Ole Morten Smith Housken

– Jeg fikk livet i gave, sier Ole Morten Smith Housken. Under hele fangeoppholdet på Grini fryktet han tysklandstransportene. Men han hadde flaksen på sin side.

Ole Morten Smith Housken startet en illegal avis som de kalte BBC Norwegian Service i 1943. Tidligere hadde de spredd aviser for andre illegale grupper i nabolaget. Men de ønsket etter hvert å lage sin egen avis.
En av kameratene, Klaus Serk-Hansen hadde gjemt en radio i en lufteluke på toalettet. Der hørte han nyheter fra London hver dag klokken halv åtte. Disse skrev ham mer eller mindre av og fikk hjelp av Per Helgesen, Eskil Jensen og Ole Morten til å lage avis med nyhetene.
– Vi trykket avisen to eller tre ganger i uken i ca 2-3 000 eksemplarer. Disse avisene ble levert spesielle steder uten at vi skulle vite hvem som hentet dem. Dette gjorde vi altså fra januar til 29. april 1942, da vi ble arrestert, forteller Ole Morten Smith Housken.

Ole Morten havnet på enecelle på Bredtveit fengsel fram til 19. juni.
– Jeg vil si at når du er 19 år så er det en ganske sterk opplevelse. Den første uken satt jeg i forhør dag og natt. Samtidig opplevde jeg en ensomhet på cella som jeg aldri har opplevd før. Noe av det verste var at jeg ikke visste hvor lenge jeg skulle bli der. Selv om jeg satt i halvannet år på Grini etterpå, var tiden på Bredtveit den verste, erindrer Ole Morten.

Da han ble overflyttet til Grini opplevde han et fellesskap som gjorde oppholdet enklere. Vennskap som ble utviklet var verdifulle og sjeldne. Det var ca 2000 fanger i leiren da Ole Morten ankom. Det første som skjedde var at han havnet ”rett i grøfta”.
– Det viste seg at det skulle bygges en kompanibrakke, og vi ble satt til å grave blåleire i grøfta. Det var et fryktelig tungt arbeid, og jeg vet ikke hvor mange vi måtte bære til sykebrakka etter at de hadde gått på hodet ned i grøfta av utmattelse. Vi som var 19 år var jo også i bedre form enn de som var dobbelt så gamle som oss, forteller Ole Morten.
Etter hvert kom Ole Morten over i kommandoen som bygget brakker, det var enklere arbeid. Da skulle han bære materialer frem til brakkene.

– Det aller første vi fikk beskjed om på Grini var at hvis noen flyktet så ville ti andre fanger bli skutt. Deretter fikk vi beskjed om aldri å snakke sak på Grini. Vi kunne fortelle om noen ved fornavn, men aldri snakke om den saken vi satt inne for. Vi visste aldri om det var provokatører blant oss, forteller Ole Morten.

Etter å ha vært et år på Grini ble Ole Morten kalt opp på et kontor i hovedbygningen. Der sto en tysker og leste opp saken hans. Mannen spurte om Ole Morten hadde lyst til å komme ut.
– Meget forsiktig svarte jeg selvfølgelig ja til det. Deretter spurte han om jeg ville arbeide for ham. Han ville at jeg skulle angi mine medfanger og rapportere tilbake til kontoret. Jeg svarte at det nok ikke var aktuelt, men tyskeren ga seg ikke og sa at jeg måtte komme tilbake etter lunsj med et svar.

Ole Morten gikk tilbake til kameratene på brakka og fortalte at han nå kunne slippe fri. Det var de selvfølgelig glade for.
– Men det var en bakdel, sa jeg. Jeg må angi dere alle, og helst fortelle tyskerne mer enn dere har gjort. Det ble en viss form for latter ut av hele situasjonen.

Etter lunsj gikk Ole Morten tilbake til tyskeren og sa han hadde samme svar nå som tidligere.
– Og da sa han en ting jeg aldri glemmer. ”Det standpunktet respekterer jeg”, svarte han.

Etter noen måneder havnet Ole Morten i gartneriet. Og etter et kort opphold der fikk han videre jobb hos forvalteren av en bondegård i nærheten. Ole Morten fikk ansvar for å vaske værelser og passe klær.
Etter en stund ble Ole Morten husvarm og våget seg til å lytte på radioen som sto plassert i et hjørne.
– På den måten fikk jeg London-nyhetene direkte inn på Grini, og det var det ikke så mange som fikk. Men jeg kunne dessverre ikke spre nyhetene videre for jeg var i en veldig utsatt posisjon, forteller Ole Morten.

Hele tiden fryktet han å bli sendt videre til konsentrasjonsleir i Tyskland. Men i stedet ble han satt fri!
– Det kom en fra personalkontoret og sa at jeg kunne pakke sammen, jeg skulle ut. Vi var jo alle sammen litt skeptiske til det, for å bli sendt ut kunne også bety at vi skulle sendes videre til en annen leir. Jeg ble kjørt i politibil til Majorstuen hvor jeg ble satt av. Og så tok jeg trikken hjem til mine foreldre.

Ole Morten tror det var mange tilfeldigheter som gjorde at han ble satt fri, og at andre måtte sitte der i årevis.

Ole Morten reiste til Skorovas gruver i Namdalen. De var en guttegjeng som holt sammen der og de ville komme seg videre. Ved hjelp av los kom han seg over til Sverige i desember 1944.  Han kom inn på befalsskolen i Sverige og utdannet seg til Fenrik. Ole Morten ble i Sverige til frigjøringen kom, og den 10. mai 1945 reiste han tilbake til Oslo.
– Da Kronprins Olav kom hjem hadde jeg den gleden av å kunne stå oppstilt og presentere gevær på Slottsbakken. Det var kanskje noe av det største som heg har opplevd, forteller Ole Morten.

På slutten av 1980-tallet var Ole Morten Smith Housken tilbake på Grini for første gang etter krigen. Han var forundret over at det ikke var noe tegn på at det hadde ligget en konsentrasjonsleir på stedet.
Ole Morten tok initiativ til å reise et monument og lage et museum over Grini. De siste årene guidet han skoleungdom rundt i museet og fortalt om Grinileirens historie.

Utviklet av: Folkebadet.no