Theodor Vetnes

Theodor Vetnes ble født i 1922, og vokste opp i Mandal. Han var en habil skytter, og det var den interessen som fikk ham med i motstandsorganisasjonen Milorg under krigen.

Sammen med en kamerat havnet han i organisasjonen til Major Laudal, men arbeidet var ikke spesielt spennende. Guttene skulle være stand by og vente på våpenslipp.

Theodor bodde på gård, og ble arrestert mens han drev gårdsarbeid. Årsaken til arrestasjonen har han aldri helt blitt klar over, men han tror han ble arrestert fordi en kurer ble tatt med en liste hvor Theodors navn sto. Listen skulle smugles over til Sverige og videre til England. En rekke medlemmer ble arrestert, og flere anga andre medlemmer under tortur.

Fortsatt iført møkkete arbeidstøy og gummistøvler ble Theodor kjørt til Mandal, hvor han måtte stå med ansiktet mot en vegg i seks timer. Deretter havnet han i fengselet i Kristiansand. Han ble avhørt på det beryktede Gestapohovedkvarteret Arkivet.

Og derfra gikk ferden videre til Grini fangeleir utenfor Oslo.

– Det var jo grusomt i forhold til det vi var vant til, forteller Theodor Vetnes i et intervju fra 2001. – Vi hadde hatt friheta vår og kunne gjøre så mye vi ville, og der kom vi jo inn under tvang. Men ellers så for min part så slapp jeg i grunn svært billig.
Theodor ble satt til å grave grøfter på Grini. Arbeidet var greit, og Theodor beskriver selv tiden som grei, han led ingen fysisk overlast. Etter fem måneder på Grini, ble han sendt på transport med slaveskipet Monte Rosa.

Skipet la til kai i Ålborg i Danmark, og fangene ble stuvet om bord i tog. Ferden endte i Hamburg, hvor fangene ble delt. En gruppe ble sendt til NN-leiren Natzweiler, Theodor havnet i fengsel.

Der måtte han dele en 4 manns celle med 12 andre. Ingen senger eller madrasser og bare en stamp til toalett. Fengselet ble et kort oppholdssted, noen dager senere ble Theodor og de andre fangene sendt videre med tog til Oranienburg utenfor Berlin.

– Det var fryktelig, vi visste ikke hvor vi skulle, forteller Theodor Vetnes. På perrongen ventet SS-soldater, og fangene ble utsatt for slag, spenn, hyling, skriking og banning. Theodor forsto ikke mye tysk, men han forsto fort hva dette dreide seg om. – Vi ble behandlet som dyr, sier han.

Ved inngangen til Sachsenhausen ble de nyankomne fangene ønsket velkommen med skiltet ”Arbeit macht frei”. Rundt leiren var det piggtrådgjerder og høye murer med vakttårn.

Som de fleste andre nyankomne fanger måtte også Theodor Vetnes prøve sko i ”schulauferstrasse” . Fangene fikk utdelt et par militærstøvler, om det var riktig størrelse var ikke så viktig. De fleste fikk støvler som enten var for små eller for store. Deretter skulle de gå rundt og rundt i åttetall på apellplassen. Det var forskjellig underlag; asfalt, kull, sand, stein og vann – og hensikten var å teste skoenes tåleevne. Fangene gikk i 12-13 timer hver dag, og flere døde underveis.

En vanlig dag i Theodor Vetnes sin arbeidskommando startet med vekking klokken tre på natten. Deretter var det oppstilling utenfor brakken, og deretter marsjering til apellplassen hvor fangene ble telt. Theodor arbeidet i en kommando som lå mellom seks og åtte kilometer utenfor selve leiren, arbeidet besto i å grave grøfter og legge ned kloakkrør.

Det var lite mat ute på arbeidskommandoene, men Theodor forteller at kålsuppe var vanlig til middag. Noen ganger var de heldige og fikk en potetbit i suppa.
Klokka sju om kvelden marsjerte fangene de seks-åtte kilometerne tilbake til leiren. Der ble fangene igjen telt før de fikk kveldsmat. Det besto av en brødskalk, smør og av og til en skje marmelade.

I 1943 begynte fangene å motta matpakker fra Røde Kors, og da ble situasjonen straks bedre.

I tillegg til at maten ga de norske fangene sårt tiltrengt næring, kunne de også bytte bort matvarer med andre varer og tjenester som kunne være nyttige i leiren.

Theodor ble som de fleste andre fangene, hentet ut av De hvite bussene og kjørt til oppsamlingsleiren Neuengamme. Dette var en fryktelig leir hvor fangene ble stuet sammen i påvente av å kunne reise hjem.

Etter fjorten dager gikk ferden nordover gjennom Danmark og Sverige. Fangene måtte først tilbringe noe tid i karantene før de kunne reise over grensen til Norge i slutten av mai 1945.

Det var godt å komme hjem, sier Theodor, men det tok noen måneder før han kom til hektene igjen. Og han har hatt plager etter oppholdet i konsentrasjonsleir i alle år etter krigen.

– Jeg har dradd på meg flere forskjellige sjukdommer som kroppen ikkje hatt motstand nok til å slå ned igjen, det er ikkje noe livsfarlige sjukdommer, men det er plagsomt.

Theodor Vetnes berømmer ungdommer som reiser ned til konsentrasjonsleirene for å se og lære. – Men atmosfæren vi levde i, klarer ikke dagens generasjon å sette seg inn i. Den kjenner bare vi som opplevde leiroppholdet på kroppen, sier Theodor.

– Dessverre glemmer folk fort. De eneste som husker, er oss som har minnene direkte på kroppen, vi glemmer aldri. De minnene vil aldri forsvinne, sier Theodor Vetnes stille.