Julius Paltiel

Julius Paltiel var en av svært få norske jøder som overlevde oppholdet i Auschwitz. Men han mistet hele familien, og kom alene hjem til Trondheim i 1945.

Julius ble arrestert i Trondheim i 1942. Han var bare 18 år, og sendt til Falstad fangeleir i Nord-Trøndelag. Dette var en av nazistenes mest brutale fangeleire i Norge, men likevel lite sammenlignet med hva som ventet ham de neste årene. Etter noen måneder på Falstad ble Julius sendt til Auschwitz. Hans mor og bror havnet samme sted. Julius Paltiel var 18 år og arbeidsfør. Han var nummer 105 362.

«For første gang møter vi noen av de 530 jødene som ble transportert fra Norge 26. november året før. Bare ti mann er i live (…)Min bror Idar er ikke blant dem. Jeg spør etter ham.
– I pipa…

Jeg forstår ikke svaret.
– Han er gasset!
Langsomt går grusomheten opp for meg… Jeg forstår egentlig ikke hva som menes med gasset, har aldri hørt om det. Gasset ihjel! Men jeg skjønner at Idar er død. Jeg tenker på mamma. Forsiktig spør jeg om noen vet hvor det er blitt av de andre fra vår transport. Jeg vil så gjerne se mamma. De andre ser på meg med trette, sløve øyne hvisker:
– Gasset.
– Gasset? Min hvisking er som et ekko. Nå går det opp for meg at også mamma er borte, død. Jeg roper: – Hva med onkel Aron, tante Thora, de andre? Svaret kommer tonløst:
– Gasset.»

Hvorfor akkurat han overlevde helvetet i Auschwitz er vanskelig å si. Men flaks kombinert med en enorm vilje til å overleve hjalp ham gjennom det. Julius ble sendt ut på den beryktede dødsmarsjen fra Auschwitz i januar 1945. Frontene nærmet seg, og leiren måtte tømmes og alle spor slettes. Tynnkledde og utmagrede ble fangene drevet ut av leiren.

Julius endte til slutt opp i Buchenwald, hvor også en rekke norske studenter befant seg. Disse studentene levde et helt annet fangeliv enn Julius var vant til, og spiste seg gode og mette på matpakker de fikk tilsendt fra Røde Kors. Da ryktene om en redningsaksjon nærmet seg, tok Julius og fire andre jødiske kamerater det for gitt at de også fikk være med de hvite bussene hjem. De var da nordmenn like gode som studentene.

Skuffelsen var enorm da det ble kjent at studentene fikk reise hjem til friheten, mens de fem jødiske guttene måtte bli igjen i leiren.

– Det var som å bli slått med et balltre i trynet, forteller Julius Paltiel over femti år etter.
– Jeg tok det fryktelig hardt, og forsto ikke hvorfor vi måtte være igjen når de andre norske fikk reise. Hvorfor skulle vi som jøder måtte bli igjen når ingen skilte ut verken katolikker eller baptister, for den saks skyld?

Da leiren ble befridd fikk tilslutt også de fem jødiske guttene reise hjem. Etter en lang og strabardiøs reise ankom Julius hjembyen Trondheim i juni 1945. Leiligheten og forretningen til familien var konfiskert. Familien var utryddet. Han var helt alene, men klarte seg takket være gode venner. Det å komme hjem var hardt, og Julius beskriver det som å falle ned i et stort svart hull. Men han hadde ikke noe valg, livet gikk videre og den eneste måten å komme seg gjennom det på var å ta seg selv i nakken. Han fikk forretningen på bena og engasjerte seg i idrettslivet.

I dag er Julius Paltiel forstander i den jødiske menigheten i Trondheim. En stor del av tiden sin bruker han til å holde foredrag for ungdom.

Han ble slått til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden i mars 2004. Paltiel fikk utmerkelsen for sin innsats i arbeidet med menneskerettigheter.

Han har vært medlem av Verdikommisjonen og har skrevet bok om sine opplevelser sammen med Vera Kommisar.

Kommisar, Vera: På tross av alt: Julius Paltiel – norsk jøde i Auschwitz, Aschehoug – senere utgitt som pocketutgave på Communicato Forlag 2004.


Les hele intervjuet med Julius Paltiel. (C) HVITE BUSSER AS

 

Å vokse opp i Trondheim som jøde var vel før krigen omtrent som det er å vokse opp i dag. Forholdene i Trondheim var jo ganske konsentrerte og min bestefar var blant de jødene som kom hit i 1880- årene. Han startet allerede i 1891 en forretning i Søndre gate, og var også en av de første da som var med å stifte det mosaiske trossamfunn i Trondheim.

Og han ble jo en person som samlet seg rundt de jødiske miljø. Og hans svoger var Oskar Mendelsohn som er jo blitt kjent her som lektor og har også skrevet jødisk historie i Norge. Hans far kom i sin tid fra Palestina, og var en av de russiske jødene som i sin tid kom som ungdom til Israel og kom hit på grunn av at han hadde pådratt seg malaria der borte.

Og ut ifra det så ble det en forholdsvis større familiegruppe ved at Paltiel ble da utvidet til også Mendelsohn. De arbeidet en del sammen, min bestefar og Aron Mendelsohn da de begynte kompaniskap og dette utvidet til at Aron Mendelsohn begynte med konfeksjonsfabrikker og engros.

Og Paltiel ble overtatt av min far som igjen drev i den gården som vi sitter nå, i den gamle utgaven av det før brannen i 1933. Så var det S. Paltiel i Paltiel og kompani var før, og så ble det S. Paltiel i 1910.

Vi kan vel si at jeg var i en heldig situasjon at jeg vokste opp i en familie hvor det var brukbar økonomi, som jo betydde kanskje ennå mer den gangen enn i dag. For i dag har vel mange flere det forholdsvis godt og noen ganske ganske få det dårlig og noen ganske få det svært godt før krigen.

Jeg gikk på Ila skole, det vil si på vestdelen av Trondheim hvor vi da hadde bymarka rett foran oss og levde egentlig i en usedvanlig fin verden. Fordi vi vokste opp om sommeren oppe i bymarka hvor vi hadde hytte og levde et et liv som, på det tidspunktet var litt spesielt bra kanskje.

Ikke for det at man fikk mer en fem og tyve øre å gå på kino annen hver uke men det at man hadde trygt rundt seg. Jeg hadde aldri noen problemer med det vi kaller for antijødisk, antisemittiske holdninger. For det første så var det jo aldri mer enn 250 jøder i Trondheim. Og selv i Trondheims by var det jo cirka 150 kan jeg tenke meg. I fra Ålesund til Kirkenes var vel resten av de 250. Det var 350 en gang men det jevnet seg ut ved at folk reiste til forskjellige steder.

Denne delen av mitt liv stoppet jo da brått ved at min far døde plutselig på en tur oppi bymarka for å sette på lemmer for verandaen, det var masse sne der som ofte før krigen, mye mere sne enn det er nå. Det er vel ganske rart men sånn er det faktisk.

Og en annen juledag hvor han var der oppe i 1935-36 julen så sprang for å nå banen og døde av overanstrengelse, hjerneslag på banen ned til Trondheim sentrum. Og da var jeg elleve år gammel så livet skiftet jo litt karakter, og ikke så lite heller.

Fra å ha en solid far og sportskamerat og det hele så ble man plutselig alene. Min mor var jo aldri i forretningen, hun var hjemmemenneske, og min bror som var fem år eldre gikk på handelsgymnaset den gangen. Og fikk tillatelse til efter et år å bruke sitt handelsbrev som var litt spesielt, han var jo heller ikke da myndig ennå. Og firmaet gikk videre med hjelp av de ansatte som hadde vært i både 20 og 30 år. Og disse samme personene ble da også i firmaet helt til krigen sluttet. En av dem ble også med etter krigen og hjalp meg så jeg kom i gang igjen.

Men det som kanskje tilkjennegir mitt liv før krigen det var vel at jeg var veldig interessert i sport og drev med forskjellige typer idretter.

Var med i skoleidrettstevner og skihopping mellom skolene, og hadde som alle andre opplevd det store at man Ilaskolen ble best selvfølgelig og du gikk omkring og var stolt over den skolen du tilhørte.

Inntil som sagt da min far døde, og vi flyttet da i 1937 hit til denne nye gården som var satt opp. Hvor min mor mente at det var lettere for henne å bo, vi var jo bare tre stykker, min bror og mor og jeg.

Og dette var da et nytt liv for meg for jeg kom til sentrum av Trondheim og ble da plassert på Trondheims borgerlige realskole. Når jeg sier ”å bli plassert” så er det omtrent det du blir når du kommer fra en vanlig Trondheimsskole over på en så kalt betalingsskole hvor man sier at folk er lite granne finere. Jeg fikk ikke noen problemer der heller, ingen av de skolekameratene jeg hadde var noe innstilt på å drive noen sånn antisemittisk innstilling overfor meg. Og hvis det var noen som åpna munnen, så var det alltid noen annen som som skulle forsvare. Og jeg var selv også en såpass arrig så hvis det var noen som forsøkte seg så hadde jeg et ganske kraftig hode som kunne brukes til å stange med.

Og det at vi hadde to fettere som var Norgesmestere i boksing sto det også litt respekt sånn at de ikke våget seg innpå meg personlig. Vi hadde en en fetter som var mangeårig norgesmester i lettvekt, David Paltiel.

Og ved at jeg også var aktiv med i fotball og håndball og alt av idrett som var så ble du respektert kanskje på en annen måte enn om du hadde sittet i en krok og lest. Det var normalt og det er jo normalt i dag også.

Jeg hadde som sagt ikke problemer, men det var nok folk rundt meg som hadde problemer som var jøder fordi at de de kanskje ikke greide å å være være sporty nok. Jeg tror det hadde veldig mye å si, det er ganske rart å tenke på dette med sport, jeg har jo siden det vært medlem av sportsklubben Rapp og og formann og æresmedlem og jeg vet ikke hva det er for noe, alt mulig sånn. Jeg har sittet i fotballkretsen og idrettskretsen og vært med i alle mulige utvalg og er med i ”gamle tillitsvalgte medlemmer av Sør Trøndelags idrettskrets”.

Dette merket vi selvfølgelig ikke så mye til før krigen for det gikk som normalt og ingen tenkte på det. Vet ikke om det er noe spesielt som som trengs å fortelle om Trondheim som sådan. Ved at det var en mindre by så kjente man hverandre bedre kanskje enn hvis det hadde vært i Oslo. Min far var veldig godt kjent for han hadde også vært med å stifte en fotballklubb, Brage her i Trondheim. Og hadde som det ofte sies i dag om meg, det er at kjenner du han og eller, ja jeg gjør faktisk det. Veldig mange mennesker som har vært kunder hos oss og jeg var jo med i forretningen og hjalp til så godt jeg kunne, og gikk også med regninger. Og den gangen var det jo sånn at folk som ikke hadde, arbeidsklassen som var vår kundekrets ifra, Trondheims kommunale hadde bakeri ved siden av her og inntil Ørns mekaniske og Trondheims mekaniske verksted var jo faste kunder og betalte hver uke for det de kjøpte. Og jeg kjente jo faktisk ikke så mye mennene som jeg kjente konene, for det at det var jo de som sørget for at det ble betalt den tokronen eller to femti per uke som som man gikk og fikk avskrevet på regningen. I og for seg en hyggelig tid for man hadde med veldig ærlige mennesker å gjøre, og alltid den mellomklassen vi har i verden er jo alltid mye reellere og enklere å ha med å gjøre en dem som tror dem er så fine.

Det er en interessant sak å fortelle fra 9. april 1940. Jeg tror jeg aldri har fått forstått hva som skjedde på det tidspunktet hverken da eller siden. For at vi trodde jo hele Trondheim at vi hadde Agdenes festning som skulle stoppe alle båter og eventuelt krigsskip. Det er jo et smalt sund og det var militær der ute som kunne ha beskutt disse båtene. Det ble aldri åpnet et skudd og det ble aldri gjort noe for å stoppe dem heller.

Historien vil sikkert komme og fortelle flere ting om det men, jeg tror nok at det var en god del av våre faste militære som ikke visste hva de skulle gjøre i et sånt tilfelle, de var rett og slett ikke trent nok til å kunne utføre sin jobb.

Ute på Agdenes ble det sagt at de ventet bare på å få beskjed om å og sende i vei den første salven. Og hadde et skip blitt senket så hadde de jo ikke kommet igjennom. Men det gjorde de, og det var jo fullt ute på leia her, fjorden ble jo plutselig full av fremmende båter.

Og jeg har vel egentlig satt meg et par ting som jeg husker spesielt ifra 9. april 1940.

Det er når jeg kom bortover Olav Trygvasons gate her oppe, så hadde vi Kjelsberg som hadde sin egen forretning og sitt kontor den gangen der i Søndre gate og Olav Trygvasons gate.

Og der hadde de et skilt som det stod ”the British konsul” på og allerede i sekstiden så stod en tysk soldat opp på den veggen med en stige og skrudde ned det skiltet.

Og jeg har fortalt dette ofte men jeg jeg mener det er veldig viktig det som allerede på det tidspunktet fikk vi klarhet i at det var mange nazister som ikke viste at de var nazister før krigen kom. Og deriblant var denne karen som stod der ved siden av denne tyske soldaten, en kar jeg kjente som var ansatt i en bank. Og jeg sa ”jøss hva i all verden har han fått seg en stige allerede nå klokken seks om morgenen” sa jeg og står der og skrur ned akkurat det skiltet. Ja, det er ikke noen rart, det var ikke det minste rart for den karen som var der, han var en nazist for han kom, og hadde et stort naziskilt på jakka si et par dager etterpå. Og sånn var det en god del av, og en del av dem hjalp tyskerne veldig rundt omkring i Norge både med å innta ting, og ikke bare innta verdier men altså å innta de riktige plassene på et riktig tidspunkt.

