Kaare Gilhus

Kaare Gilhus ble blind og alvorlig syk i Sachsenhausen. Men ved hjelp av gode venner kom han seg på bena og reddet livet.
Da krigen kom 9. april 1940 var Kaare Gilhus soldat. Hans oppgave var å møte tyskerne og hindre dem i å lande på den største flyplassen i Norge, Fornebu.

I realiteten hadde de norske soldatene ingen sjanse mot angrepet. De var 40 mann med tre kanoner og to mitraljøser. Tyskerne møtte motstanden med flere hundre fly.
Sjefen for de norske styrkene skjøt seg, og Kaare var den første som fant ham.

Etter invasjonen fortsatte Kaare å studere jus ved universitetet i Oslo. Studentene levde etter mottoet ”ro, verdighet, disiplin”, men da noen medstudenter møtte opp i uniformen til nazipartiet Nasjonal Samling, ble de regelrett kastet ut av de andre studentene.
– Der og da bestemte Kaare Gilhus seg for å gå inn i kampen mot nazismen og bekjempe den tyske okkupasjonen..

– Vi var villige til å ofre livet, og var klar over at det kunne koste oss livet. Vi fikk kontakt med med hjemmefrontens ledelse, og vi etablerte forbindelse over til Sverige. Vi dro over til Sverige en rekke ganger i kurertjeneste og vi hjalp flyktninger over, forteller Kaare.

Det var fryktelig farlig å bli med i motstandsbevegelsen. Man visste jo hva man gikk til. Men noen måtte påta seg arbeidet, noen måtte gjøre det, sier Kaare.
– Jeg husker jeg spurte en ingeniør om å være med i motstandsbevegelsen i Oslo. Han hadde kone og barn. ”Jeg må tenke på familien”, svarte han. Man han ble med, tross den harde belastningen om hva som kunne skje.

Kaare holdt sammen med tre barndomsvenner i motstandsarbeidet. Da Kaare ble arrestert, måtte de andre flykte til England.

– Jeg skrev artikler for illegale aviser, og en av redaktørene som ble utsatt for tortur, oppga mitt navn. Det førte til at jeg ble arrestert om natten. De omringet huset hjemme hos mine foreldre i Drammen. Jeg fikk en revolver i magen med en gang, og ble straks klar over at jeg ville ende med dødsdom dersom jeg sa noe.

Iført håndjern ble Kaare plassert i en bil som kjørte i retning Oslo. De strammet fryktelig og jeg ba om at de kunne tas av. Det ble gjort, og dermed hoppet Kaare ut av bilen i 70 kilometer i timen.
– Det skjøt etter meg, og jeg rullet rundt. Alle klær ble ødelagt og jeg var full av blod. Jeg løp i sikk-sakk innover skogen da det ene kneet mitt sviktet. Jeg ble tatt, båret tilbake til bilen og fraktet til legevakten i Oslo, forteller Kaare.
Neste natt ble han torturert på Victoria Terrasse. Det ble brukt batonger og gummikøller i mange timer. Kaare ble slått blå og svart, og hoppet på. Men han sa ikke et eneste ord under hele torturen.
Da forhørene var over ble Kaare sendt til Grini konsentrasjonsleir utenfor Oslo.

– Maten der var dårlig, men smuglingen reddet oss. Tonnevis med mat fra Røde Kors og andre organisasjoner ble smuglet inn av fanger som arbeidet utenfor leiren. Jeg var selv i en utekommando og hadde brukbart med mat, forteller Kaare.

Selv om han var tatt til fange, fortsatte Kaare det illegale arbeidet.
– Jeg la igjen hemmelige beskjeder i et tre, og allierte meg med kjæresten min som møtte meg ute i skogen ga beskjeder. Når jeg arbeidet ute kunne jeg spørre om å få gå på do. Men da gikk jeg heller til nærmeste gård, lånte telefonen og meddelte ting til de der ute.

Kaare beskriver tiden på Grini med delte følelser. På den ene siden opplevde han et fantastisk vennskap, med kunnskapsrike, flotte og morsomme mennesker. Han lærte mye. Men på den andre siden levde han under en konstant trussel om å bli drept. Det verste som kunne skje var å bli ropt opp til ”Fallskjermen” i hovedbygningen.
– ”Fallskjermen” var toppetasjen i hovedbygningen. Det ble kalt Fallskjermen fordi det var så høyt under taket. Det var fire sengehøyder så man trengte nesten en fallskjerm for å komme seg fra øverste køye og ned på gulvet. De som var på fallskjermen skulle skytes, forteller Kaare.

Kaare satt på Grini i godt over et år. Den 30. september 1943 ble han sammen med 300 andre fanger sendt på transport med skip til Tyskland.
– Det var et stort sjokk for oss å komme til Sachsenhausen konsentrasjonsleir. Der så vi med en gang flere tusen mann som så ut som skjelletter i stripete fangeklær. Så avkreftet som de var forsto vi at de kom til å dø i løpet av en uke eller to. En av fangekameratene mine sa at veien til frihet går gjennom skorsteinen. Vi så jo røyken fra krematoriet, og fryktet selvfølgelig at våre liv ville ende der.

