Per Roth

Per Roth fra Stavanger risikerte sitt eget liv i Sachsenhausen for å redde jødiske barn. Femti år etter krigen fikk han æresmedalje for innsatsen.

Per Roth ble født 31. desember 1914. Han var utdannet som offiser i militæret, og begynte å jobbe i politiet i 1936. Politimesteren Ola Kvalsund varslet tidlig at krigen ville komme til Norge, og arrangerte stadige øvelser i gassvern, nødhjelp, førstehjelp og redningsarbeid for sine ansatte. Det skulle komme Per Roth til god nytte.

Da krigsutbruddet kom de 9. april 1940 ble politikammeret overtatt av tyskerne. Per deltok i kampene i Gjesdal og Dirdal før de norske styrkene måtte overgi seg.
Etter en stund ble Per vervet inn i motstandsbevegelsen i Stavanger. Oppgaven var å bygge ut beredskap i tilfelle det ble engelsk landgang i Norge.
– Organisasjonen var meget godt utbygget, men dessverre var det slik at mange av nordmennene som var med i slike organisasjoner gjerne var med på mange ting. Og på nordmenns vis kunne de ikke holde kjeft, det var alltid noe som lekket ut. Så organisasjonen ble rullet opp høsten 1942, forteller Per.

En mengde kjente mennesker fra Stavanger ble arrestert. Per var en av dem, han måtte forlate sin kone og tre måneder gamle sønn. Etter 14 dager på Grini ble han sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Tyskland.
Ved ankomsten til leiren ble alle de nyankomne fangene snauklippet og barbert. Deretter fikk de dusje, i vekselvis iskaldt og glovarmt vann. De ble så forvist til en ”zugangsblokk” en brakke for nybegynnerne i leiren. Der måtte de ligge på sekker på gulvet. En stor overgang for politimannen fra Stavanger.

– Jeg ante ingen ting om hva som ventet meg. En av de første dagene fikk de andre fangene utdelt brevpapir for å skrive hjem. Det gjorde ikke jeg, og jeg fikk heller ikke lov til å ta i mot pakker. Det jeg ikke visste da, var at jeg var NN-fange, forteller Per.

Etter to uker i Sachsenhausen ble flere av stavangerfangene kjørt til en underavdeling av Sachsenhausen ”Staken”. Leiren lå nokså nær bydelen Spandau. Dette var begynnelsen på den såkalte Falkensee-leiren som de norske fangene var med på å bygge opp.
SS leide ut fangene til forskjellige entreprenører i forbindelse med byggearbeidet, og Per jobbet i begynnelsen med å grave grøfter for kloakk.

I slutten av april 1943 ble Per kalt inn til leirsjefen og meddelt at han ikke lenger var NN-fange, og dermed kunne få motta Røde Kors-pakker og brev.
– Jeg ble jo veldig glad for det, men jeg ante ingenting om at jeg var NN-fange, forteller Per.

En dag ble Per Roth skadet i ryggen. Han ble sendt tilbake til Sachsenhausen hvor han ble innlagt på Revier. Skaden oppsto etter at Per ble banket opp av en av SS-vaktene. Han hadde brudd i ryggen som lammet bena. I tillegg hadde han en blødning i nakken. Blodet presset på synsnerven så Per var nærmest blind i en periode. Men etter at han hadde ligget på en hard seng uten å kunne røre seg, grodde han sakte, men sikkert sammen igjen. Både synet og førligheten kom tilbake.

Etter at han var frisk, fikk Per jobb som sykepleier i Sachsenhausen.
I august 1943 kom det 11 jødegutter fra Auschwitz til Sachsenhausen. Den yngste som het Wolf var seks år gammel, den eldste var 16.

Disse guttene skulle være forsøkskaniner, de skulle brukes i medisinske eksperimenter. Det skulle drives forsøk på å lage en vaksine mot Hepatitt, altså gulsott i og med at svært mange tyske soldater døde av smittsom gulsott. Og til forsøkene skulle det brukes friske gutter. Når forsøkene var over skulle guttene tilintetgjøres.
– Disse guttene ble forlagt i Revier 2, og etter hvert fikk jeg ansvaret for dem. Doktor Sven Oftedal fra Stavanger som var sjef på legestua kalte sammen pleiere han mente var pålitelige og sa at vi måtte gjøre hva vi kunne for at disse guttene skulle få en så god oppvekst som mulig. Det gjaldt å få samlet mest mulig mat, tran og god kost slik at de var så godt rustet som mulig, forteller Per.