– Men hvordan opplevde du at det ble krig?

– Det var ingen som drømte om krig, og det var ingen som opplevde at det var på det tidspunktet. Det var første efter at at du hadde, holdt på å si, kommet deg over det første sjokket at det stod tyske soldater i i Ramkloa at du begynte å oppfatte at det var någet.

Vi hadde jo, det var jo, det var jo ikke noen bombing eller noe sånt ting som foregikk sånn som man hadde forestilt seg en krig. Det var jo først når man da kom seg hjem og gjennom radio fikk høre at vi var inntatt av tyskerne og allesammen ta det med ro og vi venter på eventuelle evakueringsordre og alt mulig sånt. At at man begynte å tenke på at nå var det krig. Og det vi gjorde det var jo faktisk da å å pakke sammen en del av de tingene vi hadde og flyttet opp på hytta oppe i bymarka. Og da tok vi med oss noen andre som også ikke hadde noe sted å gjøre av seg opp dit.

Men jeg fikk et brev i går ifra en god venn av meg som bor i London nå, Bjørn Trønsdal. De hadde hytte også, straks ved siden av oss og han var teknisk rådmann her i Trondheim, Trønsdal. Og så skriver han akkurat, ja husker du, han hadde fått et bilde sendt fra meg om bymarka ifra 1940, så husker du, ja sånn, at vi hadde to meter sne rundt omkring og vi hadde store problemer å komme oss frem. Og vi slet med disse hestene til en av bøndene som da hadde i nærheten, og vi hadde jo bil og forsøkte å komme oss oppover til liane men vi hadde store problemer fordi at det var ekstraordinært mye sne. Akkurat som i år i april.

Og jeg går ut i fra at jeg hadde skrevet til han om akkurat det at nå har vi nesten like mye sne som vi hadde i 1040. Og det var ganske interessant for det at i de par månedene som vi var oppe på hytta så hadde vi jo egentlig en god del tyskere som forsøkte å gå på ski rundt oss. Og selvfølgelig vi som, jeg var jo var jo femten år gammel så man hadde jo mer moro av det man, enn alvoret var kommet oppe i hodet på en. Det det som slo oss det var jo selvfølgelig det at det var, at det var så veldig mange unge tyskere, vi hadde følelsen av at det var mange av dem som ikke var eldre enn oss som plutselig dukket opp her. Og en av de tingene som slo oss veldig mye det var den forskjellen mellom det behovet for for eksempel sjokolade og smør som ingen av oss tenkte på.

Det er noe som har sittet i bakhodet på meg mange år og det er når du så de unge soldatene som gikk inn i disse forretningene oppe i gaten her og kjøpte sjokoladeskiver, store kokesjokoladebiter og så kjøpte dem smør og så smurte med bajonetten smør på sjokoladen. Og det det høres jo usedvanlig kvalmende ut, men altså det var et behov som de hadde i mange år. Tyskerne hadde veldig lite slike ting for det at det skulle brukes til helt annet enn akkurat til å spise seg mett på sjokolade og smør og sånt.

Men det var jo ingenting som foregikk i Trondheims by, vel man hadde fått disse bestemmelsene av innlevering av apparater og innlevering av bil som vi måtte innlevere i 1940 og slike ting. Der var det litt forskjell på jøder og ikke jøder. Senere kom jo denne forskjellen med J-stempelet.

Jeg kan jo fortelle deg det at vi for en 4-5 dager siden fikk overlevert et sånt J-stempel, av Trondheim politikammer. Det har ligget der, og i forbindelse med åpningen av museet til politiet her i Trondheim for noen dager siden, så fikk jeg overlevert et sånt J-stempel som vi nå har plassert i vårt museum.

Sånn kan det bli, og det det er jo en ekstraordinær sak for det at alle jøder måtte i følge lov komme inn å få stemplet sitt pass med en en J, stor J, og den var rød den J’en du fikk i i ditt pass da.

Jeg var jo med på en del sånn småtteri i begynnelsen av krigen, og det var å forsøke å levere ut noen aviser og gå omkring med binders og gjøre alt det som som egentlig du forsøkte å gjøre sammen med andre. Men noen sånn større helt på det tidspunktet var jeg vel ikke mer enn de andre.

Kanskje man kan si at vi fikk nok en del spissfindigheter ifra den norske hirden om at vi måtte dra til Palestina. Det var jo egentlig det de forsøkte å fremheve, at vi ikke hadde noe her å gjøre. Men vi var jo så få vet du, at ingen tenkte på det egentlig.

Og det var vel kanskje en liten fare at vi ikke tenkte på det. Min mor ville i hvert fall ikke forstå at hun hadde gjort noe galt, så at hun skulle arresteres eller bli sendt til Tyskland eller hva det måtte være forstod hun aldri. Og hun ville heller ikke forstå at hun kunne bli arrestert fordi hun var jøde.

Så krigens dager gikk vel ganske rolig for seg, bortsett, jeg var vel noen ganger borti noe og jeg fikk godt med juling av nazister, men ikke mer enn at at jeg ikke lot meg vise det.

De var jo som regel voksne da som skulle forsøke å være litt spesielt overfor de yngre. Nazistene var jo mange flere enn vi trodde, og det slo jo også ut i at når vi nærmet oss den unntakstilstanden som kom på grunn av Majavatn-tragedien. Hvor det egentlig var Rinnan som hadde infiltrert seg inn i noe styrker oppe i Majavatn i Namdalen altså, så ble det problemer for det at der falt det en del tyskere og en del nordmenn selvfølgelig også.

Og Terboven kom opp ifra Oslo og holdt en tordentale sammen med Rokkstad, som jo var sjef for hirden her. Og han fikk i oppdrag å og ta ut ti kjente personer som skulle settes som gissel og eventuelt skytes. Disse ti ble skutt dagen etterpå, og dette var 6. oktober i 1942. Og den natten til 7. oktober så var det gitt beskjed til det norske politiet om at samtlige norske jøder over femten år skulle arresteres, kun menn.

Personlig så bodde jeg jo som sagt i denne gården her, og fikk en oppringning ut på kvelden, dessverre efter at unntakstilstanden var gått slik at jeg kunne ikke gå ut. Men det var en av våre firmas kunder, han kom hit å ringte på og spurte efter min bror. Men min bror var ikke her, han var i Larvik hos sin forlovede, Maia Saknowitz, søster av Herman Saknowitz.

Og han hadde vært syk, han hadde fått noe giktproblemer så han var reist dit for å få litt sol. Det var jo ikke så mye sol her som det var der nede.

Men i alle fall … det som var det beste med det hele det var det han var her ikke så han kunne bli arrestert her, men det ble han senere. Han ble arrestert sammen med 11 av den familien i Larvik, på en gård utenfor Tønsberg. Og jeg fikk beskjed av denne Gerhard Gjeving da, politibetjenten, om at jeg må holde meg unna for jeg står også på listen over de som skal arresteres om natten. Det jeg gjorde var å gå da ned i annen etasje hos de som bodde der og spørre om lov å å få sitte der om natten slik at jeg skulle stikke av neste morgen.

Og hvis du ser her så er det jo gårdsplass i annen etasje her for det at det er bygd helt ut forretningslokale slik at at hvis jeg hadde kommet meg ut dit så hadde jeg ikke hatt noen vanskeligheter for å komme med ned og ut i byen og videre.

De norske politifolkene som dukket opp først klokken, ja det var vel i syv tiden om morgenen, de var ikke veldig vennligsinnet. De skulle arrestere meg, det var greit, men de ble med helt opp på tredje etasje, der hvor vi bodde. Og passet på at jeg da ikke fikk stikke av, kort og godt. Fikk vanskelig nok sagt adjø til min mor fordi at de stod inne på soveværelset og oppførte seg i hele tatt som om jeg var en sånn ordentlig storforbryter som skulle arresteres. De hadde misforstått situasjonen totalt.

Om det var nazister eller ikke, det vet jeg ikke, de hadde vanlig politiuniform. Hvor mye de var nazister, vet jo ingen.

I alle fall, jeg kom meg ikke noen vei utenom å bli med oppover og det var jo begynnelsen da til nesten tre i år i tyske konsentrasjonsleire.

Vi ble da tatt med til Trondheims politikammer og videre til til landsfengselet ute i Kongens gate og videre på til Vollan og så ble vi samlet der. Og der ble da 29, eller ble vi 30 til slutt som ble sendt ut med toget til Falstad, på Skogn i nærheten av Levanger. Der hadde de da tatt en en leir, eller en skole egentlig som hette Falstad … i Ekne og det er cirka syv mil ifra Trondheim. Og når vi kom til til Skogn eller Rognland som er jernbanestasjonen, så ble vi tatt vare på for første gang av tysk SS. Da var det ikke noe mere norsk politi inne i bildet da var det kun SS folk i fra da, og til vi kom hjem i juni i 1945.

De nazistene som vi hadde vært i nærheten av var selvfølgelig omtrent som som å drikke melk isteden, søtmelk isteden for surmelk, når vi kom i nærheten av en SS mann. For SS folkene var veldig trent til å behandle jøder dårlig. De var ikke bare trent til å behandle jøder dårlig, men de var faktisk satt ofte til å ta knekken på dem. Og det fikk vi merke ganske godt for vi kom på Falstad, og ble plassert da på loftet uten senger og fikk en madrass på gulvet og og begynte med slag og alt mulig allerede fra det øyeblikket vi kom.

Når vi skulle spise så måtte vi vente til alle sammen hadde spist, og da vi da satte oss ned for å spise så var det omtrent akkurat så mye at du hadde fått skalken eller kaffe-surrogatet på bordet, så var det ut til appell. Og det foregikk ved alle tre måltidene hvor du faktisk sultet veldig på grunn at du ikke en gang fikk i deg den maten som var bestemt for de fangene som skulle få mat.

Arbeidsperioden vi var inne i var basert på galskap selvfølgelig ikke normal arbeidsøkt. Vi gikk med en trillebåre den var jo full som var lavet av tre så, vi bar stein tilbake fra steinbruddet oppover bar vi den tom. Og det var da straffeeksersis og krype i bekken som gikk oven, for det at vi var blitt skitne på uniformen. Slik at vi gikk omkring i bløt uniform i oktober, november i 1942, faktisk hver dag.

Arbeidet gikk ut på å fylle disse bårene fulle med stein og så var vi to mann og så måtte vi bære de fire kilometer tilbake til leiren. Og innimellom så dreiv dem straffeeksersis for at vi trengte litt mosjon. Og hvis du ble skitten på uniformen som sagt så måtte du krype i den bekken som gikk langs med veien da.

I det hele tatt så var det en ganske hard periode og dess eldre og dess mindre sportsinteressert du hadde vært før, dess mindre sjanse hadde du til å bevege deg selvfølgelig og det var jo en fordel for meg da, jeg var jo veltrent. Men jeg kan jo forsøke erindre et par av de tingene som skjedde med meg så får du et lite bilde av at Falstad absolutt ikke var noe …

Jeg kom en dag hvor jeg stod ved porten og og ventet på en ordre og så plutselig så kom Nilson som var da ”obersturmbahnführer” han var nestkommanderende i Trondheim her efter Flech, han var meget høy person i SS så konsentrerte forhold som de hadde.

Flech var jo den store sjefen her i Midt-Norge og Nord-Norge, og han var jo den verste Gestapo sjefen man kunne få i et land som Norge. Og han var ute efter jøder og han var ute efter alle som var imot tyskerne. Det var jo han som brukte Rinnan som sin kontaktperson. Han hadde jo sagt at hvis er det er opp til meg må dere gjerne drepe en jøde hver dag.

Men Nilson var der ute, han så lite granne snillere ut, men han var jo så gal selvfølgelig som mange av de andre var. Så han kommanderte en av sine SS folk der til å sørge for å få vasket bilen og uheldigvis stod jeg som sagt der borte ved døren eller porten, og ble kommandert til å vaske bilen. Som i og for seg ikke var noen vanskelig problem for vi hadde hatt egen bil før krigen selv, så jeg hadde vasket bil mange ganger. Men dette her var en stor Daimler og det var jo om å gjøre å få den under alle steder ren sånn at de ikke fikk en sjanse til å å kontrollere at den ikke var ren.

Og det gikk vel i og for seg bra. Så en to, tre timer efter dette skjedde så stod jeg og og pusset over bilen da og så kom han på nytt igjen forbi og og så ser han at har en Davidstjerne på min uniform, og sprekker helt i sinne over at det var en jøde som hadde vasket bilen hans. Det var ikke spørsmål om den var ren, det var spørsmål om at det var en jøde som hadde vasket bilen. Det som da skjedde var selvfølgelig da det at når en SS mann får kjeft så bruker den ene kjeft på den andre, og til slutt så ble det den fangen som som stod utad som som får bråket. Og jeg ble kommadert inn da efterpå på deres kommandoplass som er et rom i selve Falstad bygningen hvor de hadde vaktstue.

Og til å begynne med så gikk det jo veldig fint for det var spørsmål om å tenne opp i ovnen for dem og siden jeg både hadde vært speider og jeg hadde hatt hytte siden jeg var født så kunne jeg jo tenne opp i en ovn. For det var det dem håpet på at jeg ikke kunne selvfølgelig, for det var en fyrstikk der. Jeg fikk tent opp denne ovnen og fikk da ordentlig fyr på den og ble bedt om å få ordentlig flamme, for det var kaldt der sa dem. Og så mens jeg gjorde det så fikk jeg jo beskjed om jeg hadde skitnet til på gulvet for dem at jeg måtte se til å få vaska. Så jeg fikk og henta en bøtte og kom og fikk vaska dette gulvet ordentlig og inn under der hvor du hadde, ovnen stod jo borte i hjørnet og der hadde jeg selvfølgelig vasket veldig godt da for jeg visste jo det at de kom til å se efter der.

