Inger Gulbrandsen

Inger Gulbrandsen var en de 103 norske kvinner som ble sendt til konsentrasjonsleiren Ravensbruck under krigen. Inger Gulbrandsen var bare 17 år da krigen kom til Norge. Som mange andre valgte hun å kjempe mot nazismen.

Etter to år med motstandsarbeid, ble hun arrestert og sendt til den konsentrasjonsleiren Ravensbruck i Tyskland. Der var hun i underkant av to år.

Inger vokste opp i Tøyengata i Oslo. Moren døde da hun var 11 år, og faren jobbet i fiskehallene for å gi den lille familien sin det beste. De fikk seg både hytte, bil og ny leilighet. Faren så at det også var viktig for jentene med skolegang, så Inger fikk gå på realskolen og lærte seg tysk.

Tysken fikk hun god bruk for i Framfylkingen. Allerede før krigen hjalp hun flyktninger fra Østerrike og Tyskland. Dette arbeidet fortsatte hun med under krigen, noe som førte til opphold på Grini og senere i Ravensbruck.

I boken ”Biografien om Inger Gulbrandsen – Ungdomstid i fangeleir” av Maria Konow Lund beskrives hverdagen i Ravensbruck:
”Også på sykebrakken var sengene fulle av lus. Inger delte seng med en som hadde brukket en fot og en som hadde tyfus. Stønningen fra kvinnen med tyfus var nesten ikke til å holde ut. Hun la hånden slik at den ene fingeren presset mot øret og den verste støyen forsvant. Damen med den brukne foten ga ikke fra seg en lyd, men sov urolig. Plutselig stanset gispingen fra kvinnen med tyfus. Inger løftet seg opp på albuen og så på henne. Kvinnens øyne stirret blankt opp i taket, munnen gapte og hendene lå urørlig på maven. Inger ropte på en søster, og like etter ble kvinnen båret ut.”

I løpet av krigsårene satt 132000 kvinner i denne leiren. 92000 døde.
Inger ble reddet ut av de Hvite bussene. Hun giftet seg med Olav, som også satt som fange i Sachsenhausen.

Inger har reist som tidsvitne for Stiftelsen Hvite busser til Auschwitz en rekke ganger. – Det er ikke noe viktigere enn at kampen mot nazismen blir ført videre til nye generasjoner, sier Inger. – Dem må vite hva dem skal sloss mot.

Inger vil alltid kjempe mot nazistenes omkved: Overlat tenkinga til hestene – for de har større hoder. – For vi trenger hverandre, sier Inger. – Den gangen var det meg. Neste gang er det kanskje det.

Hun har bearbeidet opplevelsene i konsentrasjonsleirene ved å lage modeller av fanger og dagliglivet der. Det finnes tre faste utstillinger med Ingers modeller: Gamle Hvam Museum i Nes kommune, Århus i Danmark og i Ravensbruck.

Inger Gulbrandsen ble tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull.

Intervjuet av Karine Næss Frafjord 23.08.1999

Det var når mamma sto med en brødskive i handa og skulle dele ut den om morgenen, hvem trengte den mest? Pappa som skulle stå i kø for å få prøve å få en jobb for å fø på familien sin. Eller ungene som skulle på skolen for å lære. Det var der problemet lå.

Og de barneværelsene, hvis de hadde et barneværelse så det ikke ut sånn som det vi ser hos ungene nå, ser på barneværelsene hos mine barnebarn for eksempel, det er jo rene leketøybutikkene. Med sofaen full av kosedyr, pc, stereoanlegg og alt ting…
Så til slutt så var folk så fortvila, for når ikke mammaer og pappaer kan få gitt ungene sine det de mener de trenger å fortjener å få så blir de ute av seg, og så begynte de å høre på Hitler.

Da jeg var fjorten år begynte jeg å hjelpe til med flyktninger fordi jeg hadde lært tysk et år på middelskolen, og de trengte noen som skjønte lite grann og kunne klare seg.

Og jeg skulle være litt tolk og jeg skulle være med å handle og jeg skulle lære dem hvordan de skulle klare seg i Norge med helt andre kuldegrader å lære ungene å gå på ski og masse sånne ting.

Jeg hadde vært med broren min i gymnassamfunnet fordi Willy Brandt var her fra 1933. Han kom jo som student og han lærte jo norsk forferdelig fort og jeg fikk være med storebroren min i gymnassamfunnet. ”Dette har du godt av”, sa han, ” dette må du høre på.” Og jeg satt å hørte Willy Brandt på glimrende norsk fortalte om nazismen i Tyskland. Og jeg ble jo så ivrig! Hvis jeg kunne hjelpe, hvis jeg kunne gjøre noe da var det full fart med en gang.

Jeg var første hjelper og var til dels i Nordmarka med hundespann og hjalp til med folk som hadde brukket beinet og sånn.

– Hvordan kom du inn i motstandsarbeidet?

– Ja det bare vokste jeg inn i fordi når jeg var sammen med disse flyktningene så var jo de opptatt av motstand mot nazisme. Så de holdt jo på med illegalt arbeid, det hadde de egentlig ikke lov til i Norge da, de hadde jo måttet skrive under på det men de forsøkte å holde kontakten til hjemmefronten i Tyskland.

Og det var stor motstand i Tyskland mot Hitler også, det ser ikke ut sånn på sånne filmer vi ser hvor alle står å strekker armene i været og skriker som ville, men i alle fall så var det det.

Og 1938 hadde de lært meg så mye at jeg fikk lov til å være med på å lage illegale aviser. Og de ble puttet inn i bakepulver reklame eller Niveabokser eller tannpasta tuber eller et eller annet sånt, og så sendt som privatpakker til motstandsfolk i Tyskland som da fikk nyheter og litt oppmuntring utenfra.

Alle tyske aviser var sensurert og da var det en oppmuntring å få noe utenfra. Og det snakket vi også veldig mye om hjemme, hvor viktig det var å kunne klare å kontakte de som trengte støtte i et besatt område.

– Og så plutselig da i nitten før1940 så kom krigen til Norge, og da kom Anneli og hentet meg og sa at nå må du bli med vi trenger hjelp, for pappa måtte over til Sverige. Og vi er nødt til å tømme leiligheten for der har vi alle listene over motstandsfolk i Tyskland … de må vekk.

