Roar Antonsen

Roar Antonsen ble arrestert to uker før han skulle gifte seg. Forloveden fødte tvillingdøtre mens han satt i fangenskap i Stutthof. At han kom tilbake i live, skyldes flaks og tilfeldigheter.

Roar Antonsen ble innkalt til neutralitetsvakt etter påsken i 1940. Han startet opp på Evjemoen, og den 8. april ble det beordret full alarmberedskap og gruppen ble sendt til Kristiansand.

Etter angrepet på Odderøya dro Roar opp i dalene overfor Kristiansand.
– Jeg husker godt den opplevelsen av å ligge bak et maskingevær. Vi var i krig! Vi som i mellomkrigsårene hadde kjempet for at krig aldri mer skulle skje. Vi ventet på tyskerne, men kom ikke i kamp. Dessverre eller gudskjelov, det var en merkelig følelse. Men det endte med at vi måtte overgi oss til tyskerne og dro hjem igjen, forteller Roar.

Det tok ikke lang tid før Roar og kameratene forsto at de måtte gjøre motstand på en eller annen måte. Fysisk motstand var umulig, men de kunne formidle informasjon. De hadde radio og lyttet på nyhetssendinger fra England. Den første avisen hvor de mangfoldiggjorde nyhetene het ”Alt for Norge.”

Etter september 1941 ble Roar stadig mer involvert i motstandsarbeidet. Han både trykket og distribuerte avisene. Det var et enkelt apparat, avisene ble trykket opp på stensilmaskiner. Og siden det var strengt forbudt å ha radio, måtte den gjemmes godt.
– Radioen min måtte jeg gjemme under dobøtta. Vi hadde utedo med ei bøtte. Og under den bøtta gjemte vi radioen. Så hver gang vi skulle lytte, måtte vi ta opp bøtta og koble til ledningen. Så der satt vi på do og lyttet slik at vi kunne oppdatere nyhetene før avisen ble trykket, forteller Roar.

Roar var 26 år og forlovet med Solveig. De ventet sitt første barn og skulle gifte seg i mars 1942. Men bare to uker før bryllupet ble Roar arrestert.
– Det skjedde hjemme hos mor og far. En gestapist og en nordmann kom for å ta meg. De gjennomsøkte hele huset og uthuset, og jeg må si jeg var litt engstelig da gestapisten gikk inn på utedoen og lukket opp lokket. Jeg tenkte et øyeblikk på å sette på kroken på utsiden av døren og løpe til skogs, men da ville far bli tatt som gissel. Og hvis de da rotet enda mer og fant radioen, ville situasjonen blitt enda verre. Så jeg lot være, sier Roar.

Han ble sendt til forhør på Møllergata 19. Der ble han et halvt år fra 6. mars til 26. august.
– Det var et tøft fengsel. Det var bråk hele natten, jeg ventet hele tiden. Ble det flere forhør? Det smalt i slåer og raslet i nøkkelknipper, og jeg lurte på om de kom til meg. Jeg hørte skrik fra fanger som ble torturert. En uke før jeg ble sendt til Grini fikk jeg i oppgave å være ganggutt og levere mat. Da fikk jeg høre og til dels se disse som var verst torturert. De var kledd helt nakne, og fikk bare et ullteppe i cella. Det forteller litt om hvor hensynsløse tyskerne var.

På Grini ble Roar sjef på brødbua. Der fikk han ansvar for alt utdeling av brød, smør og pålegg. Det var en ønskedrøm for mange å få en slik jobb!
Roar vet ikke hvorfor han kom dit, men arbeidet i brødbua bidro også til at han ble med i den såkalte fengselsspionasjen, W25X, som de kalte den.
– Vi kommuniserte med utefronten, som omvandlet meldinger om forhør, om arresterte og om sendinger. Jeg vet vi greide å få sendt ut meldinger til Stockholm om engelske fallskjermjegere som satt på Grini.
Det begynte med at jeg ba en fange som slapp ut å oppsøke baker Hansen som leverte brød. Og den første meldingen vi fikk inn utenfra var at de bakte inn i et brød som lå på et bestemt sted i kassa. Og slik fant vi masse brev og meldinger inne i brødet. Etter hvert boret vi et hull i håndtaket på brødkassa slik at vi også fikk sendt meldinger ut av leiren, forteller Roar.

Noen av fangene hadde også tilgang på radio slik at de fikk lyttet på nyheter fra London. Nyhetene spredte seg som ild i tørt gress rundt på brakkene. Det hjalp fangene til å holde motet oppe, de holdt seg dermed oppdatert på hva som skjedde i krigen.