Men når jeg var ferdig så fikk jeg jo beskjed om at at bak ovnen der, der var det ikke ordentlig. Nei, så jeg begynte å legge meg ned for å vaske ordentlig i det hjørnet. Så fikk de, nei, jeg skulle ikke vaske, jeg skulle bruke uniformen for å gjøre rent. Det vil si at jeg måtte begynne å krype rundt ovnen og hver gang jeg krøp rundt ovnen da så brente jeg jo meg på den for det er jo ikke mer enn et lite mellomrom ifra ytrekant til, til der hvor ovnen står.

Og jeg krøp da for å gjøre rent med uniformen inne i den kroken. Og efter en del ganger, jeg vet ikke hvor mange ganger så, jeg hadde brent meg nok så trengte jeg litt avkjøling.

Og da tok en hodet, og så tok en den bøtta med skittent vann som var stående ifra nettopp vasket gulv, så holdt en hodet da nede i den bøtta inn til da at jeg var nødt til å trekke inn pusten så ikke jeg fikk all det skittvannet i meg. Og dette her ble jo gjort en del ganger til de ikke syntes det var noe videre morsomt lenger. Da ble jeg kommadert opp en stol eller en krakk og så måtte jeg stå med bøtta, og så knebøy hundre og femti ganger.

Men det er klart det greier du ikke så veldig mange ganger for bøtta er tung og når du står knebøy med rett ut med full bøtte så er du også redd for at den skal falle. Det vil si, det visste jeg for det at jeg hadde noen dager i forveien vasket et gulv på et rom hvor da efter at jeg var ferdig med å vaske gulvet og tørket opp og alt mulig, kom en kontroll og så var det da når jeg endelig var ferdig så sparka en borti bøtta slik at bøtta, alt med vannet fløt på nytt igjen utover gulvet.

Og da var det spørsmål om hvordan jeg skulle få opp dette, for jeg fikk ikke lov å bruke annet enn tannbørsten min. Så jeg måtte bruke tannbørsten til å ta opp vannet, en hel bøtte med vann i. Jeg måtte jo selvfølgelig lure meg til å bruke selve hånda da, men det tok lang tid, men det gikk. Så allting går.

– Hvordan opplevde du det, den nedverdigelsen?

– Jeg begynte å bli så vant til det, og det begynte å bygge seg opp noe som heter faenskap, de skal ikke ta knekken på meg, de skal ikke greie å ta knekken på meg!

Og du kan si at det gjorde sitt til at jeg bygde et et nettverk rundt meg selv, på at dette skal jeg greie.

Mange gjorde det motsatte, og jeg bygde opp en selvsikkerhet på den måten at jeg under hele fangenskapet sa til meg selv at, dette her skal jeg greie, jeg må hjem.

Det var jo selvfølgelig bare en begynnelse for det var bare halvparten av straffeeksersisen for det at når jeg hadde satt ned bøtta og ble spurt og ble sparka ut en fem, seks trinn ned på jorda der. Så var det jo en en vaktmann som stod i et tårn femti meter borte som ropte ”Hei du, kom hit!” Så måtte jeg begynne å krype gjennom blåleire, sånn 50-60 meter og så fra der springe i en trekant tilbake og så krype og spring, så til slutt så hadde jeg så mye leire på uniformen at den var bløt. Og da fikk du så mye leire på på uniformen at du hadde ikke, du maktet rett og slett ikke å å gå eller springe.

Og til slutt så gikk jo han lei han da, og heldigvis så kunne han ikke gå ned ned fra ifra sitt vakttårn, så da bare sendte han meg bort.

Da hadde jeg ikke noe annet valg enn å komme meg ned i kjelleren og finne meg en dusj og rett og slett stille meg under dusjen. Og få gjørma og leiren av uniformen slik at jeg kunne møte opp på appell et par timer etterpå med ren uniform.

For hvis jeg ikke hadde det så ville jeg jo igjen måttet begynne med straffeeksersis for et eller annet.

Egentlig skulle Davidstjernen som var et vanlig stoff som var sydd på en grå uniform som jo aldri ble ren egentlig, vært hvit, men det hadde vi jo ikke noen muligheter til å få til for selv om vi brukte såpe på den så fikk vi jo ikke den hvit, for det grå uniform under.

En annen kveld hvor vi hadde et større problem enn vanlig, var at vi hadde en Grabovski som kom ifra Berlin, han var operasanger og kantor i vårt mosaiske trossamfunn her i Trondheim. To og tredve år gammel kom han som flykting fra Berlin sammen med sin kone.

Han var usedvanlig dyktig sanger som ofte disse kantorene er, og disse SS folkene hadde fått høre at han da var tysk kantor. Og en kveld så ble han da satt til å skulle synge noen sanger på tysk, ”der stedt ein soldat” av Wolfgang Strandt. Det var i det hele tatt ganske mange sånne melodier som han hadde fått beskjed om å synge.

Jeg må innrømme, ”der stedt ein soldat” av Wolfgang Strandt da tenker tyskerne på at her har vi det godt. Og de var kanskje for noen få minutter helt normale mennesker. For det var så stille på Falstad, og det var november måned med kulde og måneskinn. Og jeg glemmer aldri når den bikkja, den der den der schæfer hunden begynte å ule utenfor leiren, når det var så stille der. For det hadde en vel aldri opplevd hverken før eller siden.

Og hva som skjedde var at SS folkene ble selvfølgelig vekt opp av sin normale tilstand, hvis vi kan kalle det at det noen gang har vært normal tilstand og begynte og skrike og huie. Og selvfølgelig, dette her var jo jødenes feil som alltid. Så vi ble da satt til å gjøre noe som var veldig nedverdigende.

Vi måtte riste ned det løvet som var på et et løvtre inne på Falstad, det er et atrium i selve Falstad-bygningen, og i midten er det et ganske stort løvtre, så måtte vi riste ned alt det løvet som var der.

Og så måtte vi legge oss ned på det ene hjørnet av gårdsplassen som er rundt hundre meter. Og så måtte vi ta et blad i munnen og krype, åle oss frem til andre siden av gårdsplassen og så måtte vi legge fra oss bladet. Og så måtte vi krype tilbake og hente et nytt blad, inntil hele gårdsplassen var ryddet for blader. Og det er klart at da, selv jeg som var ung, jeg begynte å føle det forholdet, menneskebikkje, og det er klart at da, min onkel og andre folk i sytti års alderen som ble så nedverdiget de …gråt inni mellom.

– Gjaldt dette bare jødene?

– Ja, det var spesielt for jødene sånne ting. Og da, men SS hadde jo håpet at de ikkejødiske fangene som stod rundt, det var jo en en fire hundrede cirka som stod rundt, at de skulle blitt glad for at de fikk se dette, men heldigvis snudde de seg og gikk inn. Hvordan SS tillot det det vet jeg ikke, men det det er noe som egentlig har slått meg mange ganger efterpå for det er veldig sjelden de tillatt noen sånn demonstrasjon, men den det gjorde de faktisk. Og det var kanskje for at alle sammen gjorde det. I hvert fall så var det en en av de tingene som vi gjennomgikk.

En tredje ting som kan være interessant å ta med for efterhistorien er vel kanskje at vi hadde tre eldre herrer. En urmaker, han skulle egentlig ikke ha vært der i det hele tatt for han var svensk. Og en annen litenhan hadde et lite firma her nede, Glick Zedorwski og en som hette Abrahamsen. Dette var eldre mennesker som hadde vanskelig for å bære selvfølgelig.

Og en dag fant en av disse SS folkene på at de skulle gå opp i toppen av steinbruddet og trille nedover der. Og i og med at de da lar seg trille nedover så slår dem jo seg opp selvfølgelig og og får betennelse allerede nesten med det samme, av all den skitten som er der.

Får dem skitt i sårene og vi hadde jo ikke noe å vaske med, men dem kunne jo ikke gå efterpå. Slik at det som skjedde da var at vi måtte bære dem nedover, dem satt på toppen av stenbårene våre og så bar vi dem. Og så måtte de sitte og rope ”Ich bin ein fohler jode, ich will nicht arbeiten”, altså jeg er en lat jøde jeg vil ikke arbeide.

Og det måtte de sitte å rope helt de fire kilometerne vi gikk med dem nedover til Falstad. Og de ble da plassert ikke på noen sykestue for det fikk vi ikke lov til å komme inn på, jøder hadde ikke anledning til å komme inn på noen sykestue. Vi plasserte dem oppe på en et loft, og der lå de.

Og jeg fikk smugla jo ut gjennom en bekjent av meg noe varmt vann slik at vasket i hvert fall av sårene. Og da trodde vi i hvert fall i skulle berge dem. Leo Eitinger var der, og han forsøkte å få de plassert over på Levanger sykehus men det tok noen dager før vi fikk beskjed om at jo de skulle komme på sykehuset.

Det var jo selvfølgelig ikke noe sykehus, for når vi bar dem ned til gymnastikksalen som vi fikk, så langt som vi fikk gå så hørte vi at bilen som hentet dem, den kjørte ikke den veien ned til Levanger men den kjørte den veien opp til Falstadskogen. Og vi visste det jo ikke da men vi skjønte jo det at de ble tatt av dage og de ble skutt da den kvelden i Falstadskogen.

De tre de ble skutt kun på grunn av at de var jøder, og de ble skutt på grunn av at de ikke var noe å ta vare på for de var ikke arbeidsdyktige.

Den dagen som som vi ble kjørt fra Falstad kunne like gjerne ha vært et år efter at vi kom dit, og kikke bare de to, tre månedene vi var der. Ganske utrolig at vi faktisk var der bare til 25. november fra 7.oktober. Det har jeg aldri aldri fått inn i hodet mitt ennå.

Vi ble sendt til Trondheim for å bli sendt videre til Oslo. Og i Trondheim traff vi på min mor. Det var bare kvinner og barn som vi møtte og reiste med til Oslo med tog.

Vi kom for sent på grunn av at jernbanepersonalet på Hamar eller Lillehammer greide å forsinke toget. Om de hadde noe greier på det, det har jeg aldri fått vite, men jeg tror at de hadde en viss peiling gjennom gjennom hjemmefronten at det foregikk noe i Oslo.

For da lå slaveskipet Donau på Vippetangen for å transportere de 567 jødene som allerede var ombord til Tyskland. Vi kom for sent og ble plassert oppe på Bredtveit kvinnefengsel.

Der hadde vi en brakke som vi bodde i, jeg ble syk på grunn av at jeg hadde gått omkring så mye med bløt uniform i oktober og november. Men fikk problemer fordi at en doktor Hans Eng som var lege på botsfengselet som jeg havnet på, han kom på Bredtveit for å undersøke fangene som fangelege, og han ville ikke undersøke meg for jeg var jøde.

Men et par dager efterpå så ble han overtalt til å undersøke meg. For da hadde jeg høy feber og kom til det at jeg var såpass syk at jeg måtte sendes ned på på botsfengselet. Så jeg lå på botsfengselet i en celle der og fikk da god hjelp av Gordon Johnsen som var professor og han var da også lege på botsfengselet. Han hjalp meg og fikk kloroformolje på alle leddene og ovaltin fikk jeg også og fikk i det hele tatt litt styrke igjen.

Leo Eitinger kom efter noen dager ned på sykehuset, han hadde en skade i ryggen og kom dit ned og vi lå sammen i cellen inntil vi ble hentet i februar i 1943. Da hadde vi ligget der nesten en måned og da var det igjen det tyske politiet eller SS som kom, men det var norsk statspoliti. De hadde forsøkt å nekte utlevering av både Leo Eitinger og meg for det at vi var for syke for å dra, men beskjeden fra toppen var at hvis ikke de slipper oss fri så blir alle de sivile ansatte på botsfengselet arrestert og satt på Grini. Og det fikk vi jo vite da så vi sa jo at det var ikke noen vits i for, jeg hadde jo min mor på Bredtveit og trodde i hvert fall da at man skulle komme til et arbeidssted som man kunne arbeide og og hjelpe til på den måten.

Det var jo bare tull, for om vi hadde stukket av så hadde det vært mye bedre enn og å bli med til Auschwitz og så gjennomgå det vi gjorde.

I alle fall ble vi hentet og brakt til Bredtveit for å samles der, og så sendt ned til båten den 26. februar. Og det interessante er vel kanskje sett ut ifra eftertiden at de greide å få en båt. De greide faktisk å tvinge militære til å fragi en båt for å hente 165 jøder. Først helt opp til Oslo og så fra Oslo til Stettin, i den tiden hvor de hadde sånt behov for materiell til å frakte militær, det er ganske fantastisk.

Det beviser kanskje mer enn noe annet hvilken styrke så kalte Gestapo og SS hadde i det tyske system. Det har forbauset meg mange ganger, jeg har tenkt over det at de kunne få en båt helt oppover og tilbake til Stettin.

Fra Stettin kom vi inn i de berømte kuvognene. Og da skjønte vi jo egentlig at det ikke var noe sånt ”kjære mor besøk” vi skulle ha. For da ble vi jo rett og slett stuet inn i disse kuvognene og sendt til Berlin hvor vi havnet i en i en stor synagoge hvor det allerede var en par tusen tyske jøder som satt.

– Vet du hvorfor dere ble sendt til Berlin?

– Ja for å samles til denne transporten.

– De andre transportene ble jo sendt rett til Auschwitz?

– De var vel flere antagelig og så var det vel ingen i Berlin som skulle da til til noen samling. 165 norske pluss et par tusen så ble jo det en ordentlig transport, vet du. Så vi var et par døgn i i denne store synagogen. Jeg traff jo ganske mange, jeg har jo fangenummer 105362.