De som jobbet på sykehuset strakk seg langt for at jødeguttene skulle ha det så bra som mulig. De ble enige om at guttene alltid skulle få bunnen av suppekjelen. Grønnsaksbitene i suppa sank til bunns, og det var pleiernes ansvar at denne maten gikk til jødeguttene. De sørget også for at de ikke meldte om dødsfall før matrasjonene var utdelt. Dermed kunne de gi rasjonene de døde fangene skulle hatt til jødeguttene.

– Når det kom matpakker fra Røde Kors til leiren så løp jeg rundt blant de norske fangene og tigget litt mat her og litt der. Nordmennene var flinke til å gi, erindrer Per. Han husker også at han tok seg ekstra godt av den yngste gutten, Wolf, og hadde ham på fanget om kveldene og fortalte eventyr av H. C. Andersen og Brødrene Grimm.
– I tillegg diktet jeg eventyr. Jeg har aldri skrønt så mye i hele mitt liv. Jeg diktet om troll og all ting for denne gutten, forteller Per.

Per Roth fikk greie på at en lege, Doktor Doehmen skulle utføre eksperimentet på guttene. Det ble utsatt fordi doktorens laboratorium ble bombet, men utpå våren 1944 kom legen til leiren. Han påførte levende gulsottkultur på to av guttene, deriblant den yngste, Wolf. Men det var bare den andre som utviklet gulsot.
Ikke lenge etter kom beskjeden om at alle 11 guttene skulle på transport, det betydde at de skulle sendes i gasskammeret. Det klarte Per å forhindre ved å fortelle leirledelsen at doktor Doehmen skulle komme tilbake og fullføre prosjektet sitt. To ganger skjedde dette.
Det endte med at alle 11 kom fra leiroppholdet med livet i behold.

På høsten 1944 kom Sven Oftedal til Per Roth og ba ham ta seg av en 14 år gammel tsjekkisk jøde som het Thomas Gross. Det var ikke lov å legge jøder inn på sykestua, men Oftedal kjente guttens var som også var fange i leiren og hadde lovet å ta seg av Thomas. Gutten hadde både lungebetennelse og nyrebetennelse, og trengte behandling.
Per fjernet jødestjernen fra guttens klær og fikk ordnet det slik at identiteten ble endret i arkivene. Dermed fremsto ikke lenger Thomas Gross som jøde. Per klarte også å skaffe til veie antibiotika via en bekjent fra Stavanger som arbeidet på apoteket.
Thomas Gross overlevde leiren, og utdannet seg til psykiater i Sveits etter krigen.

I 1994 mottok Per Roth en æresmedalje fra Holocaust-senteret i Jerusalem for å ha risikert sitt eget liv for å redde dødsdømte jøder.

Da leiren var i oppløsning og de Hvite bussene sto foran porten fikk Per beskjed av sjefen sin, Sven Oftedal om å bli med som pleier for de syke fangene som skulle evakueres til Sverige. Først ble de sendt til oppsamlingsleiren Neuengamme hvor det ble opprettet en ny sykebrakke.

De syke ble fraktet videre til Danmark. På veien måtte bussen stoppe på grunn av at veien måtte ryddes.
Opp av ruinene kom tre tynne og bleke barn som sto og stirret på bussen. Per og de andre foreslo å gi en Røde Kors pakke med mat til barna.
– Barna bare sto og måpte, de visste ikke hva de var. Så kom moren og vi sa at det var mat. Da begynte hun å gråte, det var fryktelig å se på. Stakkars mennesker som bodde i ruinene, forteller Per.

Da den hvite bussen kom til Danmark skulle fangene avluses. Både Per og doktor Sven Oftedal måtte kle seg nakne og gå inn i et bad. Etterpå ble de beordret gjennom en dør som førte til en stor gymnastikksal. Der satt det fire mektige damer, lotter i den ene enden av salen.
– Ja, sa jeg – vi får vel holde på det lille vi har. Så vandret vi nedover salen, ler Per Roth.

De ble kjørt videre til Sverige hvor de ble værende i karantene frem til slutten av mai måned. Først da kunne Per Roth reise hjem til et fritt Norge.
– Det var en flott mottakelse! Men det var ikke noe kriseteam som ventet oss, slik det sikkert hadde vært i dag. Det første som skjedde var at jeg fikk et brev fra kemnere med beskjed om å betale den skatten jeg skyldte etter at jeg ble arrestert tre år tidligere. Den var på 324 kroner, og jeg kunne søke formannskapet om ettergivelse, men jeg måtte betale den selv først, sier Per.

Per tok opp arbeidet i politiet og ble værende der til han gikk av med pensjon. I 2003 fikk Per Roth Kongens fortjenestemedalje.

Utviklet av: Folkebadet.no