Kaare ble sendt til en utekommando som het ”Hertzass” – hjerteres. De skulle bygge Europas største underjordiske radiostasjon. Arbeidsoppgavene besto i å bære 15 meter lange jernbunter opp på lastebiler. Dersom det ikke gikk fort nok skjøt SS-vaktene. Etter noen uker ble Kaare blind. Han ble ført til sykebrakka, revier. Der jobbet doktor Sven Oftedal, som ble sosialminister etter krigen. Han fikk tak i en fransk lege som var øyeekspert. Men plutselig kom synet tilbake, uten at noen kunne forklare hva som hadde skjedd.
– Det kan ha vært psykiske grunner, det kan ha vært maten. Men selv tror jeg det var lyskasterne. I mørket hadde jeg sett på lyskasterne og på en måte blitt solblind, forteller Kaare.
Men problemene var ikke over. Kaare fikk flere alvorlige sykdommer som følge av mat- og vitaminmangel. Igjen ble doktor Oftedal redningen. Han fikk ordnet det slik at Kaare fikk en ukes fri for å komme til hektene igjen. Da uken var omme måtte Kaare vise seg frem for SS-legen. De aller fleste ble sendt tilbake til arbeid, men Kaare ble tilbudt en ny uke.

Da Kaare ble frisk nok til å jobbe, klarte han å bestikke fangevokterne slik at han kom på en lettere kommando. Han ble skriver på en fabrikk med tre hundre ansatte. Kaare fikk sitt eget kontor med radio slik at han kunne høre meldinger om luftangrep for da måtte alle maskiner slåes av.
Senere ble Kaare flyttet tilbake til leiren. I blokk sju ble han satt til å jobbe på skriverkontoret i sentralregisteret. Der hadde han kontroll på hvem som kom ut og inn av leiren, og kunne følge med på alle som ble gasset og skutt.
– Det ble jo likvidert folk hele tiden i leiren. Jeg husker så sent som i februar 1945 kom det 4 000 ungarske fanger som ble skutt og gasset i Sachsenhausen, sier Kaare.

De norske fangene hadde et flott samhold, og de gjorde alle sitt for å gjøre livet så enkelt som mulig. Det ble laget en oppsetning av Peer Gynt. Og den kjente dikteren Arnulf Øverland bidro med sitt. Kaare forteller at Øverland reddet livet fordi han kunne sy. Han ble satt til å stoppe strømper og reparere klær, og den jobben gjorde at han overlevde leiroppholdet.

– For oss nordmenn var det helt avgjørende at vi fikk bo sammen. Vi var den eneste nasjonen som fikk egne blokker, og jeg tror det reddet mange av oss. Samhold gir styrke, sier Kaare.

Kaare behold troen på å komme ut i frihet gjennom hele fangeoppholdet. Vinteren 1945 begynte ryktene å gå om at fangene skulle befris. Allerede da begynte Kaare å trene. Han marsjerte mellom brakkene for å forberede seg på en eventuell evakueringsmarsj. Ingen ante da at det skulle komme busser og hente dem.
Den 18. mars 1945 gikk Kaare ut porten i Sachsenhausen. Utenfor sto 25 hvite busser og mannskap fra svensk Røde Kors som vennlig ønsket dem velkommen.
– Det er sånt man aldri glemmer. Vi fikk mat og omsorg – og forsto at med dette var livet reddet, sier Kaare.

Bussene kjørte til leiren Neuengamme utenfor Hamburg. Det var en strabasiøs reise. Bussene passerte en masse frontavsnitt med barrikader i veiene. Det var tre forskjellige sperringer og masse soldater med hjelmer som var i kamp. På himmelen var det tett i fly, og veiene var fulle av bombehull. Kaare hørte tydelig larmen fra fronten som ikke var langt unna. Bussene fortsatte videre til danskegrensen, og da de kom inn i Danmark ble de mottatt på en fantastisk måte.
– Det var titusener av mennesker i gatene. Mange kastet mat og andre godsaker inn i bussene til oss. Men vi måtte vokte oss for å putte alt i munnen. Vi hadde jo ikke fått skikkelig ernæring på årevis, og måtte gå gradvis frem. Mange av oss veide bare mellom 35 og 40 kilo, forteller Kaare.

Den 4. mai 1945 kom Kaare og de andre fangene til Malmø i Sverige. Kaare fikk ikke lov til å reise hjem til Norge med det samme. Han møtte en venn som han ble boende hos i Stockholm.
Den 30. mai fikk han sette seg på toget med retning Oslo.
– Da jeg passerte grensen ved Kongsvinger gikk jeg av toget og kysset jorden. Det var ufattelig at Norge igjen var et fritt land. Det som fikk meg til å gråte var barnestemmer som snakket norsk. Små barn som levde i et fritt land. Jeg var jo ikke vant til å høre morsmålet mitt, så det var sterkt.

Kaare tok juridikum og ble dommerfullmektig. Han ble satt til å dømme landssvikerne. Senere begynte han å jobbe i barnevernet. Han var i mange år direktør for barnevernet i Oslo og på landbasis.
– Det var viktig for meg å hjelpe de små, de kommende generasjoner, forteller Kaare.

Kaare har gjort seg opp mange tanker om lærdommen han sitter igjen med etter årene i tysk fangenskap:
Å holde på de menneskelige og demokratiske rettigheter er viktigere enn alt annet. At man har friheten, likheten og respekten for hverandre. Uansett hvor man er ifra, hva man har gjort eller hva man gjør så lærte jeg å finne en omtanke for andre. Man har jo lett for å se seg selv først og seg selv sist. Jeg tror det viktigste jeg lærte under krigen var å hjelpe dem som har størst problemer, avlutter Kaare Gilhus.