Hvis du tar utgangspunktet i i Samuel Steinmanns sitt nummer som var 79 tusen.. Så altså ifra første desember til første mars, så var det nummeret ifra da 79 tusen til 105 tusen. Det gir jo et lite bilde.

– Det er jo bare de som fikk nummer.

– Ja av, et lite bilde av de som kom i leiren med nummer. Alle de andre som gikk direkte i gasskammeret fikk jo ikke nummer i hele tatt. Men av de som kom i leiren og skulle være arbeidende fikk nummer. Det var rundt 41 tusen mennesker som hadde blitt tatt ut til arbeide ifra første desember til første mars. Og det er nemlig så mange som har diskutert hvor det er blitt av menneskene, eller det kan ikke være sant at det er så mange mennesker som er drept men du ser det ganske fint forhold bare i den perioden hvor mange som som, du kan tenke deg hvor mange tusen som i mellomtiden som gått rett i gasskammeret.

I alle fall, vi kom da til denne Livitzorstrasse-synagogen og sammen med de andre to tusen tyske jødene ble vi sendt ned til Auschwitz med jernbanevogner. Og det var den såkalte berlinertransporten 3. mars 1943.

– Husker du hvor dere ankom leiren?

– Ja, alle kom jo til Birkenau i første omgang. Altså togene kommer inn til Birkenau.

– Kom du helt inn, eller kom du til den såkalte jøderampen?

– Altså det vet jo ingen av oss. Det er ingen av oss, det er ingen som vet det, det er ingen ingen som aner det. Man kan godt si at at det kan godt være at vi kom, jeg har jo vært i Auschwitz tre ganger, men jeg vet jo ikke nøyaktig hvor vi kom.

Men det har jo blitt så mye mere bygd siden da … så alt som det som man så den gangen, ikke så for å si en sånn ting, for det var mørkt. Så det var ikke så lett, det begynte å lysne, og lysning om morningen dette her.

Og jeg må si det at vi kom jo til hvert fall et galehus. For sånn skriking og brøling og sirkus det kan man ikke tenke seg før man egentlig har vært der akkurat da. Og jeg kom jo kanskje kan du si ifra den heldige stillingen, jeg var jo direkte ifra sykehus men fikk et tips av eller annen som sa at her skal du må huske på at her er det ingen som er syke, var det en som sa på tysk, en fange som gikk forbi.

Og så det var et tips som jeg tok med meg. Forstod, oppfattet at altså man måtte ikke si at man som normalt ville si, at jeg kommer direkte fra sykehuset og tro at du skal få bedre hjelp eller du skal få mindre arbeide eller ikke sant. Det ville være veldig naturlig for oss normale mennesker. Men der fikk jeg det tipset at, hold munn, snakke ikke om at du er syk.

Og det gjorde jeg ikke, og ble tatt ut i arbeide og kom til Buna, samme stedet som Sammy, det var IG Farben Industri som da hadde slavearbeidere som bygde opp en leir der. Og det var jo bare ni brakker når vi kom dit. Og av de som norske, som hadde kommet da første desember, de de var jo da egentlig ti stykker tror jeg som levde.

– På det tidspunktet?

– Ja.

– Av hvor mange da?

– De var jo 567, opprinnelig. Det kan jo være noen som var plassert et annet sted, men i selve Buna-leiren da så var vi bare ti stykker. Og når du tar det som utgangspunkt så … min bror han hadde jo vært der og han hadde meldt seg på for en skade på en fot, et sår som en hadde fått. Normalt så fikk man det da plastret og og fikset, men den dagen så gikk samtlige som meldte seg til sykestua på transport til til Birkenau og i gasskamrene. Så han var jo en av de uheldige på det tidspunktet. Det var akkurat som mange andre, det var jo tilfeldigheter 24 timer i døgnet. Hadde du utur et minutt av de fire og tyve timene så var det nok til å bli drept eller eller dø.

– Visste dere om det som skjedde?

– Ikke da, vi skjønte ingenting når de sa det at ”i pipa” var et uttrykk som ble brukt. Så spurte jeg etter noen der, gått i pipa. Det var en ting … vi greide ikke å få i oss det, for vi spurte jo fremdeles når vi fikk mulighet for å så treffe de andre. De har allerede gått i pipa, det er ikke noe diskusjon. Du blir veldig kald og du blir veldig … skal vi si, tenker ikke menneskelig når du er i en sånn situasjon. Du har allerede laget deg selv et ”shelter” som som man skal overleve med. Og da da går det ikke innpå deg sånne bagateller at du hører at noen død.

– Selv ikke din egen familie?

– Kan ikke, da hvis du et øyeblikk glemmer av at du er alene, det fikk du jo greie på i det øyeblikket, at min bror han var drept i gasskammeret, min mor fikk jeg jo greie på ble drept i gasskammeret samtidig som de kom. Og når man da hadde gått opp inne i en så visste du at ålreit, da har du bare deg selv å tenke på. Hvis du da satte deg ned og begynte å tenke på at nå er du alene, da var du ikke levende i morgen.

Derfor var så det et gjennomsnitt på tre til fem uker at mennesker levde i Auschwitz. Og det var normalt det altså, det var det normale. For det at for det første så fikk du, så hadde du per dag ifra du stod opp klokken fem, fra det øyeblikket du stod opp og du hadde regnvær og snøvær og kulde du, efter at du hadde redd opp. Redd opp sengen din det høres veldig fint ut, du ristet opp halmen som var i madrassen og lagt teppe, et sånt hestdekke du hadde til som militærvis og gjort rent akkurat der hvor du var.

Kom deg ut og fikk vasket deg hvor du stod i kø for bare å komme inn på vaskerommet. Og det var veldig viktig. Dette var det viktigste som vi hadde. Hvis du ikke greidde å beholde den delen av menneskelighet når du var i en sånn leir at du tok av deg på overkroppen og vasket og beholdt rensligheten din. Så vet du om du hadde lus ifra dagen før i i skjorta de, for lusa de gjemmer seg inne i sømmer vet du.

Så hvis du ikke greide å ta vare på rensligheten din og sørget for å du holdt deg ren så ble du ikke bare oppspist men du du du mistet følelsen for din egen personlighet. Og det var veldig viktig å beholde. Slik at at når du fikk den skalken med med brød, at du lærte deg til å ta toppen av en skje og så brukte vi en flintstein tok vi og så fikk vi en del av den skeia til å bli skarp. Og så brukte vi den til og så skjære av et stykke brød.

Og ved at du spiste det brødet så hadde du jo mye mere mat en om du brakk av det og spiste bare skalken. Altså du lærte deg til og utnytte et hvert unormalt, for oss normale mennesker, ting til å eksistere sånn som om dette var normalt. Hele tatt det å da å passe på at du gikk, når du marsjerte kanskje to tre timer efterpå kanskje ute på arbeidsplassen, og nå var jeg den eneste som hele tiden som var ute på arbeide, alle de andre var inne i leiren. Sammy var på sykehus og jobbet der og alle de andre var også, jeg var den eneste som egentlig var på utekommando hele tiden. Og det tror ble faktisk da en spesiell ting, for det jeg ble alene jeg så jeg lærte meg til å og omgås alle de andre på en helt annen måte ved det at jeg hadde ikke noen andre rundt meg. Visste jeg, visste at hvis jeg ikke greier å omgås de, så må jeg ut.

Det tror jeg var veldig viktig det å beholde … en form for identitet til at du følte at selv en uniform kunne gjøres ren, du kunne om kvelden vaske skjorta di. Og hvis du vasket skjorta di om kvelden så følte du at var renere neste morgen. Selv om du måtte passe på det at den ikke ble stjålet fra deg under natta. Det var også problemet, hvis du hadde fått fatt i deg en brukelig skjorte, for det var, det var millioner av skjorter som ble utlevert til bruk. Og da kunne du få deg en von Hoysen skjorte som en hadde blitt fratatt som en like gjerne som du kunne fått en en lappet undertøyskjorte.

Det var ikke noe, det var ikke noen spesiell grunn men hvis du ble kjent med han som leverte ut det kunne du få noe som var bedre. I det hele tatt dette her med å bli kjent og dette å lære seg og organisere, det var viktig. Og du tok en ekstra jobb for å koste opp inne på brakka før vi gikk på arbeid. Da kunne du få deg en en ekstra halvliter med suppe om kvelden, det betydde mye. Hvis du i det hele tatt gjorde noe ekstra sånn at du kunne få disse ekstra, tilslagene som du kunne få av mat var veldig viktig å få. Jeg tror at en i det hele tatt dette med å beholde sin identitet som menneske var veldig viktig.

For når vi var ute på arbeide så, marsjerte vi en fem og tyvetusen mann ut, og hvis du marsjerte fem og tyve tusen mann på forskjellige arbeidskommandoer. Da gikk du, var du uheldig så kom du på en arbeidskommando hvor det var bare å bære sementsekker, femtikilos, i sånn småskritt marsj hele dagen. Og hvis du mista en sekk, kald på hendene, glapp ned for deg, det var sabotasje det. Du kunne godt bli hengt for det, det var mange mennesker som ble hengt for en sånn ting. Og det er klart at de som da ikke hadde maktet å holde hodet klart, ble trett i kroppen, ble trett i hodet, ble trett i nervene som de fleste ble. Så så varte det litt, sånn at du når du gikk ut så så du plutselig han som går ved siden av deg, springer ut, hva springer en ut for, for å bli skutt. Orka ikke tanken på en arbeidsdag til.

Tolv arbeidstimer med så lite mat, vi fikk jo en skål med suppe laget av vann og litt grønt i, det var såkalte Bunasuppa, det var IG Farben som gav den ekstra til oss. Det var det vi fikk midt på dagen, så hadde vi ingenting ifra morgenen klokken fem til vi kom hjem av arbeidsplassen, vanligvis marsjerte vi inn klokka seks. Så kunne vi risikere at vi stod en, to eller kanskje tre timer på appell for å over hodet å finne ut om det var 27312, eller om det var 26 tusen. De greide jo aldri å telle, det var jo ikke verdens mest intelligente personer som var satt til å være SS vakter.

Men de hadde problemer hver gang, og ofte som regel når det var dårlig vær så greide dem de enda mindre så vi ble stående i opp til to og tre timer.

Når vi er på arbeidsplassene så er forholdet veldig avhengig av hvilken arbeidskommando du er kommet på. Det tildeles jo forskjellige arbeidskommandoer og du har ifra de helt tunge arbeidsplassene hvor du går og bærer sement eller stein eller plater eller stålrør eller alt som har med bygging å gjøre.

Vi skulle bygge opp IG Farbens industris elektriske fabrikker, alt som skulle til for å produsere Metanol og kunstgummi, Bunagummi, det var det vi ble satt til.

Og min første oppgave gikk på å være med å rive ned en kirke som stod i veien for dette området. Det er ganske rart det å så være med å rive ned en kirke, jeg har aldri tenkt på at at man rev ned kirker. For i Norge så bruker vi jo å ta vare på kirker, ikke sant.

Så dette at man skulle rive ned kirka, den kunne jo godt ha stått der men den skulle bort selvfølgelig. Og det var som sagt litt rart, men den gangen da var det ikke gjerder rundt.

Buna-området var ti ganger fem kilometer stort. I dag er det Auschwitz kjemiske industrier, som står der fremdeles.

1783 bygg satte vi opp i fra de første ukene av mars 1943 til vi sluttet å bygge i slutten av 1944. Da hadde fabrikkene begynt å produsere, på høsten begynte de å produsere og første bombeangrepene på de kom da etterhvert som disse fabrikkene var klare for produksjon av Metanol. Da kom de allierte og bombet det.

Men før vi var kommet så langt var det jo veldig mye som foregikk. Og jeg var som sagt da hele tiden på arbeidskommando utenfor leiren i motsetning til de andre norske jødene som var der de hadde da på eller annen måte fått seg plass og jobber inne i leiren. En del var på sykestua, og en del var på andre poster inne i leiren. Jeg var da sammen med et par andre, en fetter av meg, Henrik Mendelsohn han var også på utekommando men han ble jeg også adskilt ifra. Da hadde du da skift, så fort du skiftet en arbeidskommando så skiftet du også brakke for det at den brakken der hadde da den den arbeidskommando i med kapo til den forskjellige arbeidskapoer. Arbeidskapo var jo da en person som i svært mange tilfeller hadde sittet i et et tukthus. Og i tukthuset hadde vedkommende en dom for så og så mange år for et eller flere mord.

Vi hadde en som jeg hadde helt til slutt han var syv ganger morder og var i fra Gleiwitz og var selvfølgelig gal, det er jo klart. Men han var en snobbete og jålete person og som du kunne tenke deg og var helt normal inn til at han ble sint.

I Eli Wiesel sin bok ”Natten” skriver han om en historie som jeg har fortalt en, uten at noen visste om at det var jeg som fortalte den. Så min kone som døde for ti år siden, hun fortalte meg at hun ligger og leser denne boken om natten og så sier hun, ja men dette her har jeg hørt før, hva er det sa jeg. Så leser jeg følgende. Og det at Eli Wiesel kom sammen med ungarene høsten 1944 til Auschwitz. De kom en søndag vi skulle ut til arbeide. Jeg var blitt skriver på en arbeidskommando. Og som skriver hadde jeg med å passe på at alle sammen var der og arbeidet på de forskjellige jobbene, at alle var med når vi marsjerte inn.

Og dette var jo veldig interessant sett ut fra mitt synspunkt at det var mye lettere jobb for meg. Men når jeg så disse ungarene som kom som var helt nye så var jeg redd for at Hans, kapoen vår han skulle begynne å slå rundt seg for at de ikke jobbet. De forstod ikke at de at han var farlig, de visste noe om det..