Under Grini-oppholdet fikk Roar beskjed om at han hadde blitt far. Ikke til ett barn, men to! Kona hadde fått tvillinger! De ønsket å gifte seg, og det skjedde på den måten at Roar skrev en bekreftelse og sendte en kamerat i sitt sted som sa ”ja” til Solveig på vegne av Roar.

Roar ble ropt opp til transport til Tyskland i desember 1943. Men han lå syk i kusma, og slapp dermed å reise. Neste gang han ble ropt opp slapp han fordi han hadde en sentral stilling i leiren, men til slutt var det ingen nåde. Etter to år på Grini ble Roar ble sendt til Stutthof nord i Polen. Det var i august 1944. Og overgangen fra Grini ble brå og vanskelig.
– Du måtte bare erkjenne at du var i fangenskap. Ingen brydde seg det døyt om deg. Om du levde eller ikke var det ingen som brydde seg om. Tvert imot, de var vel innstilt på å plage oss mest mulig.

2. juledag 1944 kom Roar inn fra arbeidet. Da sto juletreet pyntet i leiren. Det var et grotesk syn. Ved siden av treet var det reist en galge. Det var stadig henginger, denne dagen var det to russiske gutter som skulle henges. Den ene var 17 år, den andre var 21.
– Det ble sagt at en homoseksuell vakt hadde plaget den unge gutten, og så hadde broren forsøkt å forsvare ham. Den yngste gutten gråt og ropte på moren sin. Den eldste ba ham om ikke å gråte, han sa at kameratene ville hevne dem. Det var det siste han sa før fallemmen gikk. Det var en grusom opplevelse som gikk voldsomt inn på meg.

Roar var vitne til at fanger ble gasset. En gang så han en gruppe kvinnelige jøder bli drevet inn i en jernbanevogn som ble brukt som provisorisk gasskammer når leirens gasskammer ble for lite. Gamle og unge kvinner klynget seg til hverandre. Kvinnelige SS-vakter brukte lærpisk på å drive dem fremover. På taket på vogna sto en vakt og slapp gassen ned gjennom en luke.

Roar var heldig og fikk en kontorjobb i leiren. Han skulle skrive brev og etterregne at fakturaer stemte. Det var en trygg jobb, og han fikk være innendørs – noe som kunne bety forskjell på liv og død.

– Hvordan klarte du å overleve?
– Jeg hadde en god venn som jeg delte seng med. Det var jo fanger og elendighet over alt. Men jeg og vennen min brukte et kvarter hver morgen og et kvarter hver kveld til å gå til et stille sted langs gjerdet. Der både tiet og snakket vi sammen. Det tror jeg var mental hygiene i en slik sammenheng. Å kunne koble ut alt, drømme seg vekk, tenke på dem hjemme, snakke når det var behov. Det var veldig viktig.

I leiren var det en gruppe danske kommunister som hadde vært fanger i nesten et år. De var vel etablert og takket være dem ble livet enklere for Roar og de norske fangene.

De norske fangene i Stutthof ble ikke hentet av de hvite bussene slik de andre nordmennene ble. Da tyskerne forsto at krigen nærmet seg slutten, tømte de leiren og sendte de fangene ut på dødsmarsj i kulden. Fra 25. januar 1945 til 10. mars subbet og gikk han – på vei mot døden. Det var 1450 fanger i Roars gruppe. Det var en marsj han aldri glemmer, inntrykkene var grusomme. Hvor mange som døde underveis vet han ikke, men det var mange. Veldig mange.
Natten til tiende mars lå Roar i en låve. Utenfor var det skuddveksling og kaos.
Plutselig kommer en russisk offiser inn i låven og sier ”Dere er fri!”

Roar og de andre nordmennene holdt fortsatt sammen med de danske kommunistene. De fortsatte til fots. De hadde verken mat, penger eller klær. De tok seg inn i tomme hus, klarte å finne nok mat til at de overlevde.
Det ble 8. mai og freden kom. Likevel skulle det gå enda en god stund før Roar klarte å komme seg hjem, ut fra et sønderbombet Tyskland.
St. hansdagen 1945 satte endelig Roar Antonsen bena på norsk jord. Tre års fangemareritt var over!

Og det første som møtte ham var to tre år gamle tvillingjenter med hver sin blomsterbukett i hånden. Pappa var kommet hjem!

Utviklet av: Folkebadet.no