Og vi fikk med oss noen kamerater og bar med oss ryggsekker med lister og papir og alt som var forbudt da i den leiligheten der og i noen andre, og bar dem ned til en kjeller hvor vi satt og fyrte opp dette her.

Vi turte ikke å ha vinduene oppe fordi vi var redd at noen skulle se all røyken og det som blir av sånn papir i en sånn gammel svart ovn som stod i kjelleren. Så vi satt der, tårene rant og så var vi inne hver vår tur, bytta på sånn at en satt inne og fyrte og en satt ute i gangen og tørket tårer. Til slutt hadde vi blitt kvitt alt sammen, da var vi litt stolte og glade for det sjøl da for det at vi hadde fått gjort en ordentlig jobb. Det som reddet oss egentlig den gangen, det var at Blücher det store troppetransportskipet, som ble senket ute i Oslofjorden. Ettersøkingspapirene på de tyske flyktningene i Norge lå på Blücher.

Det første Gestapo skulle gjøre i Norge var å styrte rundt i alle leilighetene de visste det bodde folk, altså sine egne og arrestere dem og lete etter papirer som var forbudt. Og da de kom etter to- tre dager så fikk de kopier av Blücher- papirene med fly fra Berlin. Men da hadde vi altså klart å tømme det. Men de skar opp stoler, en sofa og bilde ut av rammen for å se om det var papir i mellom, og de gjorde liksom sånn hærverk men fant ingenting. Og det var den første jobben som vi hadde illegalt, da var jeg sytten og et halvt år.

Vi var i grunn ikke redde for dette var jo for det første veldig spennende og så var vi jo sinte på nazistene. Og jeg hadde hatt en nazistgutt i klassen som jeg hadde kranglet med hele middelskolen igjennom, så dette var bare en naturlig følge av det jeg hadde opplevd som liten med en pappa som var fagforeningsmann og streikevakt. Så jeg var bare vokst opp med at sånn gjorde man, det var det som en hadde plikt til, så det var ikke noen problem egentlig.

Men så fikk vi nye oppgaver da av de som bodde igjen av de tyske. Venninnen min, tyske Anneli var også sytten og et halvt år, og hun og jeg vi skulle da ut på gatene og ødelegge den tyske hæren innenfra.

Det var litt av en oppgave å sette syttenåringer på men det var nok den riktige årsklassen og jeg som var lang og blond og det hele supergermaner, arier i høyeste klasse. Til tross av mine franske og italienske forfedre som ikke syns noe større så ble det til det at vi gikk ut.

Men problemet var å være jente, for folk som gikk forbi på gata så på de der jentene som stod å snakket med tyskere, altså tyskertøser. Og broren min sa at hvis han så meg sammen med en tysker så ville han skyte, så det var det var helt greit vi var enige sånn. Han var ute å slåss da i Fossum-distriktet ved Askim og han var helt vill, han tålte ikke å høre tysk en gang.

– Men i alle fall så gjorde vi det sånn at vi gikk på skolen eller i ungdomslaget vårt og lånte noen gutter. –” Du hør her, du må bli med i dag, vi trenger en gutt, din eneste oppgave er å stå der å se forelsket ut.” Altså gutten måtte stå der med armen rundt skuldren vår eller holde oss i handa og bare se betatt ut. Vi hadde nye gutter stadig vekk da for de gadd jo ikke så lenge av gangen, de kom jo ingen vei med dette her. Og dermed så var det greit.

Da så folk som gikk på gata at vi hadde altså en norsk venn og da var det greit. Så vi fikk altså tyske soldater til å skjønne hva vi mente, noen av dem rømte altså. Gutta tok dem med opp i skauen og fikk byttet på dem sivil klær og vi brente opp uniformene deres.

Og så var det Anneli som kunne hun da følge dem over til Sverige. Og hun kom seg levende hjem igjen, og da jeg kom inn en dag så stod Anneli på badet hos oss og børstet tenner og var kommet tilbake. Hun gikk ut og inn hos oss, og vi ble jo nesten som søsken da ifra 1937 til 1940.

Så fikk vi stadig nye ting vi skulle gjøre, men da var det vi fant ut at vi måtte unna Oslo en stund. Da hørte jeg at de trengte folk som kunne hjelpe til i landbruket i Sørum, og regnet med at jeg kunne komme meg unna der. Ante ikke hvor Sørum var i det hele tatt, men dro vi dro av gårde og ble tatt godt imot. Vi jobba rundt på bondegårder og hadde det ordentlig bra.

Jeg hadde et tilnavn, jeg het Truls og det passet meg utmerket. Dessuten traff jeg Olaf som senere ble min mann.

Vi ble jo enige om at vi hadde tenkt å holde sammen videre men vi kunne ikke stifte noen familie og i alle fall ikke få unger eller noe sånt noe. Så lenge det var krig så burde en ikke ha familie og unger for de en visste jo aldri når en skulle bli satt inn.

Han hadde jo vært ute og sloss fra underoffiser skolen på Akershus festing og opp igjennom Hadeland og opp til Gausdal hvor de ble tatt, klassen hans da ble tatt til fange, og de var på Lillehammer i fangenskap en stund men kom hjem igjen.

Og så da var det jeg traff ham etter der, så vi var enige om at vi måtte gjøre noe annet. Så han var med i illegal gruppe som var her opp som drev med våpen og trening og sånne ting og jeg holdt på i byen da. Men jeg ble jo her noen måneder før jeg reiste inn til Oslo igjen når jeg mente det måtte være sikkert. Da kom Olaf og hilste på familien, og hele familien var enige om at noe bedre var det ikke å få. Han var alt for god til meg sa broren min, det jeg syns jo det da også men det jevner seg til. Og så er det jo ikke liksom moderne å holde på samme mannen fra 1940 og til nå, altså i nesten seksti år.

– Fortell om opptakten til hvordan du ble arrestert.

– Å det tok lang tid dit, fordi faren min jobba på fiskehallen og så ble jeg kurer for de gruppene som jeg kjente, eller som kjente meg. De regna med at den jenta den kan gå igjennom alle sperringer, jeg snakka jo tysk som en innfødt vet du og da var det å sette på det store smilet og mest mulig blondt hår å marsjere igjennom med ting under armen som ikke skulle gjennom noen kontroller og sånn.

