Osmund Faremo

Osmund Faremo ble sendt til NN-leiren Natzweiler, bare 20 år gammel. Sammen med 71 andre sørlendinger fra ”Laudalsgruppa” kom de til den nyopprettede leiren 15. juni 1943.

Osmund var med i kampene i Kristiansand allerede ved krigsutbruddet 9. april 1940. Etter en stund fikk han jobb i jernbaneverket, og kunne derfor drive motstandsarbeid i arbeidstiden.

– Det var ypperlig på den måten at i hele Kristiansand distrikt som gikk imellom Sira ved Flekkefjord til Lunde i Telemark. Det var ikke flere nazister enn at du kunne telle de på ei hand. Slik at vi hadde jo nesten sagt fritt fram for å drive illegalt arbeid. Pluss at jernbanen hadde sine egne telefonlinjer, signallinjer og vi hadde jo hånd om alt i Kristiansand, forteller Osmund i et intervju fra 1997.

Likevel ble han angitt, og havnet på det beryktede Gestapos hovedkvarter Arkivet i Kristiansand. Der ble han torturert på det groveste.

– Jeg ble stort sett skamslått og ødelagt til de grader. Jeg ble slengt over en bukk og fikk et håndkle i munnen sånn at jeg ikke fikk skrike, sier Osmund.

– Og i denne sammenheng ble disse to som hadde angitt meg ført inn og de måtte stå å se på mens de skamslo meg gang etter gang.

– Var du bitter på dem som hadde angitt deg?

– Nei, nei. Vi snakket aldri om det seinere, alle tre havnet i tysk fangeskap og den ene var en av de første som døde i Natzweiler. Vi snakket aldri om det, men det er klart at de hadde det fryktelig vondt. Og sånn var det med de som sprakk under forhør, det var en veldig tilleggsstraff.

Etter et kort opphold på Grini ble Faremo sendt på transport til Tyskland med slaveskipet Monte Rosa. Og derfra gikk ferden opp i fjellene til den hemmelige utryddelsesleiren Natzweiler. Fangene som havnet her skulle forsvinne i ”natt og tåke” – ingen skulle få vite om hvor de var. Osmund fikk fangenummer 4068.

I leiren fikk Osmund en helt spesiell venn, luxemburgeren Emil Frantz, som hadde spesielle privilegium i Natzweiler. Tyskerne sparte livet hans fordi han var en av Europas fremste brytere før krigen. Gjennom dette vennskapet fikk Osmund både ekstra mat og ekstra mot og kraft til å tåle djevelskapen som utspant seg i leiren.

Natzweiler lå oppe i fjellene om lag 6 mil sørvest for Strasbourg, nærmeste stasjon var Rothau, en mil lenger ned i dalen. Om sommeren kunne temperaturen være tropisk, om vinteren var det iskaldt. De fleste fangene arbeidet i steinbruddet, med primitive redskaper og minimalt med mat. De arbeidet 18 timer i døgnet, og etter bare en måned var vekttapet over 20 kilo, skriver Osmund Faremo i sin bok ”Takk for livet, Emil.”

Krematoriet i leiren ble brukt flittig, og fangene kunne aldri være trygge på om de var neste mann inn i ovnene.
Da Natzweiler ble evakuert 4. september 1944 ble fangene flyttet til Dachau. Derfra gikk ferden videre til jødeleiren Allach, som var en utekommando under Dachau. Men heller ikke der fikk de slå seg til ro, fangene ble på nytt kommandert tilbake til Dachau. Og derfra gikk ferden videre til Mauthausen. Og til slutt endte Osmund opp i utekommandoen Melk.

Ut på våren 1945 begynte ryktene å gå om at nordmennene skulle vekk. Det ble mange spekulasjoner om hva dette skulle bety. Skulle de tas av dage? Røde Kors ble nevnt, men ingen visste hva som var i gjære. Fangene ble sendt tilbake til Mauthausen, og dresset opp i sivile klær. Og den 20. mars 1945 var det slutt på ventingen.
Tidlig i grålysningen ble 30 norske fanger hentet av hvite busser fra Røde Kors. Ved synet av de svenske redningsmennene brøt jubelen løs, og tårene flommet fritt hos fangene, som knapt kunne stå på bena. De var på vei tilbake til livet…

Osmund Faremo kom hjem med de hvite bussene i 1945. Han var fysisk redusert, men psykisk var han styrket i sin kamp for rettferdighet og solidaritet. Og dette engasjementet preget ham resten av livet.
Han er godt kjent som kommunepolitiker. Og han var stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet i Aust-Agder i 20 år. I 1993 mottok han Kongens fortjenestemedalje i gull.

Beskytter for stiftelsen Hvite Busser
Osmund Faremo var aktivt tidsvitne i Stiftelsen Hvite busser til Auschwitz, og han var stiftelsens beskytter frem til sin død i 1999. Osmund Faremo ble 77 år gammel.

Osmund Faremo ga ut boken ”Takk for livet, Emil” på Det Norske Samlaget i 1987. Boka kom i ny utgave med etterord om sitt virke i Stiftelsen Hvite busser til Auschwitz i 1997.

Utviklet av: Folkebadet.no