DEN FARLIGE STILLHETEN

Baruch Goldstein  ble i 1923 født i  Mława i Nord-Polen i en tradisjonell jødisk familie. På hjemstedet hans hadde det bodd jøder i hvert fall i 400 år. Baruch (som forøvrig betyr «velsignet» og på arabisk heter «barach») vokste opp i et velutviklet jødisk samfunn.  Han var ti år gammel da Hitler kom til makten. Etter hvert som jødeforfølgelsene i Tyskland skjøt fart, økte antisemittismen i Polen. Dette ga seg blant annet uttrykk i diskrimering av jødiske studenter. Baruch dro til Warszawa da han var fjorten år, for å studere ved den hassidiske yeshivaen Mesivta.

Fra Warszawa til Auschwitz

Etter oppholdet i Warszawa returnerte Baruch til Mława i 1939. Allerede samme dag som Polen ble invadert, ble Baruchs hjemby bombet, og tre dager etter okkupert. Baruch var nå 16 år. Grusomme ting ble igangsatt , og ettersom krigen utviklet seg, foretok Baruch en reise som begynte med at familien ble kastet ut av leiligheten sin, sammen med 6000 andre. 3000 deportert til en leir med tomme brakker 10 km unna, og etter tolv dager ble de sendt til Lubartów. Der ble den jødiske befolkningen kommandert til å ta seg av dem. Det var umulig å få arbeid, og Baruch returnerte til Mława. Da han tok farvel med faren og andre familiemedlemmer i Lubartów, visste han ikke det var siste gang han så dem. Han fikk årtier senere vite at de mest sannsynlig enten døde på transport eller i Treblinka. For Baruch ble reisen tilbake til Mława et mareritt. Han reiste det siste stykket med tog, noe som var forbudt, og noen polske medreisende sladret til politiet. Baruch ble arrestert med det samme han gikk av toget, og etter tortur ble han plassert i fengsel, som ble brukt som konsentrasjonsleir. Han var der i tre måneder og fikk så tillatelse til å flytte til Mława ghetto. I november 1943 ble ghettoen likvidert, og Mława ble Judenrein. Og 19 år gamle Baruch ble sendt til  Auschwitz.

Den lange veien til frihet

I Auschwitz hadde hardt arbeid, lite og dårlig mat og hardt klima med dårlige klær stor negativ innflytelse på kroppen. Vintrene var de verste, Baruch var imidlertid hele tiden bevisst på at han ikke skulle gi opp og bli «muselmann». Baruch ble sendt på dødsmarsj i januar 1945, og endte opp i en satelittleir under Buchenwald. Han beskriver den som verre enn Auschwitz. Leiren ble oppløst da de allierte nærmet seg i april 1945 ble han sendt på en annen dødsmarsj, endte opp på en togtransport og kom omsider til Theresienstadt, der fangevokterne rømte. Baruch var nå i en elendig tilstand, men kom seg, og ble befridd den 8.mai 1945 av russiske soldater.

Vi må aldri glemme,» sa folk etter 2.verdenskrig. Men vi kan jo ikke huske noe vi aldri har blitt fortalt.

Overgangen til friheten var ikke enkelt. Baruch var sterkt preget av det han hadde opplev i de seks årene fra han var 16 til 22. Alle følelser var skrudd av. Han følte seg som et fortapt og forvirret barn. I månedsvis var han ikke i stand til å foreta en eneste bestemmelse på egenhånd. Han levde i forskjellige leirer for «feilplasserte personer». Fremdeles var han plaget av tanken på at han kunne slippe opp for mat, og den psykiske helsen var ikke god. Mer og mer sank det inn at han hadde mistet familien sin. Han lengtet sterkt etter en klem og noen som sa «Jeg er så glad du overlevde!»

Hva nå

Tiden var imidlertid inne for å legge planer for framtiden. Han følte en trang til å dra til Palestina, men det ble det ikke noe av.

Noen av de som bodde i leirene var begynt å få brev fra overlevende slektninger. Post kom én eller to ganger i uken. Alle møtte opp hver gang. Navn ble lest, og en eller flere kunne juble. Og en dag skjedde underet, det kom et brev til Baruch. Det var 26.november 1945. Han kunne ikke tro det. Men det var sant! Brevet var fra en onkel. Baruch leste om og om igjen det korte brevet, mens tårene rant og rant.

Et nytt liv

Baruch hadde slektninger i Amerika, som onkelen satte ham i forbindelse med. Immigrasjonslovene hindret ham imidlertid i å reise til USA, og det var også vanskelig å komme seg til Israel som nå var blitt en stat. Men bare tanken på at han hadde slektninger i live hjalp utrolig på hans psykiske helse. Etter nye immigrasjonslover og etter lang grubling bestemte han seg for å emigrere til USA på studentvisum og med nytt polsk pass.

Etter viderverdigheter ble han sluppet inn i USA, der han ganske fort ble kjent med sin fremtidige kone. Han studerte, forlovet seg, og begynte å føle at han kunne leve et normalt liv. Så fulgte ekteskap, barn, karriere som lærer og rabbiner og et lykkelig familieliv.

Stillheten

Bokens tittel er «For decades I was silent». I årtider snakket altså ikke Baruch om det han hadde opplevd. Nære venner, elever og andre visste ikke noe om hva han hadde opplevd. Mange andre lignende historier har blitt fortalt. Nylig gikk for eksempel «Goodbye, Christopher Robin» på TV, historien om A. A. Milne som skrev historien om Ole Brum. Han hadde vært i krig og hadde voldsomme utbrudd når han fikk flashbacks, noe som skremte sønnen hans som ikke skjønte hvorfor faren var slik.

Noen åpnet seg aldri opp. Det er blitt spekulert og analysert hvorfor folk som har gjennomgått traumer ikke snakker om det. Er det for å skåne omgivelsene? Er det for å glemme? Eller kan en føle en slags skam? Jeg tror det er en blanding av dette.

Heldigvis innså Baruch etter hvert at han hadde en plikt til å vitne om Holocaust. Det samme skjedde heldigvis med vår egen Samuel Steinmann, for eksempel. Og det er bare å takke våre tidsvitner som har gitt uvurderlige vitnesbyrd om hva de opplevde. For stillheten er farlig. Vi ser hva som skjer når folk er uvitende og historieløse. «Vi må aldri glemme,» sa folk etter 2.verdenskrig. Men vi kan jo ikke huske noe vi aldri har blitt fortalt. På en grunnmur i konsentrasjonsleiren  Buchenwald står en inskripsjon på hebraisk:  «Du skal fortelle dine barn». Dette henspiller på at jøder aldri skal glemme flukten fra slaveriet i Egypt. Det er noe som er lett overførbart til vår tid. Vi skal fortelle våre barn om alt som skjedde i 2. verdenskrig, og også i andre meningsløse kriger som får ondskapen fram i mennesker.

Vi skal fortelle våre barn. Vi skal ta dem med til steder der vonde ting har skjedd, og lære dem: Se bakover. Tenk framover. Og med det som nå går for seg ikke så langt fra oss, kan vi også si:

Se bakover. Se deg omkring. Tenk framover.