Odd Fjælberg

Odd Fjælberg satt ombord i en pram som skulle senkes i Østersjøen. Han var mer død enn levende, men klarte å rømme. Det reddet livet hans.

Odd Fjælberg er født og oppvokst i Sola i Rogaland. I 1937 da Odd var 15 år ble landets første flyplass, Sola flyplass åpnet. Og det fikk stor betydning for ham senere i livet.

Odd gikk både folkeskole og framhaldsskole før krigen, men visste ikke hva han skulle utdanne seg til.

Da krigen kom til Europa bestemte Odd seg for å ta utdannelse innen det militære. Han kom gjennom nåløyet på underoffiserskolen i januar 1940. Der skulle han etter planen gå i fire år før han skulle ha plikttjeneste og deretter gå krigsskolen. Men tingene ble litt annerledes enn han hadde planlagt.

Selv om de var urolig i hele Europa, trodde ikke Odd at krigen ville komme til Norge. Men de var nettopp det som skjedde. Underoffiserskolen i Kristiansand fikk beskjed om at noe var i gjære den 8. april. Studentene visste ikke hva det var, og fikk beskjed om å gå til sengs og forholde seg rolige. Klokken halv fire morgenen etter fikk de beskjed om at Norge var i krig.

Studentene fikk utlevert en kragrifle og åtte skudd, og med det ble de sendt ut for å møte tyskerne som var i ferd med å invadere Kristiansand.

Midt i kampene om Kristiansand fikk Odd vite at tyske fly hadde inntatt Sola med fallskjermtropp. Odd var bekymret for foreldrene sine, som bodde like ved flyplassen. Det viste seg at foreldrene flyktet med bil, og kom ikke tilbake til huset sitt før krigen var over. Men Odd visste ikke at foreldrene hadde kommet seg i sikkerhet, så han ville hjem. Etter en lang og strabasiøs reise fant han foreldrene trygt hos slektninger i Sandnes.

Den militære karrieren var brutt, og Odd måtte finne seg noe annet å gjøre. Den første vinteren jobbet han på gård, og så begynte han på handelsskolen i Stavanger. Gjennom hele vinteren syklet han 35 kilometer for å gå på skole. Men han fikk en fin eksamen.

På denne tiden traff Odd noen gamle kamerater fra underoffiserskolen som hadde begynt å jobbe i politiet.

Odd begynte også i politiet, noe som viste seg å være en vanskelig jobb i krigstider. Så i 1943 søkte han om permisjon for å studere videre. Han fikk ni måneders permisjon for å ta realskoleeksamen, og reiste til Flekkefjord for å begynne på skole der. Planen var å få eksamen og deretter reise til England.

Samme morgen som Odd skulle reise til Flekkefjord, ble han arrestert av Gestapo. 476 politifolk ble arrestert den dagen, i den første aksjonen mot det norske politiet. Odd ble sendt til gestapokjelleren på Eiganesveien i Stavanger. Datoen var 16. august 1943.

I en måned satt han på firemannscelle sammen med 13 andre. At det var trangt er unødvendig å si. Men det gikk på et vis, og så ble han sendt videre til Grini. Odd var ikke redd for det som ventet, han regnet med å slippe ut ganske raskt. Han hadde jo ikke gjort så voldsomt mye galt, bare motarbeidet systemet, som han selv sier. Men han var indignert over at udannelsen nok en gang gikk i vasken.

Grini ble en læretid for det som ventet senere i fangenskapet. Det viktigste Odd lærte var å orge, eller å organisere. – Det betydde for oss å skaffe et eller annet spisende for å hjelpe på sulten, forteller Odd. Fangene så ikke på orging som tyveri, det var en ren nødvendighet.

Odd var heldig, han var på Grini i den beste tiden på året, det var innhøsting av poteter og grønnsaker. Dermed hadde han alle muligheter til å orge forskjellige spiselige ting, noe som hjalp voldsomt på sulten.

Den 8. desember 1943 ble alle politifolk kalt opp på appellplassen. Der fikk de beskjed om å pakke sekken, de skulle sendes til Tyskland. Beskjeden kom som et stort sjokk på de fleste, svært få hadde forutsett at noe så alvorlig kunne skje med dem, forteller Odd.

Midt på natten ble Odd fraktet i en stappfull politibuss ned til kaia i Oslo der slaveskipet Donau ventet.

