Robert Eichinger

Robert Eichinger var tukthusfange. Han ble dømt til døden på Grini, men ble benådet av Josef Terboven til livsvarig tukthusstraff. Han overlevde krigen – mot alle odds.

Robert Eichinger er født 30. januar 1918 i Bærum.

Da Robert var fem år gammel flyttet familien til Kristiansand. Etter noen år til sjøs, ble Robert utdannet ved Kystartilleriets befalsskole på Oscarsborgs festning. Han ble uteksaminert sersjant sommeren 1939. Han tjenestegjorde på Kristiansands festning i neutralitetsvernet. Der var han da tyskerne gikk til angrep den 9. april 1940.

Robert visste at noe var på gang gjennom informasjon han fikk via radio. Men likevel kom angrepet overraskende. Robert var ansvarlig for en 21 centimeters kanon sammen med en besetning på 13. Klokken fem om morgenen observerte de fartøy i fjordmunningen. Da fartøyene brøt bevoktningslinjen i fjorden ble det slått alarm og sendt varselskudd for å advare fartøyene som kom inn. De stoppet ikke, og dermed var kampen i gang.

Robert og hans menn forsøkte å stoppe fartøyene. Det var en stor krysser som var ledsaget av to fregatter og et antall mindre motortorpedobåter. Kampene fikk følger for Kristiansand by. Ildkulene falt ned i byen, ødela hus og drepte mennesker. Tårnet på Domkirken ble skut av og falt ned.

Deretter ble det satt inn seks bombefly i angrepet. Disse gikk til angrep på Odderøya, som ble truffet. Resultatet var eksplosjoner i kruttlageret, som igjen førte til at mer og mer av ammunisjonen ble avtent og gikk i luften.

Det kom flere tyske skip mot Kristiansand, og Odderøya måtte kapitulere. Da hadde åtte mann falt på Odderøya. En av mennene til Robert Eichinger mistet livet og førti var såret. I Kristiansand by var over 240 hus påført skader, 40 var totalt ødelagt og 13 sivile ble drept under angrepene. Kristiansand var besatt.

Robert fikk behandling for skadene han hadde pådratt seg, og ble dimittert som sersjant den 14. april. Etter noen uker begynte han å jobbe for politiet i Kristiansand.

Han kom med i motstandsarbeidet, og i 1941 begynte det å bli mer organisert. Han kom med i gruppen XU, en etterretningsorganisasjon som var direkte underlagt forvarets overkommando i London.

Roberts oppgave var å registrere og levere fra seg det han registrerte om alle tyske installasjoner i Kristiansands distriktet og forflytninger i dette. Det leverte han til en kontaktperson. Derfra gikk det enten til Storbritannia eller til norske myndigheter i i Sverige. Robert kjente ikke flere i organisasjonen enn sin nærmeste kontakt av sikkerhetshensyn.

Samtidig begynte man å begynne å bygge opp det som ble kjent som Milorg og her nede var det jo Major Arne Laudal som startet den formelle oppbyggingen av Milorg D 18. Atten var det distriktet på landsbasis som det hadde her nede, og det omfattet begge Agder fylkene til å begynne med.

Robert Eichinger forteller: Jeg ble også med i Milorg og mitt første oppdrag i Milorg det var at jeg skulle bygge opp en spesialgruppe på en tolv-femten personer som skulle utdannes både med våpen, håndgranater og med miner for sprenging. Oppdraget var rett og slett at vi skulle trene disse til å sprenge en eventuell tysk ring som var ventet at tyskerne ville slå rundt Kristiansand for å holde ungdommen innenfor ringen. Vi fikk våpen med flyslipp. Og vi hadde en hytte tilgjengelig et par mil utenfor byen rett nord for Kristiansand.

Men så sprakk Milorg i 1942, flere ble angitt og arrestert. Turen kom til Robert Eichinger den 23. august.

– De kom om natten der hvor jeg bodde og jeg ble brakt til Arkivet. Og under forhørene, som ikke var forhør i vanlig forstand, ble det brukt alle typer slagvåpen. De brukte mange former for tortur for å få folk til å snakke. De slo løs på hode, rygg og kroppen med forskjellige redskaper. Du ble bundet på hender og føtter og hadde bakpartiet løs, og så slo de løs med det de hadde. De brukte ofte en stokk med en blybit i enden, og samtidig hadde de radioen på full styrke slik at ikke skrikene skulle høres. Det kunne gjerne være tre-fire mann som torturerte en arrestert, for å få ut mest mulig informasjon. Jeg hadde ingenting å fortelle, og ble sendt til Grini etter seks uker, forteller Robert i et intervju fra 2001.

Han fortsetter: Rundt juletider i nitten 1942 så skjedde det jo atskillig her nede på Sørlandet. Tyskerne fikk nyss om mer av det som foregikk, og det ble et stort skred av arrestasjoner. Blant annet ble Milorg sjefen selv, Major Laudal arrestert. Og i den sammenheng så fant tyskerne ut at de måtte ta en ny runde og avhøre meg og en til. Så vi ble sendt tilbake igjen til Arkivet til nye forhør i januar i 1943. Men det kom ikke noe mere ut av den runden heller som knyttet oss sammen med Milorg, for å si det slik.

