Nordmannen Niels Chr. Ditleff spilte en ledende rolle i redningsaksjonen. Det var han som tok initiativet overfor visepresidenten i Svenska Röda Korset, grev Folke Bernadotte, om å forsøke å redde ut de skandinaviske fangene fra nazistenes leirer og fengsler.

De internerte nordmennene i Groß-Kreutz, blant annet Wanda Heger (den gang Hjort) og den avsatte rektoren for universitetet i Oslo, Didrik Arup Seip, samt de norske sjømannsprestene i Hamburg hadde formidlet informasjon om de skandinaviske fangenes desperate situasjon til Sverige. Dessuten fryktet man at fangene skulle bli drept i krigens siste fase. Ditleff hadde vært legasjonsråd og charge d`affaires i Warszawa da tyskerne angrep Polen i 1939. Den gang forsøkte hen å megle mellom de tyske og polske myndighetene, men han måtte temmelig raskt gi opp og reiste hjem til Norge etter å ha evakuert 1200 utlendinger fra Polen. Ditleff flyktet til Sverige i april 1940, og der forsøkte han å påvirke de frivillige svenske organisasjonene til å hjelpe Norge. Svenska Röda Korsets president, prins Carl, til Ditleff med i de interne Røde Kors-diskusjonene, og Ditleff på sin side rapporterte direkte til den norske regjering i London.

Under okkupasjonstiden ble mange nordmenn ført til Tyskland som fanger. De militære ble satt i krigsfangeleire, mens de sivile ble ført til de beryktede konsentrasjonsleirene. Ditleff ville at Svenska Röda Korset, gjennom forhandlinger med tyskerne, skulle bringe fangene til Sverige. Det Svenska Röda Korset godkjente planene, og det samme gjorde Sveriges utenriksminister. Dog med anmerkning at redningsaksjonen også måtte komme de danske fangene til gode. Visepresidenten i Svenska Röda Korset, grev Folke Bernadotte, skulle forhandle med tyske myndigheter på vegne av Røde Kors og den svenske regjering.

I februar 1945 gjorde Bernadotte en avtale med gestaposjef Heinrich Himmler, som lot Røde Kors få reise inn og hente de skandinaviske fangene fra leirene i Tyskland og Østerrike og samle dem i leiren Neuengamme like syd for Hamburg. I tillegg fikk svenskfødte tyske kvinner og deres barn reise til Sverige. Himmler forlangte at avisene i Sverige ikke måtte få vite om ekspedisjonen. I ettertid viste det seg at Hitler ikke var informert om at Himmler gikk med på å flytte de skandinaviske fangene for etterpå å frigi dem. Men Røde Kors fikk foreløpig ikke lov til å ta med seg fangene ut av Tyskland, og i Neuengamme var det de tyske fangevokterne som igjen overtok ”ansvaret” for dem. Til å begynne med fikk ikke Røde Kors-mannskapene lov til å komme inn i Neuengamme i det hele tatt.

Parallelt forsøkte man på dansk side å få tillatelse til å hente ut danske fanger. Admiral Carl Hammerich og Jyllandskorpset stod sentralt for dette arbeidet. I desember 1944 fikk de lov til å hente 199 syke danske politifolk og grensevakter fra Buchenwald og i januar og februar 1945 flere syke danske fanger fra Neuengamme. Dette redningsarbeidet skjedde uavhengig av den såkalte Bernadotte-aksjonen.

Storstilt organisering

Redningsaksjonen kom til å bli omfattende. Den svenske stat betalte utgiftene, og aksjonen ble organisert av forsvarsstaben i samarbeid med Svenska Röda Korset. Ekspedisjonssjefen, Gottfrid Björck, hadde med seg 307 personer fra Sverige. Tyve av disse var Røde Kors-personell fra helsesektoren med professor G. A. Rungberg som leder. Alt som trengtes til redningsaksjonen måtte tas med fra Sverige. Derfor ble en tankbåt med bensin sendt til Lübeck. Før avreisen ble alle kjøretøyene malt hvite og forsynt med store Røde Kors-merker og svenske flagg for å unngå å bli beskutt. 36 ambulansebusser, 19 lastebiler, 7 personbiler og 7 motorsykler, et mobilt verksted og kjøkkenavdeling satte kursen mot Nord-Tyskland via Danmark. Der sluttet danskene seg til ekspedisjonen med over hundre kjøretøyer og over 400 mann. En håndfull av disse var Røde Kors-personell, resten frivillige danske sjåfører. Danskene hadde merket sine kjøretøy på samme måte som de svenske, men med dansk flagg. I tillegg til bussene bestod den danske delen av ekspedisjonen av fiskebiler som hadde med seg mengder av pakker med mat og klær til fangene.

