Mendel Szajnfeld

– Fortell hva som skjedde med oss! Ropte fangene som subbet opp dødskneika i Plaszow-leiren. Mendel glemte aldri de fortvilte ropene til fangekameratene. Og han oppfylte deres ønske.

Mendel Szajnfeld var polskfødt jøde. Han ble født i Sosnowiec den 2. august 1922, men vokste opp i den vesle polske landsbyen Lysowiec øst for Krakow. Mendel var den yngste av sju søsken.
Faren hans jobbet som møllearbeider, og Mendel begynte i skomakerlære da han var 15 år gammel. Senere gikk han over i rørleggerfaget.

Da Hitlers styrker rykket inn i Polen i september 1939 havnet hele familien Szajnfeld i nazistisk fangenskap. Ved utbruddet av den 2. verdenskrig talte den jødiske befolkningen i Polen ca 3,5 millioner mennesker. Knapt seks år senere var mer enn 90 % av dem borte. De aller fleste ble myrdet som følge av nazistenes plan om å gjøre Europa rent for jøder.

Mendels familie måtte flytte fra hjemmet sitt og ble plassert i ghetto. De fikk utdelt et rom på rundt ti kvadratmeter. Der skulle mor, far og fire barn bo. De eldste barna hadde flyttet hjemmefra. Det var strenge regler for hvor mye jødene fikk være ute, i praksis var byen blitt en fangeleir. Problemene var mange:
– Vi hadde mange bekymringer, som sult, kulde og elendige sanitetsforhold. Rent vann var det nesten håpløst å få tak i, så det var svært vanskelig å holde seg ren og få vasket klær, skriver Mendel i boken ”Fortell hva som skjedde med oss”.

10. april 1941 ble Mendel sendt ut av ghettoen sammen med andre ugifte, arbeidsføre unge menn. Han ante ikke hva som ventet ham.
Etter en vond togreise endte Mendel opp i konsentrasjonsleiren Rakowice utenfor Krakow. Der fikk han beskjed om at han skulle drive med bygningsarbeid og forskjellig mekanisk arbeid.
Han klarte seg relativt godt i tiden han tilbrakte i Rakowitze-leiren. Men i juli 1943 ble han flyttet til konsentrasjonsleiren Plaszow, senere kjent fra Steven Spielbergs berømte film ”Schindlers liste”.
– Det fantes mange verre alternativer, og ytterst få som var bedre. Dette var imidlertid en mager trøst. Hvis bare halvparten av ryktene om Plaszow var sanne, ville det være ille nok, skriver Mendel.

Ved ankomsten til leiren ble fangene jaget mot en vaskebrakke. Der måtte de kle seg nakne, og alle ble snauklipt. Så ble de smurt inn med en desinfiserende salve. Den stinket intenst og var så sterk at den nesten svidde hull i huden. Deretter fikk de dusje og ble ikledd tynne fangeklær. Mendel fikk fangenummer 12219, og det var bokstavelig talt livsviktig å lære seg umiddelbart. Navn var fra nå av uvesentlig, kun nummeret ble brukt for å påkalle en fanges oppmerksomhet. Reagerte man ikke straks risikerte man både pisking og det som langt verre var. Mendel var knapt fylt 21 år da han kom til leiren.

I juli 1943 var det 15 000 fanger i Plaszow, om leiren omfattet et område på 60 dekar. I løpet av høsten ble området utvidet til 80 dekar, og fangeantallet kom opp i 25 000.

Mendel begynte å jobbe i plateverkstedet i brakke 84. Jobben besto i å slå i stykker store baljer, dunker og beholdere og deretter rette ut metallplatene. Han skulle dessuten hente materiell fra en stor stabel ti-femten meter fra brakkeinngangen.

En dag han var ute kom en gruppe fanger forbi. Han så flere kjente ansikter blant mennene, som ble ført oppover ”Dødskneiken”.
– Alle fangene bar tydelig preg av vissheten om at dette var deres siste steg; at de bare hadde noen få minutter igjen å leve. Mange av dem vinket til meg og ropte: – Farvel, hold ut! Og da de var kommet litt lenger unna:  – Fortell hva som skjedde med oss!
Synet gjorde voldsomt inntrykk, og fulgte Mendel gjennom hele livet.

