Sverre Sunde

20 år gammel ble Sverre Sunde mobilisert som norsk soldat til neutralitetsvakt 1. september 1939. Seks år senere og ti kilo lettere gikk han av toget på Oslo Østbanestasjon som fri mann etter flere år i nazistisk fangenskap.

– Man gjennomlever ikke en tysk konsentrasjonsleir med forstanden i behold hvis man ikke utvikler en mental fortrengningsmekanisme, sier Sverre. – Den går i all enkelthet ut på at det ikke er deg som er i denne leiren, det er ikke deg som opplever det som skjer rundt deg, du ser slett ikke det du ser, du står på en måte utenfor du står på sidelinjen. Og du er ikke deltager men du er tilskuer. Det kan høres ganske merkelig ut men kan kanskje heller si det at der som å oppleve en drøm, det er bare det at du våkner ikke opp av drømmen. Men det er ikke deg det skjer på, det er en slags ”liksom deg” som er i leiren. Du selv du står på siden og ser på dette.

Sverre Sunde var et aktivt tidsvitne for Stiftelsen Hvite busser til Auschwitz. Som jurist hadde han ordet i sin makt, og formidlet sin historie på en fengslende måte som gjorde at ungdommene virkelig hørte etter. I tillegg til å fortelle om egne opplevelser, var han opptatt av at ungdommene skulle forstå rammeverket rundt krigens handlinger.

Han forteller i et intervju fra mai 1999:

– Før krigen så var Norge en liten og fredelig og fattig ung nasjon oppe i nord med selvstendighet og egen konge. Bare i 34 år, altså fra 1905. Ingen hadde den gang tenkt å borre etter olje i Nordsjøen. Vi levde av fiske, tømmer og skipsfart. Innenrikspolitisk så strevet vi med arbeidsløshet, det var de harde tredveåra, med trange budsjetter som innebar til dels bitre sosiale motsetninger. Vi hadde utenrikspolitisk fred med alle, vi var neutrale overfor alle. Krig hadde vi ikke hatt på ja godt over hundre år. Vi hadde nok med oss selv og gjorde ingen kolonikrav gjeldende og vi stod helt utenfor første verdenskrig 1914 til 1918.

Italias krig med Etiopia 1934 til 1935 og den spanske borgerkrig fra 1935 til 1936 angikk heller ikke oss. Vi fikk en viss påminnelse om krig med Finlandskrigen, med Finland, Russland i 1939-40.

– Vi som var unge den gang vi var slik som ungdom er i dag. Vi var glade, sorgløse, ubekymrede og opptatt av oss selv. Sommeren i 1939 avtjente jeg verneplikt som soldat, det var 72 dager som luftvern artillerist, på Stavern i Oslofjorden. Og vi var klare for dimittering og skulle hjem å være ferdig med vår militære løpebane. Første september da Hitler gikk inn i Polen og den annen verdenskrig begynte. Vi ble da mobilisert som soldater til neutralitetsvakt.

– Jeg tjenestegjorde først ved et batteri som var satt opp ved Bjerkebanen, vårt kanonbatteri stod på jordet akkurat der hvor Årevoll kirke står i dag, det var vårt kanonbatteri den gangen, da var det jordet selvfølgelig ubebygget. Og senere ble jeg flyttet til Ekeberg batteri hvor jeg var 9. april 1940 da Hitler angrep Norge.

Sverre var totalt uforberedt på det som kom. Han forteller videre:

– Vi skulle da uten mental forberedelse av noen art, skyte med skarp krigsammunisjon og selv bli skutt på, for å drepe. Vi skjøt med det vi hadde, luftvernkanoner, men med svært liten effekt. Oslo ble tatt, og tyske luftbårne tropper landet på Fornebu og marsjerte inn i Oslo som da ble erklært åpen by og ikke lenger ble forsvart. Vi unge fikk da høre at det stod norske tropper fem, seks mil nord for Oslo ved Klekken og ved Roa men at tyskerne med tyske panservogner hadde blokkert alle veier, så det var umulig å komme ut av Oslo.

Men da det fortsatt var mye sne det året så gikk mange av oss den ellevte og tolvte april på ski, gjennom de 5-6 milene gjennom Nordmarka.

Vi fant norske tropper ved Jevnaker eller Klekken, og som luftvernsersjant så fikk jeg straks kommandoen over en liten lastebil, fra Toten brannvesen for øvrig, og så fikk jeg to tunge Colt luftvernmitraljøser og to kasser med sporlysammunisjon, og dertil åtte mann. Vår lille enhet ble sendt først til Skreia fronten som lavforsvar for norske tropper. Lavforsvar var at vi skulle forsvare norske tropper mot dyp ”tiflieger” angrep, tyske fly, og vi var to ganger i kamp med tyske fly, uten at vi på det ja punktet gjorde hverandre noen særlig skade, men de de fjernet seg i hvert fall.

