Wannsee konferansen

Begrepet er hentet fra reklamen til en ny tysk kinofilm om det som senere har fått navnet Wannsee konferansen. Av anmeldere beskrevet som en utilslørt og skrekkinngydende innføring i fascismens språk og tankesett. Filmskaperne har lykkes med å presentere nazistenes retorikk som skaper et ekko til dagens mest grumsete kommentarfelt i sosiale medier.

Wannseekonferansen fant sted i en vakker villa ved en innsjø i forstaden Steglitz-Zehlendorf i Tyskland. Der ble ble det, på dagen 20. januar 1942, for første gang laget en samordnet plan for Holocaust, slik vi kjenner det i dag. Kontrasten kunne ikke vært større. Resultatet av konferansen skulle bli skjebnesvanger for mange millioner mennesker, og sette historiske spor som antagelig aldri vil viskes ut.

Folkemord

Med invasjonen av Sovjetunionen i 1941 startet det mest omfattende folkemordet i menneskehetens historie. I Litauen startet fryktelige likvidasjoner av jøder dagen etter invasjonen, og førte til utryddelse av 95% av Litauens 210 000  jøder. I nabolandet Latvia ble bortimot alle de 70 000 jødiske innbyggerne massakrert på samme tid.

Sivile bidro til massemordene

Det var, som så mange andre steder, mange sivile innbyggere som velvillig bidro til at 200 000 jøder ble myrdet. På et av de mest brutale bildene fra massakren står en ung mann med en lang treklubbe som energisk slår i hjel en jøde som ligger nede. Rundt ham ligger 15 – 20 døde eller døende i en blanding av vann og blod. Rundt står en stor gruppe mennesker og ser på. En tysk offiser som var vitne til hendelsen beskriver det slik:

«Anvist med en brysk bevegelse (av bevæpnede sivile) gikk neste mann stille frem og ble slått   hjel med treklubben. Hvert slag med klubben ble fulgt av entusiastiske tilrop fra tilskuerne».

Slike offentlige henrettelser var unntaket. De fleste massedrap foregikk i det skjulte, som regel ved skyting, langt fra bebyggelse. Ofrene ble gravlagt i massegraver som først ble avslørt etter at krigen var over.

Behov for en samordnet plan for «den endelige løsningen» på «det jødiske problem»

Utryddelsene i Litauen og Latvia var ikke del av en samordnet plan, men ble foretatt av Einsatzgrupper fra SS. Dette var starten og fortsatt var det mange jøder igjen i Europa. Adolf Eichman fikk laget en oversikt over antall jøder i Europa som ble presentert på møtet i Wannsee. Den viste at det var 11 millioner jøder bosatt i hele Europa.

I 1942 var store deler av Europa tyskdominert. Det innebar at nazistene kontrollerte svært mange av disse 11 millionene.

Allerede den 31. juli 1941 hadde Hermann Göring, etter instruksjon fra Adolf Hitler, gitt SS General Reinhard Heydich oppgaven med «så snart som mulig oversende meg en hovedplan over materielle og finansielle nødvendigheter for å utføre den ønskelige og endelige løsning på det jødiske problem».

 Nazistenes ide om den jødiske trussel

Jødene var utpekt av Hitler som det ariske Europas og det tyske folkets arvefiende. I den nasjonalsosialistiske ideologien ble jødene sett på som en parasittisk og destruktiv rase som sto bak en verdensomspennende sammensvergelse. Jøden var, i den samme ideologien, en global politisk og økonomisk trussel. Derfor, mente Hitler, måtte den jødiske rase utryddes.

Ingen motforestillinger

Den 20. januar 1942 arrangerte Heydrich et møte mellom tyske tjenestemenn, sikkerhetstjenesten, fra SS, NSDAP – det nasjonalsosialistiske partiet og mange fra sentrale sivile departementer, som innenriks, justis og utenriks. Målet var å sikre samarbeid mellom tyske institusjoner i arbeidet med utrydding av jødene. Deltakerne var for det meste universitetsutdannede. Halvparten var jurister. Det var ingen uttalte motforestillinger mot hovedmålet; å utrydde jødene fullstendig.

Møtet i Wannsee, som for det meste handlet om praktiske spørsmål som transport og formelle utfordringer, ble starten på det mer og mer velorganiserte og nærmest industrielt effektive massedrapet på jødene.

Det er i seg selv oppsiktsvekkende at herrene rundt møteromsbordet tilsynelatende var fullstendig uten følelser for alle de ekstreme menneskelige lidelsene de visste ville komme. Det er også spesielt oppsiktsvekkende at ni av femten deltakere fikk liten eller ingen straff i forbindelse med rettsoppgjøret etter krigen.

Adolf Eichmans liste over antall jøder i Europa som skulle utryddes.

Dehumanisering

Det er vanskelig å forstå hvordan dette kunne skje. Men både i Hitlers bok Mein Kampf, og i hans voldsomme taler, ble jødene fremstilt som en trussel. Det var først snakk om å deportere millioner, blant annet var det planer om å deportere 4 millioner jøder til Madagaskar. Tanken om den totale utryddelse vokste seg etter hvert stor, og ble den ledende agendaen for de nazistiske ideologene.

Midt i denne komplette galskapen, gir det en viss forståelse å vite hvordan nazistene så på jødene. I utallige propagandaplakater ble de fremstilt som en «degenerert rase» som hadde en ondsinnet plan som var en trussel mot den germanske rase. Altså var det en rasekrig på gang. I Hitlers ord drakt måtte den germanske rase enten seire over denne trusselen, eller bli fullstendig fortapt.

Gjennom propaganda, taler, skrift og film ble jødene, av nazistene, fremstilt på samme måte som rotter. Som sprer pest og ulykke, der eneste våpen er total utryddelse. De ble fratatt menneskelige egenskaper, og som fiende noe som måtte beseires.

Dehumanisering foregår i dag. Når aggressorer fører krig skapes det gjerne et bilde av en legitim fiende. Som kan angripes, skades og drepes.

Hvite Busser bruker mye tid på å advare mot dette. Når vi viser frem gasskamrene i Auschwitz, galgen i Sachenhausen eller forteller om barnas skjeble i Ravensbrück, gjør vi det for å få ungdom og voksne til å reflektere over konsekvensene av tankesett der det ukrenkelige menneskeverdet settes til side.

Huset der konferansen foregikk er i dag et minnested og et museum like utenfor Berlin.