Alfred Egenberg

Da Alfred Egenberg fikk beskjed om at han skulle sendes på transport til Sachsenhausen sendte han brev hjem. Han var sikker på å aldri se sine kjære igjen, og tok farvel for godt.

Alfred Egenberg ble født i Stavanger i 1921. Han vokste opp i en kristen familie som eldste gutt av tre søsken.
Alfred var veldig interessert i politikk, og tok sikte på å utdanne seg til lege.
Da krigen kom til Norge 9. april 1940 skjedde det noe med Alfred.
– Jeg var pasifist, fredselsker. Men den 9. april snudde jeg fullstendig. Da flyene kom innover landet og slapp bomber følte jeg meg veldig maktesløs.

Etter krigsutbruddet fortsatte Alfred på skolen. Han hadde en flink og engasjerende norsklærer som gjennomgikk grundig alle de forskjellige –ismene. Kommunismen, marxismen og nazismen. Dermed var Alfred godt orientert og visste hva som foregikk. Etter han hadde tatt eksamen artium ville han gjøre noe, så han engasjerte seg i det illegale arbeidet.

Alfred hadde ingen erfaringer med illegalt arbeid.
– Vi var blåøyde og naive. Jeg visste jo bare at vi helst ikke måtte kjenne de vi skulle arbeide sammen med. Alt skulle være hemmelig. Jeg kontakt med en kar på min alder som foreslo at vi skulle lage en gruppe.

Alfreds gruppe fikk i oppdrag å trykke og distribuere illegale aviser. Etter hvert ble han en sentral person i produksjons- og fordelingsapparatet.
26. juli 1942 ble han avslørt og arrestert av Gestapo. Etter å ha sittet fengslet i Stavanger en uke, ble Alfred sendt til Grini.

– Etter kort tid ble vi ropt opp for å bli sendt til Nord-Norge. Vi var førti mann som ble stuet inn i kuvogner med bare en bøtte i hjørnet til toalett. Vi ble sendt over Dovre nærmest i stående stilling helt frem til Trondheim. Derfra ble vi overført til en båt og sendt videre til Kvænangen. Der skulle vi bygge snøskjermer og en snøtunnel for å holde veiene til Finnmark åpne om vinteren.

Det var tøft arbeid, og fangene fikk lite mat. Alfred ble satt til å demontere en gammel brygge og bære tømmeret opp til veien.
– Det var skikkelig slavearbeid, men heldigvis fikk vi hjelp av lokalbefolkningen som ga oss fisk og tran. Så da vi ble sendt tilbake til Grini i slutten av november var vi ganske velfødde, forteller Alfred.

På Grini arbeidet Alfred i steinbruddet. Han trivdes for så vidt i arbeidet, men ut på vårparten spurte han om han kunne få lov til å jobbe på laboratoriet på legekontoret, noe som gikk i orden. Der lærte han å stikke hull på blodårer, ta blodprosent og slike ting.

I juli 1943 ble Alfreds navn ropt opp. Han skulle sendes på transport til Tyskland. Før han reiste fikk han ordnet det slik at han fikk en nattverdsgudstjeneste.
– Det var veldig høytidelig, og jeg skrev også brev til de der hjemme. Jeg var sikker på at jeg aldri kom til å se dem igjen, og tok farvel for godt. forteller Alfred.

Da han ble sendt om bord i skipet visste ikke Alfred hvor han skulle. Men endestasjonen ble konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Oranienburg utenfor Berlin.
– Da vi kom til Sachsenhausen var det vanlige prosedyre. Vi ble avkledd og avluset. Håret ble klippet og vi fikk utdelt fangeklær. Alt vi hadde med av penger og verdisaker forsvant. Til slutt havnet vi på en brakke med andre nordmenn.

Alfred ble syk med øreverk og førti i feber. Da han var på bedringens vei ble han spurt om sitt yrke. Alfred øynet en mulighet til å få jobb på sykestuen og sa han studerte medisin og at han hadde ekstra erfaring fra laboratoriearbeid. Og dermed fikk han jobb på leirsykehuset, også kalt Revier.

I begynnelsen bodde Alfred på brakke med de andre nordmennene, etter hvert fikk han jobb på en annen avdeling på sykehuset og flyttet etter hvert dit.
Han jobbet sammen med en fransk lege, og kravene til renhold og hygiene på operasjonsstuen var høye. Så Alfred fikk mulighet til å bade i langt større grad enn sine medfanger.

Som nordmann mottok også Alfred matpakker fra Røde Kors. Han delte broderlig med sine kolleger på sykebrakka.
Alfred husker mange vonde episoder fra krigstiden. Et av de verste minnene er ekskursjonene, hvor han måtte stå og se på medfanger bli hengt.
– Det verste var at jeg ikke kunne løfte en finger for å hjelpe. Jeg følte meg ikke mye verdt, sier Alfred.

Alfred ble i Sachsenhausen til han ble hentet ut av de hvite bussene.
– Det gikk en masse rykter om at det var en aksjon på gang. Jeg syntes det var vanskelig å ta avskjed med mine medfanger som jeg hadde jobbet tett innpå i to år. Bussene kjørte oss til Neuengamme, en leir utenfor Hamburg. Det ble et antiklimaks, for forholdene i leiren var fryktelige.
Etter en måneds tid ble Alfred sendt videre med de hvite bussene mot Sverige. Der ble fangene plassert på isolat for å hindre at sykdom og smitte spredde seg.  De fikk også nye klær fra topp til tå, og Alfred husker første gang han knyttet et slips på nesten tre år!

Etter noen uker i isolasjon kunne Alfred reise hjem til Norge. Han kom til Stavanger i slutten av mai.

Fangene ble avstumpet følelsesmessig av det brutale leirlivet. Sykdom og død var dagligdags, en visste aldri hvem som overlevde til neste dag.
Alfreds sterkeste øyeblikk var da han kom hjem etter krigen. Han ble overveldet av godhet på jernbanestasjonen i Stavanger hvor venner og familie hadde møtt opp i hopetall.
– Jeg ble båret på gullstol fra stasjonen og hjem. Det var sang og musikk, og en mottagelse jeg aldri kunne drømt om. Da kom tårene. Og jeg oppdaget at jeg fortsatt hadde følelser, jeg var normal og klarte å vise det! Det var godt.

Etter krigen hjalp Alfred russiske krigsfanger i Nord-Norge med mat og enkel medisinsk behandling. Deretter begynte han å studere, og oppfylte drømmen om å bli lege.