Auschwitz

Hvite Busser har arrangert klasseturer til Auschwitz siden 1992. I dag er leiren et viktig minnesmerke over krigens og Holocausts grusomheter. Klikk her for å lese mer om våre klasseturer.

Byggingen av nazistenes største konsentrasjons- og tilintetgjøringsleir Auschwitz begynte sommeren 1940 i den polske byen Oswiecim, som på tysk ble kalt Auschwitz, ca. 60 km vest for Kraków.

Auschwitz kom i løpet av krigen til å bestå av tre selvstendige leirer: Auschwitz-I (den opprinnelige konsentrasjonsleiren som tjente som hovedleir innenfor Auschwitz-komplekset), Auschwitz-II-Birkenau (tilintetgjøringsleir) og Auschwitz-III-Monowitz (arbeidsleir i tilknytning til det tyske industrikonsernet IG Farben). I løpet av den fem årene leiren var i drift ble mellom 1.1-1.5 millioner mennesker drept her, de fleste av dem var jøder fra ulike europeiske land.

Utvikling

Konsentrasjonsleiren Auschwitz (Auschwitz I) ble innrettet i en gammel militærkaserne tidlig på sommeren 1940. Det var fanger fra andre leirer, deriblant Sachsenhausen, som ble sendt hit for å starte byggingen av det som med tiden ble åsted for nazistenes største industrielle massemord. Kommandanten var Rudolf Höss, som blant annet hadde fått sin opplæring i Sachsenhausen. De første fangene som kom til leiren var polske politiske fanger og denne delen av Auschwitz-komplekset hadde mest politiske fanger. Denne leiren hadde mellom 15-20 000 fanger på en gang. De første forsøkene på å ta livet av mennesker med gass, skjedde i Auschwitz I i september 1941. Det kom etter hvert fanger fra mange europeiske land til Auschwitz og særlig jødene ble ofre for nazistenes systematiske tilintetgjøring. Etter hvert som det kom flere og flere fanger til leiren, ble det behov for utvidelser. På grunn av det store antallet sovjetiske krigsfanger som ble tatt inn i leiren høsten 1941, ble leiren overfylt og presset på å ta i bruk Birkenau – som var under bygging – økte. Det var imidlertid få av de sovjetiske krigsfangene som ble overført til Birkenau, de fleste døde etter få uker i leiren på grunn av underernæring og sykdom.

Byggingen av leiren Birkenau (Auschwitz II) skjedde om høsten og vinteren 1941-1942 og denne leiren lå ca. 3 km fra hovedleiren. Ordren om å bygge tilintetgjøringsleiren Birkenau kom – etter eget utsagn – fra kommandanten Rudolf Höss og ble gitt sommeren 1940. Birkenau ble stadig utvidet og på slutten spredte den seg over hele 175 hektar. Leiren var inndelt i ulike delleirer, blant annet en kvinneleir, en ”familieleir” for sigøynere og en egen ”familieleir” for jødiske fanger fra Theresienstadt. Disse delleirene ble holdt strengt isolert fra hverandre. De fleste av sigøynerne døde av sult, sykdom eller på grunn av at de ble utsatt for Mengeles medisinske forsøk. I august 1944 ble 3 000 gjenlevende barn og voksne i ”sigøynerleiren” drept i gasskamrene og leiren oppløst. Også leiren for fangene fra Theresienstadt ble oppløst på sensommeren 1944. Om lag 3 000 jøder som ble ansett som ”arbeidsdyktige” ble sendt til andre konsentrasjonsleirer som tvangsarbeidere og over 7 000 menn, kvinner og barn endte sine liv i gasskamrene. På det meste rommet Birkenau over 100 000 fanger. De fleste fangene som kom til Birkenau ble drept kort tid etter ankomst. Kvinner, barn og eldre ble med få unntak sendt umiddelbart til gasskamrene som ble bygget i Birkenau fra 1942. Arbeidsdyktige menn i 20-30-årene ble unntaksvis gitt en mulighet til å overleve fordi de kunne utnyttes som tvangsarbeidskraft. Tvangsarbeidet var imidlertid som regel kun en utsettelse av døden fordi det harde arbeidet under umenneskelige forhold var en prosess av ”tilintetgjørelse gjennom arbeid”.

