Arne Brattli

Arne Brattli satt i Majdanek og Auschwitz og overlevde mot alle odds. Broren Johannes ble igjen i Auschwitz. Arne fikk aldri vite hva som skjedde med broren.

Arne Brattli ble født 17. oktober 1921 på Notodden. Han jobbet som bygningssnekker sammen med sin far og bror. Da krigen kom til Norge, ble han med i motstandskampen i Tinn i Telemark gjennom å høre på radio, og distribuere nyhetene gjennom illegale aviser. Det var strengt forbudt å ha radio under krigen, men Arne og broren fikk tak i et ulovlig radioapparat på arbeidsplassen, og dermed kunne de formidle viktige nyheter fra London.

Arne og broren Johannes ble arrestert den 24. mars 1943, og ankom fengselet Møllergata 19 i Oslo en uke senere. Videre ble han sendt til Grini, hvor han fikk fangenummer 7223.

28. juni 1943 ble han sendt på transport til Sachsenhausen.

Den store frykten for fangene i Sachsenhausen var å bli sendt på transport. Fangene visste hva de hadde å forholde seg til, men ante ikke hva de kom til dersom de ble sendt videre.

Arne Brattli ble sendt på transport. I kuvogner gikk ferden over grensen til Polen, mot Lublin og utryddelsesleiren Majdanek.

– Det første som møtte oss var avkledningsrommet. Der måtte vi kle oss nakne, vi fikk ikke ha med noe inn. En SS-mann gikk rundt med en pistol i hånden. Det var ingen tvil om at han ville skyte dersom han fant det nødvendig, forteller Arne Brattli under et besøk i Majdanek sommeren 1996.

Forholdene i Majdanek var grusomme. I en enkeltepisode den 3. november 1943 ble 18400 fanger skutt. Det tok i underkant av et døgn. Fangene som fikk leve, gjorde alt de kunne for å overleve.

– Det var iskaldt. Vi kom først i en karantenebrakke i utkanten av leiren. Den første natten frøs det i hjel mange fanger i brakken vår. Broren min, Johannes og jeg ble beordret til å bære ut de døde kroppene og legge dem i en haug utenfor. Deretter kom andre fanger med kjerre og dro likene de bort til krematoriet.

Arne sliter med å fortelle. Minnene er vonde. En spesiell episode klarer han ikke å glemme.

– En dag så jeg en rasende SS-mann ta opp et lite barn. For å få utløp for raseriet sitt slo han barnet mot veggen. Det ble drept. Det er det verste jeg opplevde, sier Arne stille.

Fangene bodde i kalde og trekkfulle trebrakker. Det var trangt, fangene lå tett i køyer i tre høyder. De hadde dårlig med klær, de plaggene som ble utdelt passet som regel ikke. De måtte ta det de fikk, og gjøre det beste ut av det.

Russerne nærmet seg sommeren 1944, og Majdanek måtte evakueres. Fangene ble sendt ut på dødsmarsj i retning Auschwitz. De var i elendig forfatning, menn, kvinner, barn, gamle og unge. Hvor mange som døde underveis er umulig å vite.

Arne kom til Birkenau, en av hovedleirene i Auschwitz-komplekset. Han ble stilt opp til seleksjon, SS-menn skulle avgjøre om han skulle rett i gasskammeret, eller leve litt lenger gjennom hardt arbeid. – Vi kom om natta og ventet i timevis uten at noe skjedde. Vi fikk ingen beskjed, og var naturlig nok spente på hva som ventet oss. Vi hadde jo hørt rykter om gasskamre, forteller Arne. Han så andre transporter komme, og at folk ble skilt i to grupper. Noen mennesker ble geleidet inn i store bygninger. Arne så ingen komme ut derfra. Etter mange timers venting uten mat kom det beskjed om at jøder og ikke-jøder skulle skilles i to grupper. Jødene forsvant inn i de store bygningene. De skulle dø.

I 1996 var Arne Brattli tilbake i konsentrasjonsleirene han satt i under krigen sammen med fangekamerat Knut Jensen. Det var sommer, solen stekte og fluene summet på de store markene hvor så mange mennesker møtte sin skjebne. Det er et sterkt møte.

– Det er så stille og fredelig. Jeg kan ikke huske annet enn brøling fra SS, gjøing fra schæferhunder, slag, spark, stanken fra krematorieovnene. Røyken hang over hele distriktet, du kunne ikke unngå å kjenne det, sier Arne.

Tankene går over 50 år tilbake i tid. Han minnes broren Johannes. De to hadde et spesielt forhold. Johannes ble syk og innlagt på blokk 19, sykebrakken. Arne forsøkte å komme inn for å snakke med ham, men ble nektet. – Den 15. oktober 1944 sto jeg her utenfor sykebrakken. Jeg så Johannes komme ut sammen med andre fanger. Han gikk forbi meg, og jeg forsøkte å få kontakt med ham, men jeg ble jaget vekk. Det er det siste jeg så av ham, jeg aner ikke hva som skjedde med ham videre. Det er hardt, sier han stille.

Da Auschwitz ble evakuert i slutten av januar 1945 ble Arne sendt på nok en dødsmarsj. Han havnet i Mauthausen, hvor han ble hentet av de hvite bussene på vårparten og brakt hjem i sikkerhet.

De siste årene av sitt liv brukte Arne Brattli som tidsvitne. Han hadde et klart budskap til ungdommene han møtte. – Ungdommen må tenke på følgende av nazistenes syn, at enkelte er bedre enn andre. Slik er det ikke! Han bekymret seg også over ungdommens romantiske forhold til krig. – Filmer som gjør krig spennende med helter… det er ikke sånn i virkeligheten. Krig er sorg og lidelse.

Arne Brattli har opplevd krigen, han vet hva han snakker om.