Den endelige løsningen

Adolf Hitler ga ordren gjennom sin nestkommanderende, Hermann Göring. Han på sin side ga en skriftlig ordre den 31. juli 1941 til sjefen for Reichssicherheitshauptamt-RSHA (Hovedkontoret for rikssikkerhet) SS-Obergruppenführer and General der Polizei, Reynhard Heydrich.

Ordren var klar: Planlegg og gjør klar en ordre på “Endlösung der Judenfrage”, på norsk kjent som “den endelige løsningen på jødespørsmålet”. Ordren, kjent som “Carta Göring” lød som følger:

I tillegg til oppgaven som allerede er tildelt deg ved dekretet av 24.1.39, å bringe det jødiske spørsmålet sammen i form av emigrasjon eller evakuering, for å finne den mest mulig gunstige løsningen gitt den nåværende situasjonen, instruerer jeg deg herved å gjøre alle nødvendige forberedelser i organisatorisk, saklig og materiell henseende for en samlet løsning av jødespørsmålet i den tyske innflytelsessfæren i Europa.

Dersom andre sentrale myndigheters ansvar blir berørt, må de involveres.

Jeg instruerer deg også om i nær fremtid å sende meg et samlet utkast til de organisatoriske, faktiske og materielle foreløpige tiltakene for å gjennomføre den ønskede løsningen på jødespørsmålet.

Det ble nå innkalt til en konferanse for å koordinere aksjoner mot jødene mellom departementene, Gestapo og SS. Konferansen ble utsatt en gang, men ble lagt til den 20. januar 1942. Stedet var den vakre villaen Am Großen Wannsee 56–58, i dag et museum. I dag er dette 80 år siden.

Tilstede var alle ledere for departmentene, untatt Reichsbahn. De hadde allerede fått sine ordre. Klargjør for massive transporter til øst. Gods: Jøder! Noen av de viktigste som var tilstede foruten Heydrich var SS-Gruppenführer Heinrich Müller fra AMT IV Gestapo og SS-Obersturmbannführer Adolf Eichmann. Han førte protokoll og var samtidig leder for Referat IV B4 som hadde ansvaret for: “Jøder, emigranter og eiendom til statsfiender”.

Adolf Eichmann skal senere være den som driver Holocaust fremover sammen med SS-Obergruppenführer Ernst Kaltenbrunner etter attentatet på Reinhard Heydrich som gjør at han dør 4. juni 1942.

Forsatt kan man mange steder lese at denne konferansen var starten på Holocaust. Dette stemmer ikke. Det som stemmer er at nå var okkupasjonen av Europa tilnærmet total, Sovjetunionen ville være nedkjempet innen sommeren 1942, lovet generalene Hitler. Tiden for stabilisering og normalisering av de okkuperte områdene var kommet. Like viktig var at nå hadde man et område å evakuere jødene til. Det som tidligere hadde vært bufferområdet mellom den sovjetiske og tyske okkupasjonen av Polen, det såkalte generalguvernementet. I tillegg hadde man nå fått tilgang til et svært godt utbygget jernbanenett i Polen, med noe av det viktigste av alt. Store mengder med lokomotiv og vognmateriell til massedeportasjoner.

Nå var tiden kommet for det endelig oppgjøret med den store arvefienden, jødene.

Når startet Holocaust? Retorikken mot jødene i både Tyksland og Polen hardnet til mot slutten av 1870 tallet. I tyskland ble ordet antisemittismus (antisemitt) brukt for første gang i pressen på 1870 tallet. Wilhelm Marr var den som benyttet ordet politisk og utga en pamflett “Der Weg zum Siege des Germanenthums über das Judenthum” (Veien til germanismens seier over jødedommen) i 1879. Samme året startet han den antisemittiske liga. Antisemitt ble popularisert av aviser og politikere. Uttrykket var bare en “penere” versjon av Judenhaß (ty: jødehat).

Forfølgelse av jødene som folk har vi historiske fakta på fra førkristen tidsalder. Jødene ble i hovedsak forfulgt for sin religion, derav uttrykket antijudaisme. En av de største forfekteren for dette var Martin Luther, som ordrett gir nazistene en oppskrift om hvordan jødene skal behandles i sine skrifter “Jødene og deres løgner”.

