Rolf Bjunes

Rolf Bjunes var NN-fange i Natzweiler. Over 60 år etter fangeoppholdet synes han fortsatt det er vanskelig å fortelle om sine opplevelser.

Rolf Bjunes ble født 26. januar 1923 i Kristiansand.

Under krigsutbruddet 9. april 1945 søkte familien Bjunes tilflukt i kjelleren. Noen dager senere ble de evakuert til Iveland i Setesdalen, men de returnerte etter hvert til Kristiansand.

I 1942 kom Rolf med i motstandsarbeidet til Milorg. Han jobbet på kontor på Bilruta, og videreformidlet brev for en av sjåførene på arbeidsplassen. Han ble angitt, og arrestert av Gestapo den 9. desember.

– Klokken fem om morgenen buldret det på døra, og den kjente torturisten Ole Vehus kom inn på soverommet mitt, forteller Rolf Bjunes. Klærne ble undersøkt for å se om han gjemte våpen før han kunne kle seg. Rolf ble fraktet til Gestapo-hovedkvarteret Arkivet i Kristiansand. Der ble han stilt opp i gangen med ansiktet mot veggen. Etter en stund ble han avhørt.

– Jeg ble spurt om jeg visste hvorfor jeg var arrestert, med det gjorde jeg ikke. Jeg var ikke klar over at det var på grunn av brevene, sier Rolf. Gestapisten som sto for avhøret, Lappe, var ikke fornøyd med svaret og ga Rolf en lusing så han fløy bortover gulvet.
Rolf forteller at han ble slått flere ganger mens han ble spurt om han visste hvorfor han var arrestert. Men Rolf, som ikke visste at brevene han hadde levert hadde forbindelse med motstandsarbeidet, kunne ikke fortelle noen ting.

Til slutt ble han lagt over en stol mens fire gestapister holdt ham nede. To ved armene og to ved bena. Den femte gestapisten begynte å slå med gummibatong. Men noe mer informasjon fikk de ikke ut av Rolf Bjunes.

Rolf ble sittende på Arkivet frem til 3. januar 1943. Dagen etter ble han sendt til Grini. Der ble han innlosjert på brakker, og satt i arbeid. I begynnelsen gravde han grøfter, men på grunn av magesår ble han lagt inn på leirsykehuset i tre uker. Han måtte tilbake til grøftegravingen etter sykehusoppholdet, men klarte ikke å utføre arbeidet. Heldigvis fikk han sympati hos den norske lagersjefen og ble satt til lettere arbeid.

10. juni ble han ropt opp til transport. Rolf visste ikke da at han skulle sendes til Tyskland. Det hadde gått en del rykter i leiren om fangetransporter til Tyskland, men Rolf trodde han ville bli sendt til Nord-Norge. Han ble fraktet til Oslo og sendt med slaveskipet Monte Rosa til Århus i Danmark. Derfra ble fangene sendt med tog til Hamburg hvor de ble delt inn i to grupper. Den ene gruppen skulle til Sachsenhausen, den andre til NN-leiren Natzweiler.

Rolf Bjunes vet ikke helt hvorfor akkurat han skulle være NN-fange. – Det var vel det at jeg var med på å fordele hemmelig post for Milorg, noe annet vet jeg ikke, sier Rolf. Han visste ikke da hva en ”Nacht und Nebel”-fange var for noe.

– Vi kom til Natzweiler 15. juni, og ankom jernbanestasjonen Rotau. Der ble vi møtt av SS-soldater med schæferhunder og skrik og skrål. De slo hele tiden og jaget oss opp på lastebiler som kjørte oss til leiren. Det var forferdelig, minnes Rolf.

Da de ankom selve leiren ble fangene stilt opp på geledd og ropt opp. Deretter ble de undersøkt og avlust. Alt hår på kroppen ble barbert bort og fangene ble dusjet. Alle verdisaker ble fratatt med beskjed om at de ville bli utlevert når de engang skulle slippes fri. Samtidig forteller kommandanten at dersom fangene forventet å komme ut av leiren ville det bli med hodet først…

Det var liten tvil om at Natzweiler var en tøff leir. Rolf så utmagrede fanger allerede ved ankomst, og forsto at det kom til å bli vanskelig å overleve. Men han mistet ikke motet. – Nei, jeg var i såpass god fysisk form at jeg trodde aldri jeg ville bli som de fangene jeg så ved ankomsten.

