Det er 50 år siden § 213 i straffeloven ble fjernet. Denne paragrafen forbød seksuell kontakt mellom menn.
Det er grunn til å feire dette jubileet. Men det er også grunn til å stoppe litt opp. Hvor langt har vi kommet i en reel likestilling? Hvordan er hverdagen for homofile?
Delvfølgelig; fjerningen av denne paragrafen i straffeloven har hatt stor betydning for rettighetene til homofile, lesbiske, bifile og transkjønnede (LHBT) personer. Likeverdige rettigheter er viktig, og har heldigvis påvirket holdningene i befolkningen. Det er allikevel langt igjen. Fortsatt møtes LHBT personer med fordommer og ukvemsord. Fortsatt foregår mobbing og endatil utstøting. Fortsatt er det ofte en vanskelig prosess for den enkelte å stå frem, eller komme ut av skapet.
Så sent som i 2017 la Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Bufdir, ut en ganske massiv oversikt som blant annet viste til at uttrykket «homo» brukes som et skjellsord. Hele 54 % av alle gutter hadde kalt en annen venn for homo. I tillegg opplever transpersoner en skolehverdag preget av mobbing, og bifile menn og transpersoner er særlig utsatt for trakassering fra lærere og medstudenter.
Vi vet alle at det foregår mobbing både i og utenfor skolen. De kan være alle slags grunner. Undersøkelsen Udir presenterte viser at LHBT personer blir utsatt for betydelig mer mobbing enn heterofile.
Så sent som i 2009 godkjente Stoltenberg regjeringen ekteskap mellom likekjønnede. Det tok altså nesten 40 år fra at kjærlighet mellom to mennesker av samme kjønn ikke lenger var straffbart, til at de kunne gifte seg. Fordommer tar dessverre lang tid å endre. Vi kunne kommet lenger. For den enkelte som opplever mobbing en tøff og vond opplevelse. Uansett.
Mobbing bærer i seg dehhumaniseringens vesen. Det er en psykologisk prosess der det enkelte menneske blir fratatt likeverdighet, og er således et brudd på selve kjernen i menneskerettighetene: alle mennesker er født frie og med like stor verdi.
Det er grunn til å markere dagen som et historisk vendepunkt. Det har skjedd positive ting fra den gang for 50 år siden til i dag. Det skjer fortsatt mye positivt. Det er grunn til å glede seg over mye. Fortsetter utviklingen i samme retning går vi mot et rausere samfunn.
For det enkelte menneske som blir utsatt for trakassering og utstøting som følge av sin seksuelle legning er det en mager trøst. Derfor er det så viktig at vi hver enkelt tenker nøye gjennom verdiene våre. Og ikke minst handlingene våre. Skolen har en viktig oppgave her, men også lag og foreninger, og kanskje spesielt menigheter har mye å bidra med her. Vi bør la samfunnet gjennomsyres av den inkluderingen som startet ved opphevelsen av § 213 i straffeloven for 50 år siden.
Et rausere samfunn er et varmere samfunn.