Bergen-Belsen
Bergen-Belsen ble opprettet som krigsfangeleir i 1940. Bergen-Belsen ligger 40 km nord for Hannover. De første fangene var 600 belgiske og franske soldater. Fra juli 1941 ankom titusenvis av sovjetiske krigsfanger. De måtte bo under åpen himmel, og i løpet av vinteren 1941/42 døde over 90 % av dem av sult, kulde og sykdommer.
I løpet av de fem årene Bergen-Belsen var en fangeleir, tjente den ulike formål:
- 1940-1943: Krigsfangeleir
- 1943: ”Oppbevaringsleir”
- 1944-1945: Konsentrasjonsleir
Først i april 1943 overtok SS en del av leiren som ble innrettet som ”Oppbevaringsleiren Bergen-Belsen”; først og fremst tiltenkt jøder som skulle være byttemiddel for tyske soldater som satt fanget hos fienden.
I 1944 ble Bergen-Belsen formelt sett en konsentrasjonsleir. I mars 1944 fikk leiren en egen del for syke og arbeidsudyktige fanger fra andre leirer.
Fra august 1944 ble kvinnelige fanger overført til leiren, hovedsakelig fra Auschwitz-Birkenau. Blant dem var trolig Anne Frank. På samme tidspunkt ble det – på grunn av plassmangelen – innrettet en teltleir for kvinnelige fanger.
I januar 1945 startet nazistene masseevakuering av fanger fra konsentrasjonsleirer nær fronten. Bergen-Belsen ble overfylt, massedøden skjøt fart som følge av sult, tørst, sykdommer og epidemier. Den norske fangen Arne Moi skriver i erindringsboka si Leiren at denne til slutt ikke var noe sted lenger, men et ”koma”.
Leiren ble befridd av britiske tropper 15. april 1945. Bildene som ble tatt av det synet som møtte de britiske troppene ble verdenskjente: Over 56 000 utsultede og syke – først og fremst av tyfus – kvinner, barn og menn, over 10 000 ubegravde lik. Om lag en fjerdedel av de befridde fangene døde kort tid etterpå.
Om lag 100 000 fanger ble drept i Bergen-Belsen. De kom fra 40 nasjoner og blant dem var minst 20 000 sovjetiske krigsfanger og 30 000 jøder. Bare i tiden januar-april 1945 døde ca. 35 000 fanger.
Trebygningene ble brent av hensyn til faren for epidemier og området ble brukt som DP-leir (leir for ”Displaced Persons”) frem til 1950. I april 1946 ble det første minnesmerket oppsatt og 20 år senere ble dokumentasjonssenteret åpnet.
Anbefalt litteratur
Arne Moi: Leiren. Gyldendal, 1977.