Og det var jo unormalt at det skulle være en gal fange som også skulle slå dem. Men han tok første beste jernstang hvis han ble sint og så slo rundt seg. Hvis han drepte noen så spilte det ingen rolle for han. Men i alle fall så hadde jeg sagt til Eli Wiesel eller faren at ”vær forsiktig, kapoen her er farlig så pass på at dere arbeider når han er i nærheten.” For det var jo det viktigste, det er ingen som kan jobbe i tolv timer vet du. Jobber du i tolv timer så er du ferdig i løpet av fjorten dager da. Med så lite mat og og så mye hardt arbeid så er det ikke sjanse.

Det var jernbanevogner som skulle ryddes ut med elektrisk materiell på den jobben da.

I alle fall, dette foregikk jo daglig, vi gikk ut på arbeidsplassene rundt omkring og den første tiden gikk vi med vakter hele veien for da var det ikke gjerder.

Og da kunne vi oppleve at vi hadde denne spisepausen på den halvtimen midt på dagen.

Disse vaktene hadde kjele og så tok de lua og så kasta de den et stykke bortover og da hadde du to valg. Det ene valget var at du gikk og henta lua som han ba deg om, og så kunne han skyte for du var på flukt, for du hadde ikke lov å gå utenfor det området hvor vi var i. Tok du og neglisjerte det han sa, så skjedde følgende at han brukte kolben på deg, slo deg, sparka deg og kunne maltraktere deg slik at du var ferdig mann.

Og ofte så hadde du veldig få valg, uansett hvilket valg så var det galt. Så du, det skal godt gjøres at en ikke gjorde noe, det var jo mange tilfeller at en ikke gjorde, men det var bare for å ha noe å leke seg med.

Og det er klart at det var jo nervepåkjenning det å bare vite, eller ikke vite hva som skjedde med deg. Men men det var jo ikke noe bedre når du kom inn i leiren, efter at du hadde vært ute en hel dag så marsjerte du inn i leiren og du stod to og tre timer som jeg sa isted på appellplassen for å bli for å bli talt. Og hvis du da for eksempel var syk som skjedde med meg en gang hvor jeg da falt sammen, besvimte fordi jeg hadde fått høy feber og dobbeltsidig lungebetennelse og fått tilbake giktproblemene som jeg hadde.

Så var det heldigvis en kapo som jeg hadde han var en veldig behagelig fyr, han var forståelsesfull så han sa du får gå å sette deg sånn ikke SS ser deg. Det var inne innendørs og det var sånn svære, ja ti centimeter med gipsplater vi gikk og bar på som skulle brukes i forbindelse med elektriske sikkerhetsmontasjer vet du.

Du må ha i deg den maten du hadde mulighet å få fatt i. For hvis ikke så hadde du heller ikke noen mulighet. Hvis ikke du fikk i deg alt det du kunne få av mat, så lite som det var så var det over og ut. Og jeg fikk i meg den, fikk gitt ifra meg en en en liten slippover som jeg hadde organisert meg for at jeg skulle på sykehuset så visste jeg at jeg ble fratatt den. Så jeg gav den til en jeg kjente. Og kom ned på sykestua og fikk da beskjed om at det var, skulle inn, inn vaskerommet, jeg hadde da 42,3 i feber, jeg hadde en blodsenkning på, var det 87 og puls på 120. Og var selvfølgelig usedvanlig død mer eller mindre. Du vet normalt sett så hadde vel antagelig tilkalt familien for nå var det straks over. Men jeg måtte springe ut i den nærmeste brakka for å dusje og derifra så måtte jeg springe over til den brakka jeg skulle være, jeg var jo naken. Men jeg var heldig for jeg kom til en brakke hvor hvor det var en forarbeider som var der og som var polakk og som jeg kjente. For nå må du være klar over at i 1944 var jeg en gammel fange. Og hadde du vært der mer eller noen måneder så ble du betraktet for eldre fange. Og jeg hadde jo vært der et år nesten dette her var på vinteren 1944.

Så fikk jeg sågar en egen køye og det var det ikke mange som fikk der nede. For som regel så ble en plassert to og to, og fikk en underkøye. Men de hadde jo ikke noen medikamenter så han var og hentet et laken som han dyppa i kaldt vann og med kaldt vann rundt brystet, så forsøkte de å få ned feberen på den måten. Og det var den behandlingen jeg fikk til å begynne med. Jeg var jo selvfølgelig sterk nok til og så tåle dette her da, for det er jo det som er problemet, når du ikke får noen medikamenter imot en sykdom og du har såpass kraftig dobbelsidig lungebetennelse og samtidig også i situasjon hvor du har leddgikt problemer. Og i den perioden jeg lå der så ble jeg jo tatt ut seks ganger til gasskammeret. Og så spør du selvfølgelig inne i deg hvordan er grunnen til at du da sitter her.

Og grunnen til at jeg sitter her, er at det er en kar som bor i Telaviv som heter Arthur Poznanski som kom med samme transport som meg ifra Berlin. Han arbeidet som skriver på sykestuene, og så listene over de som skulle til gasskamrene efter hver seleksjon. Han så nummeret mit 105263. Hans initialer er PO og mine er PA, det vil si at han har cirka to hundrede nummer bak meg. Så han, 105263, det må være en av de, oss unge, så han strøk det navnet, det var jo vårt navn ikke sant. Og ifra det navnet fikk vi en som var død den dagen som puttes inn det navnet, nummeret. På den måten så berget han oss som kom i en sånn situasjon … om det var en død spilte ingen rolle.

Og dette her var en, var altså sånne ting som man kunne gjøre og som tilfeldighetene var i livet, i dette livet. Jeg hadde da en opplevelse som jo selvfølgelig ingen andre hadde heldigvis, det å kunne bli tatt ut fem ganger til gasskammeret og bli strøket av listen.

Men Mengele som dere har sikkert har hørt snakk om, denne legen som som drev forskning på levende mennesker. Han brukte meg i et tilfelle. I hvert ledd så sprøytet han inn seks og nitti prosent alkohol og så var da ideen å se hvordan, du ser her er det et større arr eftersom hvor mye etsing det har gjort da.

Etsingen kommer jo av at seks og nitti prosenten den begynner å brenne ikke sant. Og så når det har brent mye så ble det mere arr noen steder eller mindre. 21 sprøyter i hvert ledd. Og hans ide var å prøve ut om ondt fordriver ondt. Hvis du hadde veldig ondt så kunne han da sprøyte inn der du hadde ondt, så skulle den smerten ta bort for den vanlige smerten.

– Hvordan opplevde du møtet med Mengele ?

– Du vet at jeg husker ham ikke. Flere ganger så var vi jo i nærheten av Mengele uten at han hette Mengele, det tror jeg er veldig overdrevet. At folk sier at de vet hvem den var… jeg husker i hvert fall ikke så veldig mye av navnene på forskjellige. Bortsett fra at jeg tror ikke det var Mengele som satte sprøytene, jeg tror det var en annen lege som satte sprøytene men det var han som bestemte det altså.

– Hvordan opplevde du det da ?

– Ja du vet at en sånn ting ville jo aldri noen, du ville jo ikke gjøre det i dag hvis noen sier til deg at du, du skal gjøre en prøve på deg for å se om dette kan hjelpe deg. Så ville du sannsynligvis si nei takk. Ville forsøke alt annet før, for det at … det det brenner jo så mye, at du greier ikke å ta den smerten normalt.

– Har du, har du noen andre men enn arrene i dag?

– Jeg har ikke noen spesielle men efter akkurat det her nå, men det som jeg har er jo psykisk. Man drømmer mye vet du, det vi har de største problemene med det det er at man plutselig drømmer. Og man vet ikke akkurat hva man drømmer om, og så må man bare plutselig ut av sengen for å få luft. Og det er de største problemene vi egentlig har. Det kan være nok at du går ned i et badekar som er litt for varmt. Dypt, redselen for at du ikke kommer deg ut av det.

– Hvor plagsomt er det for deg?

– Ja, det er det er blitt mere plagsomt efter hvert. Kinoforestillinger, teaterforestillinger, konserter, hvis jeg ikke sitter på ytterkant. Liker ikke å stå i kø, har stått nok i kø. Første gangen jeg gikk opp på Lerkendal for noen år siden, hvor de kom opp til nettinggjerdet. Så plutselig så stod nettinggjerdet der foran meg og jeg hadde en kamp, ganske mange minutter, med meg selv å overvinne den angsten med å stå foran det nettinggjerdet hvor hvor jeg ikke kom ut. Og da så plutselig, skal jeg virkelig være nødt til å gå ut. Så det ligger nok innebygd en ganske stor redsel for sånne ting som man heldigvis ikke er så ofte borti da.

– Hvordan vil du beskrive de siste månedene i Auschwitz?

– Efter at jeg var syk og var blitt ni og tredve kilo i vekt og skulle begynt å komme meg igjen så, ble jeg rett og slett hjulpet på sykehuset til å bli stående, bli der så lenge som jeg ble, av disse, holdt på å si utenvendige hjelpere.

Uten at jeg oppfattet det selv så var det jo andre som hjalp meg til å bli, for jeg kunne ikke stå opp, kort og godt. Men det er en veldig rar historie som bør kanskje taes med for folk som kanskje blir syke. Og det er at hvis du ikke tror at du kan stå på bena, hvis du må, hvis du skal for eksempel bli utsatt for en brann eller noen sånn ting, så kan alle mennesker hvis dem bare har vilje nok til å leve, stå opp og komme seg ut.

Jeg stod opp seks ganger, gikk ut av der hvor jeg lå og inn i rommet hvor Mengele og andre satt, jeg tror det var tre leger til. Jeg ble kontrollert, gikk ut av rommet og falt sammen og kunne ikke gå. Så du kan stå, hvis du er nødt, det siste du har å gjøre så kan du stå opp. Og jeg tror at folk kan stå opp av en sykeseng hvis det er brann hvis en bare har livsvilje nok. Og det tror jeg er veldig viktig for for mange mennesker å få vite.

– Men i tillegg så er det en annen ting som jeg tror, og det er at at vi mennesker, når vi blir alene så kan det hende at enten blir du svakere eller så blir du sterkere. Altså den den svakheten ligger i at du blir redd eller det så blir du sterkere ved det at du bare har deg selv å stole på.

Og en gang jeg fikk beskjed om morgenen, ved appellen og ikke gå på arbeide men møte opp foran politisk avdeling som her ville være å betrakte for Gestapo eller eller da politiet. Det var midt mellom to strømførende gjerder. Og der står jeg fra klokken seks om morningen, hele dagen, når jeg endelig kommer dit aner jeg ikke, men det må ha vært kanskje i totiden. Og bare står og passer på at jeg ikke faller enten forover eller bakover for da hadde jeg jo blitt drept av høytspenten. Og det er også veldig hardt når du står i stram givakt, trett, sliten og ikke vet hva det egentlig går ut på.

Helt, tenker og tenker og tenker hva er det jeg har vært bort på, hva er det jeg har gjort. Og så ble jeg da henta til den her politiske avdelingen, kommer inn der. Der er det to da, Gestapofolk som står med sine pisker og jeg fikk da en omgang med juling til å begynne med for å da myke meg opp selvfølgelig.

Og så var spørsmålet om, du har fått et brev hvor da mitt nummer og, altså både nummeret og navnet, adressen står på den. Hvordan kan det ha kommet ut?

Og nå er det vanskelig, nå må du begynne å tenke, for nå kan hvert ord du sier bety henging eller livet. Og jeg skjønte ingenting, visste ikke hva det var, og skjønte ikke hva det gikk ut på. Og fant ikke ut før en stund efterpå, for jeg så et brunt stykke papir ligge der borte på bordet, altså sånn innpakkingspapir, typisk norsk.

Og så begynte jeg å tenke på at det er en pakke som er kommet. Så ble jeg hengt opp i en sånn gymnastikktrapes og da greide de å brenne et arr her med sigaretten for de skulle få meg til å fortelle om hva det egentlig gikk ut på.

Jeg visste fremdeles ikke hva hva det var for noe. Så så sier dem plutselig at vi har fått en pakke her og utenpå den pakken så står ditt navn og nummer, hvem har du vært i forbindelse med i utlandet? Og etter en stund kom jeg på at vi hadde en dansk sivil elektriker som jobbet på IG Farben Industri, og som jeg hadde hørt skulle tilbake til Danmark. Jeg fikk fatt i han og fikk hørt en om han kunne sendt en beskjed til noen venner av familien, Lagerkvist. Jo, han skulle til Danmark om fjorten dager, det kunne han godt gjøre fra Danmark.

Jeg tenkte jo selvfølgelig ikke lengre enn at jeg oppgav da nummeret mitt og navn og leiren. Og denne pakken kom frem etter å ha gått fem, seks ganger frem og tilbake til Berlin. Det var stort oppstyr hvordan de var fått tak i nummeret.

Og heldigvis kom jeg på en en historie som ble godtatt, og det var at ”det vet jeg jo ikke” men det er jo ikke noe rart, for jeg har jo mitt navn og nummer her. Det vil si at jeg hadde nummeret 105362, stod jo på selve fangedrakten. Og så ble dem jo passe forbannet for det da, for det at da hadde jeg jo svart.

Men det var jo bare en tilfeldighet at jeg kom på det for det kunne jo like gjerne ikke ha tenkt på. Men i alle fall fikk jeg denne pakken som det var et par strømper, en tube med tannpasta og en tannbørste så var det. Og jeg bytta det bort, tannpastaen og tannbørsten for da brukte du like gjerne den. Og beholdt jo strømpene så lenge som dem varte, og fikk da noen suppetallerkener eller av, for den tannpastaen og tannbørsten. Det var det jeg fikk ut av den pakken.