Han sier: Brenn deres synagoger og skoler, og det som ikke kan brennes skal dekkes av jord slik at ingen kristen får se en sten eller slagg av dem. […] Bryt ned deres hus av samme grunn. […] La dem bo i en stall eller et skjul som sigøynere […] Forby jødene å bruke våre gater, der har de intet å gjøre. La dem bli hjemme […] Ta fra dem alt gods og gull, for alt har de stjålet fra oss […]

Nazistene brente synagogene, alle spor av jødene ble slettet inkludert gravlundene, i Auschwitz-Birkenau bodde jødene i staller og alt gods inkludert gullplomber ble ranet fra likene fra myrdede jøder. I Norge hadde vi likvidasjonsstyret drevet av Nasjonal Samling plyndret jødiske bo før asken var kald.

Rasehygiene (eugenikk) og inndeling i raser ble populærvitenskap på 1800 tallet, også i Norge. Jødene ble også en del av dette, og blir nå klassifisert som en egen rase fremfor en ren religiøs gruppe. I Tyskland blir det etter tapet i den første verdenskrig popularisert en myte, “dolkestøtlegenden”. Jødene hadde ikke bare hatt en aktiv rolle i å starte den første verdenskrig, men hadde dolket i Tyskland med sitt svik og renkespill. Dette til tross for at minst 85 000 jøder kjemepet for Tyskland, og 12 000 falt i kamp. Sett på den tyske befolkningen i starten av 1900 tallet, så utgjorde jødene den gruppen med størst deltakelse under den store krigen.

De store generalene generalfeltmarskalk Paul von Hindenburg og general Erich Ludendorff var de som sørget for at myten fikk kredibilitet. Riktignok angrep de først og fremst sosialistene, men jødene ble raskt hovedansvarlig drevet frem av antisemittiske politikere og aviser.

Under den russiske revolusjonen 1917 beskyldte de hvite de røde (bolsjevikene) for å være ledet av jøder. Uttrykket jødebolsjevik ble introdusert. Dette ble raskt adoptert i Tyskland, hvor frykten for at den russiske revulosjonen og borgerkrigen skulle spre seg dit. De russiske pogromene møt jødene i 1881, starten på 1900 tallet og under den russiske borgerkrigen (1917-1923) førte til at nærmere 2 millioner jøder flyktet. Disse såkalte øst-jødene var et fremmed innslag i Tyskland og ble derfor et lett bytte for antisemittismen.

Retorikken mot jødene eksploderte på 1920 tallet, men ble tonet noe ned når NSDAP (Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei – nazipartiet) skulle bli litt mer stuerent foran de store valgene. Det store vendepunktet er selvfølgelig nazistenes maktovertagelse i 1933. Det tar ikke lang tid før jødene igjen er hovedfienden. Dette kuliminerer i die Nürnberger Gesetze, eller “Raselovene fra Nürnberg”. I blodvernsloven defineres det helt klart hvem som rasemessig kan betegnes som en jøde, og det ustedes lover som begrenser jøders rettigheter betydelig.

Presset på jødene i Tyskland blir stort, og vi ser at mange jøder forsøker å flykte fra nazi-tyskland, også til Norge. Nærmere 500 000 forlater landet. Jødene er svært lite velkomne, og kun et fåtall av den store flyktningestrømmen slipper inn i landet. Sommeren 1933 spurte Morgenbladet: “Skal vi oversvømmes av statsløse borgere?” og sammenliknet politiske flyktninger med “rotter”.

Halvparten av flyktningene som var i Norge finner vi igjen på transportlistene til DS Donau 26. november 1942. Da merket som “staatslose” (ty: statsløse) fordi de ble fratatt sitt statsborgerskap når de flyktet eller emigrerte fra Tyskland. En av de mest kjent er Ruth Maier, som ble myrdet i Auschwitz ll – Birkenau 1. desember 1942. Da merket som “staatslose” (ty: statsløse) fordi de ble fratatt sitt statsborgerskap

Novemberpogromen, eller krystallnatten natten til den 10. november blir det neste store vendepunktet. Nå går det fra agressiv retorikk og lovgivning, til direkte angrep på mennesker og eiendom. Jødene ender nå opp i konsentrasjonsleirene som er etablert i Tyskland. Alt nesten ordrett etter Luther’s formaning. I ettertid er Hermann Göring misfornøyd med at så store verdier går tapt. Det skal man tross alt ha videre når jødene er “tatt hånd om”.

