Arne Bjørklund

Som ungdom hadde Arne Bjørklund en drøm om å bli kokk. Den drømmen kostet ham nesten livet. Han ble arrestert da han arbeidet på kjøkkenet i Kretsfengselet i Kristiansand.

Som 16 åring hadde Arne Bjørklund lyst til å reise ut i verden. Han fikk hyre hos skipsreder Jørgen P. Jensen på Hisøya som messegutt på M/T ”Petter”. Skipet var på 14 750 tonn, og gikk stort sett på Mexico og Tyskland med tykkolje.
Etter et par år på sjøen hoppet Arne i land i Arendal. Krigen hadde brutt ut i Europa, det var november i 1939.

Arne bestemte seg for å utdanne seg til arbeid i hotellbransjen, og startet på steward-skole i Kristiansand.
8. april 1942 forsto han at noe alvorlig var i gjære. Et skip var senket utenfor Kristiansand, og Arne så selv mange døde og sårede tyskere på bryggene. Han følte på seg at noe kom til å skje i løpet av natten, og tidlig på morgenen 9. april begynte det å smelle.
Tross krigsutbruddet fikk Arne fullført utdannelsen, og tok eksamen i juni 1940.
Han fortsatte utdannelsen med handelsskole i Grimstad, men så ble flere av elevene beordret til tvangsarbeid for tyskerne i Loshavn på Lista. Arne klarte å rømme etter noen måneder, og fikk senere en jobb på bondegård sommeren 1943.

Via en kamerat fikk Arne jobb på kjøkkenet i Kretsfengselet i Kristiansand. De fleste som arbeidet der var jøssinger, gode nordmenn som sto mot tyskerne og Nasjonal Samling. Arne forsto fort at arbeidsoppgavene i tillegg til å lage mat, besto i å hjelpe fangene med å smugle viktige beskjeder, mat, tobakk osv.
Men en dag våren 1944 gikk det galt, og Arne ble arrestert.
– En av fangene vi stolte hundre prosent på og hadde hjulpet med forskjellige ting, viste seg å være tyskervennlig. Han tystet og angav meg og en kamerat, forteller Arne.
Arne ble arrestert av Gestapo-sjefen i Kristiansand og sendt til det fryktede fengselet i Arkivet. Der fant han det best å tilstå for å unngå tortur og å blande inn andre mennesker.

Arne ble på Arkivet i noen dager før han ble sendt tilbake til Kretsfengselet og videre derfra til fangeleiren Grini utenfor Oslo. Der fikk han jobb i en kommando som arbeidet med vedlikehold på Fornebu flyplass.
En dag i arbeidstiden fikk Arne og noen kamerater beskjed om å møte opp på Grini. De ble nervøse og tenkte umiddelbart det verste.
– Ganske riktig. Vi tenkte på transport til Tyskland, og fikk beskjed om å møte på appellplassen neste morgen klokken 8. Vi fikk ikke beskjed om hvor vi skulle, bare at vi skulle på transport med båt, forteller Arne.

Neste morgen ble femti personer oppstilt og kjørt i lukkede biler til Akershus kai og jaget om bord i fangeskipet Monte Rosa. Ned i forreste lasterom hvor det lå høy og halm i noen binger skulle Arne og medfangene ligge. De fikk utlevert hvert sitt brød som skulle være proviant på turen.

Først havnet Arne i Århus i Danmark. Der ble de møtt av Røde Kors som delte ut matpakker. Deretter ble de sendt videre i kuvogner til Kiel, og derfra i dagevis videre mot Oranienburg og konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.

– Vi kom inn i leiren ved midnatt. Vi ble ført inn i en brakke hvor vi måtte levere fra oss alt tøy, og andre eiendeler og penger. Der sto vi alle mann netto. Vi ble snauklippet på hodet, og barbert ellers. Deretter ble vi kommandert inn i et dusjrom. Etter denne prosessen kjente vi knapt hverandre igjen, forteller Arne.
– Da vi skulle få utdelt tøy tok ikke fangevokterne hensyn til størrelsen på fangene. Jeg fikk utdelt en bukse som nærmest lignet på ridebukser og rakk meg til midt på leggen. Treskoene var to-tre nummer for små. Da jeg spurte tyskeren som leverte ut klærne om å få bytte, så svarte han med å slå etter meg med en lang stang. Vi forsøkte heller å bytte oss fangene imellom, sier Arne. Han ble innlosjert på brakke nummer 23.

I 1944 fikk de norske fangene lov til å ta i mot Røde Kors pakker. Det gjorde det enklere for nordmennene. Ikke bare kunne de spe på leirkosten med kjærkomne matvarer, de kunne også bruke maten som byttemiddel – noe som var et stort fortrinn.

Arne ble ikke lenge i Sachsenhausen. Etter et par måneder ble han ropt opp. Han skulle igjen på transport. Ingen fortalte hvor han skulle, sammen med rundt 500 fanger ble han stuet inn i kuvogner og sendt til en liten landsby som het Alt Garde ved Hamburg. Leiren var en av utekommandoene under Neuengamme.
Der skulle Arne og de andre fangene jobbe ved et kraftverk.
– Forholdene utover høsten ble forferdelige både når det gjaldt mat og behandling. Sykdommene florerte og fangene døde i stort antall. Fangedrakten og en tynn jakke hjalp lite mot vind og vær og det var håpløst å få tørket tøyet. Men jeg husker jeg fant en sementsekk som jeg rev hjørnene av og brukte som undertrøye under fangejakka. Det var velstand, forteller Arne.

Til å begynne med tok Arne det forferdelig tung å oppleve at fangekamerater døde, men etter hvert ble han mer og mer apatisk. Det viktigste var å overleve, og da måtte han stenge av følelsene.

Etter nyttår i 1945 ble leiren lagt ned og alle fangene ble overført til hovedleiren Neuengamme. Men heller ikke her skulle Arne bli lenge. Han ble nok en gang sendt på transport, og havnet i Misburg ved Hannover. Her arbeidet Arne ved et oljeraffineri som var bombet sønder og sammen.
– Vi drev opprydningsarbeid ved raffineriet, sultet og frøs. Sjelden var det vann i kranene så vi fikk verken vasket oss eller skiftet tøy i månedene vi var der frem til april. Alle fangene var fulle av lus og de fleste var syke, utarmet og forfrosne. Vi følte at det gikk mot slutten for oss alle, sier Arne.

En av de første dagene i april 1945 fikk de norske fangene beskjed om at de skulle tilbake til Neuengamme og frigis. Arne og kameratene hadde ikke hørt om Bernadotte-aksjonen, og trodde ikke noe på det som ble sagt. De regnet heller med at verre ting ventet.
– Vi ble sendt tilbake. Vi så sikkert ikke pene ut. Ubarberte, lusete, møkkete, tynne, bleke ikledd filler. Og vi luktet sikkert ikke godt heller, erindrer Arne.

Da fangene ankom Neuengamme fikk de se to Røde Kors-busser utenfor hovedinngangen. Og da brast de i gråt, alle som en.
– Det er vel det største øyeblikket i livet mitt. Det var ubeskrivelig. Da våget vi å tro at vi var reddet, at vi skulle hjem, forteller Arne.