stor og hvis du puttet meg inn i en sånn leir i dag under de forholdene der så ville jeg greie meg da i kanskje tre måneder og så ville jeg da gå i pipa som vi så respektløst omtalte døden med. For du levde oppe på hverandre hele dagen, du sov, var du heldig så hadde du egen seng hele tiden eller i hvert fall, du sov kloss innpå folk.

Du stod opp på morgenen i et hav av mennesker, det skulle gå fort, du skulle finne dine egne støvler og ha på deg og inn der. Du var på et toalett hvor du stod i kø for å få slått lens om morgenen og for å sette deg på klosettet der var det kø og dette gjorde du for åpen scene alt dette her. Og du satt i kø og spiste brødskalken din, rundt bordet måtte du sitte halvveis på skrå for å få plass til siste mann på benken. Og du … var hele tiden i en vrimmel av folk ut på oppstillingen, ut i arbeidet, du gikk og vasset i folk hele tiden, det var liksom aldri ro.

Og den gruppen fanger i Sachsenhausen som av nordmenn greide seg dårligst var disse gislene fra Telavåg. Det var fiskere som hadde vært alene i båten sin ut på havet og de hadde kanskje vært i Bergen noen få ganger i i sitt liv. Og så kommer de til Sachsenhausen uten den tilvenningen som man hadde hvis du hadde vært på Grini, for til Grini var en veldig god forskole kan du si.

Uten noe sånt noen kom de rett ned i Sachsenhausen. I den forferdelige trengselen som du levde hele veien der. Og fremmede forhold, fremmet språk og allting. Så nesten halvparten av dem døde. Ingen annen gruppe nordmenn hadde så høy dødelighet som dem, og det var jo spreke sterke folk mange av dem.

Men dels så hadde de vel aldri vært infisert med så mye som du har når du i ved en by hvor du har hatt litt flere bakterier i deg, men fremfor alt det at de var mentalt helt fullstendig utilpasset til et sånt maurtueliv som det der.

Og her tror jeg at, selv om det er ut fra alminnelige velferdsprinsipper så er det jo veldig dårlig gjort å putte inn folk som var såpass unge som jeg var og håndtere dem på den måten. Men jeg vil også gjerne si at når de først gjorde det så var det lettere å tilpasse seg livet jo yngre du var. Du er mye mer tilpasningsdyktig, du lar deg kue lettere når du er ung enn når du er gammel. Du lar det lettere tilpasse, du er mykere.

Og de som var noe eldre hadde kone og barn og pantegjeld hjemme, og var veldig redde for det. Hadde skyldfølelse overfor familien for at de hadde rota seg oppi dette som hadde brakt dem inn i leiren, mens sånne unggutter som meg vi hadde jo ikke noen sånne ting. Så det er helt opplagt en fordel, selv om som om det ut fra strider mot sånne barnevernsregler og andre ting da.

– Hva med dem hjemme, hadde du noen kontakt med dem bortsett fra at du fikk de pakkene?

– Ja vi fikk jo brev da. Hvor vi fikk skrive femten linjer jeg tror det var hver måned, på tysk. Og fikk et tilsvarende et tilbake, sensurert. Og du skrev alltid at du var frisk og sunn og hadde det veldig bra. Du kunne ikke skrive at du var veldig dårlig for da ville jo sensuren ta det.

For jeg har sett noen av de brevene som var kommet hjem etterpå, så var de jo vært igjennom flere lag med sensur da, det var alle slags stempel på dette her. Så det var noe livstegn men det var jo … noe særlig mer sa det egentlig ikke.

Men det var noen som var NN fanger, de fikk jo ikke brev. De fikk av å til låne et navn, jeg kunne for eksempel låne bort mitt navn en måned og la en av dem skrive og undertegne med mitt navn. Det tror jeg ikke ble kontrollert. Arnulf Øverland skrev et dikt om noe dette en gang hvor det hette noe om at vi: ”ja vi skriver brever, det kommer alltid et og annet frem, vi går i måneder og vent.. og himmel, og venter svar. Og vi går venter. Og himmel grå, og venter svar, og venter på svar og himmelen gråner selv om den er klar. Til sist får vi et brev som intet sier. ”

– Hva savnet du mest da du satt i Sachsenhausen ?

–Mat og friluft! Å gå en tur i skauen… og familien, og særlig ved juletider, det var forferdelig! Jul var sånn hjemlengt tid altså. Men du verden hva vi snakket om mat. Og jeg kan nevne det beste måltid mat jeg har smakt i hele mitt liv, det skal jeg banne på enda jeg har bodd i Frankrike i tre år og har vært borte i mye rare måltider.