Og den gangen som jeg pleier å snakke om den var ganske hard, fordi faren min sendte meg opp på Fetsund, jeg skulle møte noen der som skulle gi meg en koffert. Og den kofferten måtte jeg passe godt på. På Fetsund så jeg ingen med noen koffert, men der kom nå det toget jeg skulle med sakte inn på stasjon. Og plutselig kom det ut en mann bakfra fra stasjonsbygningen og bort til meg satte ned en koffert mellom oss og stod liksom å venta på at toget skulle stoppe. Og så skulle vi gå på toget tenkte jeg, men da jeg skulle gå på toget, da det skulle begynne å gå igjen så var mannen borte men kofferten var der og da visste jeg dette må være den kofferten. Og tok med meg kofferten, den var fryktelig tung. Jeg veit ikke hva det var i den da, men jeg tok den i alle fall opp og bar den inn og så slengte jeg den opp på hylla.

Og vi kom innover mot byen og dette gikk bra og jeg var glad og fornøyd så plutselig så fikk vi høre, det suste sånn gjennom toget, kontroll på Østbanen. Og da, så jeg på kofferten, det var ikke navn i den, jeg kunne altså latt kofferten ligge og gå ut. Men jeg visste at hvis de nå kontrollerer den kofferten så vil altså i alle fall ti folk i dette toget bli tatt som gissel for å prøve å finne ut hvem hadde kofferten med seg, og når den kom kofferten på. Så det kunne jeg ikke gjøre.

Så jeg stod å fomla liksom å greidde, og den kofferten var blitt så tung, jeg fikk den ikke ned jeg altså jeg klarte ikke å få den ned av hylla i det hele tatt. Og jeg så meg omkring og der stod det jo tyskere vet du, de var jo overalt … kunne ikke være et sted uten at det var tyskere. Og den jeg fikk øye på da med stjerner og striper og det hele tatt sånn med flott lue og greier, så jeg på en liksom sånn med litt sjenert og hjelpeløs og fikk ikke ned kofferten min. Og han kom jo styrtende til, – ”frøken skal jeg få lov til å hjelpe dem med kofferten vet du”, Den var såpass tung at den gikk i gulvet. ”Jammen var den tung” sa han ”men frøken de kan jo ikke bære denne tunge kofferten ut, jeg ska gjøre det sa han jeg skal bære den dit de skal.”

– Og han, og jeg snakka jo nydelig tysk for jeg kunne berlinertysk for venninna mi var jo Berlinerjente og vi snakka jo ofte sammen.

Han bar kofferten, vi kom forbi den kontrollposten mens vi snakket om vær og føre og i det hele tatt hva vi kunne finne på. Og så kom vi ut der hvor trikken min skulle komme. Så sa han: ”Frøken dette var så hyggelig, de snakker jo nydelig tysk, kan jeg få lov til å invitere dem på middag i morgen?” Midt i byen, gikk jo ikke an vet du! Jeg kjente så mange mennesker alle steder og var jo liksom kjent sånn fra forskjellige kanter så det kunne jeg ikke gjøre. Så jeg greip kofferten og hoppa på trikken, kasta kofferten opp og hoppa opp tre trinn og stod å vinka sånn veldig koselig til han der og sa tusen takk for hjelpa!

Og da jeg kom hjem så var heldigvis pappa hjemme, rett i arma på pappa og jeg skalv sånn helt vilt. Kofferten var full med våpen og mat og det hele som ikke burde være der.

Det siste jeg holdt på med i oktober i 1942, da var det jo at jødene var blitt registrert i Norge. Alle måtte møte opp, de hadde fått brev og der stod det at de skulle møte opp på et kontor på en bestemt dag og tid og de skulle få stempla en J i passet sitt.

Det fleste møtte jo opp, noen forsvant, men vi fikk sjanser til å hjelpe en del.

Jeg fikk i oppdrag å hente tyske og tsjekkiske jøder for eksempel og var oppe i leiligheter og sa, ”nå må dere nå må dere ut her ifra og så må dere i dekning.” Så vi fulgte dem da til dit de skulle være, og så kom jeg da til det som gjorde mest inntrykk på i den tiden.

Opp i en leilighet, jeg kjente ikke disse ungene, det var to unger jeg skulle hente. Det var skoleunger, jeg ringte på døra og sa at jeg kommer ifra en illegal gruppe. De var tsjekkiske halvjøder, de var tsjekkiske trekvart jøder, for mora var halvjøde og faren var hel jøde og så ble de trekvart jøder.

Så sa jeg, da får dere pakke fornuftig og så ikke mer en det dere kan klare å bære sjøl, for vi håper å få dere over til Sverige. De pakka fornuftig ja, det hadde de gjort før sammen med mamma, pakka ned undertøy, ekstra votter og sokker og lue og skjerf og sånne ting og så var de ferdig til å gå. Og da stod jeg der, da var jeg blitt nitten og et halvt år i mellomtida og følte meg veldig voksen egentlig. Så jeg ba dem ta med noe de hadde som de kunne hygge seg med i den tiden de var i dekning.

Den eldste tok skolebøkene sine og den andre, den lille tok ballettskoene, og så skulle de gå. Og da var det jeg begynte å le, og sa at akkurat skolebøkene trur jeg ikke at jeg hadde kommet til å dra med meg noe sted. Så sa jentungen: ”ja, men du skjønner hvis ikke vi kan og vet mer enn nazistene så vinner vi aldri krigen.”Og da var det nitten åringen lærte noe den dagen.

Men en dag ble jeg arrestert, og sendt til forhør på Victoria terrasse. Der hadde politiet lagt frem batong, skrue stil handledda og andre torturinstrumenter bortover hele skrivebordet.

Men det satt sju mann rundt meg, og han ene bak der han fikk jeg aldri øya på, fikk aldri se en. En ting er å sitte med mange folk rundt seg sånn når du har kontakt med dem og ser hvor langt du kan drive dem, for dette ble jo et spill hele greia. Og jeg hadde da kledd meg skikkelig, og det var virkelig pen ung dame da som satt der. Og jeg snakka jo like godt tysk som dem sjøl.