Risikabel transport

Overføringen av fangene fra de forskjellige konsentrasjonsleirene til Neuengamme begynte den 12. mars da Jyllandskorpset hentet syke danske fanger fra Neuengamme. 15. mars dro de første svenske bussene til Sachsenhausen for å begynne evakueringen av de danske og norske fangene derfra. Til å begynne med fulgte det med en gestapo-offiser i hver buss. Offisielt skulle han se etter fangene, men meningen var nok at han skulle holde et øye med ekspedisjonsmannskapene. Etter hvert forsvant denne vakten, og også Gestapos kontroll ved konsentrasjonsleirene ble redusert. Det var en svært farefull ekspedisjon. Transporten gikk gjennom frontlinjene og ofte måtte de snu og ta andre veier fordi byene de skulle kjøre igjennom sto i full brann etter kampene som raste. Til tross for hvitmalingen og de store røde korsene ble bussene beskutt. Ikke sjelden måtte både Røde Kors-mannskapet og passasjerer flykte fra bussene og søke tilflukt i veikanten mens kuler og granater føk over hodene på dem. En av de svenske sjåførene ble drept, og en annen hardt skadet. Ekspedisjonsmedlemmene opplevde også å se tyske offiserer på full fart bort fra frontlinjene i sine stabsbiler som hadde fått en rask omgang med hvitmaling og var merket med røde kors. Det må ha vært et sjokk for hjelpemannskapene å få nordmenn og dansker inn i bussene. De var totalt utmagrede og syke. Klærne og skotøyet var elendige og mange hadde lus og andre parasitter. Dessuten hadde mangel på vitaminer og næring gått hardt ut over nevesystemet for mange av dem. Det må ha vært en reise fra helvete til himmelrike å bli tatt hånd om av Røde Kors-mannskapene som ga dem klær, medisiner og mat, før de kom til konsentrasjonsleiren i Neuengamme og igjen ble overlatt til tyskernes behandling. Den 20. April 1945 ga Reichsführer-SS Heinrich Himmler tillatelse til at alle fangene som var hentet og samlet i Neuengamme, deriblant 4225 nordmenn, kunne overføres til Danmark. Syke fanger var allerede reist. Leiren ble åpnet for Røde Kors og for grev Folke Bernadotte som straks gikk inn til fangene. I løpet av et døgn ble alle fangene overført til Danmark. Dansk Røde Kors brukte også et lasarett-tog til denne transporten. De hvite bussene forsatte sine turer mellom Sverige/Danmark og konsentrasjonsleirene til tyskerne overga seg. Over 16 000 fanger ble reddet til Sverige av ”Hvite-busser-aksjonen”, hvorav om lag 7 900 var fra Norge og Danmark. Dessuten ble nesten 10 000 ikke-skandinaviske fanger brakt til Sverige i løpet av juli 1945.

En av de norske fangene, Hans Cappelen, forteller om sitt møte med Folke Bernadotte:

”Jag er Bernadotte och kommer från Stockholm”, var de ord Grev Bernadotte hilste de norske fangene med da han gikk fra brakke til brakke i Neuengamme for å inspisere de norske fangene. Bernadotte var omgitt av de strammeste SS-offiserer, som så meget usikre ut da greven tok uniformsluen av seg selv og sa disse enkle ordene. Alle vi norske og danske fanger hadde trass i at vi var hentet av de hvite bussene fra all verdens konsentrasjonsleire i Tyskland for å samles i Neuengamme, og trass i at vi endelig stor under Svenska Röda Korsets beskyttelse, allikevel hittil ikke vært i stand til å føle oss helt trygge. Vi var jo enda i Tyskland og krigen raste rundt oss. Vi så fra vår brakke hvordan Bernadotte med følge gikk fra brakke til brakke, og endelig kom turen til vår. Bernadotte gikk først inn, og så skjedde det som momentant gjorde uutslettelig inntrykk på oss alle – mer enn lange taler og store ord – nemlig den enkle presentasjonen av seg selv. Jeg kunne ha grått – det var som om hjertet sto stille, og nå først gikk det opp for oss at vi virkelig var frelst. Slik virket han på oss alle. Det fantes ikke rom for tvil mer. Hans person, bevegelse, stemme og utseende virket umiddelbart overbevisende, enda han sa så lite – sikkert på grunn av det følge han var i – men de få ordene var nok. Også etter at han var gått, følte vi alle denne tryggheten. Selv ikke de stadige ryktene og de mange vanskeligheter som var forbundet med vår reise videre, gjorde noe. Det personlige møte med Folke Bernadotte gjorde at ingen var redde eller trette mer. Så imponerende virket denne mannen og de få ord han hadde sagt.”

Wanda Heger – En norsk krigsheltinne

Historien om ”engelen Wanda” som hun ble kalt av norske fanger, er en spesiell historie fra krigen. En viktig grunn til at så mange nordmenn kunne overleve fangenskapet, var at de ble registrert og listene gitt videre til svensk og dansk Røde Kors, slik at fangene kunne motta pakker (hovedsakelig fra 1943). Men hvordan fangene ble oppsporet, er noe de færreste kjenner til.

Wanda Heger  (født Hjort) var 21 år da hun og hennes fem yngre søsken ble internert sammen med foreldrene, tvunget til å bo i fiendeland.

Etter kort tid oppsøkte hun KZ-leiren Sachsenhausen, fikk opprettet kontakt med fanger, noterte ned navn og nummer, ga disse opplysningene videre til Røde Kors som sendte pakker med livsviktige matvarer og medisiner. Jakten ble utvidet til andre hemmelige Nacht und Nebel – leirer, til fengsler og tukthus.

Etter hver ble det bygget opp et arkiv over de norske fangene som ble av uvurderlig betydning den dramatiske våren 1945 da Nazi-Tyskland brøt sammen. Uten denne oversikten ville redningsarbeidet vært umulig.

Peter Anker

Peter Anker, som var utdannet jurist, ble ansatt i Folkeforbundet i Genève i 1931. Under den andre verdenskrig utførte han et meget fortjenstfullt arbeid for de norske tysklandsfangene da han gjennom dyktig politisk håndverk fikk satt i gang og administrert brevveksling og sending av pakker til norske fanger i de tyske fangeleirene. Han bidrog til at aksjonen De Hvite Bussene ble en realitet da han satt på mye informasjon om de norske tysklandsfangene. Etter krigen jobbet han i FN og UD.