Det lå en ubestemmelig kvalmende lukt over leiren. Mendel lurte på hva dette kunne være og spurte en fangekamerat:
– Vet du virkelig ikke hva som lukter? Utbrøt han. – Det er likbålene. Her brennes det lik hver eneste dag, når som helst på døgnet, for ellers ville det ikke blitt plass til alle de døde. Jeg kjenner et par fanger som arbeider med dette. Underst legger de svære trebjelker, deretter et lag med lik, enda et lag med bjelker, og så videre. Tyskerne spanderer til og med masse bensin for å få det til å brenne skikkelig, selv om de klager på mangel på drivstoff til krigsmaskinen sin. Gi faen i stanken, så blir du nok vant til den!

Den 9. oktober 1943 ble Mendel sendt ut av leiren. Han ble kledd i sivile klær og fikk en ekstra brødrasjon. Reisen foregikk med tog, i kuvogner. Ferden endte i det som skulle bli Warta ammunisjonsfabrikk i Czestochowa. Mendel havnet i en gruppe som skulle jobbe på rørleggerverkstedet. Det skulle monteres vannklosetter, vasker og varmtvannsberedere til leirledelsen. Fangene hadde selvfølgelig ikke tilgang på slikt.

Sent på høsten 1944 nærmet den russiske Røde Arme seg. Nyttårsaften ble en gruppe russisk-ukrainske fanger kjørt ut av leiren. Spekulasjonene florerte blant fangene, men livet fortsatte som før i Warta ammunisjonsfabrikk.
Men den 19. januar 1945 var noe annerledes. Fangene fikk beskjed om at de ikke skulle på jobb den dagen fordi produksjonen midlertidig var innstilt. Sent på ettermiddag ble en liten gruppe fanger ropt opp til transport. Ingen visste hvor de skulle. De resterende fangene fikk ingen beskjed om hva som skjedde videre. Fangene var på brakkene sine og ventet. Ute var det helt stille og ingen tegn til tyske vakter. Hadde de forstått at fronten var nær og rømt?
Mendel handlet raskt, og så muligheten for å rømme.
Grytidlig 23. januar 1945 var det fremdeles mørkt og stille i tyskernes del av leiren. I fangedelen lå de fleste utmattede og apatiske. Mange var døde. Mendel hadde nok krefter til å bedømme situasjonen klart og komme seg ut av leiren. Men han hadde ikke mat, og hvor skulle han gå?

Sammen med tre andre fanger la han i vei. De tre andre var så syke at de ble igjen i en låve, mens Mendel fortsatte videre alene. Han ville hjem til landsbyen sin.
Flere dager senere kom han frem. Han sto på trammen til barndomshjemmet, men fikk seg ikke til å åpne døra. Føttene var som naglet fast til steinhellene, han var redd men forsto ikke hvorfor.
Til slutt åpnet han døren. Innen for satt en nabofamilie rundt bordet som Mendels far i sin tid hadde laget. De var himmelfalne over å se ham. De stirret på ham med hovmod og avsky og gjorde ikke mine til å be ham inn.
Gjensynet med landsbyen hvor han vokste opp var deprimerende. Alle jøder var borte, forretninger, skoler, verksteder og forsamlingshus var forlatt. Et samfunn med flere tusen mennesker var fullstendig utradert.

Mendels foreldre og flere av hans søsken omkom i leirene under krigen.
Mendel var blant de 400 jødiske kvoteflyktningene som ankom til Norge i mai 1947. Han slo seg ned i Oslo hvor han fikk arbeide på Thunes Mekaniske Verksted.
Han traff en norsk kvinne, Olfrid som han giftet seg med. Og i 1957 fikk han innvilget norsk statsborgerskap.

Mendel la ikke skjul på at opplevelsene fra krigen plaget ham:
– Det var vanskelig å komme tilbake til livet, men man venner seg til alt. Jeg har levd med det i alle år. Tankene og opplevelsene vil følge meg resten av mitt liv. Men heldigvis er dagens ungdom fantastiske.  Jeg ser et oppriktig håp i ungdommen som vokser opp nå. Vi må stadig minne dem om hva som har hendt, slik at de kan overlevere historien til neste generasjon, sa Mendel i en dokumentarfilm som ble laget om ham.

De siste årene av sitt liv viet Mendel til å spre kunnskap om sine opplevelser under krigen og om jødeforfølgelsene generelt. Han besøkte skoler over hele Norge, og var et ivrig tidsvitne for Stiftelsen Hvite busser til Auschwitz.
I 1993 ga Mendel Szajnfeld ut boken ”Fortell hva som skjedde med oss” på Gyldendal forlag.

Mendel Szajnfeld døde søndag den 21. mai 2000.

Utviklet av: Folkebadet.no