Men det var et tøft forhør: Hva heter du, hvor gammel er du, hvem traff du i går, hva het den mannen som … om hverandre om hverandre, vi hadde paroler i gruppene å holde ut ti, tolv timer i forhør. Sjøl om vi skulle bankes så skulle vi klare det, og der satt de seks der, han bak der han bare brummet av og til. Men de seks, tysk, norsk, tysk, norsk sånn og spurte på hvert sitt språk, og du vet det var veldig det var veldig konsentrasjon som skulle til.

Etter forhøret ble jeg satt på ei celle i kjelleren. Videre ble jeg sendt til Grini, det var seint på bitte lille julaften. Hele familien satt på Grini. Jeg fikk sende brev på dopapir over til broren min som satt på enecelle på mannsavdelingen, faren min satt på enecelle, mora mi satt på ei celle og ingen av dem fikk gå ut, jeg fikk ikke snakke med dem.

Vi feira jul på Grini. Vi hadde fått inn juletre som skulle pyntes. Og de som hadde sittet der en stund de hadde jo lært seg til veldig mye rart, vi fikk jo sånne pakninger da med bind, og de var sånne gammeldagse som var rosa på den ene siden og så var det vatt på den andre vet du. Og de det rosa det ble lagt til sånne fine kjoler til englene med vattengler med vinger og greier da som ble hengt på juletreet. Og vi sa det var jo godt det var bare jenter der på den avdelingen da så den julepynten vår var jo litt spesiell … men ble jo i det hele tatt veldig mye moro der, vi var jo unge vet du.

Og når forhør og sånt noe var ferdige og en ikke hadde alt for mye å grue seg til så ble det jo ganske mye sånn galgenhumor ut av dette her. Vi hadde blant annet et karneval en gang og med premie til beste kostyme. Ei av jentene hadde kort krøllet hår over det hele og så hadde hun et halskjede, det hadde kjæresten hennes på mannsavdelingen lagd til henne.

Sånne firkanter som rakk akkurat rundt halsen som var satt sammen med sånne runde ringer og så, vi andre hadde jo tatt det vi hadde og prøvd å pynte oss og gjøre oss litt sånn, var jo med hodetørklær og litt sånn. Men så kom den unge inn med labbene sine sånn … jeg er en liten puddel, splitter naken bare med det korte krøllete, svarte håret og det kjede rundt halsen som var … halsbandet til puddelen. Vi lo så vi var sjuke kan du skjønne … det var jo hu som vant da.

Jeg ble på Grini til sjette oktober i 1943. Vi ble sendt med båt til Tyskland. Og videre med tog til Ravensbruck.

Så kom vi på en lastebil så ble vi kjørt opp til leiren fra stasjonen det er jo bare noen kilometer bort der. Og så kom vi i badet, måtte vi kle av oss, levere i fra oss alt vi eide, smykker, ringer alt som var. Og så var det kommet flere til så det var flere folk der etter hvert og de som ikke var superariere liksom de ble nå snauklipte, vi ble barbert på kroppen men ikke klipt håret for vi var nå norske da. Det var jo vikingblod her som skulle tas vare på. Og så kom vi inn nakne, ja vi fikk dusje, … vi fikk ei såpe den var lagd av likfett, det var sånn ei grå såpe.

Og vi smurte inn håret med dette fete såpegreiene og så kom det en liten skvett med varmt vann og så var det ikke mer varmt vann og så rant det i sånne gråe striper ned over oss det såpegreiene. Og så fikk vi et håndkle omtrent som et sånt opptørke håndkle vi har på kjøkkenet og så skulle vi gni oss tørre med det og få gnidd ut igjen den såpa. Vi fikk litt kaldt vann men det var ikke nok til å få vekk det grå seige greiene.

Og så når vi var ferdig med dette her da så skulle vi til legekontroll. Og det syns jeg hørtes ganske rimelig ut jeg, men det han gjorde det var, han hadde en trespatel, gap og så gapte du og så … så han og kameraten titta inn i der og så kameraten han hadde ei stor blokk og han kryssa av på et eller annet og det var gullplombene. For lik er mer verdt med gullplomber enn uten nemlig, og jeg har en rentabilitetsberegning, tysk rentabilitetsberegning hvor det står:
En fange lever gjennomsnittlig ni måneder, den jobber seks dager i uka, tolv timer om dagen, det gir så mye fortjeneste. Mer fortjeneste er hva den gir fra seg av hår, gullplomber alt det der, fettet på kroppen som da gikk til såpeproduksjon og alle mulige sånne ting, og da regna de sammen hvor mye, ja og så klærne vi leverte fra oss og smykker og sånn, det kom på dette her for altså inntekter.

Men så var det utgift, forbrenningsomkostningene, det regna de med første dagen vi kom. Ni måneder var gjennomsnittlig oppholdstid i leiren, så da var det altså regnestykke med to streker under, svar og det hele liksom.

Vi fikk jo fangeklær. Vi fikk blant annet ei underbukse som var sydd av tøy til putevar og sånt noe, sånn gammeldags bukse. Og den skulle det være knyttebånd i sidene på men det var aldri noe knyttebånd i sidene sånn at den raste jo ned, og da måtte du gå med hånda gjennom kjolen og så holde fast på underbuksa så at ikke den datt ned. Og så fikk du strømper og de rakk til knærne, og så viet de jo seg ut for de var lagd av treull eller noe sånn, og så viet de seg ut og da gikk de aldri mer sammen.

Og så når du skulle begynne da og marsjere med en sånn tresko, en tregreie med en reim over så datt jo de strømpene ned, men du måtte jo holde buksa så måtte du dra opp ei strømpe og dra opp ei strømpe. Og så når du løfta opp beinet for å dra opp strømpa så datt jo treskoen av så måtte du et par skritt bakover for å finne igjen treskoen og dytte beina inn i de løkkene igjen. Og så ble det bare ikke den der tyske takten og orden som de forlangte, altså ”ordnung muss zein” ”achtung” ” march march” og der kalte vi det en demokratisk utakt det vi presterte der, for det gikk bare ikke.

Vi var også til registrering og jeg kunne jo tysk så vi sørget for at alle som kunne tysk hadde noen ved siden av seg som ikke kunne tysk da. Og så kunne oversette for at det ikke skulle bli for mye spetakkel, og de spurte etter de merkeligste ting.