Det var en søndag der nede i Sachsenhausen, hvor søndagen var det bare halv arbeidsdag så var det fri på ettermiddagen. Og så kommer det en kar bort til meg, han sa, vil du være med på en jobb i ettermiddag? Jobb, er du gæren sier jeg, det er mat der sa han, ok sa jeg.

Og så skulle vi vaske opp i SS kantinen for mordere og voldsmenn og hva det var for noe. Og det var jo bunker av tallerkener å vaske, men vi slikket jo tallerkene vet du. Lå igjen litt poteter her, litt brun saus, en og annen kjøttbit, om den hadde vært inne i gapet på han der, gjorde ingenting, he.. he.. Vi ble skikkelig mette! Mat med smak og nei det var et fantastisk måltid. Og hvis du spør om jeg ikke syntes det var litt flaut og litt ydmykende og så å si slikke tallerkene til disse her djevlene, det slo meg ikke i det hele tatt altså. Det var topp.

Og vi kom tilbake litt utpå kvelden da så hele friheten min hadde jo røket men det var det hadde vært en stor dag. Og den husker jeg fortsatt med stor glede og nytelse.

– Hva visste dere om hvordan det gikk med krigen?

– Vi visste forbausende mye. Disse tyske kommunikeene de hadde jo en språkbruk som var, når de trakk seg tilbake så var det for å forkorte sambandslinjene og sånn. Men det var ikke så helt galt så bevegelsene skjønte man. Og jeg fortalte at jeg et par ganger hadde greid å høre noen nyheter fra Sverige, og det var noen andre et sted hvor de holdt på å reparere biler.

Der var det også en radio og det var flere der som greide å høre noe sånt av og til så det gikk noen rykter rundt om hva man hadde hørt. Men i store trekk fulgte vi noenlunde med.

Men vi forstod jo i hvert fall da vi kom mot årsskiftet 1944-45 at nå var det like før. Det var helt klart.

– Hvordan kunne dere merke det?

– Dels merket vi jo det på evakuering av fanger fra leirer som lå i øst, som kom inn så det ble trangere og trangere i vår egen leir. Disse brakkene våre femti ganger åtte meter, fire hundre kvadratmeter, der var vi jo til sist, til sist omtrent fire hundre mann altså, en kvadratmeter per mann. Til alt sove, spise, vaskerom og det hele.

Og det var nesten det dobbelt av hva det var når jeg kom til leiren to år tidligere. Og vi fikk jo alle disse hyppigere flyangrepene da og … hvor det altså og vi så jo disse store amerikanske dagangrepene på klar himmel. Ellers var det jo lenge det bare var kvelds og nattangrep mot Berlin men da var det så liten motstand ifra tyskernes side at da kom de i disse svære dagangrepene midt på lyse dagen.

Og så hørte vi jo faktisk sånn kanonbuldring fra fronten, allerede fra januar 1945. Da var det ikke mer enn fire- fem mil øst for oss her. Så da var det en tid hvor det var en rar blanding av følelser. Vi hørte om, og det har vist seg etterpå at det var riktig det vi hørte, at det var planer i flere alternativer hvor de skulle ha tatt livet av alle fanger. Og det syns vi var nokså logisk også. For når de hadde tatt livet av så mange så om de da tok noen titusener fra eller til på slutten, pytt pytt, det spiller ingen rolle, i live kunne vi være litt plagsomme vitner.

Så vi hadde på den ene siden denne enorme gleden av at krigen begynte å slutte at vi skulle hjem og alt dette her. Og samtidig den angsten for at det var en svær risiko for at ingen av oss kom hjem. Så det spisset seg veldig til, jeg husker vi gikk for å få litt kondisjon, vi regnet med at det kanskje blir marsjer og det var også et av alternativene fra SS side at vi skulle marsjere opp til Østersjøen, ombord i lektere og senkes der. …

Andre planer gikk ut på at de skulle sprenge leiren i luften. Det tror jeg ville vært nokså vanskelig sånn rent praktisk, særlig i hensyn til byen ved siden av. Men flere planer forelå.

Og men alt i alt var vi glade, så denne angsten lå der, men den ble klart dominert av gleden altså, forventningene.

Men så kom jo da denne, denne helt spesielle måten som vi nordmenn kom hjem på da. Og dette hørte vi faktisk om som rykter, Gud vet hvor sånne rykter kom fra, det er helt utrolig altså hva rykter går. Og vi kom jo allerede fra siste halvdel av mars så hadde jo Bernadotte fått til denne avtalen med Himmler. Den norske diplomaten Ditleff var den som egentlig hadde hele ideen og opplegget var jo hans. Og vi skulle evakueres i første omgang nordover til Neuengamme ved Hamburg.

