Robert Savosnick

– For å overleve i Auschwitz måtte tre ting klaffe, sier Robert Savosnick. – Du måtte være fysisk sterk, du måtte være psykisk sterk og du måtte ha flaks.

Robert Savosnick vokste opp i østbyen i Trondheim, et typisk arbeiderstrøk. Han oppfattet seg ikke som annerledes som barn, selv om det var episoder hvor han ble kalt jødedjevel og beskyldt for å ha drept Jesus. Han hadde mange gode venner i skoledagene på 1930-tallet.

Etter å ha tatt studenteksamen reiser Robert til Oslo for å studere medisin. Etter det første året var det ventetid på ett år før han kunne studere videre, og da begynte Robert å arbeide ved Orkdalen sykehus. Der ble han arrestert.

En dag kom lensmannen til sykehuset og fortalte at han hadde fått arrestordre på Robert fordi han var jøde. Lensmannen sa videre at han ville komme tilbake og hente Robert dagen etter. Han ga ham altså sjansen til å rømme. Men Robert hadde bestemt seg for ikke å stikke av.

– Jeg hadde en eldre bror og han stakk over til Sverige. Da ble min far tatt som gissel for min bror. Faren min ble først sendt til Falstad og deretter til Auschwitz hvor han ble forgasset. Og jeg hadde en syk mor her i Trondheim, og jeg tenkte vel at når dem tok far for min bror, ville de trolig ta mor hvis jeg stikker av. Så derfor ble jeg, forteller Robert.

Dagen etter, 26. oktober 1942, ble han hentet og kjørt til Trondheim. Lensmannsbetjenten stoppet bilen utenfor huset til Robert og sa at han bare måtte gå opp hvis han ville hente noe. Nok en gang fikk Robert mulighet til å stikke av.

Men han ble ført med tog til Bredtveit fengsel i Oslo. Den 26. november ble han fraktet med buss til Akershuskaia og skysset om bord i fangeskipet Donau. Jødene ble stuet sammen nederst i lasterommet på båten. Kvinner og barn var også med på overfarten, men de var atskilt fra mennene. Robert og de andre fangene fikk en tøff behandling av fangevokterne om bord, men sammenlignet med hva som ventet, var behandlingen på Donau som et sanatorium, forteller Robert.

Han visste ikke hvor han skulle. Men de norske jødene ankom Auschwitz noen dager senere. Det første møte med leiren var brutalt. Først ble fangene stilt opp i rekker. – Fangene hadde en fantastisk orden på alt, så alt gikk etter alfabetet, forteller Robert. – Jeg het Savosnick, og jeg kan huske det som om det var i går. Det var en jøde som het Finn Schmidt som sto ved siden av meg. En SS offiser gikk langs rekkene, og stoppet ved Finn Schmidt. Han så nemlig ikke ut som en jøde, han var et hode høyere enn denne SS offiseren og hadde blå øyne og lyst hår. Så sa SS-offiseren ”du bist kein Jude” – du er ingen jøde. Jo, svarte Finn Schmidt, jeg er jøde. Og det tenkte jeg på etterpå, han kunne sagt at han ikke var jøde, men adoptivbarn i en jødisk familie eller noe slikt. Da kunne han kanskje ha reddet livet. For Finn Schmidt døde i Auschwitz.

Fangene ble selektert, delt i grupper. De som var arbeidsdyktige kom inn i leiren, de andre ble gasset i hjel. Robert, som var ung og sterk og kunne gjøre nytte for seg ble beordret inn i badet. Der ble alt hår på kroppen barbert bord, han ble desinfisert og fikk fangenummer tatovert på armen. Til slutt ble det utdelt tynne fangeklær. Den friske unge mannen fra Norge var nesten ikke til å kjenne igjen. Nå var han et nummer i Auschwitz. Det var november, og iskaldt i Polen. Gjennomsnittlig levetid var tre måneder, det visste han heldigvis ikke da.

Han fikk ikke vite hva som skjedde med de gamle, kvinnene og barna som var med i transporten før senere. Alle var døde, gasset i hjel. Robert følte at han var i en annen verden. Den degraderingen han var utsatt for fratok ham retten til å være menneske. Fra å være en ansett medisinstudent på Orkdal sykehus ble han degradert til et undermenneske, det var forferdelig.

Jødene ble utsatt for en fryktelig ydmykelse i Auschwitz. Alt menneskeverd var fratatt dem, de ble hånet på det groveste. Robert husker spesielt en episode:

– Jeg arbeidet i en arbeidskommando, og en dag spurte arbeidslederen, kapoen en fangekamerat hva slags yrke han hadde. ”Jeg er danser”, sa mannen, han var ballettdanser. – ”Aha, bist du tänzer” svarte kapoen, og kommanderte ham til å danse. Fangen var sliten og sulten, men begynte å danse noen trinn. Kapoen hisset seg mer og mer opp. ”Tanz, tanz” og kommanderte fangen til å danse helt til han falt. Kapoen sparket ham opp igjen, og måtte danse helt til han segnet om. Jeg kan godt huske hvordan han blev kjørt inn i leiren i trillebår. Neste dag døde han.