Tyskerne presset oss etter hvert nordover, norske tropper kunne jo ikke stå seg mot krigsvante tyske tropper som hadde både fly og feltkanoner. Så vi ble presset oppover på vår side, langs vestsiden av Mjøsa. Enden på denne krigen ble jo at den 10. juni så opphørte all all motstand, syd for Trondheim, mens kampene i nord enda noen tid.

Da kampene var over så visste ikke tyske overkommandoen riktig hva de skulle gjøre med alle disse norske soldatene så vi fikk ordre om levere revolverne våre og og ble sendt hjem.

Høsten 1940 kom Sverre med i motstandsarbeidet. Han startet i Milorg, men i januar 1941 fikk han tilbud om å være med i den militære etteretningstjenesten. De var i ferd med å bygge opp en organisasjon som fikk navnet Hundregruppen, eller Hundre G. Senere gikk gruppen inn i etteretningsorganisasjonen Zero.

Gruppen hadde kontakter til flyktningeruter, postruter, kurerruter, samt radiosender. De kunne skaffe dekkleiligheter, falske identitetskort og passerseddler og dette satte dem i stand til å samle og sende meldinger i fra Osloområdet. Om for eksempel skipsanløp, tyske troppeforsendelser, befestninger, lagerplasseringer, samt ta hånd om folk som måtte ut av landet. Så som eftersøkte motstandsfolk, nedskutte allierte flyvere, jøder med videre.

Det var et farlig arbeid, forteller Sverre: – Det er vel unødvendig å si at det var dødsstraff for all slik virksomhet for fienden. Derfor så var vi helt usynlige, vi levde et slag dobbeltliv. Tilsynelatende gjorde vi ikke noe, men vi gjorde vår virksomhet bak i kulissene. Vi anså dette for å være et meget nyttig arbeid og det har vi fått bekreftelse også.
Offisielt var Sverre jusstudent, men han drev etterretningsarbeid frem til oktober 1943.

Natt til 27. oktober våknet Sverre av at det sto fire Gestapofolk rundt sengen hans. De spurte etter en av kollegene i etterretningsgruppen, og gikk gjennom Sverres papirer. Der fant de 18 brev som var kommet med kurerpost. Sverre ble tatt med til Gestapos hovedkvarter, Victoria Terrasse hvor han ble satt på enecelle i kjelleren.

– Jeg var jo ikke så forferdelig høy i hatten for jeg var jo tatt med delvis åpnet kurerpost og jeg satt inne med en mengde opplysninger om den illegale virksomheten som foregikk i Oslo. Det kunne bli virkelig alvorlig hvis jeg sprakk under forhør. Å sprekke under forhør tror jeg de aller fleste gjør hvis det anvendes tortur, forteller Sverre.

Sverre laget en dekkhistorie, som han utrolig nok ble trodd på. Han slapp i alle fall tortur under avhørene. Og organisasjonen Hundre G ble ikke avslørt.
Likevel ble Sverre sendt på transport til Tyskland med ”Donau” med kurs for Sachsenhausen.

– Vi ankom Oranienburg jernbanestasjon den 12. desember klokken 21 om kvelden, da var det nulle grader i luften og skodde. Og vi ble mottatt av et nytt oppbud med brølende SS soldater med bjeffende schæferhunder som laget et sinnssykt spetakkel for å få med seg de378 nye norske fanger inn i leiren, forteller Sverre. – Når man kommer til Sachsenhausen for å bli inn registrert så foregår det etter et tradisjonelt mønster på følgende måte. Vi kommer først frem til et kontor hvor vi må gi ifra oss alt av papirer, pass, penger, klokker og verdisaker, inklusive gifteringer, og oppgi navn og personalia. Når vi da er ferdig med det så er det over i badeblokken hvor vi må legge ifra alt vi har av klær og så blir vi snauklipt over hele kroppen og barbert under armer og i skrittet. Og derefter sen så blir vi da sendt inn i i dusjen og dusjet og så blir vi overdusjet med desinfeksjonsvæske som selvfølgelig svei som ild.

Fangene ble deretter oppkledd i fangeklær med nummer som ny identitet.

– Og der etter så var det da, uten mat og drikke selvfølgelig, til blokk 37, som heter ”zugangsblokken”. Altså der var alle alle nykomlinger kom alltid til blokk 37 først før de ble fordelt videre. Den var uoppvarmet og hadde køyer med nakne senger og trebunner, hodeputen bestod av en trekasse. Og den var uoppvarmet og vi la oss da to og to sammen i sengene for å holde litt på varmen.