Og sånn var det jo egentlig med en annen ting som skjedde meg også, hvor jeg hadde en jobb med å skjære av noen noen så kalte B-såpestykke. Disse B-såpestykkene var en seks, syv centimeter lange og så var de da en tre, fire centimeter brede. Halvparten av det fikk vi utdelt noen ganger da.

Og så fikk jeg en kniv for å skjære av det og og skulle levere til hver som kom og skulle hente maten.

Og så plutselig så var det et et stykke såpe som jeg ikke greide å skjære av, fikk jeg gjemt unna det og så heldigvis så var det akkurat såpass mye såpe til overs at det var et helt stykke jeg kunne beholde. Det som skjedde var at om natten så gikk jeg jo ned i på latrina da for å forsøke å finne ut, hva var det for noe i den der såpa.

Og inne i såpen så var det en blyholder, og i den var det titusen riksmark. Titusen riksmark! Det var i hvert fall nok til å kjøpe seg et hus. Du hadde ikke noe problem å kjøpe deg en villa for de pengene i Tyskland i den perioden. Og nå var et spørsmål, hvordan skal jeg få brukt disse pengene, for de måtte jo veksles. Til å begynne med så sydde jeg det inn under mitt fangenummer, der lå det nå en tid og og verka, for det at var faren at de kunne ta ifra meg uniformen vet du.

Plutselig så fant dem på at dem skulle skifte uniform eller hva som helst, at en, fikk en flekk på den så så fikk jeg ikke beholde den om jeg ikke vaska, mange sånne ting kunne skje. Det som skjedde var at jeg tok meg mot og spurte en av de sivile ingeniørene som arbeid på området. Om han visste av noen som kunne veksle en titusen riksmarkseddel. Jeg hadde venn som hadde. Så sa en det skulle han undersøke, så kom han tilbake efter noen dager så sa en jo han hadde funnet noen som kunne gjøre det.

Og så måtte jeg bare gi fra meg den, og så kom han selvfølgelig ikke tilbake med seddelen, det var jo greit nok. Så sa jeg det at kan jeg få noe suppe for det i hvert fall da siden du har fått seddelen og. Og så fikk jeg vel kanskje en fem seks ganger noe suppe på arbeidsplassen og så ble han plassert på en annen jobb og så så jeg ikke noe til en mer. Det var titusen riksmark, de tre-fire literne med suppe som jeg fikk i meg.

Dette med liter høres mye ut, men en liter var den porsjonen vi fikk egentlig til middag. Det var ikke mye fett i den da, var mest poteter og grønnsaker det gikk på.

Sånne ting skjedde når du hadde vært så lang tid som jeg, for dette var en leir som det foregikk veldig mye i. Husk på at det kom et par millioner mennesker inn den leiren som gikk på rundgang før de enten gikk rett i gasskammeret eller ble drept i løpet av en periode. Vi var jo bare bare100000 ifra alle sideleirene som den 15. januar begynte på transporten, dødsmarsjen i 1945.

– Hvordan foregikk det?

– Ja der har vi jo en historie som jo egentlig er meget interessant å tenke på. For det at jeg var fremdeles alene, jeg arbeidet ikke inne i leiren slik at jeg hadde ikke noen mulighet til å gå sammens med noen av de som arbeidet inne i leiren. Jeg fikk beskjed den 15. januar i 1945 at vi skulle møte opp på appellplassen og ha med oss skåla vår og skjeia vår og det vi eide.

Det hørtes vel fint ut, det vi eide, det vil si at vi hadde også et teppe. En del orket å ta det med seg og en del orket det ikke. Og jeg tenkte jeg må se å få gått sammen med noen andre og da var det en gruppe på fem stykker som hadde arbeidet som gartnere i SS avdelingen og de hadde en håndvogn som de kom kjørende på, full med hakker og graver og spader og forskjellige sånn ting. Og så sier jeg til han som jeg kjente der da fra før, at jeg må få lov å gå ved siden av dere for de andre går ved sykestua, ja nordmennene da skjønte han jo.

Ja og når vi kom til porten så fikk vi beskjed om at se å få å kastet av det der, gå bort i SS kantina, hente sigaretter og fylle opp kartonger med sigaretter, og det gjorde vi jo. Vi kom tilbake så vi gikk da blant de tyve siste ut av Auschwitz, som forlot leiren.

Det var ganske interessant for det siste som foregår er jo det at alle vaktpostene blir dratt inn da. Og vi går ut av leiren og stenges i og for seg på den måten. For det som er igjen da er enten fanger som ikke orker å gå eller er for syke til å gå.

En del av dem berget jo veldig hurtig på dette her, for det at det tok bare noen dager efterpå så kom jo russerne. Og dette var det ingen som hadde trodd at de ville la over hodet noen ligge igjen der, levende, de hadde regnet med at alle sammen ville bli skutt. I hvert fall hadde jeg trodd at var siste. Men det hadde dem ikke hatt tid til hadde dem følelsen av, så dem hadde bare gått. Og vi gikk der med disse sigaret.. håndvogna med sigaretter som gjorde at vi måtte, greide oss nå ganske godt for vi hadde noe å støtt oss på selv om vi også dro den i sneen. Det var jo sne, kaldt og sne, og tresko uten strømper og uniformen som ikke var verdens varmeste og, sulten og kaldt som det var. Grunnen til at jeg nevner dette her, det er at det var jo ganske utrolig for det at andre dagen om formiddagen, så skulle egentlig Leo Eitinger ha vært død, han levde jo til i fjor. For det at da hadde han gitt opp, og når jeg kom så satt han der og femti meter bak oss hadde han blitt skutt. For det at da hadde han gitt opp, orka ikke mer og hadde ikke jeg kommet så jeg fikk enn med meg til håndvogna så han fikk støtta seg der. Han hadde jo så, han gikk alltid bøyd vet du, han hadde problem i i ryggen og da hadde han egentlig gitt opp, han orket ikke mer.

Da var han heldig slik at han fikk da støtte seg på det, denne håndvogna når han begynte å gå med oss inn til vi et lenger stykke senere da fikk fatt i en legevenn av han så han fikk en sprøyte senere på dagen slik at han kom seg igjen. Og når vi kom frem til Gleiwitz da som var omkring en ti mil ifra der vi hadde begynt marsjen, så var vi selvfølgelig, de fem av oss da uheldige for det var jo fullt alle steder. Alle de fangene som hadde kommet de hadde fylt opp alle brakker så vi hadde ikke noe sted å gjøre av oss inne. Jeg var nå i hvert fall klok nok til å være med å få revet ned en par … vi hadde jo, det var jo vindusklaffer i tre som var foran, dem rev vi ned et par stykker og så la vi oss på dem slik at vi ikke lå på sneen. Så vi lå, vi fem av oss da sammen på en sånn klaff eller ble på en måte dobbelbrett da så vi lå ikke helt nede på sneen. Det skjønte jeg jo ikke holdt mer enn akkurat den natta så neste dag begynte jeg å gå rundt i de forskjellige brakkene for å forsøke å finne noen av mine gamle fangevenner da som jeg hadde blitt kjent gjennom disse alle, nesten to år i Auschwitz da. Og til slutt så traff jeg da en kar som, når jeg da tilbydde en noen sigaretter jeg som hadde stjålet mens vi gikk å kjørte den håndvogna. For det var også en av de tingene som du lærte i en sånn leir det var å organisere, det het ikke å stjele, det het å organisere.

Og da fikk han jo noen pakker sigaretter mot at jeg skulle få ligge inn under ei seng. Og det berga jeg jo ganske godt på for det at selv om det var så smalt, mellom senga og gulvet så var jeg jo under der og isteden for å ligge ute å fryse så fikk jeg jo varme i kroppen og det var jo et døgn vi holdt oss inne. Så var det neste transport. Og da kom vi i åpne jernbanevogner som vi ble transportert bort ifra Gleiwitz inn i Tsjekkoslovakia, rundt omkring og vi holdt på i ti døgn var vi på denne transporten før vi endelig kom oss til Buchenwald og Weimar.

– Men hvorfor ble dere drevet ut av leiren, hva ble hva ble dere fortalt?

– Den hensikten det var å bruke arbeidskraften. Nå kan man jo godt spørre med litt fornuft bak i hjernen å si at. Hvordan kunne tyskerne være så gale at de skulle ta med seg halvdøde mennesker, kjøre dem rundt hvor dem selv hadde sånt behov for transportmidler, kjøre dem rundt i ti døgn, det var den ene haugen efter den andre av døde mennesker som i i jernbanevognene. Åpne jernbanevogner, ti kuldegrader, ikke noe mat så det … det var sykt, det ordet er sykt. Men samtidig som man sier at det er sykt så er det vel selvfølgelig ideen bare at de trengte arbeidskraft, slik at de kunne få fri arbeidskraft i fabrikkene og sende de til østfronten.

Det var jo febrilskt dette her i januar februar måned. Hva vi gjorde når vi kom til Buchenwald er jo, det er en historie som vi kan godt ta med som er en tragisk historie sett ut ifra tyskernes egne øyne. Vi kom til grensestasjonen som jeg ikke vet navnet på, der er det jo sånne broer som går over jernbanelinjene ofte vet du. Og når vi kom inn på denne jernbanestasjonen så stoppet jo toget. Det var jo ikke noe mennesker men opp på toppen på en av disse broene var det noen ungdommer, når jeg sier ungdommer så er det vel mere barn, for det var jo ungdommer var jo i militæret den gangen. Men men barn i sånn tolv, tretten års alderen, de var fremdeles på skoler.

Og så var det noen i den vogna foran oss som og efter ropte et eller annet, og så ser jeg opp da, for vi kunne bare se opp. Og så ser jeg at dem springer av brua og i det øyeblikket dem springer av brua så tenker jeg, men Herre Gud, er det virkelig noen som henter noe til dem også.

Ja, kanskje vi kan få noe, tenkte øyeblikkelig på det selvfølgelig. Når de da kommer tilbake så er det i i hvert fall ikke mat og i hvert fall ikke vann, men en stein. Og der står dem da og steiner disse levende døde menneskene i vogna foran oss, kun på grunn av at de hadde bedt om mat.

Og jeg har ofte spurt meg selv, hvordan kan hat bli bygd opp i barn … de hadde fått vite det at her så kommer en transport. Det det er jøder, det er noe pakk, det er svin, de skal utryddes. Dette var i januar i 1945, Hitler, tyske nasjonen var på tilbakemarsj, alt ting skulle man tro da var, med litt fornuft tro at de begynte å tenke på at det kunne gå ut over dem neste gang.

De barna var så hatske at de kasta stein på disse levende, det kommer jeg aldri over. For det var det siste du hadde ventet kanskje, på et sånt tidspunkt. Men i alle fall dro vi videre og vi kom til Buchenwald, det er jo straks ovenfor Weimar. Det ligger jo faktisk slik som som Gråkallen her i forhold til Trondheim, åtte kilometer ifra Weimar by. Og det var jo kulturhovedstaden ikke sant, så det var ikke akkurat så mye kultur. Leiren Buchenwald hadde jo vært der helt siden 1934.

Men det var flaks at vi kom dit for det at i den leiren var det 512 nordmenn, norske studenter. Og efter en, to, tre dager hvor vi hadde fått nytt nummer og ny uniform og begynt å få i oss en suppetallerken og et stykke brød igjen og i det hele tatt følte vi var kommet, satt i gang et nytt system.

Vi bodde i gamle hestestaller. Det var tyske og russiske staller ble brukt. Altså en sånn stall som du ser, har sett massevis av bilder hvor folk ligger på sånne plater. Og den stallen er jo til en hest, men det var tre platter i en sånn og det lå mellom seks og syv man på hver platt. Det vil si at en, der hvor en hest hadde stall hadde mellom 20 og 21 mennesker soveplass. Og det er klart at det ble jo uhyggelige forhold i disse gamle brakkene.

Mat stjal dem fra hverandre før dem fikk det i seg, hvis du gikk bortover uten å gå sånn med det så så var det noen som var over deg. Og det ble kannibalisme og litt av hvert som foregikk i denne perioden. Vi kom ut av det ved at det var noen norske studenter som hørte om at det var noen nordmenn der. Og Sammy Steinmann hadde en venn som var fange der og jeg hadde tre gamle skolekamerater av meg som, fra Trondheim, som var var der.

Så vi ble hjulpet ut ifra massen av gruppen der, den gruppen var jo veldig veldig hardt kjørt for det hvis du ble der lenge så var det veldig vanskelig å overleve.

Men du måtte ut på de vanlige brakkene og for å komme i arbeide, det var mye bedre. Og vi fikk jo da efter hvert om kvelden, hvor vi ikke hadde lov til å gå på brakka, og vi hilste på disse studentene. De hjalp oss med da mat selvfølgelig og vi fikk jo så vi hadde strømper på oss, for det hadde de jo ekstra par. De fikk Røde Kors pakker og vi fikk jo da en del av den maten dem hadde … for dem hadde jo nok mat dem da kan du si, nok mat til å spise seg normalt mett. Enda hadde dem gjemt en del pakker for for senere også.

Og vi begynte jo å jobbe øyeblikkelig, du kan si vi var på jobb om dagen, inne i skogen og var med på å la ned en del trær. Det vil si at det var Buchenwald, bøkeskog som var veldig tung og der var det jo heldig at du kom hjem med med både armer og og bein i behold for det skulle jo bæres. Og hvis du setter ti mann på den ene siden og ti mann på den andre siden og skal bære et bøketre, blir det, hvis ikke alle sammen løfter samtidig og alle sammen bærer likt så faller jo treet ned. Og det hvis det faller ned så knekker det jo bein og armer og knokla stod rett ut i masse tilfeller vet du. Men vi berget på grunn av at vi hadde jo fått i oss den maten ekstra vi nå var i mye bedre form

– Men du sa i sted at det til og med var kannibalisme i leiren, betyr det at dere var veldig heldig stilt mens en annen gruppe hadde det mye verre?