Robert fikk også selv merke raseriet til fangevokterne på kroppen. Han arbeidet på en fabrikk eid av IG Farben Industrie. En dag fikk han utdelt en sigarett av arbeidsgiveren. Sammen med en kamerat byttet Robert bort sigarettene med brødstykke. Brødet skulle legges på et bestemt sted, og da Robert og kameraten skulle hente det, ble de overrasket av en ss-soldat. Soldaten noterte fangenummerne, noe som kunne bety alt mulig. Robert og kameraten forberedte seg på å bli hengt eller skutt for episoden.

Noen dager senere ble fangenummerne ropt opp, og Robert og kameraten kalt frem. De ble geleidet inn en brakke og en SS offiser leser opp straffen for dem, på tysk selvfølgelig.

Begge fikk 25 piskeslag på baken som straff. Robert ble lagt over en prylebenk mens to svære ss-soldater sto på hver side og slo. – De seks-syv første slagene gjorde fryktelig vondt, men etterpå ble jeg nærmest bedøvd, forteller Robert. Men smertene kom tilbake, og Robert kunne ikke ligge på flere dager.

– For å overleve i Auschwitz måtte tre ting klaffe, sier Robert. – Du måtte være fysisk sterk, du måtte være psykisk sterk og du måtte ha flaks. Hvis en av de tre tingene manglet, så overlevde du ikke. Tenk bare på den fysiske styrken du måtte ha. Du visste at hvis du ikke kunne arbeide, så ble du likvidert.

Robert så mange fanger som hadde løpt i høyspentgjerdet som omkranset leiren. De maktet ikke det psykiske presset, tror han.

Alt handlet om å overleve, forteller Robert. – Du visste ikke hva neste minutt ville bringe deg. Det kunne være at det ikke skjedde noe, det kunne være at du ble skutt, at du ble hengt, at du ble slått i hjel, hva som helst faktisk. Så man måtte leve i minuttet.

Men Robert møtte menneskelighet også, en sjelden gang. En dag kom en ss-soldat bort til ham. Robert forventet å bli slått ned, og står og venter med blikket vendt mot bakken. Men så opplever han at soldaten snakker til ham som et menneske. – Det var helt ufattelig, han snakket helt normalt til meg som om jeg var et menneske. Han spurte hvorfor jeg var i leiren, og jeg fortalte at det kun var fordi jeg var jøde. Soldaten på sin side fortalte at han ikke var ss, men vanlig Wehrmacht. Men siden han nettopp var operert for lyskebrokk ble han satt inn som fangevokter i SS uniform før han var frisk nok til å reise til fronten. – Og så tar han opp en matpakke, sin egen matpakke, og lar meg stå å spise ved siden av ham. Helt ufattelig, sier Robert.

Da frontene nærmet seg skulle Auschwitz evakueres. Fangene ble sendt på transport i slutten av januar 1945. Robert endte opp i den tidligere Warszawa ghettoen. Han skulle rydde opp i ruinene av den jødiske oppstanden som hadde vært der.

– Auschwitz var et organisert helvete. Fanger som døde ble brent, men i Warszawa ble fangene liggende og råtne i gatene. Det var fryktelig, sier Robert.

Fra Warszawa ble Robert sendt videre til Dachau. Han fikk ikke være med de hvite bussene, fordi han som jøde ikke ble ansett som norsk. SS-soldaten ga klar beskjed: ”du bist kein norweger, du bist ein verdammte jude” og du skal bli her så lenge du lever. Det var et hardt slag.

Da de allierte kom til Dachau ble Robert befridd. Datoen var 29. april 1945, og det hadde gått to og et halvt år siden arrestasjonen. Fangene fikk så mye mat de orket, noe som ga mange problemer med magen.

Robert vandret vestover. Han hadde fått nye klær og gode sko, og håpet å finne igjen noen han kjente. Han havnet i en oppsamlingsleir og reiste hjem med fly sammen med en del andre tysklandsfanger. Da flyet landet på Fornebu ble det lagt ut en rød løper. Fangene stusset over det, men det viste seg at løperen var til Kronprins Olav som var på vei til Trondheim.

Da kronprinsen hørte at det var fanger som hadde kommet hjem fra mange års fangenskap, gikk han bort til flyet og tok hver enkelt av dem i hånden mens han sa: ”Velkommen tilbake til Norge, gutter!”

Roberts mor hadde kommet seg over til Sverige og levde der under hele krigen. De ble gjenforent sommeren 1945. Robert fortsatte å studere, og ble barnelege.

Han har vært tilbake i Auschwitz. – Det er som å se på et helvete du har opplevd, men nå bare står utenfor og er tilskuer. – Jeg tror jeg har forsøkt å fortrenge det forferdelige. Jeg lever i nuet og er takknemlig for hver dag jeg får!

Utviklet av: Folkebadet.no