Når startet Holocaust? I dag vet vi at de såkalte Einsatsgruppen (ty: innsatsstyrke) som rykket inn i Polen under invasjonen hadde klare ordre om å gå etter alle som kunne utgjøre en fare for motstand mot den tyske okkupasjonen, jøder især. Gruppene bestod av frivillige fra SS, Waffen-SS, tyske politistyrker og Sicherheitsdienst (SD). I tillegg ble også Wehrmacht benyttet. Gruppene ble ledet av SS-offiserer med høy utdanning, og de var spydspissen i nazistenes rasekrig. De syv einzatsgruppene skulle operere bak frontlinjene, og sørge for stabilisering av de okkuperte områdene. Når de rykket inn i Polen, hadde de lister klare med hvem de skulle gå etter. Ordrene var krystallklare. De på listene og alle som kunne mistenkes for å bidra i motstandskampen skulle henrettes på stedet. Stort sett arrangerte man massehenrettelser i områdene man okkuperte.

Vi ser at ordrene i starten bærer mer preg av bekjempelse av mostandsbevegelse og politioppgaver, men den går raskt over i rasebekjempelse. De som skulle fjernes var de slaviske undermenneskene, men i hovedsak jødene. I de første ordrene er man “snille”. Våpenføre menn i alderen 16-60 var hovedmålet. Barn, kvinner og de eldre skulle samles i ghettoer for å “behandles” på et senere tidspunkt.

Anrepet på sovjetunionen sommeren 1941 vil dramatisk endre på taktikk og metoder. Det er uvisst når massedrapene går over til å drepe alle, inkludert kvinner og barn, men det starter etter angrepet. De få kjente ordrene gir ikke noen klare direktiver på dette.

Det er både militærtaktiske, rasemessige og brutalt praktiske svar på dette. Ethvert jødisk barn ville vokse opp og bli en potensiell motstander. Kvinner kunne sette nye barn til verden. Den brutale praktiske sannhet er at kvinner, barn og eldre måtte samles ett sted. Det ville medføre et enormt transportapparat man ikke hadde. Tropper og krigsforsyninger hadde prioritet på veier og jernbaner. I tillegg så ville titusenvis av fanger kreve enorme mengder med forsyninger og binde tropper. Den økonomiske belastningen alene ville være enorm. De okkuperte områdenes forsyninger skulle gå til tyske tropper, ikke fanger.

Når einsatzgruppene kommer inn i flere landsbyer i Ukraina, og senere de baltiske statene, så er lokale allerede igang mange steder med å ta seg av jødene. Alle inkludert kvinner og barn drepes.

Her ser vi den store endringen i taktikken til einsatzgruppene skje. I de større områdene samles jøder, roma og sinti og andre “fiender” i større grupper og henrettes i masseskytinger som går over dager. I mindre landsbyer, såkalte shtetl (jiddisk: liten by) gjør man kort prosess. Familiene drepes på stedet.

Drapene eskalerer, og stopper i hovedsak ikke før Reichsführer-SS Heinrich Himmler er til stede på en massakre i Minsk august 1941. Han er forferdet over det han ser. Ofrene har han ingen sympati for, men han ser hva det gjør med hans elskede SS. Soldater som står ansikt til ansikt med sine ofre starter å få store problemer med det de er med på. Alkohol blir brukt som “kur”, og fører til at en god del henrettelser utføres av berusede soldater. Dette er ikke en eliteavdeling verdig.

