Lars Christian Brevig

Lars Christian Brevig var bare 18 år da han ble arrestert. Han ble dødsdømt og stilt opp med ansiktet mot veggen i fengselet i Møllergata 19. Han hørte soldatene lade geværet. Så ble det stille.

For Lars Christian Brevig startet krigen 1. september 1939. Han hadde tatt ett års hviletid fra skolen, og reist til sjøs. Han var i Bordeaux i Frankrike da krigen brøt ut.

– Det var en sjokkartet opplevelse. Alt var mørklagt og det var ganske nifst å være i en fremmed by hvor jeg ikke skjønte språket, forteller Lars Christian.
Han ble om bord på båten og reiste med den til Madagaskar og India før han kom tilbake til Norge i slutten av februar 1940.
9. april fikk han med seg den tyske invasjonen av Norge. Lars Christian forsøkte å komme seg frem til de norske troppene som oppholdt seg ved Lillestrøm, men ble avskåret av tyskerne.
Men selv om Lars Christian ikke kom med i krigen fra starten moret han seg med å snu skiltene slik at tyskerne ikke fant frem til stedene de skulle.

Han ble arrestert fordi han bar en binders på jakkeslaget, et kjent symbol for motstandsfolk.
– Jeg havnet på Møllergata 19, som var hovedpolitistasjonen i Oslo. Vi var en hel gruppe mennesker som var brakt inn fordi vi hadde på oss en binders. Vi fikk en mulkt og ble sluppet fri, forteller Lars Christian.
Men han ga seg ikke med sin stille demonstrasjon. Senere begynte motstanderne av nazismen å bruke røde toppluer, det signaliserte samhold mot NS og nasjonalsosialismen.
Men fra høsten 1941 ble motstandsarbeidet mer organisert:
– Vi ungdommene fikk i oppgave å distribuere illegale aviser. Jeg hadde en kamerat som ble arrestert i forbindelse med et våpenlager. Han klarte å rømme gjennom et kjellervindu i Møllergata 19, og kom seg over til Sverige. Han sendte en hilsen hjem til oss og fortalte om en del norske handelsskip som lå i Göteborg. Vi fant ut at vi også ville rømme og forsøke å komme oss over til de norske troppene i England, forteller Lars Christian.

– I februar 1942 skulle vi ta oss over til Sverige på ski. Det var fryktelig kaldt, 17-18 kuldegrader. Vi var bevæpnet med pistoler, men ble overrumplet av norsk grensepoliti og tatt med tilbake til lensmannskontoret i Bjørkelangen. Der fant de både våpnene våre og kart over grenseområdet, og ga oss klar beskjed om at vi ble ansett som farlige banditter som skulle overleveres til Gestapo!

Dagen etter ble Lars Christian og kameraten lenket og transportert med bil til Victoria Terrasse hvor de ble mottatt med åpne armer av Gestapo.
– To unge gutter med pistol var gode nyheter for nazistene. Vi fikk klar beskjed om at dette ville gi oss dødsdom. Vi ville bli skutt, og for å understreke alvoret ga de oss en skikkelig omgang juling. Vi var lenket sammen og ble slått av fem gestapister. Etterpå ble vi puttet i hver vår celle for natten.

Etter flere lange forhør ble de to guttene stilt opp med ansiktet mot veggen i fengselsgården på Møllergata 19. Nå skulle de bli skutt. I øyekroken så de tyske soldater komme marsjerende med geværer. De hørte at geværene ble ladd. Men ingen ting skjedde. Så snudde soldatene og marsjerte ut igjen.
I ettertid viste det seg at det hele var vaktavløsning og trolig ment for å skremme de to, som ble sendt tilbake på sine eneceller. Der ble de sittende i to måneder før de ble overført til konsentrasjonsleiren Grini i april 1942.

– Der havnet vi i travkommandoen, det var straffekommandoen. Der var alle nyankomne fanger, inkludert jødene. Vi fikk utdelt gamle gardeuniformer, stripete bukser og korte sorte jakker. Alle i travkommandoen fikk påmalt en hvit stripe på ryggen. Vi hadde ikke lov til å gå, vi måtte alltid løpe. Jobben besto i å jobbe i en grøft hvor vi la ned kloakkledning og en diger septiktank. Vi hadde to vakter rundt oss hele tiden som skrek og ropte. Det var ikke enkelt å løpe nede i en grøft med blåleire, forteller Lars Christian.

Etter to uker i straffekommandoen fikk fangene jobber andre steder i leiren. Og i begynnelsen av august bar det ut leirporten. De skulle på transport. Lars Christian var sikker på at han skulle sendes til Tyskland, så overraskelsen var stor da han ble satt på et tog i retning Trondheim.
Der ble fangene stuet om bord i en hurtigrutebåt, og sendt videre nordover. 500 fanger var stuet sammen i lasterommet. Salongen var reservert for tyske fangevoktere. Turen tok ni døgn, og endte i Øksfjord ved Kvænangen i nærheten av Lyngen.
Fangene ble plassert i en leir på Kvænangenfjellet. Leiren besto av tre brakker inngjerdet med piggtråd.
Tyskerne hadde bestemt seg for å holde nordlandsveien over Kvænangsfjellet åpen og fangene skulle bygge en ni kilometer lang tunnel over veien. Det var den tyske organisasjonen Tott som ledet arbeidet. Vaktsoldatene var Wermachtsoldater og ikke SS, så fangene hadde det tålig bra.
– Etter hvert fikk vi matpakker, og det kom tønnevis med tran til oss, så vi led ingen nød, forteller Lars Christian.