Og så var vi også til gynekologundersøkelse, og det foregikk på samme måten. Vi var nakne og en sånn, ikke trespatel, men de hadde en slags glasstav som de skulle undersøke med. Opp i gynekologstol og så en spesialist da som skulle undersøke innvendig med denne glasstaven, men det viste seg at det var jo ikke sykdommer han lette etter, det var jo smykker, gull, penger hva som helst. Verdisaker som vi skulle ha i underlivet da.

Men så var det da de 28 norske på transporten, tok full fart og for fram og så ut som vi gleda oss fryktelig til å få komme første mann i den gynekologstolen … . Og alle så på oss, for vi hadde oppdaga at det var hundre jenter fra Calais, nede i den franske byen som var tatt i en razzia på havna, og vi visste ikke hva slags jenter det var. Så vi ville ikke i den gynekologstolen etter dem, så derfor styrtet vi fram og ble undersøkt først

Men så til slutt da omsider etter den lange turen så kom vi på brakka, tre senger i høyden, to i hver seng … madrassen hadde nok vært i den senga fra 1939 fra leiren var bygd, da var leiren lagd for jeg tror det var åtte tusen fanger, etter hvert ble det fem og førti tusen der.

De madrassene hadde tydelig preg av at vi ikke hadde noe å hjelpe oss med, at den første underbuksa jeg hadde, hadde jeg i tre måneder før jeg fikk skylt den opp i kaldt vann.

At mennesker hadde diare, at de hadde tyfus, alle mulige slags former for sånn diaresykdommer, og at bare vannet kunne vi ikke drikke for det var tyfus og sånt noe i. Og i det hele tatt. Så sengene så sånn ut.

Ellers så hadde vi et ullteppe, et såkalt ullteppe hver av oss, og så en rutete dynetrekk og da foretrakk vi å legge det ene ullteppet på madrassen sånn at vi ikke så en i alle fall. Og så det andre dynetrekket, nei det andre ullteppet la vi på si så lenge så krøp vi ned i hvert vårt dynetrekk og knytte det godt rundt halsen.

Hvis ikke kom loppene, lusene, kakerlakkene, veggelus og alle de slagene som var på oss før vi fikk sovna.

For det var mange som ikke tålte alle dette, det ble store det ble store sår, flegmoner. Og med vitaminmangel så grodde ikke sår i det hele tatt.

Og venninna mi, Solveig Karlsen ut ifra Askim, artig jente, vi lå jo i samme senga i halv annet år. Hu fikk lavd seg en hofteholder ved, det lærte vi etter hvert da, fikk stjelt noen hyssingstumper og knyttet sammen så det ble en hyssing rundt livet og så festa vi på to hyssinger ned på strumpekanten og bandt det i hullet i strømpa og da følte vi oss veldig skikka altså når vi fikk strømpen til å henge opp sånn noenlunde.

Og når vi da hadde fått noen av de norske som kom med synål til oss, ei synål det var gull altså, og kanskje litt tråd eller så kunne vi jo ta ut en tråd av klærne vet du og så fikk sydd i noe som skulle være knyttebånd, hyssing eller hva som helst i buksene. Når vi da kunne marsjere avgårde med buksene på plass og sånn så var vi fine egentlig.

Men de sengene når vi sov da det ble jo seint på kvelden bestandig for det ble ro når det var fem hundre på en sovesal kanskje og så på den første brakka vi bodde altså.

Vi var jo først på en isolasjonsbrakke for at ikke vi skulle spre smittsomme sykdommer.

Men så ble vi flytta over på brakke sju og der var det elleve forskjellige nasjoner, og da skulle vi begynne å jobbe. Og vi møtte opp på appellplassen da, klokka var tyve over tre så ulte appellsirena, da skulle vi stå opp og så var det ”bettenbau” – å re senger, og så var det frokosten. Den hadde vi lite bryderi med for vi var så sultne om kvelden at den brødbiten som vi hadde fått som skulle være frokost, den spiste vi som regel opp, og så hadde vi surrogatkaffe å drikke.

Og så dro vi ut på appellplassen og der skulle vi da stå og det skulle telles, tallet skulle stemme. Altså fem og førti tusen mennesker fordelt på to og tredve brakker.

Vi hadde et dagligrom til å begynne med nemlig men det ble det slutt med for de satte inn senger der også, og det hendte at de sengene som sytti centimeter breie, at når vi lå to stykker i dem og de satte sammen to sånne rader med senger at vi da lå fem i to senger. Og når da kanten på senga er såpass høy og det kommer to senger sammen, den midterste ligger faktisk på de trekanta, det var ingen behagelig sovestilling. Så det hendte jo det at den ytterste da på kanten at den ble skyvd ut og at den datt ned og sånn. Og da stod vi opp, gjorde i stand senga spiste og dro ut og så var det at det skulle stemme. Men så var det da noen som hadde funnet ut at hvis de gjemte bort et lik så fikk de altså en ekstra brødrasjon til blokka den dagen. Da stemte jo ikke tallet så da måtte en låne et lik eller et menneske fra nabobrakka og få smugla det tilbake igjen når tellinga var over. Og sånn gikk det videre og videre helt til brakke to og tredve da … og det å stå der, vi stod der i cirka tre ti.. altså til klokka var seks om morran og telte og telte for det skulle stemme.

Hvorfor det skulle stemme har jeg aldri skjønt, for det gjaldt jo å få livet av så mange som mulig så fort som mulig, om de hadde et lik mer eller mindre kunne da ikke bety noe som helst, bortsett fra gullplombene da og sånn. Men det hadde jeg ikke kommet å tatt så nøye tror jeg hvis jeg hadde vart dem. …

Når vi da hadde stått der til klokka var seks, sultne, frosne, dette var jo oktober og utover da over jul igjen, og vi stod der og vi stod der og vi stod der….

Og vi hadde jo ja noen som hadde mensen enda da og var fryktelig sjuke så de besvimte ganske enkelt av det å stå så lang tid rett opp og ned. Og mange var jo gamle og så var det jo småunger og så var det i det hele tatt, det var ikke så helt enkelt.

