Thorvald Kibsgaard

Torvald Kibsgaard kommer fra en fiskerfamilie på øya Dønna utenfor Sandnessjøen. Han jobbet tidlig som fisker, og interessen for sjøen brakte ham ut på de store hav.

19 år gammel fikk han jobb om bord på en båt som gikk til Bremen. Etter hvert ønsket han seg lenger ut i verden, og fikk hyre på en oljetanker som reiste langfart.

Da den 2. verdenskrig startet 1. september 1939, var Norge fortsatt nøytrale. Derfor ble det norske flagget malt på skutesiden på skipet, som reiste hovedsakelig til England, Frankrike og Vest-India. På vei til Cape Town i Sør-Afrika fikk Torvald melding om at Norge var okkupert av Tyskland, 9. april 1940. Vel i havn i Kappstaden, fikk de beskjed om å male hele båten grå. Deretter var det bare å vente på nærmere ordre.

Etter at Regjeringen var trygt plassert i London ble det etablert en organisasjon slik at de norske båtene kunne seile videre. Det gikk mange rykter om hva sjøfolkene skulle gjøre, men de fortsatte å seile og Torvalds skip reiste mellom den Persiske Gulf og Afrika med olje.

Etter at italienerne kom med i krigen, ble situasjonen vanskeligere for skipene. De risikerte å bli bombet, enten i konvoi eller i alenefart.
Torvald og hans skip fortsatte til Østen, hvor situasjonen var rolig.
Skipet var på 12 tusen tonn, og det var et mannskap på 30 om bord. Sammenlignet med dagens tankbåter, var det stor besetning i forhold til skipets størrelse, forteller Torvald.

På slutten av 1941 ankom Torvald Manila. Han var blitt syk, og legen konstaterte ”Dinkyfeever” – en slags tropefeber. Han ble beordret i land, og ble innlagt på hospitalet i Manila. Samtidig, den 7. desember 1941 bomber japanerne Pearl Harbour på Hawaii.

Sykehuset ble evakuert, og Torvald, som var blitt frisk, oppsøkte det norske konsulatet i Manila sammen med flere andre landsmenn for å få høre når de kunne forlate landet. Beskjeden de fikk var at alle norske båter var omdirigert, så de kom seg ikke vekk.
De ble rådet til å snakke med de amerikanske myndighetene, og fikk vite at amerikanerne trengte sjøfolk. Slik mønstret Torvald om bord en taubåt. Jobben besto i å taue ut lektere og skip fra Manila.

Japanerne hadde inntatt Manila, og Torvald fikk beskjed om å gå om bord i et skip som måtte ut med viktig last. Skipet ble beskutt, men de kom seg ut. Båten ble utsatt for et bombeangrep fra japanske fly. Torvald kastet seg over bord, og reddet livet. Flere ble drept. Han fant en ny båt, og fortsatte å frakte materiell og mat til soldatene ved frontlinjen.
Og det der det gikk jo for såvidt bra det men så en dag så kom de da så var det da angrep på oss og vi skulle inn til til til land med med levering.
Nok en gang ble de Torvald utsatt for bombeangrep. Men flyene klarte ikke å treffe skipet.

– Og så tenkte jeg at nå er vi berga, men så gikk flyene opp igjen og tok en runde og gjorde seg klar på nytt igjen. Og da var jeg så sikker på at de skulle treffe at jeg hoppa i sjøen og det skulle jeg aldri ha gjort, for det var verre enn å ta sjansen på å være ombord i båten, forteller Torvald. – For hadde de truffet båten så hadde jo den gått i splinter og jeg kunnet ha blitt drept av splintene. Men vi hoppa ut for, vi kunne jo svømme, så tenkte jeg at vi berga oss alltid.

Torvald ble tatt som krigsfange 6. mai 1942 i festningen Corregidor. Da invasjonen kom lå han på sykehuset med Malaria. Mens han lå i sengen kom en grønnkledd soldat med bajonett og beordret ham opp.

– Og jeg krabba jo opp og ut av sengen faderlig fort. Og jeg tenkte at han kanskje ville vente med å skyte meg til vi kom ut av sykehuset. Men det gjorde han ikke. Soldaten forsvant, og utenfor møtte meg et grusomt syn. Der lå det strødd med soldater, uten armer, uten bein og delvis uten hode. Etter at vi som hadde overlevd fikk summet oss, så begynte vi å rydde opp. Det var tropevarme, og det var vår jobb å begrave de døde, forteller Torvald.

Ingenting var organisert, alt var kaos. Tolv tusen mann var plutselig blitt krigsfanger.

