Arne Smith Jensen

Arne Smith Jensen overlevde dødsmarsjen fra leiren Liebrose. Ikke alle gjorde det. Marsjen tok sju døgn, og hver morgen måtte nye fangekamerater begraves.

Som mange andre unge gutter, engasjerte Arne Smith Jensen seg i motstandsarbeidet under krigen.  Arne delte ut illegale aviser som han selv var med å stensilere opp.
Arne ble angitt, og arrestert. De første forhørene hos det norske statspolitiet husker han godt:
– De var rett og slett noen pøbler, verken mer eller mindre.
Bedre ble det ikke da han ble avhørt av tyskere på Victoria terrasse.
Arne satt på enecelle i to år på Akershus. Det ble lange dager, og stort sett ingenting skjedde, forteller han. Videre ble Arne sendt til Grini, og derfra på transport til Tyskland.

Han ble sendt med fangeskipet Monte Rosa til tyskland, og med tog videre. Arne kom først til et fengsel i Hamburg. Derfra ble han sendt videre til Neuengamme hvor han og flere andre norske fanger ble satt i karantenebrakker.
– Jeg hadde mange spørsmål, og spurte brakkesjefen om han hadde håndkle og såpe. ”Vet du egentlig hva en konsentrasjonsleir er?” svarte brakkesjefen. Jeg trodde jo jeg visste det, men jeg tok feil. Jeg hadde rett og slett

Etter er par måneder på bombesøker-kommando i Neuengamme, ble Arne sendt videre med tog.
– Den type jernbanevogn håper jeg at jeg aldri får se igjen. Det var små celler på størrelse med en telefonkiosk. Der ble vi puttet inn tre stykker med kofferter.

– Jeg husker godt vi kom til leiren. Det første som møtte oss var porten med inskripsjonen ”Arbeit macht frei”. Vi ble sendt rett i badet. Det skulle vi dusjes, avluses og klippes. Vi ble sprayet med lusevæske og alt kroppshår ble barbert bort. Deretter fikk vi utdelt fangeklær og sendt på brakka hvor vi skulle være den første tiden.
Vi fikk utdelt en lue, og hver gang vi så en SS-mann måtte vi ta av oss lua og stramme oss opp. Det lærte vi fort.

Arne havnet i utekommandoen Lieberose hvor han fikk jobb på et kontor. Selv syntes han at han var veldig heldig.
– Jeg kunne både tysk og skrive på maskin, så arbeidet besto i å skrive brev og drive korrespondanse.
Arne var i Liebrose i vel et år. Leiren var kjent for dårlig kosthold, dårlig klær og mye juling. Arne anslår at vel ti prosent av fangetallet døde hver måned.
– Det var helt klart en fordel å være nordmann. Vi, tyskerne og hollenderne fikk lov til å la håret gro en ”fyrstikklengde”. Det var litt av en æresbevisning! Nordmenn var jo, som tyskerne, germanere – så vi ble sett på som nesten like gode som dem. Men bare nesten.

Vinteren 1945 ble Arne sendt på marsj ut av Liebrose retning Sachsenhausen. Arne hadde fått tak i en kjelke som han satte hjul på. Den kom godt med. Slitne medfanger ble trukket på kjerra et stykke, og klarte således å overleve marsjen. Den første natten overnattet fangene ute på et jorde. Det snødde og regnet.
– Jeg husker vi hadde med oss noen ulltepper som vi prøvde å legge over oss for å søke ly for regnet. Vi hadde fått utlevert et brød og litt kjøtthermetikk før turen. Det var mange som ikke klarte å rasjonere på maten sin. Vi ante jo ikke hvor lange marsjen var. Så det ble hardt. Vi overnattet flere steder. Et grisehus var blant de bedre overnattingsstedene, husker Arne.

Men ikke alle klarte seg. Hver morgen var det en gruppe fanger som var døde. En spesiell begravelseskommando tok seg av likene og fikk dem i jorden.
Det var 1200 mennesker som startet dødsmarsjen. Arne vet ikke hvor mange som kom frem.
Etter sju dagers marsj kom de frem til Falkensee, en av underleirene til Sachsenhausen.
Der traff han andre norske fanger, og fikk mat fra deres Røde Kors pakker.

Til slutt havnet Arne i Sachsenhausen hvor han fikk arbeid med å støpe granater.
Han ble reddet ut av de hvite bussene våren 1945, og sendt videre til Neuengamme og derfra til Danmark og Sverige.
– Jeg husker ikke så mye av transporten, men det var jo fantastisk å bli hentet ut. Men jeg husker en episode. Bussjåføren var litt usikker på veien, og stoppet og spurte en gutt på 10-12 år. Jo da, guttungen var kjent og dirigerte oss dit vi skulle. Som takk for hjelpen fikk han mat fra Røde Kors pakkene våre. Det var så mye mat som han sikkert ikke hadde sett under hele krigen. Gutten strålte!

Da Arne kom tilbake til Norge var det første gjorde å ta seg en lang ferie. Han lånte brorens seilbåt, og nøt den første sommeren i frihet på mange år på sjøen.