– Når vi kom til dette kleinlageret i i Buchenwald, så var det kommet opp i tall på åtte og 60000 fanger i leiren. Jeg antar at normalt så ville vel den leiren ha et sted rundt noen og tyve tusen. Mat hadde dem ikke nok av, og når det ble sånne forhold så har det lett for å bli kannibalisme.

– Var det vanlig når det gjaldt kannibalisme?

– Det har vært sagt ja, jeg har ikke sett det. Må bare innrømme en ting og det er at jeg har ikke selv sett det, men det ble påstått av de andre fangene at det foregikk. Du vet når folk blir sultne nok, man vet jo det ifra jungelen at når folk blir sultne nok, at man spiser, om det er mennesker eller dyr, spiller ingen rolle det.

Det er ikke, folk er ikke noe ”kjære mor” når det gjelder sånne ting. Det betyr jo ikke det samme som at alle er, det er alltid noen, men du vet at med, det høres jo nifst ut egentlig å si det.

Men når du har så mange mennesker som kommer, du vet du hadde jo cirka 20 000 russere som egentlig var krigsfanger. Og de er jo mange av dem, disse eskimoene er jo vant til å spise rått kjøtt. Jeg tror ikke du får en hvem som helst til å gjøre det, samme hvor sultne dem er, jeg tror ikke du og jeg ville ha gjort det, tror jeg i dag hvert fall.

– Man vet aldri.

– Nei men vi mennesker er nok rarere enn vi tror.

– Men dere, dere slapp jo da selvfølgelig ..

– Ja vi var aldri, jeg tror ikke jeg tror ikke det ville ha hendt, jeg må innrømme det at jeg tror ikke det ville ha hendt noen av oss, det tror jeg ikke. For det at det skal nok være visse typer som gjør det. Det er ikke bare å si at du er sulten. Så jeg har vært med på å spist en katt en gang, men den var kokt altså.

– Hvordan smakte det ?

– Nei det smaker som kanin det, hønsekjøtt, kaninkjøtt. Det var en delikatesse, i hvert fall akkurat da.

– Men disse norske studentene de integrerte dere i gruppen? Det var ikke dere og dem, eller ?

– Nei, jo da det var det, selvfølgelig for vi hadde jo ikke lov til å gå der så de var helt for seg selv, og vi var ikke integrert i de på noen måte. Men når vi kom, lurte oss opp om kvelden så så var jeg jo sammen med de tre av mine venner og satt og pratet med dem og spilte bridge.

Studentene hadde jo gjort oppstand i Oslo, så ble de internert og sendt ned til Buchenwald. En del av dem fikk reise ned til Heidelberg og studere videre hvis de ville. Så det var egentlig, de de hadde det bra de i forhold, de var internert, satt inne ja. Men men noen større problem enn det hadde de jo egentlig ikke.

Situasjonen var jo da den at vi fikk vite at alle skandinaver skulle bli hentet fra leirene. Folke Bernadotte hadde gjort en avtale med Himmler, og i tillegg var også Røde Kors og den norske regjering involvert. Og vi visste bare at de Hvite Bussene og Folke Bernadotte skulle komme og hente alle skandinaver, Røde Kors altså. Folke Bernadotte var jo bare personen utad men det var jo Røde Kors som egentlig utførte jobben.

Det som var litt problem for oss var at vi hadde fått beskjed om å møte opp på appellplassen vi fem av oss. Og det var Leo Eitinger, Sammy Steinmann, Assor og Pelle Hirsch ifra Trondheim og meg. Og vi kom jo dit opp og vi stod der, og følte jo at nå er vi redda. Og alle sammen var jo glade. Det var jo cirka 520 stykker som var der for det var noen fanger, danske politifolk som var der også.

Og i alle fall stod vi der, og etter hvert så begynte de å gå ut og vi fikk plutselig beskjed fra en av studentene at ”dessverre dere er strøket fra listene.” Og dette her ble jo som å slå deg med et balltre i trynet. Hvordan kan det ha skjedd, hva er det som foregår? Jo, dere alle fem som kom fra Auschwitz er strøket fra listene. Nå var det selvfølgelig en diskusjon og det kommer til å bli diskusjon så lenge vi lever. Kunne de norske studentene vært litt mer voksne og brukt litt spillerom, og sagt det at her skal alle sammen med, alle skandinaver, det er jo ikke snakk om du er katolikk eller baptist eller eller jøde eller hva det måtte være. Det er skandinaver og de skal med.

Det gikk hvor de var sterkere andre steder, i Buchenwald var det ingen student som var voksen nok til å sette det på spissen, så vi ble stående igjen og de gikk ut.

Det var et veldig slag for meg personlig, jeg må si at jeg tror jeg var den som tok dette hardest. Jeg hadde igjen på en måte på grunn av disse nære vennene mine da … igjen trodd at nå var dette med jøde, ikke-jøde og menneske, på normal basis igjen og fikk dette i trynet.

Og jeg har jo også spurt noen av studentene jeg kjente hvordan dette egentlig ble oppfattet av dem.

Og de sier at de hadde også en veldig rar følelse i maven en lang tid, og hva er det egentlig som foregikk.

Men de var jo inn i en gruppe, så de de bare gikk jo med denne gruppen. Vi hadde nok alle fem av oss et problem noen dager for å overbevise oss selv om at vi må kjempe videre.

Du mistet identiteten din vet du, fra å være Julius Paltiel så … måtte du spørre deg selv mange ganger, var du egentlig den du trodde du var?

Også efter at du var nektet å bli med. Fordi at jeg har jo aldri oppfattet meg som noe annet enn norsk som sådan, jeg har jo aldri oppfattet meg som som en tysker eller en hva hva de måtte eventuelt påsto at jeg var for nasjonalitet.

Så det var veldig vanskelig å finne en måte å overbevise deg selv om at du var den du var. For det måtte du ha hvis ikke det ville du gå i vei av ren, skal vi kalle det for fortvilelse.

Først står du der alene og så blir du plutselig oppfattet som den du trodde du var, og så fra det øyeblikket til annet så blir du oppfattet at du ikke var den. Jeg må si at jeg, Sammy og jeg, vi snakket veldig mye om det for å snakke det ut av oss. Og jeg tror vi greide vel det på den måten at vi så at dette kan ikke være så lang tid igjen.

Men det var det selvfølgelig heller ikke, men det var jo det det at vi hadde følelsen av.

Det var knekken vi fikk da, men vi bygde oss opp videre. Og heldigvis så gikk vi videre en måneds tid, godt og vel, en og en halv måned så kom det beskjed i radioen ifra høytaleranlegget at nå er amerikanerne på vei til at overta leiren.

Og ifra da av den 3. april, i 1945 så skal vi ikke ut på arbeide. Vi skal overlevere leiren i den tilstanden hvor alt er beste militær orden ble det sagt.

Så gikk det et døgn så kom neste melding om at ”semtliche juden of den appellplass antreten” det vil si samtlige jøder skal stille opp på appellplassen. Og da kom vi til et problem for det at med vår kjennskap til tyskerne og SS så var det samme som døden. Så vi gikk selvfølgelig ikke opp på appellplassen, men sprang ned til brakke 43 hvor vi hadde fått et tips før disse studentene da gikk ut av leiren. At hvis det skulle hende et eller annet så er det en kar som heter Julius Jørgensen som er halv danske, som er en leder blant de kommunistiske grupperingene her, henvend dere på den brakka, han kan kanskje hjelpe dere.

Og dit sprang da Sammy, Pelle og Assor Hirsch. Leo Eitinger var på sykebrakka, og gjemte seg der. Og vi sprang dit og ble gjemt oppe på loftet i den brakka han var i. Og han snakket litt dansk også, og han, ikke før at det betydde noe så mye men det var bare det at han følte at han var nær nordmenn da.

Så han gjemte oss der i de fire, fem første dagene lå vi oppe på loftet. Og i mellomtiden så ble alle brakker endevendt og snudd for å finne noen jøder som hadde gjemt seg. For først skulle jo alle jødene ut, og så skulle resterende ut. I løpet av de åtte dagene som dette pågikk, da hadde vi siste par dagene kommet ned og fått skifta navnet på eller nummeret på uniformen våres og vi hadde fått en annen identitet.

Og når meldingen kom den 11. april, altså akkurat åtte dager efterpå så hadde faktisk leiren blitt overtatt av en del fanger allerede to dager før. Det har jo vi fått vite nå i eftertid men på det tidspunktet visste ikke vi det. Men jeg så at det hvite flagget kom opp når en amerikanerne kom så roper jeg det ut, og så sitter det en kar ved siden av meg. For i den brakka som disse kommunistene, det var jo kommunister som sittet inne i tolv år disse folkene, tenk det, tolv år hadde dem sittet inne.

Så sitter det en kar ved siden av meg, og jeg står opp og så roper jeg ut, flagget, det hvite flagget ”vi er fri.” Og han gamlingen som satt der da han hadde sittet i tolv år som kommunist fange hos østtyskerne, og dør i det øyeblikket at jeg roper opp, av sjokkglede. Og det er ganske utrolig at at en mann som har holdt ut i tolv år for sin tro på det en trodde på, berger hele tia og så dør en i det øyeblikket at han er fri. Det er nesten det vi kaller for en antiklimaks uansett hvem eller når det er.

Men da var det jo også 47600 mennesker som dem hadde greid å tvinge ut av leiren og skutt ned mer eller mindre i området rundt inngangen. Du kan finne fellesgraver utenfor Buchenwald sånn fem, ti minutter utenfor Buchenwald, som russerne har bygd opp store store minnesmerker på.

Og det er det er altså en ganske interessant historie som kom frem der for når russerne etterpå fikk overta det fra amerikanerne så begynte de jo å bygge opp minnesmerker.

Og de finnes i dag i Buchenwald. Så 21400 av 68 000 overlevde første delen. Og vi stod cirka 21 000 den 1. mai på appellplassen hvor amerikanske og russiske høye offiserer feiret første mai.

Men før det så hadde vi jo opplevd et par ting som som vi bør ta med. To dager etterpå så kommer professor Kreiberg i fra Bergen med de første tropper til Buchenwald, Pattens sin pansergruppe hadde jo allerede passert. Og han får vi fatt i, og han har også gitt beskjed til til London om at han hadde funnet oss. Navnene våre ble opplest et par dager efterpå i engelske nyheter.

Og vi gikk bare og ventet på at vi skulle få en liason-offiser som skulle komme og ta seg av oss. Men vi fikk derimot besøk av en annen person. Og det var en trondheimer med født oppe i Gamle Åsvei. Det var en kar som plutselig sa i høytaleren at hvis det er noen nordmenn i leiren så vær så snill kom til porten, så viste det seg at det var min fetter, Josef Mendelson som kom inn gjennom porten, bror av Oskar Mendelson.

Han hadde tatt sin høyskoleeksamen her og fått diplom og reist til Amerika som da elektrokjemi ingeniør, og var ved første rekkene, og hadde vært innom alle leirene hittil for å se om han fant noen av familien.

Og det var jo veldig interessant for han begynte jo å kjenne på meg vet du, og trodde ikke at det var sant at han traff meg. Og da fikk vi jo besøk en par dager etterpå. Da hadde han vært og plukket opp ekstra tannbørste og tannkrem og barberstell og alt mulig sånn som vi ikke hadde hatt hos sine soldatvenner. Det er jo sånne ting vi har behov for i sånne tilfeller.

Vi hadde egentlig nok mat, men røyk fikk vi. Og kanskje en av de av de rare historiene som man husker i sånne tilfeller. Det er at vi gikk bortover utenfor leiren da og pratet sammen og det hele så og så tar jeg frem en Philip Morris og så sier jeg, skal du ha en røyk? ”Nei jeg røyker ikke den sorten.” Tenk deg det i april 1945 så var det noen som sa at dem ikke røkte den sorten.

Du vet at det rare med oss mennesker, når vi har det godt så er det kun det som vi liker vi skal ha, vi skal ikke ha noe annet.

Og det der har han fått hørt så lenge han levde, han døde for en par år siden, at du som ikke skal ha den sorten sigaretter.

Ja han huska selvfølgelig ikke på den historien han selv men jeg fortalte han den mange ganger. Det er det er rare når sånne ting skjer du du altså blir veldig avstumpet.

Men det kom ingen og henta oss. Og første mai gikk, femte mai gikk, åttende mai gikk, Norge var fri og vi satt fremdeles i Buchenwald.

Så var det en norskamerikaner som hette Sivert Stackland, og jeg hadde jo funnet ut at at han måtte være fra Stokkland utenfor Bergen, jo det stemt det han han hadde hørt om det.

Jeg hadde, min fantasi tro så hadde jeg funnet ut at var jo mye Stackland på engelsk eller amerikansk. Og da var situasjon den at han ble jeg sjåfør for så jeg var med han ned til Genawerkene og vi hentet provisjon eller proviant som de som de amerikanske troppene som var i leiren skulle ha, de passa jo på oss da de vet du.

Og det som da skjedde var at vi faktisk ordna med noen uniformer så vi gikk i sånn halv amerikanske uniformer som vi gikk omkring i og vi fikk litt ekstra mat og.

Så var det en kar som vi kjente som var belgier og så fikk vi han til å spørre han belgiske liaisonoffiseren om ikke han ville stemple disse ”ausweissene” eller sertifikatet vi fikk så vi kunne reise ut av leiren, bruke som pass vet du.