De fleste ble sendt til Grini utover i januar 1943. Mange ble sendt videre til Tyskland, men Laudal selv ble holdt igjen på Grini sammen med noen av de andre lederne. Han ble skutt den 9. mai i 1944 i Trandumskogen.

Robert ble stilt for retten, og forsvareren hans mente han hadde lite håp. Aktor la ned påstand om to dødsdommer, og ble dømt til døden sammen med ni andre.

Men rettssaken må ha gjort et inntrykk på hoveddommeren, forteller Robert. Dommeren het Hans Latza, og sa at på grunn av holdning fangene hadde vist under rettssaken så skulle han gjøre hva han kunne overfor Terboven for å få dem benådet.

Denne dommeren var på besøk i Kristiansand høsten 1973, og da bekreftet han historien.

Fangene ble ført til en fellescelle og deretter til avdelingen ”Fallskjermen” på Grini like etter at dødsdommen var avsagt.

Tre av de ti dødsdømte ble sendt av gårde uten at de andre visste noe om hvor de skulle.

Senere kom nestkommanderende på Grini og kalte de resterende sju ut på gangen. Der meddelte han at Reichkommisar Terboven hadde omgjort straffene til livsvarig tukthus.

Livet på Grini var ofte tungt. Natt til 1. mars stormet tyskerne inn på ”Fallskjermen” og ropte opp 17 fange. Disse ble stilt opp og hendene bundet bak på ryggen. De ble så ført ut og kjørt av gårde i biler. Det var de første som blev skutt ute i Trandumskogen, forteller Robert. – Vi var maktesløse, vi kunne jo bare ha våre tanker der vi stod. Det var jo av de ting som skjedde, ikke bare der. Men en god del andre steder hvor mange opplevde akkurat det samme i krigsårene. Men det var jo en hard belasting for for oss rent psykisk. Men akkurat på det tidspunkt så var jo vi blitt benådet, men disse ble skutt.

I august fikk Robert beskjed om at han skulle sendes til Tyskland hvor han havnet i et tukthus.

I et tukthus var fangene uniformerte med mørke tukthusfangedrakter med brede innsydde gule striper både i ærmer og i bukse. De hadde kalott på hodet og tretøfler.

Robert fikk aldri en luftetur i den perioden han satt i tukthuset. I en periode arbeidet han i et kombinert trykkeri og bokbinderi innenfor tukthusveggene. Han var assistent på en papirskjærmaskin.

17. mai 1944 fikk han beskjed om å iføre seg fullt utstyr i tukthusgården. Deretter fikk de vite at de skulle forflyttes. Fangene gikk i flere kilometer til en jernbanestasjon hvor de ble stuet inn i en kuvogn. Toget stoppet nede i syd Sachsen, i en liten fjellby som heter Waltheim. Der havnet Robert i byens tukthus.

Der var han nesten et år. Den 11. april 1945 på morgenen, fikk Robert ordre om å møte opp på klesdepoet hvor han skulle levere alt fangetøy. I bytte fikk han de samme klærne han var iført da han ble arrestert. Klærne hadde fulgt ham hele veien. Deretter ble han geleidet ned til forværelset til tukthusdirektørens kontor. Og der stod han i timevis.

Langt ut på dagen kom en mann ut av direktørens kontor. Han hadde Røde Kors-bind på armen, og snakket til Robert og de andre fangene som ventet – på svensk!

Han fortalte han hadde en hvit buss på utsiden av tukthuset, og skulle kjøre fangene til

konsentrasjonsleiren Neuengamme hvor de skulle samles.

Robert forteller videre: ”Og så førte han oss ut til bussen hvor det var to svenske sykesøstrer som ikke visste hva godt de kunne gjøre. Det var også to gestapister med, men ingen brydde seg om dem. Og så kjørte bussen gjennom et fullstendig utbombet Tyskland, det var døde hester i veien, det var flyaktivitet, det var kanondrønn for russerfronten var ikke så langt der ifra. Og etter hvert som vi la kilometer på kilometer bak oss så kom det flere og flere busser fra andre steder.”

Robert var to uker i Neuengamme før han fikk vite at han skulle forflyttes videre. De skandinaviske fangene hadde fått tillatelse til å reise inn i Danmark. Der ble de kjørt til et sted som heter Møgelkær, det ligger ikke så veldig langt syd for Horsens på østkysten av Jylland

Et par uker senere ble de sendt videre til Sverige, ikke langt fra Helsingborg hvor det var opprettet et stort Røde Kors – telt som var bemannet med sanitetspersonell.

Av smittehensyn måtte alle klær brennes, og fangene fikk nytt, rent tøy.

Etter at karantenetiden var over, ble Robert satt på toget til Oslo den 27. mai, og ankom Oslo dagen etter.

Etter et kort stopp i Oslo gikk ferden videre med tog til hjembyen Kristiansand. Der ble han møtt med musikkorps, byens ordfører, masse mennesker og sin mor.

Robert ble sykemeldt da han kom hjem, men begynte etter hvert å arbeide med å registrere tyske anlegg ved Farsund. Siden har han arbeidet i militæret rundt hele landet, blant annet som overadjutant for Kong Olav.

Utviklet av: Folkebadet.no