Kaare Gilhus

Artikkelen er basert på et intervju av Karine Næss Frafjord som ble gjennomført på slutten av 1990-tallet.

«Vi var villig til å ofre livet, og var klar over at det kunne koste oss livet.»

Hvem var Kaare Gilhus?

Kaare Gilhus var soldat da krigen kom til Norge 9. april 1940. Hans oppgave var å forsvare Fornebu flyplass med en liten avdeling på 40 mann mot hundrevis av tyske fly. Etter invasjonen fortsatte han jusstudiene i Oslo, men valgte raskt å gå inn i aktiv motstandskamp da han så medstudenter i naziuniformer bli kastet ut av universitetet. Han ble en del av motstandsbevegelsens ledelse og opererte som kurer til Sverige for å hjelpe flyktninger over grensen.

Erfaringene fra forhør, Grini og Sachsenhausen

Kaare ble arrestert hjemme hos foreldrene i Drammen etter at en torturert redaktør oppga navnet hans. Under transporten til Oslo hoppet han ut av bilen i 70 kilometer i timen i et desperat fluktforsøk, men ble tatt da kneet sviktet. Han ble deretter utsatt for hard tortur på Victoria Terrasse med gummikøller i mange timer, men nektet å si et ord. Etter over et år på Grini ble han i september 1943 deportert til Sachsenhausen i Tyskland.

«Vi så jo røyken fra krematoriet, og fryktet selvfølgelig at våre liv ville ende der.»

I leiren ble Kaare utsatt for et ekstremt fysisk og psykisk press. Han arbeidet først med å bære tunge jernbunter ved utekommandoen «Hertzass» (hjerteres).  De skulle bygge Europas største underjordiske radiostasjon. Etter noen uker ble Kaare blind. Han ble ført til sykebrakka, revier. Der jobbet doktor Sven Oftedal, som ble sosialminister etter krigen. Han fikk tak i en fransk lege som var øyeekspert. Men plutselig kom synet tilbake, uten at noen kunne forklare hva som hadde skjedd.

«Det kan ha vært psykiske grunner, det kan ha vært maten. Men selv tror jeg det var lyskasterne.»

I mørket hadde jeg sett på lyskasterne og på en måte blitt solblind, forteller Kaare. Senere fikk han en strategisk viktig jobb som skriver i sentralregisteret i leiren. Her hadde han oversikt over hvem som kom inn og ut, og han ble vitne til hvordan folk ble likvidert, gasset og skutt på løpende bånd.

«Jeg husker så sent som i februar 1945 kom det 4 000 ungarske fanger som ble skutt og gasset i Sachsenhausen.»

Budskap til fremtiden

Kaare Gilhus understreket betydningen av samhold og omtanke for de som har det vanskeligst. Hans erfaringer lærte ham at kampen for menneskelige og demokratiske rettigheter er viktigere enn alt annet. Han mente at man aldri må slutte å bry seg om sin neste, uavhengig av bakgrunn eller handlinger.

«Jeg tror det viktigste jeg lærte under krigen var å hjelpe dem som har størst problemer:»

Hvorfor historien er relevant i dag

Historien om Kaare viser hvordan et ungt menneske kan beholde sin integritet og vilje under ekstrem tortur og umenneskelige forhold. Beretningen om hans midlertidige blindhet illustrerer de voldsomme psykosomatiske reaksjonene kroppen kan få under dødsangst og nød. Hans arbeid i leirregisteret gir også et viktig innblikk i nazistenes systematiske drapsmaskineri helt frem til krigens siste dager.

Tidsvitnet og Hvite Busser

Den 18. mars 1945 ble Kaare hentet ut av Sachsenhausen av de hvite bussene. Han beskrev møtet med de svenske redningsmennene og den vennlige mottakelsen som et øyeblikk han aldri ville glemme. Reisen hjem gikk via Neuengamme, Danmark og Sverige før han endelig krysset grensen til Norge 30. mai 1945, der han gikk av toget og kysset jorden.

 «Da jeg passerte grensen ved Kongsvinger gikk jeg av toget og kysset jorden. Det var ufattelig at Norge igjen var et fritt land. Det som fikk meg til å gråte var barnestemmer som snakket norsk. Små barn som levde i et fritt land. Jeg var jo ikke vant til å høre morsmålet mitt, så det var sterkt.»

Etter krigen utdannet han seg til jurist og viet sitt yrkesliv til barnevernet for å hjelpe nye generasjoner.  

«Det var viktig for meg å hjelpe de små, de kommende generasjoner, forteller Kaare.»

Lær mer om historien til Kaare Gilhus