Erling Karstad

Erling Karstad begynte på gymnaset det året krigen kom til Norge. Lite ante han at han skulle sendes til Sachsenhausen i stedet for å få artium.

Erling Karstad bodde på Sinsen i Oslo og gikk på gymnasiet da krigen brøt ut i 1940.
Han kom raskt med i motstandsarbeidet, og fikk jobben med å dele ut radioer. Det var små radioer som var laget av en privatperson, og Erling rakk å dele ut over 20 stykke til kjente.
Erling og en kamerat ble angitt, og arrestert den 10. juni 1943.

Han ble ført til fengselet i Møllergata 19 hvor han satt frem til 3. september. Deretter ble han overført til Grini.
En snau måned senere ble han sendt på transport til Sachsenhausen. Han reiste fra Grini 27. september, og kom frem til Tyskland først 4. oktober.
Første delen av reisen foregikk med skip. Lasteskipet Isar hadde flere hundre fanger om bord, i flere etasjer.
Skipet gikk til kai Stettin, og derfra ble fangene fraktet videre med kuvogner på jernbane.

Erling syntes møtet med Sachsenhausen var brutalt:
– Vi ble samlet sammen i en flokk og måtte marsjere inn i leiren. Der klippet de av alt håret vårt, på hodet og hele kroppen. Deretter måtte vi avluses før vi fikk komme på brakken hvor vi skulle bo. Det var et underlig syn, jeg kjente ikke igjen mange av fangekameratene uten hår.
Erling ble plassert på blokk 24 sammen med bare nordmenn.
Etter en tid i karantene skulle fangene få tildelt arbeid. Det var lurt å oppgi at man kunne et fag. Erling var akkurat ferdig som dreier, og fikk jobb med å lage aksler til beltebiler på en utekommando.

Erling fikk skrive brev hjem hver uke. Brevet måtte skrives på tysk, og det inneholdt alltid de samme frasene om at han var sunn og frisk og ved godt mot. Han fikk også motta brev og små pakker hjemmefra. Spesielt litt ekstra mat kom godt med. Noen ganger var innholdet pakket inn i avispapir, og på den måten fikk Erling også med seg noen nyheter hjemmefra.

Erling ble hentet av de Hvite bussene og sendt til Neuengamme på vårparten 1945.
Han syntes tilstandene i leiren var fryktelige, sammenlignet med Sachsenhausen.
– Neuengamme var veldig skittent, det hadde vært en tilintetgjørelsesleir og et stort antall døde. Det var flere hengninger der enn noen andre steder jeg var i.

Etter en måneds tid i Neuengamme fortsatte kortesjen med hvite busser over grensen til Danmark og videre inn i Sverige.
Etter at Norge igjen var blitt fritt, fikk han lov til å komme hjem.
Erling reiste med tog og ble møtt av broren og moren på Østbanestasjonen. To års mareritt var over!