Og da fikk vi ordnet det og så fikk vi gjennom han Sivert Stackland ordnet med en en tysk militærambulanse som vi lov å ta med oss. Hvordan skulle vi komme oss videre, syttende mai begynte å nærme seg?

Og da kom det faktisk et en god hjelp i en amerikansk feltprest som skulle til Køln og han fikk han Sivert Stackland fatt i og vi kjørte med han. Bilen hadde jo vi hatt organisert i hvert fall og han kjørte da med oss og det norske flagget over toppen foran og på grunn av han som feltprest da så kom vi uten vanskeligheter frem til Køln og til Kiel.

Men i Kiel ble vi stoppet for der fikk vi ikke ta med oss bilen ut av sonen, det var nemlig forskjeller mellom den amerikanske sonen og den engelske sone. Og der ble vi stående rett opp og ned.

Da kom det en nydelig dame bort, plutselig bort til oss, og så norske flagget, Kristina Søderbom, den gamle svenske skuespillerinnen som hadde hadde vært hadde blitt gift med en med den en av de største naziregissørene under krigen.

Og, det visste jo ikke vi noe om, hun kunne jo ikke gjøre noe, så hun var egentlig der for å forsøke å snu på sin ”attitude” hun vet du.

Hun skulle jo bare forsøke å vise at hun var snill og fin hun var. I alle fall, det eneste vi fikk var et bilde av henne … jeg her det et eller annet sted ..ler… med underskrift …ler… .

Og så begynte vi å se oss rundt. Det var en del av engelske offiser som vi spurte om kunne skaffe oss en bil for å komme oss til Flensburg.

Men det var ikke så lett som man trodde egentlig, for de hadde noe bensin vi kunne få – to kanner, for bensinen og de bensinkannene de fikk vi. Fikk nå vist frem hvem vi var, og men nei de kunne ikke skaffe bil, men bensinkannene det kunne dem få med bensin da.

Så stoppa vi en lastebil og det var en sivilarbeider som kjørte den, og han sa at han kunne ikke kjøre oss til Flensburg men han kunne kjøre oss til leiren og så kunne vi spørre der kanskje dem kunne hjelp oss.

Og det ble jo da gjort, vi kom opp i leiren og ble jo stående der for engelskmennene skulle jo ha sin ”afternoon tea” og jeg tror vi stod et par timer og ventet på at de bli ferdige med den tedrikkinga si.

Og så kommer det en fem, seks offiseere bortover, og han som stod foran meg var en ganske kortvokst, tett kanadisk offiser og så sier jeg til han på engelsk at, jeg håper at du kan hjelpe oss. Vi er nordmenn som er kommet ifra Buchenwald og vi vil gjerne hjem.

Altså denne karen som da står og ser på dette passet fra Buchenwald, ser på meg og så sier han: ” Trondheim, ja, er du fra Trondheim i Norge?” ”Ja jeg er født i Trondheim i Norge” sier jeg. Så ser han på meg en gang og så sier han, ”du kjenner tilfeldigvis ikke en en mann ved navn Sundet i Trondheim?”. ”Jo” sa jeg, ”i Bergsligate nummer sytten ute i Ila hvor jeg er født der bodde en fiskgrossist som hette Sundet. Og han hadde en sønn som hinket med ene foten og han var en barndomsvenn av meg. ” ”That’s my uncle”.

Og dette gjorde jo det at hele vårt videre fremskritt mot Flensburg og Danmark åpnet seg selvfølgelig. For han ordnet jo med plass der vi kunne sove, han kunne ikke få oss videre den kvelden men vi fikk mat hos dem og vi fikk en flaske brennevin og vi fikk et sted og sove.

Og vi sov for første gang på tre år på noe mykt, det vil si at vi sov faktisk på baksiden av et garderobeskap hvor det var myke fiberplater. I alle fall vi sov skjønt første natten hvor vi kunne sove uten å tenke på harde madrasser og alt mulig.

Og neste dag kom det verdens største russer i en liten Kadett som skulle kjøre oss til Flensburg. Han han tok omtrent tre fjerdeparter av førersetet. Men vi skulle være ved siden av, Sammy Steinman, Leo Eitinger, Hirsch to stykker og meg selv.

I Buchenwald hadde vi gått igjennom alle brakkene før vi reiste for å høre om det var noen nordmenn som lå igjen der. Og da hadde vi faktisk hørt at det var en som lå igjen i Buchenwald med navn Alf Knudsen. Han var ifra Lillesand, og han fikk vi da spist opp litt mat før han dro og han ble med oss på denne transporten videre slik at han kom hjem sammen med oss. Så i den lille Kadetten kjørte vi ifra Kiel, seks personer, heldigvis ikke så tykke som han russeren var men i hvert fall var det fullt.

Og vi kjørte jo selvfølgelig noen mil før før det sprakk et dekk. Og da kom endelig den til gode den ene boksen med bacon som jeg hadde med meg så jeg fikk bytta til meg et et dekk for den boksen med bacon.

Og et dekk til og slange fjor den andre slik at vi hadde to nye dekk og slange på bilen så vi kom oss til den danske konsulen i Flensburg. Og han sørget for å få kontakt med en fru baronesse Wedelburg hethun. Som kom over med en stor Buick og henta oss og kjørte oss i triumftog over til Danmark. Hvor vi hadde de 17. mai-feiring som vi aldri glemmer om kvelden.

Det var utrolig, for Assor Hirsch spilte allerede før ganske godt piano og og vi satt der og sang ”Ja vi elsker” og hadde det fantastisk. Og da begynte egentlig problemet nummer to, hvordan skulle vi komme oss videre, men det det ble jo løst ved at Røde Kors var inne i bildet. Og efter en del undersøkelser og og ting så ble vi kjørt sammen med en del danske offiserer og en del danske politivenn i hvite busser, for første gang i hvite busser, til København.

Og den turen ble selvfølgelig et trumftog med alt for mye mat og alt for mye melk å drikke og alle sammen ble dårlig over det man fikk i seg.

Før vi da endelig kom til til København og Frederiksberg hospital hvor vi fikk en egen avdeling hvor vi ble undersøkt og fikk jo fenomenal behandling. Der var en Røde Kors og fru Admiral Hammerich, som var opprinnelig født norsk. Hun kom der og tok seg av oss og en annen norsk-dansk dame til som kom og og tok oss, Fru Lund tror jeg hun het.

Ja, i alle fall disse menneskene var fantastiske og vi ble tatt vare på i Danmark. Og så kom det besøk ifra avisen Politikken, som skrev at vi var kommet, bilde og det hele.

Oftedal dukket plutselig opp ifra Stockholm, og Oftedal han var jo fra Stavanger og var da representant ifra regjering ifra Stockholm og spurte om vi visste om noen flere nordmenn som var igjen i Tyskland.

Det hadde ikke vi noen greie på, men vi fikk oppleve at for første gang fikk vi hjelp av noen norske. Altså, det vil si offisielle norske, ikke norske studenter. Han hjalp oss med å komme oss ombord på den båten som tok de norske offiserene hjem ifra Århus til Oslo. Og da fikk vi sitte på den båten ifra København til Århus og der havna vi selvfølgelig bak i annen klasses salong for det at det var jo, offiserene skulle jo ha sin rang og sine køyeplasser de vet du, så vi kom nå i hvert fall frem til Oslo.

Der var det ingen som tok imot de norske offiserene som de hadde håpet på, men derimot stod det tre av Sammy Steinmanns sine barndomsvenner ifra Nordstrand. Og bror til en av disse Hirsch her ifra Trondheim som hadde vært bortgjemt på Gaustad under krigen.

Og når vi da, Sammy han gikk jo med de sine venner og dro ut til Nordstrand, Leo Eitinger han hadde en Fru Helliesen-Lund som kom og hentet han ifra Nasjonalhjelpen. Og vi tre fra Trondheim vi stod der som andre idioter og ble med opp på på Radiohuset for å bli innskrevet og stemplet i passene at vi var kommet den 28. mai inn til Norge.

Etterpå ble vi tre rett og slett satt på gata. Vi stod der og hadde ingen peiling på hva vi skulle gjøre. Vi hadde heldigvis en bekjent som bodde i Oslo, og vi dro dit og fikk sove på salongstoler og sånne ting. Så gikk vi ned på jernbanekontoret for å få billett hjem, men da fikk vi beskjed om at det var ikke noe plass. Og det tok oss tre døgn før før vi greide å komme oss hjem.

Og hadde ikke vi hatt han han Dag Birum fra Trondheim så hadde vi faktisk måttet gå på politikammeret og fått lov å ligge i arresten. Det var så dårlig organisert og så lite system at vi fikk ingen som helst mulighet for å få hjelp, og det var jo litt synd.

Men så kom vi oss da endelig hjem på sittetog til Trondheim og der var det jo full fart selvfølgelig, massevis av mennesker på nede på jernbanestasjonen. Og masse kjente, og det var det jo litt dragkamp mellom venner og hvor jeg skulle bo da.

Og det ble til at jeg reiste hjem sammens med disse en familie som hadde vært ansatt hos oss før krigen og som jeg hadde best kontakt med, og bodde der da. For de hadde jo også blitt omplassert og kommet inn i villaen til en lektor hvor de ikke hadde annet enn to rom selv og så fikk jeg et rom på på loftet. Og og det var jo vel og bra det, men jeg forsøkte til fritt denne leiligheten, som var familiens så snart som mulig.

Men jeg hadde jo ikke noen møbler, jeg hadde ikke noe å spise med så foreløpig var det jo bra at jeg ikke fikk den tilbake med det samme.

– Hvordan så det ut i huset ditt da du kom hjem?

– Det var tomt. Det var ikke en skje der. Det var tredje etasje der hvor kontorene er nå stod det absolutt ikke noe.

– Hvordan var det å komme hjem?

– Det var egentlig ikke noe videre morsomt. Det var veldig vanskelig å sette seg inn i det. På en annen måte så, heldigvis var det på et tidspunkt hvor du var så glad for å leve at det spilte ikke den rollen som hvis det hadde vært i dag.

Du vet at jeg gadd jo ikke en gang tenke på å springe rundt å lete efter noe fordi at jeg var i live. Så det gikk ut å hovedsakelig komme i orden igjen, sette igang og begynne på nytt igjen. Og den gangen var jeg jo med og spilte fotball. I slutten av august i første såkalte fredsfotballserien som gikk her oppe på Rosendalbanen. Og så jeg kom meg veldig hurtig til hektene igjen på grunn av at jeg var såpass ung, jeg var jo tyve år når jeg kom hjem, og jeg fyllte en og tyve år efter at jeg kom tilbake.

– Du kom jo tilbake ikke bare til tomt hus men også hvor store deler av familien din var borte

– Var ingen, var ingen tilbake av familien.

– Hvordan opplevde du det?

– Omtrent som om du kommer fallende ned i et stort høl. Hvor er du hen, hvem er du?

Du måtte ta deg selv i nakken og si til deg sjøl at det det er en måte å komme igjennom, hvis ikke hadde du ikke greid det.

Og der hadde jeg jo veldig mange venner, det må jeg si! Det er klart at venner betyr veldig mye i et sånt tilfelle. De som ikke hadde venner hadde ennå verre. Men nå var det jo ikke alle sammen som var så uheldig som meg som det ikke kom hjem noen fra da. De fleste hadde jo noen de kom hjem til. Eller kom tilbake fra Sverige eller England, men akkurat i mitt tilfelle så var det jo ingen som kom tilbake. Så jeg var jo en mye mer uheldig, og derfor kastet jeg meg inn i arbeidet for å få igang forrettingen. Inn i idrettsarbeid, så jeg kom inn i de to grupperingene ganske hurtig.

Og det gjorde at, ved at firma var et gammelt firma så hadde jeg jo en veldig stor fordel av å ha en stor kundekrets. Så det var ikke noen vanskeligheter med å skaffe varer.

– Tok det lang tid også før du klarte reise tilbake til Auschwitz ?

– Nei ikke umiddelbart. Men jeg reiste att, jeg var både Buchenwald og Auschwitz ganske tidlig.

– Hvordan var det?

– For meg var det var det lettere enn det var for andre som er med meg, alltid vært lettere, jeg reagerer ikke så negativt på det. Veldig, kan du si at jeg har en en en ganske fin glassvegg rundt meg.

– Din egen beskyttelse?

– Ja. Vi var der sammens med to, jeg har vært der med to reportasjeteam, både i Auschwitz og Buchenwald. Første gangen jeg var i Auschwitz var 25 år etter krigen. Og journalisten som var med fra Adresseavisa gikk i halvrus i hvert fall i to døgn efterpå. Det gjorde ikke meg noe, han reagerte mye mer.

– Hva synes du om at det nå blir brukt som et museum ?

– Det er fantastisk at de har et sted hvor de kan vise frem disse stedene. Det er jo fantastisk at at, når du tenker på du kommer til Auschwitz og du har en guide som kan vise deg en del av de tingene som var der. Folk snakker om vanskeligheten i å forstå hvordan man har kunnet brent alle disse menneskene. Man ser bilder tatt av tyske SS folk, forstørret opp en hel vegg hvor du ser hvordan det ligger i lag, tre, lik, tre og lik. 3 til 4 tusen mennesker på en gang bli brent. Og hvis du spør du en av disse guidene som går der om hvor han er ifra eller hvor hun er ifra så er ofte svaret at dem er født i Auschwitz by. Og når jeg spurte vedkommende som vi hadde fra Dagbladet som guide den gangen. Hvordan oppførte seg dine foreldre under krigen, hva sa dem? Så sa han til meg at du vet det at når det var, pipene røyk som mest så sa dem, ”i dag brenner dem mange jøder.” Så det var, alle sammen var klar over det som foregikk, alle sammen var klar over det som var rundt dem.

 

Utviklet av: Folkebadet.no