De norske fangene forsto nok ikke alvoret den første tiden. Rolf husker den første middagen som ble servert. Det ble båret inn store dunker med surkål, og det var middagen. Fangene kastet seg over dunkene og spiste alt de kunne. Men ingen av de norske orket tanken på å spise maten. Men da sultet meldte seg spiste også de norske fangene alt de kom over.

Rolf fikk jobb i steinbruddet. Hver dag hugget han stein som han kjørte bort i trillebårer. Det var hardt arbeid, men Rolf viste seg å ha flaks. Sammen med en medfange fra Haugesund ble han tatt ut til å være håndlangere for to lokale murere. Dermed fikk de skikkelig mat hver dag, til og med tobakk fikk de fra murerne! – Det var ikke så mye som skulle til. Et par brødskiver gjorde underverker, forteller Rolf.

Men det ble brått slutt på jobben. En dag fant overformannen i leiren tobakkrusk på jakka til Rolf, og da ble han sendt tilbake til steinbruddet sammen med de andre fangene. Likevel holdt han kontakten med de to lokale murerne. De hjalp Rolf gjennom oppholdet ved å legge ut mat til ham på avtalte gjemmesteder.

Som NN-fange fikk ikke Rolf motta eller skrive brev og pakker. NN-betegnelsen betydde at han skulle forsvinne i natt og tåke, ingen skulle vite hvor han var eller om han var i live.

Rolf fikk lungebetennelse og ble lagt inn på sjukebrakka, Revier. Der ble han liggende i tre måneder, takket være en norsk lege som holdt ham der lenger en nødvendig. Derfor ble Rolf liggende helt til Natzweiler skulle evakueres. Fronten nærmet seg og leiren skulle tømmes. Fangene ble sendt ut av leiren og ned til jernbanestasjonen. De visste ikke hvor de skulle, og var spente på om de ble sendt til et verre sted enn Natzweiler. – Du visste hva du hadde, men ikke hva du skulle få, forklarer Rolf Bjunes. Ferden endte i Dachau, hvor Rolf bare ble noen få dager.

Han ble ropt opp på ny transport, denne gang til Allach. Men der var det så fullt at han ble sendt tilbake til Dachau igjen. Men enda en gang skulle Rolf bli sendt på transport. Han havnet i Mauthausen.

– Det var en forferdelig leir, jeg ble satt til å jobbe i steinbruddet, forteller Rolf. Dagene gikk med til å bære stein, og nettene ble tilbrakt på gulvet i en brakke fordi det ikke var sengeplass til alle fangene. Rolf ble sendt til Melk, en underleir til Mauthausen. Der jobbet han inne i fjellet med å grave ut store haller som skulle brukes til fabrikklokaler.

Etter noen måneder med hardt arbeid ble Rolf sendt tilbake til Mauthausen. Ryktene begynte å gå. Skulle de hentes? En morgen ble Rolf ropt opp under apellen. Han fikk dusje og fikk utdelt sivile klær. Deretter ble han beordret ut av leiren. Utenfor porten ventet en kolonne svenske busser. Det var en stor påkjenning.

– Jeg tror ikke et øye var tørt. Det var sterkt, forteller Rolf.

Sykepleierne på bussene visste ikke hva godt de kunne gjøre for fangene. Det var plassert en stor matpakke under hvert sete, men de måtte være forsiktige med å spise for de var ikke vant med slik kost.

Fangene ble kjørt til oppsamlingsleiren Neuengamme utenfor Hamburg. Der fikk de mat og kunne gå fritt omkring. Rolf ankom leiren såpass sent at det allerede var ryddet kraftig opp. Forholdene var fryktelige da de første nordmennene ankom med de hvite bussene. Døde mennesker lå overalt, men fangene hjalp til med å rydde leiren.

Rolf ble fraktet til Sverige hvor han måtte oppholde seg i karantene. Da veide han 44 kilo. Krigen var ennå ikke slutt, men Rolf måtte være i Sverige i tre måneder på grunn av tuberkulose. Da han var frisk hadde freden kommet, og Rolf kunne endelig reise hjem!

Familien hans hadde fått beskjed om at Rolf var død, så gleden var naturlig nok stor da det viste seg at han levde i beste velgående i Sverige.

Rolf liker ikke å snakke om sine opplevelser under krigen. Selv 60 år senere er det vanskelig å sette ord på det som skjedde ham. I 1976 ble det så vanskelig at han sluttet å arbeide og fikk krigspensjon. Likevel synes han det er viktig at dagens ungdom ikke glemmer hva som skjedde under krigen.

– Det viktigste er å bruke øynene. Det reddet meg. Bruk øynene, sier Rolf Bjunes.

Utviklet av: Folkebadet.no