Transporten som gikk fra Oslo den 9. desember 1943 var den største tysklandstransporten noen gang, forteller Odd. Politifolk, studenter og andre fanger ble fraktet med det beryktede skipet. De skulle til forskjellige leire i Tyskland. Odd er usikker på hvor mange fanger som var om bord, men tror det kan ha vært rundt 1700.

På den samme transporten var et sangkor fra fangeleiren Falstad utenfor Trondheim. Da skipet passerte Færder fyr stemte koret i med ”Norge, mitt Norge” nede i lasterommet. – Det var mange tårer som falt fra voksne politifolk da den sangen ble sunget, erindrer Odd.

Han forteller videre at skrittene han tok opp leideren og inn i fangeskipet Donau var de tyngste skrittene han har tatt i sitt liv. – Jeg trodde aldri jeg ville komme tilbake til Norge, jeg var overbevist om at jeg kom til å dø, forteller Odd.

Skipet la til i Stettin, og derfra gikk ferden videre med tog til konsentrasjonsleiren Stutthof. 60 mann var innesperret i hver kuvogn. Odd beskriver forholdene slik: – I en slik jernbanevogn er det plass til en elefant eller to hester eller fire stuter. Men vi var seksti mann. Og alle hadde en ryggsekk. De fleste fangene hadde fått magesyke etter å ha spist ertesuppe på overfarten med Donau, og det oppsto ubeskrivelige tilstander på reisen som tok to og et halvt døgn.

Underveis til Stutthof stoppet toget på en stasjon hvor fangene fikk lov til å komme ut på jernbaneskinnene. – Jeg skulle gjerne ha filmet når over 250 norske politifolk satt seg ned med blanke baken på stasjonen. Det var bare en av mange vanvittige historier, forteller Odd.

Da de ankom Stutthof ble de møtt med skrik, skrål og smell. Vakter og hunder i skjønn forening – et kaos uten like. En skulle tro at de norske politifolkene var livsfarlige forbrytere.

– Vi ble behandlet som dyr fra første dag, sier Odd. Klokken ett om natten gikk fangene inn porten – de var inne i det aller verste.

Fangene ble satt inn i en karantenebrakke hvor de skulle bo en måned for å venne seg til fangenskapet. De fikk utdelt et rått teppe hver og en køyeseng med halmmadrass.

Odd gikk en vanskelig tid i møte. De hadde lite mat, det nærmet seg jul og fangene fikk ikke lov å skrive hjem. Ingen visste hvor politifolkene var. De var forsvunnet fra Grini og sist sett på Donau. Det eneste familiene deres visste var at de var sendt på transport til Tyskland.

Men like før jul fikk fangene en hyggelig overraskelse: de fikk lov til å sende en liten hilsen hjem. Og som alt annet i Hitlers system var hilsenen systematisert. Enten man var frisk eller syk skulle man skrive det samme:”bin gut angekommen bin gesundt”, hilsen Odd.

Julefeiringen i leiren var trist, men de norske fangene gjorde det beste ut av det. Samstemt sang alle de 250 politifolkene ”Deilig er jorden”. – Tenk, det var nesten makabert, men vi sang, forteller Odd. Ut over kvelden ble det sunget flere julesanger, holdt andakt og et par taler.

Dagliglivet i leiren var tøft. Fangene var under stadige trusler, og de mistet nesten 4000 kilo til sammen, fant de ut av vektkontrollene.

Politifolkene i Stutthof fikk også pakker med mat, det var det som reddet livene deres. Reglene var slik at alle som ikke var Nacht und Nebel-fange kunne få motta pakker dersom de ble sendt til riktig adresse. Og alle de 271 norske politifolkene hadde samme adresse, så i månedsskiftet mars/april 1944 begynte matpakkene fra Røde Kors å komme. Og det forandret hverdagen betraktelig.

Odd arbeidet i jordbruket. Det var lange dager, ofte fra fem om morgenen til ti om kvelden.

Julen 1944 ble annerledes enn feiringen året før. Fangene holdt en dundrende feiring uten innblanding fra tyskerne. Det var lange prologer med sang om hjemlengsel. Det var taler og andakter. Og det ble et nytt år.

De allierte nærmet seg. Den 12. januar 1945 begynte den russiske vinteroffensiven. To dager senere beordret Hitler at ingen konsentrasjonsleirfange skulle komme levende i hendene på fienden. Men russerne fosset raskere frem enn Hitler var forberedt på. Leir etter leir ble evakuert og fangene sendt ut på dødsmarsjer til andre leire, lenger vekk fra fronten.

