Finn Kleppe

Finn Kleppe ble utnevnt som ærefange i Sachsenhausen. Det og gode venner gjorde at politimannen kom trygt tilbake til Stavanger etter krigen.

Den andre verdenskrig brøt ut på 18 års dagen til Finn Kleppe. Datoen var 3. september 1939. Det var en strålende varm søndag. Finn og noen kamerater var ute og badet da radioen meldte om at norsk ungdom var ønsket i tjeneste. Finn Kleppe meldte seg hos Stavanger politikammer samme vinter, og gikk i lære som politiaspirant.

Han hadde stående ordre om å melde seg når flyalarmen gikk, og 9. april 1940 tiltrådte han i politiets tjeneste. Finn ble kledd opp i vindjakke med grønt armbind, bandolær, en flat engelsk soldathjelm og en trekølle. Sammen med en kollega ble han så sendt av politimesteren til bygrensen for å møte de tyske styrkene som var på vei inn i Stavanger.

– Om vi skulle stoppe hæren som kom eller om vi skulle gjøre det med trekøllene eller ei, det sa aldri politimesteren noe om, forteller Finn Kleppe i et intervju i 1998.

Finn og kollegaen sto og så på at de tyske stormtroppene marsjerte inn i byen, tydelig klar over hvor de skulle. Først besatte de NRK sine lokaler, deretter sto Telegrafverket for tur. De var godt kjent, forteller Finn, som mistenkte den tyske konsulen i Stavanger for å være spion.

– Som politimann var jo jobben å passe på byen og byens borgere ved evakuering. Blant annet så ble et engelsk fly skutt ned over byen og raserte en del hus. Dessuten evakuerte folk i full panikk og forlot både kokeplater og levende lys samtidig som tyskerne forlangte en mørklagt by, så det var nok å henge fingrene i, forteller Finn.

Den nye regjeringen forsøkte naturlig nok å nazifisere politistyrkene. Finn nektet å snu, og han oppdaget til sin forundring at de politifolkene som meldte seg inn i Nasjonal Samling, NS, var ikke den menige politimann, men embetsmennene.

Finn og andre politimenn forsøkte å hjelpe den organiserte motstadsbevegelsen i det stille. De kjørte motstandsmenn gjennom tyske sperringer i politibiler. Offisielt var tjenestemennene ute og lette etter de samme mennene de hadde gjemt i bilene sine og kjørte i sikkerhet.
Men de ble angitt av kolleger i NS-konstablenes landsforening.

Finn ble utsatt for det han selv kaller ”lange og ikke pene” forhør. Etter en tid i fengsel i Stavanger ble han sendt via Gestapohuset i Bergen til Møllergata 19 i Oslo.
Han var 19 år da han ble arrestert 3. februar 1941. Den formelle årsaken til arrestasjonen var det tyskerne kalte statsfiendtlig virksomhet.

Han ble sendt ut fra Møllergata 19 til Åneby leir i Nittedal etter at fengselet ble overfylt. Men noen få uker senere var han tilbake på Møllergata 19. Han skulle sendes til Tyskland.

Naturlig nok syntes 19 år gamle Finn at dette var skremmende. Men rett før han ble sendt av gårde ble han oppsøkt av en forretningsforbindelse av sin far. Mannen ga ham en femkroning. Finn lurte på hva han skulle med den. – ”Jo, Finn, pengene er til drosjebil når du kommer hjem. ” – Det var jo en veldig trøst for en ung gutt som skulle sendes i konsentrasjonsleir, sier Finn.

Han ble fraktet om bord i slaveskipet Monte Rosa sammen med flere kjente, blant annet politimester Rønning Tønnesen fra Kristiansand, konfeksjonseier Moritz Rabinowitz fra Haugesund, en flymekaniker som het Benjamin Bill, en skuespiller fra Bergen/Stavanger som het Fridtjof Køhler og en teppearbeider fra Mandal som het Johan Jakobsen.

Skipet la til kai i Stettin, og Finn ble umiddelbart satt inn i Stettin politifengsel hvor han ble boende på en åttemannscelle i et halvt år.

For å få tiden til å gå ble det spilt mye kort. Og etter forslag fra Rønning Tørresen, så snakket de en uke tysk, en uke engelsk og av og til norsk.

Ut på sommeren begynte fangene å bli hentet ut en etter en og sendt på transport. Den første som gikk var flymekanikeren, Benjamin Bill, som endte sitt liv i gasskammeret i Auschwitz.

Køhler, skuespilleren fra Stavanger og Bergen, han gikk i transport om sommeren og han traff Finn igjen i Sachsenhausen senere på høsten. Johan Jakobsen fra Mandal ble sendt til Buchenwald. Tønnesen ble sendt tilbake til Norge.

Rabinowitz var i fengslet sammen med Finn til de ble sendt på transport i september/oktober. Finn Kleppe var tilstede, og husker godt den søndagen Rabinowitz var meget syk og ble tråkket i hjel av tyskerne utenfor brakke nummer 38 i Sachsenhausen.