Og det var den sterkeste opplevelsen vi hadde. Jeg husker da var det blitt min tur, vi reiste i puljer etter alfabetet. Og vi hadde sittet hele natta oppe og ventet da vi som, et par hundre mann eller hvor mange det var utav oss som skulle av gårde. Og når reveljen gikk med den, det var en svær polsk kirkeklokke som stod mitt på appellplassen som de ringte med når det, klokka var kvart over fire eller halv fem hva den var. Og da stilte vi opp med en gang, og skulle marsjere ut.

Og så den dagen da så kom vi der, ikke kommandoord, vi hørte ingenting, alt var stille, det var den eneste gangen jeg har gått med lua på ut den porten der, ingen sa noen ting. Helt uvirkelig, og helt uvilkårlig så rettet vi hodet og vi prøvde å late som vi var kjekke og

spreke og så kom vi ut. Og der hvor disse vaktmannskapene pleide å stå, der stod det en rad med hvite busser. Ser jeg bussene i dag så er det noen stakkars gamle noen museums kjøretøy, jeg husker dem som svære limousiner, svære nydelige … luksusbusser. Med svære Røde Kors merker på svensk flagg. Og så stod det, jeg husker jeg kom bort til den ene bussen der så stod det der to stykker i uniform, en fyr og en jente i uniform, Røde Kors armbind på, snill god uniform vet du. Og så sier de vet du, ”Ni får vara välkomna”, sier de. Du … vi kunne jo neste ikke snakke.. vi kunne ikke si et ord vi … jeg fant ut at dette var de første vennlige ordene fra en uniform på tre år. Og det var så fullstendig uvirkelig … men samtidig så hadde vi jo sagt adjø til alle disse vennene våre som satt igjen med usikkerheten. Og det ble en jævlig avslutning i Sachsenhausen hvor … tusen på tusen omkom.

Og igjen så vi da liksom hatt fortrinn ikke sant med, hvor matpakker og dette her. Og jeg husker jeg var rundt og sa adjø til disse her, disse russiske vennene mine og dette her vet du hvor … vi hadde jo en følelse av at vi svek dem. Men likevel, snakker om sånn psykisk belastning sa jeg, den saken var noe av det sterkeste egentlig. På den ene siden denne følelsen av å ha sveket gode venner, den andre siden den himmelske mottakelsen ved bussdøra av disse to Røde Kors-ansatte.

– Hvor lang tid tok det før du var i Norge?

– Vi kom hjem til Norge en av de siste dagene i mai. Vi havnet jo sånn skrittvis nedover mot Danmark til en leir som tyskerne hadde der, og så over til Sverige og kom dit et par dager før freden, før krigen sluttet. Men så skulle svenskene ha oss i karantene. Jeg husker jeg havnet i en skole i nærheten av Helsingborg, det var mer piggtråd rundt enn det var i en gammel god tysk konsentrasjonsleir. Og soldat utenpå med bajonetten påsatt og greier, så de trodde visst vi hadde med oss alt som var av sykdommer.

– Hvordan ble dere behandlet i Sverige?

– Jo de gjorde jo veldig mye godt for oss da og vi levde jo som grever. Første uka spiste jeg bare sjokolade.

Men jeg hadde truffet en norsk familie da vi kom i land i Helsingborg. Og jeg ble invitert med opp til Stockholm for de hadde kommet over under krigen og hadde en leilighet der. Så jeg kom meg dit og det var en del av oss som var i Stockholm, og vi festet rundt og hadde jo Herrens glade dager i Stockholm da.

– Så dere reiste hjem på egen hånd fra Stockholm?

– Ja, det gjorde vi. Men du måtte jo igjennom norske myndigheter for det var de som kanaliserte alt dette her. Men når du var i Stockholm så var det jo der de ordnet det så det gikk nokså greit det.

– Når kom du hjem?

– Jeg kom hjem 27. mai.

– Hvordan foregikk den siste reisen hjem?

– Jo det var med toget da, hvor vi satte oss en svær gjeng oss sammen og det var jo en rar følelse vet du når du liksom … kom over norske grensen, og ble møtt av flagg og mennesker. Jeg husker toget stoppet i Kongsvinger, vi hadde noen med oss derfra, og der var jo halve byen på jernbanen og skulle hilse disse her. Og så kom vi inn i byen hvor all familie og venner stod sammen og det var jo virkelig en dyp ståhei.