Også fangene i Stutthof ble evakuert. Nesten 12000 fanger ble drevet ut til fots i slutten av januar 1945. Resten ble igjen i leiren for å bli sendt på kommando og ”ta drittjobbene til siste minutt”, som Odd sier.

Han kom på kommando og ble etter hvert sendt til Gdansk. I begynnelsen av mars var de omringet av russerne.

Det var kaos i Østersjøen, flere skip ble senket og flere tusen mann gikk ned. I slutten av mars ble Odd sendt tilbake til konsentrasjonsleiren.

Russiske fly hang over leiren. Det var tusenvis av tyske soldater gjemt i skogen utenfor leiren, noe russerne visste. Men de bombet like gjerne inne i leiren som utenfor.

Samtidig var tusenvis av flyktninger og sårede soldater på vei forbi leiren. De skulle til ”Envo”, den eneste plassen de kunne komme ut i Østersjøen.

SS-offiserene hadde forlatt leiren, og overlatt ansvaret til Wehrmacht. Det betydde i realiteten at fangene kunne gjøre som de ville, de kom ingen steder likevel. Det var fullstendig kaos, og fangene hentet herreløse hester i området som de tok tilbake til leiren og slaktet. Det var slutt på all annen mat, og fangene måtte klare seg som best de kunne i påvente av å bli frie.

I slutten av april fikk fangene nok en gang beskjed om å evakuere leiren. De ble sendt ut til sjøen, en liten havneby som er siste mulighet for evakuering.

– Det var en voldsom aktivitet, det ble bombet og skutt ustanselig, forteller Odd. Fangene ble drevet mot kaia, langs veien lå det døde hester og mennesker etter bombeangrepene. Det er grusomt, ubeskrivelig. En bombe smeller like ved, skillet mellom liv og død er syltynt.

Odd og tusen andre fanger blir puttet ned i lasterommet på en polsk pram ved navn ”Wolfgang.” De skal ut i Østersjøen. Til sammen er det fire slike prammer, fullastet med fanger. Odd tenkte på å rømme, men forkastet tanken. Det ble for vanskelig.

Prammen legger til ved Sasnick. Byen er utdødd, det finnes ikke folk der. Odd får komme på land og skaffe litt vann. Men så kommer ordren om å gå ut igjen.

Av de fire prammene var bare tre igjen. En var bombardert og forsvunnet. Så går en av prammene på et skjær i uværet. Mange drukner.

De to prammene som er igjen blir dratt inn til land. Fangene greier å skaffe litt mat, leverpostei og smør – en dråpe i havet. Dagen etter blir de dratt videre. Det er den 30. april og fangene får nyheten om at Adolf Hitler har tatt sitt eget liv.

Ingen visste hva de skulle gjøre med fangene. Men så kom beskjeden om at alle fanger om bord i de to prammene skulle gå om bord i båter. Meningen var å senke båtene i sjøen.

Men ingen ønsket å ta fangene om bord i skipene sine. Odd og fangekameratene var mer døde enn levende, og kapteinene på de omliggende skipene hadde mer enn nok fanger om bord allerede. Prammen som Odd var om bord på lå ankret opp ved siden av et stort skip. De får beskjed om at skipet skal sprenges, og dermed må de vekk.

Det som skjer videre beskriver Odd som en av de mest utrolige hendelser som skjedde noen fange under krigen: – Alle hadde et ullteppe, og etter at vi hadde befridd oss fra skipet, så brukte vi teppene som seil. Enten vi hadde Gud eller flaksen med oss så klarte vi å ta i land på en badestrand klokken tre på natten.

Der og da bestemte Odd seg for å rømme. Sammen med to gode venner løp han av gårde, fikk haik med en buss og kom seg i sikkerhet.

Senere fikk Odd vite at rundt 350 av medfangene fra prammene ble drept av tysk SS samme dag.

Odd og de to vennene hans fikk ly på en bondegård. De sa de var flyktninger fra øst og ble tatt godt i mot.

Og så kom freden.

Odd og de to vennene kom i kontakt med de engelske styrkene, og ved deres hjelp fikk de nødvendige papirer og kom seg hjem. Marerittet var over.

Utviklet av: Folkebadet.no