Anne Nesporova
Anne Nesporova bodde i Lidice, en helt vanlig tsjekkisk landsby utenfor Praha. Hun var 22 år gammel, nygift og lykkelig gravid i niende måned. Men 9. juni 1942 skjedde det som ikke kunne skje.
I begynnelsen av juni 1942 var det 102 hus og 495 innbyggere i Lidice. Innbyggerne levde et typisk landsbyliv. Mennene jobbet på jernverket eller i kullminene i landsbyen Kladno, 7 kilometer unna. Kvinnene passet på gårdene og hjalp til i jordbruket. Det var 14 gårder og en mølle i Lidice. I tillegg til en flott kirke, skole, bibliotek og et ungdomsteater. Det var før 9. juni 1942.
– Vi levde som enhver normal familie, vi hadde et hus, et jorde og hele familien arbeidet på gården. Mine foreldre var veldig arbeidsomme folk som alle innbyggerne i Lidice, forteller Anna Nesporova i et intervju sommeren 1999.
27. mai 1942 ble SS-mannen Riksprotektor Reinhard Heydrich, som var Hitlers øverste mann i Tsjekkoslovakia, utsatt for et attentat av tsjekkiske motstandsfolk. Heydrich døde av skadene, og Gestapo ville ha hevn. Nazistene var rasende, og utlovde en belønning for informasjon som kunne finne gjerningsmennene.
Det var et uskyldig brev som gjorde at Gestapo mente at Lidice hadde en sammenheng med attentatet. Gestapo arresterte både avsenderen og kvinnen som skulle få brevet. De ble begge avhørt. Det kom ikke frem noe informasjon av betydning under avhørene. Men likevel mente Gestapo at brevet hadde noe med attentatet å gjøre. Tilfeldigvis ble landsbyen Lidice nevnt under avhørene, og dermed fikk Gestapo mistanke om at attentatsmennene kunne komme derfra.
Noen skulle svi for drapet på Reinhard Heydrich. Og det måtte bli innbyggerne i Lidice.
Derfor ble det bestemt fra øverste hold at Lidice skulle utslettes. Gestapo skulle statuere et eksempel som det tsjekkiske folk aldri ville glemme.
Alle menn over 15 år skulle skytes, alle kvinner skulle sendes til konsentrasjonsleire, barn med arisk utseende skulle tvangsadopteres til tyske familier, og landsbyen skulle brennes, jevnes med jorden og slettes fra kartet.
Sent på kvelden 9. juni 1942 ble Lidice omringet av tyske soldater og kjøretøy. Ingen fikk komme inn eller ut. Rett etter midnatt ble alle jaget ut av husene sine. De ble samlet på plassen foran kirken. Der ble menn og kvinner skilt fra hverandre. Alle kvinnene og barna ble ført til skolen. En av kvinnene var Anna.
– Det var et fryktelig syn som møtte oss. Små barn gråt, mødre og bestemødre. De som hadde spedbarn hadde tatt med seg en liten bylt med bleier. Alle gråt, for ingen visste hva som ville skje med oss, forteller hun.
Samtidig ble alle menn over 15 år samlet på en gård i landsbyen hvor de ble skutt. Deretter ble hele landsbyen systematisk jevnet med jorden. Selv kirkegården ble utslettet. Ikke engang de døde fikk hvile i fred. Til slutt var det ikke et eneste spor igjen, bare en stor slette der landsbyen Lidice en gang hadde stått.
De over 200 kvinnene og barna kjørt vekk i store lastebiler. Den eldste var 88 år, den yngste bare 16 dager gammel. Barna ble enten bortadoptert til tyske familier, eller drept. Kvinnene ble sendt med tog til konsentrasjonsleiren Ravensbrück i Tyskland. Anna, som var høygravid ble sendt til et sykehus i Praha for å føde sitt barn. En vond fødsel, på flere måter.
– Jeg holdt meg fast i hodegjerdet på sengen og jeg tenkte hvordan mannen min og jeg hadde gledet oss til barnet. Tanken på at en hatet SS-mann skulle være den første som fikk se barnet var uutholdelig.
Anna ble fratatt pikebarnet og sendt til Ravensbrück. Hun fikk ikke vite hva som hadde skjedd med datteren.
– Vi ble satt på toget. Vi satt i en krok og gråt. Vi kunne ikke gjøre annet. Maktesløsheten er fryktelig, og når det dreier seg om ens eget barn er det så grusomt at jeg ikke unner det noen i hele verden.
I Ravensbrück traff Anna de andre kvinnene fra Lidice. Men ingen visste hva som hadde skjedd med landsbyen og mennene deres.
I tre år ble de holdt fanget i Ravensbrück. Kulde, sult og slavearbeid preget dagene. I tillegg til sorgen og uvissheten over hva som hadde skjedd med deres kjære.
Dagene gikk, de ble til måneder og år. Og våren 1945 var krigen over. Endelig skulle de komme hjem!!
De skandinaviske fangene var allerede hentet av de hvite bussene, men de tsjekkiske kvinnene måtte selv gå den lange veien gjennom et bombet Tyskland på vei mot den tsjekkiske grensen.
Anna forteller om en lang og strabasiøs ferd på vei mot grensen. – Der ble vi møtt av tsjekkiske soldater som spurte oss hvor vi kom fra og hvor vi skulle. Vi fortalte at vi kom fra Ravensbrück og var på vei hjem til Lidice. Så spurte vi om de hadde sett noen av våre menn gå forbi, om de visste hvor de kunne være. De ble bleke og sto som forstenet. Vi sa: “Vi er så lykkelige for å komme hjem, ikke vær triste. Vi er så lykkelige!” De fortalte oss ingenting om det som hadde skjedd.
Etter flere uker til fots kom Anna tilbake til Lidice. Hun trodde hun skulle finne landsbyen, og sjokket var enormt da sannheten gikk opp for henne: Alt var borte. Det var ikke et spor igjen.
– Jeg fikk så vondt i det øyeblikket, som om noen skulle slått meg i hodet med en sten eller en stokk. Der hvor landsbyen engang hadde stått var det kun en stor kornåker.
Midt på åkeren fant Anna fellesgraven hvor alle mennene var begravet.
– Da jeg sto ved graven sa jeg til meg selv; dette er ikke mulig! Det er ikke mulig å glemme noe sånt. Man bærer det med seg gjennom hele livet. Den dagen jeg lukker øynene… først da vil jeg få fred. Jeg kan aldri glemme det.
Etter krigen ble Lidice gjenoppbygd ved siden av stedet der den gamle landsbyen lå.
De overlevende kvinnene fikk hvert sitt hus i den nye landsbyen, her har Anna bodd i over 50 år. Hun er gift på nytt og har en sønn. Men Anna kommer aldri over tapet av sin lille datter.
Av 495 innbyggere i Lidice ble 339 drept.
192 menn og 7 kvinner ble skutt
49 kvinner ble torturert til døde i Ravensbrück