To sentrale faktorer for utviklingen av Auschwitz-komplekset var det tyske industrikonsernet IG Farbens fabrikketablering og krigen mot Sovjetunionen. IG Farben bygget en fabrikk for produksjon av syntetisk gummi i tilknytning til Auschwitz i 1941. Fabrikken gikk under navnet Buna-verket. Konsernet leide først fanger fra Auschwitz som ble innsatt som tvangsarbeidere i fabrikken. I 1943 ble imidlertid Buna-verket en del av Auschwitz-komplekset og fikk navnet Monowitz (Auschwitz III). Monowitz hadde en egen kommandant og de mange uteleirene sorterte under denne arbeidsleiren.

I følge nazistenes ”rase”-tenkning var de slaviske folkene mindreverdige og ble ikke regnet som ”ekte mennesker”. Under planleggingen av krigen mot Sovjetunionen viste beregninger som nazistene gjorde at de gikk ut i fra at et angrep på Sovjetunionen ville påføre den sovjetiske sivilbefolkningen enorme tap. Dette ble imidlertid ikke ansett som problematisk fra Nazi-Tysklands side. Fordi den sovjetiske befolkningen ble ansett som mindreverdige mennesker av nazistene, var deres eventuelle lidelser og død ikke noe som bekymret nazistene i planleggingen av krigen. Himmler sa til og med i en festlig sammenheng like før angrepet på Sovjetunionen ble satt i gang, at formålet var å redusere den slaviske befolkningen med 40 millioner. Nazistene så heller positive effekter av en slik massedød fordi det ville muliggjøre overførselen av mange ressurser til Nazi-Tyskland og fordi områdene senere kunne beboes av tyskere, dvs. området kunne ”germaniseres”.  Nazistene så ”jødebolsjevikene” som de kalte dem, som den største faren mot den ”germanske rasen”. Når de brukte denne betegnelsen for sin viktigste fiende, laget de en forbindelse mellom jødene og kommunismen. Derfor markerer krigen mot Sovjetunion en radikalisering av nazistenes krigføring og ”rase”-politikk, noe som også fikk betydning for utviklingen i Auschwitz (og i andre leirer). Fire SS-spesialgrupper ble dannet (”SS-Einsatztruppen”) som hadde som oppgave å drepe jøder og ”politiske kommissærer”. Både krigsfanger og ”politiske kommissærer” ble også fra sommeren 1941 sendt til Auschwitz og drept her, noe som var et brudd på Genevekonvensjonens krav til behandling av krigsfanger. Omtrent på samme tid ble de første eksperimentene med gassing av mennesker utført i en arrestcelle i Auschwitz I. Derfor markerer sensommeren 1941 en overgang i Auschwitz-kompleksets historie og en innledning til det massemordet på jødene og andre som nazistene oppfattet som ”mindreverdige”. Dette massemordet begynte hovedsakelig fra 1942 og nådde sitt groteske høydepunkt i 1944.

⟨

⟩

Arbeid

Fangene måtte arbeide i ulike funksjoner i leirene. Inskripsjonen i inngangsporten lød ”Arbeit macht frei” – ”arbeid gjør fri” – men dette var et makabert bilde på det umenneskelig harde tvangsarbeidet som fangene ble satt til og som titusenvis omkom under. IG Farbens Buna-verk var i 1942 den største uteleiren som Auschwitz hadde. Tusenvis av fanger fra ulike land – de fleste av dem jøder – ble sendt som tvangsarbeidere til denne arbeidsleiren. I 1944 hadde denne leiren så mange som 10 000 fanger. En stor andel av fangene som ble sendt som tvangsarbeidere til denne fabrikken døde på grunn av det harde og delvis farlige arbeidet, sult, mishandlinger eller fordi de ble henrettet. Fanger som ikke lenger kunne arbeide ble sendt til Birkenau og drept i gasskamrene der. Høsten 1943 ble Buna-verket omgjort  til en egen administrativ enhet innenfor leirkomplekset, fikk sin egen kommandant og ble som Auschwitz-III kalt Monowitz. De andre – over 50 – uteleirene i Auschwitz-komplekset ble formelt underlagt Monowitz.