I november var tunnelen ferdig og dermed ble fangene sendt sørover igjen. Og Lars Christian endte igjen opp på Grini. Der ble de i to dager før de igjen ble sendt på transport. Og denne gangen endte transporten i Tyskland. Turen gikk med skip og tog via Hamburg og Berlin til Sachsenhausen.
– I Berlin havnet vi på det beryktede Gestapo-fengselet Alexander Plate. Det var en selsom opplevelse. Vi havnet to etasjer under bakkenivå, og det var stapp fullt av fanger. Men de fikk presset oss nyankomne inn. Det var 250 fanger i to celler, og fryktelig trangt om plassen. Etter noen minutter kjente vi det begynte å kravle, det var lus over alt! Det klødde og stakk noe helt fryktelig! Der var vi i fire døgn, forteller Lars Christian. Han husker spesielt en episode fra fengselet:
– En jøde klarte å henge seg i den ene sengestolpen. Han satt oppe i en av sengene og hadde fått tak i en snor fra buksene sine, og hadde bedt så pent om at ingen måtte forsøke å hindre ham. Det var min første opplevelse av dødsfall i fangenskap, men det skulle bli flere, erindrer Lars Christian.

Etter fire døgn gikk ferden videre til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.
– Der ble vi først innlosjert i badebrakken. Der ble vi avkledd vårt sivile tøy og vi fikk ta en dusj. Vi var jo oppspist på hele kroppen pga. lusebitt, noe vaktene trodde var skabb. Så vi ble malt over hele kroppen med et eller annet rødt stoff som sved forferdelig. Deretter ble vi snauklippet og fikk utlevert fangeuniform.

– Dette var i november måned i 1942. Vi fikk tresko, fotkluter i stedet for strømper, bukse, underbukse, jakke, frakk og lue. Alt var i bomull og godt slitt. Deretter fikk vi utdelt fangenumre som skulle sys på uniformen. Foran fangenummeret skulle det sys på en rød trekant og en N. Det betydde at vi var politiske fanger fra Norge.

Det første fangene måtte gjøre var å gå den berømte skomarsjen. De skulle prøve ut slitasjestyrken på tyske militærstøvler og måtte gå fire mil hver dag over appelplassen på forskjellig underlag for å se hvor mye støvlene tålte.
– Det var om å gjøre å få støvler som passet for det var nokså tilfeldig. Vi kunne jo risikere å få støvler som var for store eller for små, og det var en lidelse å gå med! Selve marsjen var grusom, flere av fangene var mer eller mindre halvdøde allerede, forteller Lars Christian.

Etter en tid ble fangene fordelt på forskjellige arbeidskommandoer utenfor leiren. Lars Christian var heldig og ble plassert på en stor utekommando som het ”kraftfahrtzeugdepot”. Det var store verkstedhaller 2-3 kilometer utenfor leiren inne i en skog. Der ble forskjellige sorter kjøretøy brakt inn og ferdiggjort før de skulle sendes med jernbane til fronten.
Det var mellom 1500-2000 fanger som jobbet på kommandoen.

– Etter en tid var jeg så heldig at jeg fikk jobb i en SS-kantine. Jobben besto i å bone gulv og møbler i offiserskantinen. Det var en veldig fin jobb, og det var viktig å jobbe innendørs når det var iskaldt ute. Etter hvert lærte jeg meg å ta meg til rette så jeg klarte å få tak i litt mat med jevne mellomrom, så jeg led ingen nød, sier Lars Christian.

I SS-kantinen sto det en radio, og etter hvert ble Lars Christian så husvarm at han våget å sette på radioen slik at han fikk høre norske nyheter fra London. Men etter flere måneder var han nok blitt litt for husvarm…
– Jeg ble tatt på fersk gjerning. Assistenten til kantinesjefen kom inn og oppdaget at jeg hadde radioen på. Det ble et fryktelig oppstyr, og jeg fikk vite at de som ble tatt i å høre på radio skulle bli hengt. Da jeg kom inn i leiren på kvelden tok jeg kontakt med de norske tillitsmennene blant fangene og fortalte at det var krise. De tok umiddelbart affære og fikk strøket meg av arbeidskommandoen og overførte meg til en annen. Heldigvis gikk det bra, jeg hørte aldri noe mer om radioen!

– På vårparten 1945 hadde vi fått kjennskap til at Røde Kors skulle komme og hente oss med de hvite bussene. En dag ble vi ropt opp alfabetisk etter etternavnet og bare ventet på å kunne marsjere ut porten. Men så gikk flyalarmen og vi ble jaget inn i badebrakka. Det kom et voldsomt flyangrep over Oranienburg, som ble bombet sønder og sammen. Bussene måtte forsvinne i hui og hast, men de kom tilbake neste dag og tok oss med til leiren Neuengamme.

Derfra gikk ferden til Frøslev-leiren i Danmark og videre over til Sverige. Vi ble isolert i en leir som het Moheda i Småland fordi de var redd for smittsomme sykdommer. Der satt vi i 10-12 dager før vi ble sluppet løs. Da hadde vi fått nye sivile klær, og kunne kvitte oss med de gamle fangeuniformene våre!

I slutten av mai kunne vi endelig sette oss på toget til et fritt Norge!

Utviklet av: Folkebadet.no