Finn Kleppe var en av de første norske fangene som kom til Sachsenhausen høsten 1941. Det var 25 kuldegrader og snø. Etter den sedvanelige mottagelsen med rengjøring og desinfisering var han en del av fangegruppen i leiren. Etter karantenetiden ble han satt i arbeid som blikkenslager på et bilverksted. Jobben besto hovedsakelig av å ta av drivhjulene på lastebiler og sette på ”larveføtter” så bilene kunne gå i russisk vintervær. Det var hardt arbeid og vanskelige forhold. Fra å være en ungdom på åtti kilo, var vekten etter hvert nede i 47 kilo.

Takket være gode venner ble en tysk sekretær bestukket til å forandre Finn sin stilling til å bli kokk. Det reddet livet hans.

Arbeidet på kjøkkenet startet klokken ett om natten, og var ferdig klokken to på ettermiddagen. Da hadde han og de andre kokkene kokt tre måltider mat til 47700 fanger.

I tillegg til god tilgang på mat, så slapp Finn å delta på oppstillingene. Dermed unngikk han også å bivåne hengingene av medfanger som foregikk under appellene med alle fangene tilstede.

Finn Kleppe ble også utnevnt til æresfange i Sachsenhausen! Bakgrunnen var et skipsforlis utenfor Stavanger i 1934. Et tysk turistskip gikk på grunn i Lysefjorden og Finns far fikk i oppgave å hjelpe de overlevende passasjerene med mat og overnatting. Kapteinen på et norsk skip fikk æren for å ha reddet tyskerne fra drukningsdøden og ble hedret med gullmedalje fra Hitler selv. Det samme ble den tyske konsulen i Stavanger, som var arbeidsgiveren til Finns far.

Tilfeldighetene ville at både sønnen til skipskapteinen, Lars Pallesen jr. og Finn Kleppe havnet i Sachsenhausen. Krefter i Norge forsøkte å få dem benådet som følge av innsatsen som ble gjort i forbindelse med skipsforliset i Lysefjorden mange år tidligere.

Og sommeren 1943 ble Finn og Lars kalt opp til leirkommandanten som leste opp et brev fra rikskanseliet, undertegnet av Adolf Hitler, om at fangene Finn Kleppe og Lars Pallesen skulle være æresfanger i Sachsenhausen.

Som kokk var det ikke mange kulinariske utskeielsene Finn kunne tilby medfangene. Hver fange fikk 200 gram brød, en liten klatt margarin, surrogatkaffe og stormsuppe daglig. På søndagen vanket det litt ekstra. Sausekjøtt, gulasj og poteter. Det var mellom fire og fem hundre potetskrellere i sving. Å koke poteter til femti tusen mann krevde to jernbanevogner med poteter per måltid.

Det begynte å gå rykter om en evakuering av de norske fangene til Sverige. En av fangene hadde fått brev fra sin mor i Sverige der det sto at ”barnehagen skulle samles i Stockholm”. Fangene tolket meldingen om at barnehagen var Sachsenhausen og fangene skulle ut. Men hvordan visste de ikke.

Så en dag i mars 1945 fikk de norske fangene beskjed om å samles. Utenfor porten sto hvite busser på rekke og rad, klare til å frakte dem vekk. Et sterkt øyeblikk!

Bussene kjørte gjennom et krigsherjet Tyskland, nordover mot Hamburg. Ferden endte i konsentrasjonsleiren Neuengamme, som fungerte som en oppsamlingsleir for de skandinaviske fangene som hadde vært spredd i leiren over hele det tyske riket.

Derfra ble de sendt videre til den danske leiren Frøslev hvor de var en uke. Videre gikk ferden til København og over til Malmö i Sverige. Da freden kom kunne Finn endelig reise hjem til Norge.

Fangene reiste med tog fra Oslo, langs hele Sørlandet og mot Stavanger. – Det var et seierstog, forteller Finn. – Fanger ble satt av på hver stasjon og aldri siden har vel så mange mennesker vært samlet på jernbanestasjonen i Stavanger som den søndagskvelden klokken elleve. Reisen begynte lørdag ettermiddag klokken 18, og endte søndag kveld klokken 23. Så lang tid tok togreisen den gang med vedfyrte tog.

Dagen etter hjemkomsten tok Finn det med ro, før han meldte seg til tjeneste på Stavanger politikammer allerede tirsdag morgen.

I samlet flokk gikk tysklandsfangene opp på politimesterens kontor og ble ønsket velkommen hjem. Politimesterens velkomstgave var tre måneders lønn og beskjed om at de kunne komme tilbake i september.

Finn, som var seiler, gjorde klar båten og seilte hele sommeren.

Finn har reist som tidsvitne for Hvite busser i mange år. Hans viktigste budskap til ungdommen er at livet består av valg. Det gjelder bare å velge riktig.