En spesiell arbeidskommando i Birkenau var et fangeorkester bestående av kvinnelige fanger. Orkesteret ble satt til å spille for å ”roe” fanger på vei til gasskamrene, for arbeidskommandoer, for SS-vaktmannsakenes underholdning samt for dr. Mengele når han ønsket det. Mange av kvinnene i orkesteret unngikk gasskamrene nettopp ved å spille i orkesteret. Fania Fénelon som var en jødisk musikkstudent fra Paris spilte i orkesteret og skrev bok om sine opplevelser etter krigen; Das Mädchenorchster in Auschwitz.

En annen spesiell arbeidskommando i Birkenau var ”Sonderkommando”; ”spesialkommandoene” som besto av jødiske fanger som jobbet i krematoriene. Disse kommandoene tok i mot fangene når de kom for å ”dusje” som var kamufleringen for gasskamrene, de måtte samle sammen klær og eiendeler, sende sine medfanger i gasskamrene og rydde opp etterpå ved å bære de døde fangene til krematoriene og inn i de store ovnene. Disse kommandoene ble stadig utbyttet ved at fangene etter en viss tid selv ble drept og nye innsatt.

Uteleirer

Auschwitz hadde 50 uteleirer. Disse var først underordnet Auschwitz I, men da IG Farbens Buna-verk ble en egen administrativ enhet som Auschwitz-III-Monowitz høsten 1943 ble disse i stedet underordnet Monowitz. 35 av kommandoene var for mannlige fanger, 14 for kvinnelige, en med kvinnelige eller mannlige fanger og en SS-byggekommando for jernbane. I 28 av uteleirene måtte fangene arbeide ved jern- og stålverk, bergverk eller andre industrianlegg, i 5 måtte de utføre renoverings- og byggearbeider, 9 av uteleirene var lagt ved landbruksanlegg, i tre uteleirer drev fangene skogsarbeid, en leir var straffeleir, i en ble fangene innsatt i bombesøk og i en siste leir er det ikke kjent hvilke arbeid fangene måtte utføre.

Død

De første gassingene av fanger skjedde i begynnelsen av september 1941 med Zyklon B i en arrestcelle i Auschwitz I. Cellen ble snart for liten og for å øke drapskapasiteten ble det etter en stund bygget et gasskammer i leirens krematorium. Men også dette ble for lite. I januar 1942 ble et hus i Birkenau ombygget til gasskammer, og samme sommer ble enda et hus omgjort til gasskammer. I disse første månedene av gasskamrenes eksistens i Auschwitz I og i Birkenau, hadde gassingen karakter av testing og improvisering. Formålet var å finne ut hva som var mest effektivt med tanke på å drepe mest mulig mennesker på den enkleste måten. Etter denne ”innkjøringsfasen” ble permanente bygninger med massemord som formål konstruert og bygget. Dette ble begynnelsen på det storstilte drapet på jøder fra alle kanter i Europa.

20. januar 1942 ble det holdt en konferanse i Wannsee mellom Berlin og Potsdam i en villa ved den idylliske innsjøen Wannsee. Denne konferansen har blitt hetende ”Wannsee-konferansen”. På denne konferansen møttes ulike offentlig ansatte og funksjonærer for å diskutere hvordan massemordet på de europeiske jødene kunne organiseres på en effektiv måte. Året 1942 markerte innledningen og opprettelsen av det som ble ”dødsfabrikken Auschwitz”, åstedet for nazistenes industrielle massemord på de europeiske jødene og andre som de anså som ”mindreverdige”. Dette året ble det bygget to store og to mindre krematorier med gasskamre i Birkenau og disse ble tatt i bruk i 1943. Byggingen av disse fire krematoriene med gasskamre førte til at mordkapasiteten i Birkenau ble markant forhøyet; svært mange mennesker kunne nå drepes på en gang. I 1943 begynte den industrielle tilintetgjøringen av Europas jøder for fullt.