Og så ulte appellsirena igjen, da var klokka seks, da skulle vi over i arbeidskommandoer og når du da var ny så het du ”verfügbar” og det betydde at du var … det du kunne brukes til hva slags helst som arbeid. Og det stod da arbeidsformenn som plukka ut de som stod i disse ”verfügbar” kolonnene. Og da var det bestandig ”die grosse norwegerin da hinten, raus” ja. Og jeg kom da ganske tidlig ut på veiarbeid på utsia leiren. Kom ut av porten, vi marsjerte ut av porten og så ned til sjøen og langs med sjøen og den gikk mye nærmere muren enn det den gjør nå om dagen.

For der var vi på den andre siden for der var det store sandhauger og der fylte vi opp disse vognene som står i annen etasje på museet sånne jernvogner som går på skinner, de heter ”lorer”. Og de ble da fylt med sand og så kjørte vi de dit der hvor sjøen skulle fylles og fylles og fylles.

Og når vi da hadde fått fylt opp sånn at vi kunne få lagt en vei rundt muren og opp der hvor Siemens fabrikkene skulle jobbe, så fikk vi da asken fra krematoriet. Vi hadde jo krematoriet utafor muren der ved cellebygget og derifra fikk vi da all aska og slagget fra det der, vi fikk vel slagget fra kjøkkenet og antagelig og vi fikk også ble det sagt, en del slagg som kom fra Sachsenhausen. Fordi fra Sachsenhausen kom det lektere på kanalene og inn i den sjøen hos oss og der var det slagg og noen ganger så kom det sånne lektere med murstein som skulle brukes til de SS husene som ble bygd på oppsiden av veien der.

Og vi bygde veiene ferdig. Det var jo mange av oss, vi hadde jo ikke maskiner til noe som helst så alt var håndarbeid, skuffing og spaing og alt det der.

Og så var det en dag som jeg kom der og vi var en gjeng det var noen ukrainske jenter og så var det et par norske der og så kom SS-mannen. Han syntes dette gikk for smått.

Men denne SS mannen da som var redd for å ikke få gjort jobben sin ordentlig, han ble jo sinna på oss da stakkar. Og så hadde en bikkje med seg og gevær og greier og skreik og greidde og så slapp en bikkja. Og jeg var nærmest og bikkja hogg tak i kjolen min og dro, rev den i stykker.

Nå var jeg heldigvis vant til de sledehundene fra Nordmarka så jeg var ikke redd hunder og jeg visste jo litt om dressur av hunder også. Så bikkja hang der og jeg holdt armen sånn og stod i givakt og bare venta på SS mannen så kom han bort og så han på dette her, jeg stod der stram. Og så sa han, ”Er de ikke redd,” – ”Nei egentlig ikke” sa jeg for det hunden tar bare klærne først før, og så når han får ny ordre så enten så slipper en eller så går en på.

”Hm, hva slags nasjon er de” sa han, ”- Jeg er norsk” sa jeg, ”- Å ja det var vikingblod i mine årer som gjorde at jeg var så modig”

– Hvordan var samholdet mellom dere norske ?

– Det var veldig bra, fordi vi var bare hundre omtrent og dermed så kjente alle hverandre, altså det vil si, vi visste om hverandre, vi bodde ikke sammen, vi bodde på forskjellige brakker var på forskjellig arbeidsplasser etter alder og i det hele tatt sånn.

Og etter hvem vi klarte å bli kjent med som skaffa og hva vi hadde å bytte med og sånne ting så, men vi visste om hverandre. Og hvis det var en som ble syk og kom på sykebrakke så var støttet hele gjengen opp under det. Og så hadde vi da ganske mange som var NN- fanger og det var også ganske håpløst for de fikk ikke brev eller pakker. Men da hadde vi et solidaritetsmøte hvor vi ble om at pakkene skulle deles. Men det var ganske hardt å dele en pakke i to og gi bort den ene halvparten, for selv med en halv pakke så var du aldri mett vet du.

– Hva var det i disse pakkene?

– Det var svenskepakker hvor det var tyttebærsyltetøy, tørrmelk, sukker, havregryn … såpe, enkelte sånne ting som, det var til og med en prest som på slutten fant ut at kanskje damene trengte menstruasjonsbind og det fikk vi da på slutten. En gang fikk vi ei sånn lita tranflaske , du det smakte som fløte altså, det var så godt. Klarte ikke å stoppe igjen vet du, det var en del som ikke tålte det så godt da men, jeg syns det var helt herlig.

– Men hvordan var å være kvinne i konsentrasjonsleir?

– Det var det som var, altså det at du hadde vært i krig, at du hadde vært i krigssituasjon, det var noe du var forberedt på, jeg var forberedt på det siden jeg var ganske ung. Men dette var ikke å være krigsfange altså, det var bare et slags helvete hvor du skulle beholdes til krigen var slutt at du ikke skulle komme ut å gjøre noe annet.

Eller at du skulle etter krigen skulle vel få leve hvis du var i arbeidsdyktig stand å bygge opp igjen det som var rive ned og sånn. Altså det, men det å gå der å være klissete og ekkel, så måtte du finne på noe så stjal du det du kunne komme over av tøybiter, eller bytta til deg for en brødskalk eller suppebollen eller sånne ting.

Eller du stjal aviser fra tyskerne, først så leste du dem og så kunne du bruke dem da som en slags tampong eller noe sånt. Dessuten lærte vi av sigøynerjentene, de brukte ikke bukser de hvis de hadde noe sånt, de satte seg på huk over nærmeste vannpytt eller hva som helst og skyldte av seg det grøvste og gikk videre å jobba videre.

Så vi ble mer og mer tilvendt og primitive etter hvert altså. Så vi dusja jo den dagen vi kom dit og så dusja vi den dagen vi reiste der ifra igjen, det var halvannet år etter for mitt vedkommende.

I – Hva var det som gjorde aller mest inntrykk på deg i Ravensbrück ?

– Gasskammer uttakingen naturligvis, var ille. Når vi stod der i lange rekker og skulle marsjere, vi stod jo oppstilt ti i bredden da og marsjerte fram ti og ti og der stod de ekspertene fra Auschwitz og så over de ti som kom. Vi var da nakne, beina skulle være klare for de skulle se etter alle de sårene om vi tålte å stå eller å marsjere eller og komme på en transport et annet sted eller sånn. Og da … ja det hjalp jo å være en sytti lang da og blond.