– Og de fleste av oss sovnet momentant for å bli vekket klokken halv fem med hyl og skrik av den tyske brakkesjefen til morgenappell. Med andre ord: vårt liv som ”schutzheftlinger” hadde begynt. Men mange hadde allerede pådratt seg lungebetennelse etter den første behandlingen. Vi skulle lære å leve, eller jeg kan gjerne si overleve som fanger i Sachsenhausen. Og for meg som bare hadde vært fange i cirka seks uker og bare sittet på Møllergaten 19 så var jo overgangen ganske brå. Jeg hadde ikke lenger noe navn, jeg hadde bare et nummer, jeg var ikke et menneske med identitet, jeg var en ”schutzheftling” i en SS leir. Det vil si en rettsløs slave, på liv og død underkastet hensynsløse makt menneskers forgodtfinnende.

Sverre havnet i arbeidskommandoen Heinkelwerke, som var en flyfabrikk med åtte store produksjonshaller. Hvor cirka åtte tusen fanger som rent slavearbeid monterte jagerbomberen Heinkel hundre og elleve.

Alle norske fanger på Heinkel fikk skrive og motta et kort brev på tysk i måneden. Og dette var jo en stor oppmuntring for fangene og selvfølgelig også pårørende hjemme. De som kunne tysk hjalp kameratene som ikke kunne. Alle brev som fangene skrev måtte slutte med følgende setning. ”Ich bin gesund und es geht mir gut” – Jeg er frisk og jeg har det bra. …

Sverre forteller hvordan dagliglivet på Heinkel fortonet seg: – Tidstabellen var at vi ble vekket klokken halv fem om morgenen, da var det ”bettenbauen”, det vil si at alle senger skulle være snorrett oppredd og helt forskriftsmessig gjort i stand ellers så ble det spetakkel. Så var det frokost klokken fem og så var det da morgenappell klokken 5.30. Da måtte samtlige fanger, også uregistrerte døde om natten, delta blokkvis for å telles på appellplassen som var på størrelse med en fotballbane. Den appellen tok vanligvis en time. Så var det arbeidstid fra 6.30 til 12, var det middag fra tolv til ett, arbeidstid da fra ett til halv seks, unntatt på søndager. Og så var det kveldsappell klokken 18, aftensmat klokken 19 og så var det ro i leiren klokken 22.

Fangene på Heinkel led under at leiren var en flyfabrikk og erklært bombemål for allierte fly.

Ved dagangrep rømte alle SS unntatt vaktene i vakttårnet, ut av leiren og ned i noen jordbunkere som lå utenfor leirområdet i betryggende avstand. Og fangene ble sendt ned i sovesaler som lå i under etasjen ved disse brakkene som lå vegg i vegg med med produksjonshallene.

Det var svært ofte bombetreff i leirområdet og etterhvert ble det også gjort betydelige skader på produksjonshallene. Det verste angrepet var den 19. april 1944 ved tolvtiden. Da ble tre eller fire av hallene ødelagt, fordi de fikk fulltreffere. Sverre befant seg i et hjørne av sovesalen, og reddet livet. De som var midt i rommet ble enten drept eller skadet.

Sverre Sunde kom hjem med De hvite bussene: – I begynnelsen av mars 1945 hadde den Røde Arme rykket så langt frem på østfronten at vi kunne høre kanontorden i Sachsenhausen fra russerne. Og samtidig så visste vi fra tysk radio at de allierte presset på fra vest, det var med andre ord ganske tydelig at krigen gikk nå mot sin avslutning. Og at oppgjørets time for mange også da nærmet seg. Og vi fanger drøftet selvfølgelig dette spørsmålet om hva som nu ville skje med oss, og to løsninger syntes vi var sannsynlige. Enten at SS en dag myrdet oss alle, og det var ikke så galt tenkt for det var faktisk det leirkommandanten i Sachsenhausen allerede hadde fått beskjed om fra Berlin. Det andre var at vi tenkte oss at all SS personal en dag ville rømme fra leiren og at fangene da måtte greie seg selv en stund, kanskje starte på hjemreisen på egen hånd. Og dette var da situasjonen da vi cirka 4. mars som et leirrykte fikk høre følgende: Dere nordmenn dere er heldige dere, det skal komme en svensk prins med hvite busser og hente dere til Sverige.

– Jeg husker at jeg svarte: ”flott du kunne ikke like gjerne fortelle meg at himmelen skal åpne seg og Sankt Peter og en engel skal komme ned å hente meg dit opp.” Og så viste det seg virkelig at dette da var sant. Det umulige hadde skjedd.
Fangene ble hentet ut, og fraktet til oppsamlingsleiren Neuengamme. Derfra gikk ferden gjennom Danmark og inn i Sverige. Og den 20. juni 1945 kom Sverre Sunde hjem med tog til Oslo Østbanestasjon, hvor hans Ingrid ventet.

Utviklet av: Folkebadet.no