1943 var ikke bare et sentralt år i Auschwitz-leirenes historie fordi det industrielle massemordet bredte om seg, men også fordi legen Josef Mengele kom til leiren, noe som førte til at omfanget av medisinske eksperimenter eksploderte – både i antall og bestialitet. Medisinske eksperimenter pågikk allerede i leiren da han kom, som for eksempel eksperimenter med sterilisering av fanger. Mengele satte imidlertid i gang med en rekke nye eksperimenter, blant annet tvillingeksperimentene som han ble svært beryktet for. Mengele sto også for seleksjonen når nye fanger ankom leiren, dvs. han bestemte hvem som skulle gå rett i gasskamrene og hvem som skulle få sjansen til å leve litt lenger – enten som tvangsarbeidere eller som objekter for hans grufulle medisinske forsøk. Formålet med seleksjonene var først og fremst å plukke ut fanger som var arbeidsdyktige og som kunne brukes som tvangsarbeidere. De fleste – først og fremst kvinner, barn og eldre mennesker ble ført rett i gasskamrene og drept bare timer etter at de ankom leiren.

Det var først og fremst jøder som ble drept i gasskamrene, men et stort antall polakker, sigøynere, sovjetiske krigsfanger og fanger fra andre europeiske land ble også drept i Auschwitz.

I mai 1944 ble det bygget jernbanespor helt inn i leiren og rampen for seleksjonene ble flyttet til selve leirområdet, bare 100 meter fra nærmeste krematorium med gasskammer. Frem til da hadde rampen for seleksjon befunnet seg utenfor leiren ved et sidespor. Denne endringen medførte et viktig element i effektiviseringen av tilintetgjøringsprosessen; nå kunne seleksjonen og gassingen gå enda fortere enn før. Året 1944 markerer høydepunktet for massemordet i leiren. Dette året var samtidig preget av kaotiske tilstander ettersom de allierte nærmet seg Nazi-Tyskland både fra øst og vest. Amerikanerne bombet Monowitz i august 1944 og fabrikken ble skadet, men ikke ødelagt. Auschwitz eller Birkenau ble ikke bombet, heller ikke jernbanelinjene som førte tusenvis av fanger til leirene.

90 % av de som ble myrdet i Auschwitz-kompleksets historie var jøder.

Ca. 20 000 av 23 000 europeiske sigøynere ble drept og 960 000 av 1 100 000 europeiske jøder.

Av de om lag 1,1-1,5 millioner menneskene som døde i Auschwitz, ble ca. 900 000 drept kort tid etter ankomst i ett av gasskamrene og rundt 200 000 av de registrerte fangene døde av sult og sykdom. De fangene som ble registrert som fanger i leiren og satt til ulike typer tvangsarbeid, ble registrert ved en tatovering på armen, Auschwitz var eneste leir hvor dette skjedde. Fordi de fleste av fangene som ble deportert til Auschwitz aldri ble registrert, vet man ikke nøyaktig hvor mange som kom dit og eller hvor mange som ble drept.

Norske fanger

Det var først og fremst norske jøder som ble sendt til Auschwitz, norske politiske fanger ble kun unntaksvis sendt til denne leiren som del av en arbeidskommando.

De norske jødiske fangene kom til Auschwitz hovedsakelig i to store transporter. Den første gruppen omfattet de 532 jødene (302 menn, 188 kvinner, 42 barn) som ble sendt med skipet ”D/S Donau” til Stettin den 26. november 1942. Deretter ble de stuet inn i overfylte transportvogner og fraktet med tog til Auschwitz. Bare ni av disse overlevde krigen.

Jødene fra Trondheim – som hadde vært fanger på Falstad og fra andre deler av nord i landet rakk ikke denne transporten på grunn av forsinkelser med toget og ble sittende på Grini før 158/168 jøder den 24. februar 1943 ble sendt med lasteskipet ”D/S Gotenland” til Stettin. Deretter ble de deportert med til Berlin og brakt til synagogen i Lewützow Strasse som ble brukt som oppsamlingssted og transittleir for jøder som skulle sendes videre østover. Deretter ble de transportert til Auschwitz i mars 1943.

Av de 770 jødene som ble deportert fra Norge, overlevde kun 30, 26 av disse i Auschwitz.

Før forfølgelsene av de norske jødene ble systematisert og begynte for fullt høsten 1942, ble norske jøder arrestert enkeltvis, som oftest på grunn av at de i tillegg til å være jøder ble ansett som politisk suspekte. En del norske jøder ble sendt til Sachsenhausen og Ravensbrück først og deretter – hvis de overlevde oppholdet – deportert videre til Auschwitz i 1942 og 1943.