Men en gang stod det ved siden av meg en mørk dame. Og så stod det en ung jente ved siden av henne, og så ble den eldste tatt ut og skulle da gå til den andre siden. Vi kunne jo ikke si noe bortsett fra den unge jenta, hun løp fram til ham som tok ut og spurte om å få gå isteden for mor som har småbarn hjemme som er yngre enn meg. Så sa han, hvis det er så om å gjøre så kan dere gå begge to, og så måtte de gå og vi stod igjen.

Og så var det en ting jeg syns var helt forferdelig, og det var hvis mødre hadde småbarn og ble sendt i gasskammeret. Så vet du, du holder ungen bak bakhodet, og så ligger ungen inntil mora med ansiktet og så står mora der i gasskammeret og så får hun gassen, så dør altså mora først fordi ungen blir beskytta litegrann til. Og når mora detter så detter ungen og blir liggende der å kravle og så kommer gassen helt til den også. … … Det som jeg husker som bilde inni hodet mitt.

En gang kom en stor gruppe jøder som hadde marsjert hjemmefra Ungarn, de hadde kjørt med kuvogner ei stund men så gikk ikke det lenger og så kom de altså marsjerende gjennom Europa og til leiren vår.

Det var rundt fire tusen da de dro hjemmefra og så var det igjen sytten hundre når de kom fram. Og de kunne ikke snakke lenger, bare si noen ord og det var ”voda” ”wasser” ”water” på de språkene de kunne.

Det var ungarske jøder og de var jo ikke meninga de skulle leve i det hele tatt. De ble lagt i et stort telt nede i leiren med halm på gulvet, på bakken, det var ikke gulv der. Og så døde det, de sa gjennomsnittlig sytti i døgnet og dit kom jo denne kjerra da med lika på og fylte opp med flere lik, hver dag, hver dag de som hadde likkjøringa, de hadde en ekstrarasjon med suppe. De stoppa til slutt den vogna foran kjøkkenet og fikk suppe i bollen sin å satt på vogna eller på draget på kjerra og spiste opp dette her ganske kaldt.

Sånn blir en etter hvert. Kald og avstumpet. Og vi blei sånn sjøl om vi hadde kortere tid bak oss.

– Hver morgn ble de som døde lagt ut på vaskerommet, likstellet bestod i av å kle av dem og tømme en bøtte med vann for å skylle av avføring og sånne ting og så ble de liggende der. Så skulle vi vaske oss litt på fingra og litt i fjeset og det aller forteste vi kunne for det stod jo så lange køer, måtte trå over dette her og bort til vaskekummene og få gjort det vi skulle. … Etter hvert så venner en seg til det, en trur at det er sånn det skal være.

Hvis du ikke er sjuk så blir du det i hvert fall. Og i det hele tatt, det er mange måter å rasjonalisere ting på, jeg vet ikke om vi levde lenger av det men i alle fall så kom en da til doktoren en dag. Altså sånne ting som en ikke glemmer. Når en har stått der i timevis med feber og du måtte ha mer enn 39,5 for å bli regna med som syk, hvis ikke så kunne du bare gå på brakka igjen. Men hvis du hadde 39,5 og så en sykdom så kunne du komme inn til doktoren. Og det første han spurte om, hva slags nasjon er du … det var veldig viktig i sykdomsforløpet.

– I løpet av ei uke kunne du bli bra og da kunne du være arier og det var greit liksom men var du sigøyner eller jøde så skulle du ha takk, da bare pekte en på døra og så kunne du bare gå ut der og være ferdig med det. Så jeg vet ikke hva som var verst egentlig nedi der. At vi løp en gang fra den ene telleappellen og over i den andre der hvor det var arbeidsoppstilling klokka seks om morgenen etter å ha stått de tre timene. Så løp alle og så var det en jeg så som ble revet over ende, de andre ja jeg hadde inntrykk av at alle de fem og førti tusena løp over dette mennesket og tro over for hu klarte ikke å reise seg opp.

Og så var det ei annen norsk, Magnhild Bråthen, veldig fin jente. Magnhild og jeg vi var like gamle omtrent, hun var litt yngre enn jeg. Og vi tok tak i dette mennesket og vi fikk stoppet folk rundt henne og vi tok henne opp.

Vi skjønte at hun ikke kunne stå, og vi fikk båret henne på sykestua.

Og fikk greier på at hu var knust hele hofteskålen. Og så fikk vi kjeft når vi kom på jobben for vi hadde somla på veien … og da prøvde vi å forklare dem da. Om Norge og om førstehjelp og om liksom sånne ting. At første plikta, ja men første plikta vår det var vår kolonne, hadde det vært en i vår kolonne så hadde det vært greit.

Plutselig en dag fikk vi høre at alle de norske og danske fangene skulle møte framme ved porten, vi skulle på transport. Nå har jeg jo fortalt om den ungarske transporten, vi visste hva transport var. Og var ikke sikre på om de løy de der framme der eller ikke, og jeg visste ikke noe om det i alle fall og vi dro på jobben først og fordelte det vi hadde organisert og fiksa og greid på de andre fangene som var der. Slovenere og russere og det for de hadde jo ingenting og organisere heller. Og de fikk det vi hadde av klær og jeg ga bort alt sammen og kom da bare med den lille boka jeg har med navn og adresser og sånt noe i og kom fram til kommandanten og da stod han som pleide å skrike sånn. ”Verdammte ludron, schweinhunde, ja” hmm ”Luder” det var liksom et kjælenavn det. Og plutselig så sa han i stedet for dette her ”meine damen, møchten sie bitte zur fünf anstellen” vil dere være så snille og stille opp fem og fem sånn at jeg er sikker på at alle kommer med. Dere skal på transport med Hvite Bussene fra Sverige, Røde Kors busser fra Sverige.

Vi var dåneferdige, ikke så mye for bussene for det hadde vi regna med at noe måtte jo skje en eller annen gang, men vi hadde jo ikke trodd det skulle skjedd noe før etter krigen i alle fall. Men at han sa ”meine damen” det var liksom det hele store den dagen. Og så fikk vi komme inn i badet og vi ble nå telt opp veldig grundig så vi ikke skulle få med oss noen feile folk. Og så kom vi inn i badet og fikk dusje, i varmt vann. Vi ble tatt i fra alt det vi der fangeklærne og det fikk vi ikke lov å reise i, så vi fikk noen sivilklær som ikke var våre … bare et eller annet som de hadde tatt fra noen andre. Og så skulle vi vente til nesten morgen for vi fikk ikke lov å kjøre, så vi satt inne i det badet, noen sovna av i forskrekkelsen og noen satt bare der og vi prata sammen og lurte på åssen dette her skulle gå igjennom Tyskland.