Torvald ble overført til fengselet Bilibid. Herfra ble fangene flyttet fra leir til leir alt ettersom behovet for arbeidskraft var til stede. I alt var Torvald i seks fangeleire. Blant annet ble de satt til å bygge flyplasser.

Leirene besto ofte av brakker laget av bambus. I hver brakke bodde cirka hundre fanger. Sykdommer florerte; BeriBeri, Malaria, dysenteri, difteri og gulsott var vanlig. Og det fantes ingen medisiner. Fangene hadde åpne latriner, og fluer gjorde sitt til å spre sykdommene, så det var konstant fare for å bli smittet i leirene.

Ut over høsten 1944 måtte japanerne slippe taket i Filippinene, amerikanske styrker drev dem ut. Japanerne stak av og tok fangene med seg. I oktober ble Kibsgaard sammen med andre fanger sendt til Japan. I boken ”Ingen nåde” av Kristian Ottosen forteller han:

Bare en av transportene kom frem til Japan – vår. Fra Manila til Formosa var i 41 døgn i sjøen. 1200 satt i kullrommene på et skip selv rottene hadde forlatt. Lukene var lagt på, vi hadde under en kvadratmeter hver til rådighet selv om plassen ble litt større etter hvert som døde ble hentet opp. Noen bare døde, andre ble sinnsyke og fikk ei sprøyte og en våt grav. Å beholde livsgnisten der var nesten umulig. Men jeg klarte det. Skjønt – det var slik at jeg håpet at båten skulle bli truffet av en torpedo og skaffe oss en brå slutt.
De andre transportene ble truffet, der befant de andre norske seg. De døde – ett eller annet sted i Sørkinahavet. Bare noen få av flere tusen overlevde.

Torvald Kibsgaard ble satt i land i Kobe, og med tog og bil overført til leiren Omuta i Fukuoka-distriktet. Her ble han satt til å arbeide i en kullgruve.

Leiren lå øst for Nagasaki. Da atombomben ble sluppet 6. august 1945, lå Torvald Kibsgaard i leirens sykebrakke. Han forteller:

– Det begynte stadig å komme store bombefly over leiren, og vi forstod jo at at noe var i gjære. Vi ble satt til å bygge festningsverk inne i leiren. Så vi regnet med at invasjonen kom.

6. august 1945 gikk luftsirenen på morgenen. Vi var på vei til tilfluktsrommene, som vanlig. Men så skjedde det noe som vi aldri hadde vært ute for før. Det var akkurat som om jorda rista inne i tilfluktsrommet der vi satt. Det var en følelse jeg aldri hadde hatt. Vi var vant til bomber som falt, men denne gangen var det annerledes. Så ble vi beordret opp og ut, og der så vi japanere som fløy vilt rundt og oppe i lufta sto den store soppstammen, atombomben.

Torvald trodde det var et oljeraffineri eller ammunisjonsfabrikk som var truffet, men skjønte fort at dette var noe spesielt.

– Vi kom jo umiddelbart opp og så soppen før den fikk reist seg skikkelig. Den var rødlig på toppen. Men så steg den etter hvert og grånet, og så kom det svart røyk etterfulgt av hvit røyk. Etter hvert som den steg opp og rullet seg ut ble den grå igjen. Vi hadde jo ingen anelse av hva dette var, men vi forsto at noe forferdelig hadde skjedd.

Noen dager senere fikk fangene beskjed om å stille seg opp. De japanske offiserene kom, og øverstkommanderende gikk opp på en skammel. ”Krigen er over” forkynte han.

– Vi sto bare der og måpet, forteller Torvald. ”The war has stopped”. Nå skulle de hjem!

Først i september ble fangene frigitt av amerikanske styrker. De ble sendt ut med krigsskip. Men det var ingen gledesfølelse, forteller Torvald: – Vi var så inngrodd i fangenskapet at vi var så nedtrykt at vi vi klarte ikke å feire. Enda vi visste at krigen var over, så tok det lang tid å venne seg med at du var fri mann igjen.

Torvald emigrerte til Amerika, og kom ikke tilbake til Norge før i 1946. Han hadde ikke vært i hjemlandet på ni år, og visste ikke hva det var å komme hjem til. Men det viste seg at familien var i live, og dermed dro Torvald til Norge. Men han var rastløs, det var vanskelig å vende tilbake til et normalt liv. Torvald reiste derfor en periode mellom Amerika og Norge. Men etter en stund kom han hjem for godt, giftet seg og fikk barn.

Les mer om Torvald Kibsgaard i boken “Sjømann i krig og fangenskap” av Olaf Husby.
Lingo forlag 119 s.
Trondheim 1999. ISBN 82-995414-0-9