– Hva fortalte du når du kom hjem ?

– Jeg har aldri i grunn hatt noe sånn tanker om å holde igjen, men jeg merker jo etter hvert at det er veldig mange ting jeg ikke har fortalt. For dels så var det jo slik at folk skjønte ingenting allikevel. Og jeg opplevde jo også når jeg kom hjem at familien hadde beholdt hunden og det har jeg aldri skjønt. Jeg trodde jo da at det hadde vært dårlig med mat i Norge også og det at de hadde så mye mat at de kunne fore på en hund det. … Dette var faktisk noe som … fikk det til å skurre litt i hele hjemkomsten og i familien det var den stakkars hunden, det var jo ikke dens skyld akkurat. Men-men … men det var sånne ting som vi, som for oss ville vært så fullstendig uhørt å tenke seg å holde liv i en hund altså.

– Visste de hjemme hva som hadde foregått i leiren?

– Nei, de visste veldig lite. Det høres veldig brutalt ut, men det gjorde ikke så veldig mye inntrykk på oss etter hvert å se folk bli hengt. Det var noe av det verste jeg kunne fortelle folk da jeg kom hjem. At vi hadde stått å sett på disse gutta som måtte klatre opp på den plattingen, få strikken rundt halsen og se at de skjøv plankene unna så hang en der med tungen langt ned og siklet helt dau. Det ble en vanesak å se dette også, og det verste med en sånn henging var at det tok ofte en time ekstra. For det skulle kunngjøres på all verdens språk og det var mye sånn mye om og men før de kom seg til å få karen opp på galgen.

Og etter den lange dagen så var du så dønn sliten at den timen at det å stå og vente en time det var i grunn det som jeg nesten husker som det mest ubehagelige ved hengningene.

Men for folk hjemme var jo dette sterke saker. Og at jeg kunne fortelle dem at de tok livet av folk med gass og sånt det var også det var også veldig utrolig da.

– Var det noen som ikke trodde på dere?

– Å ja, det var det, det var nok det.

– Hva slags forhold hadde du til tyskerne etter krigen?

– Du jeg hadde, og jeg tror det gjelder svært mange av oss som satt inne, at vi var vel mye raskere egentlig til å venne oss til at Tyskland skulle leve enn mange andre.

Så når det begynte å bli reaksjoner mot at det begynte å dukke opp tyske turister her i femtiårene, tidlig femtiårene.

Men jeg må si veldig lenge ikke hadde noe særlig trang til å ta ferie i Tyskland. For det er så fordømt mange ting, liksom bare sånn, jeg husker det var noe som, en gang når jeg reiste gjennom Tyskland, så var det et sånt rengjøringsmiddel, et sånt vaskemiddel som var akkurat det som luktet fra, samme som de hadde i leiren altså. Du kjente igjen på lukta.

– Hvordan var det første gangen du dro tilbake til Tyskland?

– Det var noen få år etter krigen og da var jeg glad for å ikke skulle være der altså. Men det så jævlig ut også da. Men jeg kan gjengi en merkelig opplevelse jeg hadde en gang for jeg jobbet noen år som statssekretær hos statsminister Odvar Nordli og så skulle han på offisielt besøk i Tyskland. Og det besøket ble lagt til Hamburg, det var Helmut Scmidt som da var forbundskansler før Kohl og Hamburg var hans hjemby.

Og det var ålreit det med litt representasjonsting og sånt der nede og litt møter og noe av det var veldig spennende da med medlemmer av tyske regjeringen. Men en kveld så var vi hjemme hos familien Schmidt, han og kona hans og … og statsministeren og jeg, og den norske ambassadøren i Tyskland og tyske ambassadøren i Norge og så var det en finansminister, norsk og tysk finansminister, satt rett rundt bordet der. Og jeg satt der ved siden av fru Schmidt. Og da slo det meg plutselig, mitt første besøk i Hamburg det var i den kuvogna utpå den godstomta, i Hamburg i 1943.

– Og så at hvis jeg den gangen i 1943 hadde vært synsk så kunne jeg ha sagt. Hør her karer, om fem og tredve år så skal jeg sitte i stor festmiddag hjemme hos den tyske regjeringssjef og spise på sølv og krystall og ha en stor middag der. Så tenkte jeg, hva ville gutta sagt hvis jeg hadde sagt alt det der? De hadde sagt, hva fanken skal du der … hva veit du, hva er vitsen i det. Men jeg satt der under den middagen og kom til å tenke på at livet har jammen mye rart å by på.