En eller annen gang i løpet av 1941, tas den endelige avgjørelsen at mer humane avlivningsmetoder må iverksettes. Igjen, ikke for ofrene, men for soldatene som skal utføre jobben. Nå blir spesialbygde kjøretøy sendt østover. De gasser ofrene ved bruk av eksossystemet som går inn i lasterommet. Dette etter modell fra utryddelsesleiren Chełmno hvor man startet bruken av gassbiler i desember 1941, men også fra den såkalte Aktion T4 hvor man siden 1940 hadde brukt denne metoden for å myrde tyske borgere ansett som “uverdige for et liv”. Fysisk og psykisk handikappede, kronisk syke og med genetiske sykdommer. Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen eksperimenterte med gassbiler høsten 1941.

Den 3-5. september 1941, gjennomføres den første prøvegassingen på rundt 700 sovjetiske krigsfanger og 250 syke polske fanger i kjelleren på Block 11 i Auschwitz l – Stammlager. Krystallisert Zyklon B kastes inn, og etter noen forsøk er man fornøyd med resultatet. Snart opprettes et permanent gasskammer i likhuset i leiren. Dette er i drift frem til våren 1942 når gassingen overføres til Auschwitz ll – Birkenau. Først benytter man det lille røde huset, B1 – bunker 1, deretter bruker man det lille hvite huset, B2 – bunker 2. I det lille hvite huset myrdes alle de norske jødene fra hovedtransporten i 1942 og 1943. De nye industrielle gasskamrene er i drift fra våren 1943.

Under Wannsee-konferansen så ligger alt til rette. Nå har man siden 1939 testet forskjellige teknikker på hvordan man effektivt kan myrde store mengder med mennesker. De fleste er upraktiske. Masseskytinger fører til enorme mengder med døde kropper som må begraves. Og de er tause vitner om det som har skjedd. Derfor iverksettes også Sonderkommando (ty: Særkommando) 1005 fra 1942. Jøder med en hovedoppgave. Grave opp likene etter massedrapene og brenne de. Belønningen de fikk? De fleste ble henrettet når de var ferdig med oppgavene.

Den endelig løsningen på jødespørsmålet må koordineres bedre. Til nå har det vært aksjoner spredt over alle de okkuperte områdene. Det binder store styrker, og det koster enormt. Både i form av slitasje på mannskapene, ammunisjon, og spredte forsyningslinjer. Hvordan skal man dekke opp dette økonomisk? Det er her den industrielle delen av Holocaust kommer inn. Deportasjonen og likvidasjonen av jødene skal de dekke opp selv. Dette løses ved at jødiske bedrifter beslaglegges, og verdier skal overlates til myndighetene. Når jødene deporteres, skal de medbringe egen mat for perioden det tar å frakte de til ghettoer eller konsentrasjons- og utryddelsesleirene. De kan bare ta med seg en koffert pr person. De fleste tar med det beste de har, hvilket gjør at store verdier er med på transportene. Både i kofferten og på kroppene.

Man tar også med seg bilder og familiealbum. Huset låses, og nøkkelen tas med. I utryddelsesleiren Bełżec fant man store mengder med husnøkler gravd ned. De var ikke verdt noe, annet enn for de jødene som låste huset fordi de regnet med å komme tilbake.

Klærne, koffertene med innhold blir sortert for verdigjenstander, og føres til riket som verdi. Det som ikke stjels av SS, noe som er enorme mengder. Kroppen til jødene er også en verdi. Gullplomber trekkes. Håret til kvinner berberes av og brukes til å lage tekstiler. Man lærer seg raskt at Zyklon-B gir et stygt grønnskjær, så derfor er det viktig at det fjernes før gassingen. Asken etter de myrdede kan brukes i industrien til å blande i kunstgjødsel. Industrialiseringen er total. Det er også mange tilfeller der jøder tvinges til å betale for egen togreise.

Sirkelen er komplett. Europas jøder skal nå betale for egen utryddelse. Ikke bare med sitt liv, men med alt de har av verdier. Nå handler det bare om å organisere dette mest mulig effektivt. Det er svært god stemning på konferansen. Man spiser gode måltider, skåler for resultatet. Når man skilles er man helt sikre på at den endelige løsningen på jødespørsmålet, nå virkelig har fått sine endelige løsning.

Effektiviteten er svært målbar. Minst 6 millioner av europa’s 11 millioner jøder blir ofre for en industriell utryddelse uten sidestykke. Holocaust startet lenge før denne konferansen. Nå ble man bare mer effektiv.