Tørres Tendeland

Tørres Tendeland ble arrestert for politisk virksomhet i Stavanger i 1942. Han var medlem av ”Frisinn”, en losjegruppe knyttet til Arbeiderpartiets ungdom.

Han hadde vært gift et års tid da han ble tatt, 2. oktober 1942. Kona var gravid, og 26 år gamle Tørres ble ført til fengselet i Stavanger etter at han var avhørt. Derfra ble han sendt videre med tog og buss til Oslo og fangeleiren Grini.

Det var tøft å måtte forlate sin kone og ufødte barn, men i et intervju fra 1999 forteller Tørres at han ikke hadde noe annet valg enn å følge strømmen.

Fangene fikk lov å sende melding hjem, og motta småting tilbake som for eksempel toalettsaker. Men ellers var det liten kontakt.

Tørres bodde på brakke nummer 11 på Grini, de fleste kameratene havnet på brakke 8. Og for Tørres sto maten i fokus:
– I forhold til Tyskland så var det jo god mat på Grini, men du fikk alltid lite. På brakke 13 bodde det flere bønder som fikk poteter sendt hjemmefra. Det var ovn på brakka og disse karene kokte og skrelte potetene. De lot skrellet ligge igjen på bordet, og jeg og en kamerat tok skrellet, saltet det og stekte potetkaker av det, forteller Tørres.

– Og når vi fikk fisk så ble alt spist opp; skinn, innvoller – rubb og rake. Vi var direkte sultne. Men da julen nærmet seg så fikk vil tilsendt litt julekaker og godter hjemmefra, fortsetter han.

Tørres ble fort satt i arbeid på Grini. Oppgavene besto først i å bære materialer til byggingsarbeider. Når arbeidsformannen ble forflyttet, fikk Tørres overta hans oppgaver.

I midten av mars 1943 fikk Tørres et telegram hjemmefra som fortalte at han hadde blitt pappa til en gutt. Brevet lå på bordet i brakka når han kom inn om kvelden, og nyheten vakte stor jubel blant fangekameratene!

Like etter fikk Tørres beskjed om at han var tatt ut på transport og skulle sendes til Tyskland.

Fangene ble kjørt med store lastebiler til kaia i Oslo, og derfra gikk de om bord i slaveskipet ”Donau”. – Jeg ante ikke hva jeg gikk til, sier Tørres. – Vi hadde jo lest boken av Seeger som het ”Konsentrasjonsleiren Oranienburg” men at det var så ille var det ingen som drømte om.

Ferden endte i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Der ble fangene kommandert inn porten med inskripsjonen ”Arbeit macht frei”. Men fangene forsto ikke rekkevidden av de tre ordene.

– Nei, vi hadde jo ikke peiling på noen ting vet du. Alt var jo så helt totalt fremmed for oss. Vi visste ikke den gangen at de som ble kommandert inn til venstre, de levde ikke dagen ut. De skulle tas livet av. Det lærte vi først senere, forteller Tørres.

Fangene ble så avluset, barbert og kledd opp i fangedrakter. Deretter måtte de, som de fleste nyankomne fanger til leiren, gå ”sko-strekningen”. Hensikten var å teste ut militærstøvler og se hvilke underlag de tålte best. Det var en fryktelig påkjenning for fangene, som måtte gå flere mil hver dag over forskjellig underlag med støvler som ofte ikke passet.

Siden ble Tørres satt til arbeid på kalkulasjonsavdelingen hvor han regnet ut pris på bestillinger av for eksempel møbler, ammunisjonskasser og lignende. Deretter havnet han i innkjøpsavdelingen. – Da hadde jeg et stort skrivebord, og jeg satt på den ene siden, på den andre siden satt en polakk som hette Richard Meinuch, han var liksom vår avdelingsleder.

Og så hadde vi to som satt og skrev på maskin for oss. Og vi bestilte materialer fra hele Tyskland. På på min venstre side hadde jeg et stort kart over jernbanen i hele Tyskland så vi måtte skrive og bestille varer. Og var det noe som ikke stemte så måtte vi reklamere.

Tørres fikk hele tiden arbeide innendørs, og det gjorde ham langt bedre stilt enn fangene som måtte jobbe ute med tungt fysisk arbeid.

En spesiell historie fra tiden i Sachsenhausen har brent seg fast hos Tørres:

– Når det skulle foretas offentlige henrettelser, skjedde det alltid etter kveldsappellen. En gang var det en russisk fange som hadde stjålet sykkelvesker på arbeidsplassen sin, og klippet ut såler til skoene sine av veskene. Han ble tatt, og skulle henges foran alle fangene som sto oppstilt. Veskene var hengt opp på galgen, og fangen ble først spent fast i en bukk for å få kraftige slag på bakenden. Deretter ble han hengt. En av fangene, en hollender som tilhørte Jehovas Vitner, ropte ”fy, fy, fy!” og det var første gang vi hørte noen som våget å protestere mot noe. Han forsvant, han så vi aldri mer igjen, forteller Tørres.

Tørres var fange i Sachsenhausen i to år. I mars 1945 fikk fangene beskjed om at de skulle ut av leiren, og transporteres til en annen leir, Neuengamme. Og tidlig en morgen ble fangene beordret ut av leiren. Der ventet skinnende hvite busser med Røde Kors-merker og svenske flagg påmalt.

– Det synet kan ikke beskrives, sier Tørres. – Men vi var ikke frie, vi var ikke hjemme ennå.

Fangene ble kjørt til Neuengamme like ved Hamburg. Det var en oppsamlingsleir hvor alle de skandinaviske fangene som ble hentet ut av hvite busser ble samlet. Forholdene var fryktelige, og de norske fangene bidro så godt de kunne med å hjelpe syke og dødende fanger. – Vi måtte bære ut alle likene, det lå lik oppi do og oppi senger for det at de fikk jo utlevert maten. Så alt måtte vi få vekk, og desinfisere og brenne opp halmen, forteller Tørres.

Etter noen uker ble de norske fangene sendt over grensen til Danmark og videre til Sverige. Der ble fangeklærne byttet ut med vanlige, sivile klær. Fangene ble desinfisert og rengjort og innlosjert på Örenäs slott som ligger syd for Helsingborg. Der skulle de være i karantene en periode.

Tørres brukte tiden til å arbeide som telefonvakt for forlegningen. Han ble lønnet godt, med tillegg for kone og barn hjemme.

På frigjøringsdagen 8. mai 1945 ble flagget heist til topps. Tørres og kameratene sto i en kjellerstue i stram givakt og hørte Kong Haakon tale i radioen fra London. Og på kvelden var det fest! Tørres husker godt at Wanda Heger var til stede.

Men så kom dagen for hjemreise, og Tørres ble satt på toget til Oslo. Da de passerte grensen til Norge ble de tatt i mot av hjemmevernssoldater som skjøt salutt i luften til velkomst. Fra grensestasjonen fikk Tørres skrevet et telegram til kona om at han var på vei hjem.

Togturen mot Stavanger var rene triumfferden. På alle stasjoner sto det familie og venner og jublet og tok i mot sine kjære. I Stavanger var det så fullt at bare en fra hver familie fikk plass. Tørres forteller at han nærmest hoppet av toget før det stoppet. – Vi omfavna hverandre og det var utrolig kjekt, vi kysset og klemte på hverandre, det var fantastisk!

Vel hjemme fikk han endelig hilse på sønnen Arne som ble født mens Tørres satt på Grini.

Utviklet av: Folkebadet.no