En del politiske fanger ble også deportert til Auschwitz. Dette skjedde hovedsakelig fordi arbeidskommandoen de arbeidet på, ble overført dit, fordi de trengtes som tvangsarbeidskraft – ofte i en bestemt profesjon – eller fordi de tok del i evakueringen av konsentrasjonsleiren Lublin-Majdanek som i 1944 ble evakuert og fangene overført til Auschwitz.

Krigens slutt

Da Auschwitz skulle evakueres høsten 1944 ble den tidligere ”sigøynerleiren” brukt som transportleir hvor utvalgte fanger ble undersøkt om de var ”arbeidsdyktige” nok til å sendes som tvangsarbeidere til rustningsindustrien ved andre leirer lengre borte fra frontlinjen. På slutten av 1944 ble de tekniske installasjonene i gasskamrene demontert og de fleste av dokumentene og aktene i leirforvaltningen brent. Enorme mengder av gjenstander og eiendeler som hadde tilhørt jødiske fanger som var myrdet, ble sendt innover i det tyske riket. I midten av januar 1945 begynte de såkalte dødsmarsjene; tusenvis av fanger fra Auschwitz I, Birkenau og den ulike underleirene ble sendt på marsjer i retning vesten. Titusenvis av utmagrede og utpinte fanger døde på disse marsjene som endte i andre konsentrasjonsleirer, som Sachsenhausen , Buchenwald og Mauthausen. Den 26. januar ble det siste krematoriet sprengt og dagen etter, den 27. januar, kom Den røde Armé til Auschwitz og fant rundt 1000 syke fanger i Auschwitz I, knapt 6 000 i Birkenau og om lag 600 i Monowitz.

Oppstand

Da det ble klart for de jødiske fangene i ”Sonderkommando”-ene at de selv ville bli de neste ofrene for det nazistiske drapsmaskineriet organiserte de en oppstand 7. oktober 1944 og sprengte Krematorium IV med gasskammer. Etter at oppstand ble slått ned av vaktene, henrettet SS alle som hadde deltatt. Oppstanden ble likevel et viktig symbol for de andre fangene på at noen hadde turt å motsette seg naziveldet.

Etter 1945

Etter krigen har det blitt avholdt to større rettssaker og noen enkeltstående prosesser om de som skjedde i Auschwitz. De fleste av de sentralt ansvarlige, inkludert Rudolf Höss som (med noen avbrudd) hadde vært øverste kommandant for leirkomplekset, ble stilt for retten i Kraków i 1947. De fleste av dem fikk dødsstraff. Höss selv ble hengt foran krematoriet i Auschwitz I samme år. Den dag i dag står galgen som del av minnestedet. Den andre omfattende rettsprosessen fant sted i Frankfurt am Main i Tyskland i årene 1963-1965 da 22 personer fra vaktmannskapene og fra leiradministrasjonen med lavere rang måtte svare for sine handlinger i Auschwitz. Mens Nürnberg-prosessen mot de mest kjente nazi-personlighetene som Göring, Speer og andre fokuserte på spørsmålet om angrepskrig og krigsforbrytelser, var dette den største rettsaken om folkemordet på de europeiske jødene. Dommene ble avsagt i august 1965 og vakte stor internasjonal oppmerksomhet og forargelse på grunn av de relativt lave straffene som ble gitt samt at enkelte ble frifunnet.

Auschwitz I og II ble grunnlagt som et statlig museum og minnested av det polske parlamentet 2. juli 1947. I 1979 ble Auschwitz-Birkenau-museet oppført på UNESCOs Verdensarvliste.

Auschwitz har som åsted for nazistenes største industrielle massemord mer enn noen annen leir blitt stående som et symbol på nazistenes forfølgelse og tilintetgjørelse av over 6 millioner europeiske jøder. Siden 2001 har den internasjonale minnedagen for Holocaust blitt markert den 27. januar, dvs. på dagen for den sovjetiske armeens frigjøring av nazistenes største konsentrasjons- og tilintetgjøringsleir.