Vi visste jo, vi hadde jo hatt hele disse flysvermene av våre allierte over hue på oss og ned til Berlin så vi visste jo hva som hadde foregått. Og var jo forberedt på alt på den turen hjem også.

Og så var det en ting som var grusomt og det var når vi gikk inn i badet og så alle som stod igjen, jeg trur alle førti tusen stod der, jeg har inntrykk av det. Og så øya på dem som så på oss, de unte oss nok denne turen men, og kanskje tenkte kanskje vi kommer med en gang også. Men så var det at det var superariene som reiste, og da var det ryktet som gikk at alle leirene var underminert og at de ville sprenge leirene.

Å Fader … jeg hadde det vondt da jeg gikk, men en gjør jo det en får beskjed om når en har blitt vant til det etter hvert så, så jeg gikk jo ut. Og så da vi skulle gå forbi kommandanten igjen og ut i bussene neste morgen, så sier han idioten : ”Mine damer husk nå å oppføre ”anstendich” så dere ikke gjør skam på leiren min.” Vi var til 132000 i den leiren og av dem ble det drept 92 000, høy dødsprosent, kvinner og barn. Kvinner og barn skal tas vare på, de skal først i båtene når det skjer ulykker, de skal først og fremst, men her skulle vi oppføre oss ”anstendich”.

Så Solveig Karlsen og jeg, når vi var kommet til oss sjøl i Sverige så sa vi ofte det når vi gikk i butikk i Helsingborg og sånn, husk nå endelig på hva kommandanten sa. For vi hadde jo lært oss til å raske med oss det vi så ligge løst noen steder … ja vi var enig om det at vi var ute av Tyskland nå så nå var det helt et annet liv så det skulle vi huske.

Men reisen hjem, det gjorde noe. Vi kom til den første byen vi kjørte gjennom, jeg er ikke helt sikker på om det var Brandenburg på nordsiden av oss eller om det var Brandenburg som ligger mer vestover, for vi skulle jo i retning Hamburg. Så var det bomba og ødelagt og greier, og så tenkte jeg, endelig, endelig har dem fått igjen noe liksom, ja.

Men da vi kom i nærheten av Hamburg og så gamle folk gikk der med traller eller ei gammel barnevogn, gikk og dro og rota med bare fingra, nedi ruiner og nedi alt som var. For å prøve å finne noe, enten å bytte med eller noe å spise.

Og små unger som med en gang de så Røde Kors bilene rakte ut handa for å få noe. Og vi kjørte gjennom ruinhauger som var rydda på si, det var så vidt den vesle bussen kom igjennom. Vi syns han var kjempesvær og hvit og nydelig den gangen, men nå har jeg kjørt med en mange ganger etterpå og vært på skoler med de bussene og det, jeg ser nå at den ikke var som jeg husker …

Men da vi da kom inn i Hamburg og så hele byen ligge paddeflat, den store jernbanestasjonen som vi hadde vært på når vi kom nedover, skinnene lå bare vridd som slanger bortover.

Altså jeg tenkte, hvordan i all verden skal det bli folk av disse her, hva skal vi gjøre for å få folk av dem, dermed forsvant hatet … mot sivilbefolkningen og hele greia, jeg var ferdig med det.

Og da vi kom hjem, og Olav og jeg fikk muligheter til å få et sted å bo, og vi fikk gifta oss og vi fikk ei lita jente da, vi sparte halv annet år før vi begynte på den jenta altså det vil jeg bare ha fram, for å få til barnevogn og det hele.

Og så … når vi hadde fått den vesle jenta og så stod det plutselig i avisen at de trengte pleieforeldre til tyske småbarn som fremdeles bodde i bunker i Braunzweig, det var i 1949 til jul. Da ringte vi og så sa at vi tar en sånn en unge, for de kan ikke noe for det, de er født etter alt sammen, de er født under krigen og sånn, og vi fikk ei lita jente. Og hadde henne i tre måneder, hun la på seg fem kilo, kom igjen og kom igjen og kom igjen og kom igjen til slutt med kjæreste, etter der var kjæresten blitt mannen hennes og så kom de med en liten sønn.

Og hvem kommer hit nå stadig vekk, det er Andrea, Andrea som er ekskjæresten til den vesle sønnen som nå driver på universitet nede i Dortmund og lærer å filme og reiser Norge rundt og filmer og tar bilder. Og er blitt godvenner med Maria Konow Lund som skrev den boka om meg.

Så vi har altså barnebarn og ekskjærester og alt som finns i Tyskland. Pluss at vi har en liten gutt som nå er voksen mann med tre barn voksne som til dels er gift og noen ikke gift men alle studerer og greier. … Det er litt av en historie!

– Hvis du skulle gitt et budskap til ungdommen i dag hva ville du sagt ut fra dine erfaringer?

– Det aller viktigste det er det med å tenke sjøl. Og så skal de reise ut og se på det som har hendt ikke bare i Tyskland men ellers også. Protestere, si at dette er vi ikke med på hvis det er noe som galt. Og i det hele tatt de skal lære alt som det går an å lære.

Alle behøver ikke å lære matematikk for eksempel, noen kan lære å tegne, noen kan lære å sy, noen kan lære å strikke … alle mulige ting. Fordi, hvis de en gang kommer i vår situasjon i en leir så er det forferdelig viktig å finne på ting. Altså du går i en sånn leir, det er grått alt sammen, mørkegrønne brakker, mørke stripete klær, møkkete og fæle du får et behov for kultur, et eller annet som er vakkert. Hvis du finner et klesplagg et sted som det er farger på, fangene våre rekkte opp, de dro ut tråder, de satt og sydde med tråd på ei lita fille for å få til å se noe annet enn dette jevne grå, svarte, møkkete.

Sånne ting er viktig, det å kunne synge en sang, det å kunne fortelle ei historie til kameratene sånn at de et øyeblikk er ute av denne situasjonen de er i.