Jørgen Holm

Jørgen Holm sin første jobb i Sachsenhausen var å dra en vogn med lik til krematoriet. Hver dag ble en kamp for å overleve. Han bodde på hybel i øverste etasje i en blokk på Majorstuen i Oslo da krigen brøt ut.

Han husker godt selve krigsutbruddet. – Da flyalarmen gikk løp vi opp på taket, og derfra kunne vi se flyene som bombet Fornebu. Senere på dagen så vi tyskerne marsjere opp Karl Johans gate og okkupere Oslo. Det hele skjedde uten skuddveksling, forteller Jørgen.

Jørgen kom med i motstandsgruppa Milorg i 1941. Men han måtte flytte tilbake til hjemstedet Askim da hans far døde, og mistet kontakten med motstandsorganisasjonen. Han begynte å jobbe på Viking Askim, og hadde planer om å være der et år. Men så blir han plutselig kontaktet av en lærer som viste seg å være nestleder i en illegal organisasjon i Askim.

Gruppen gjemte våpen, og hadde også dynamitt gjemt unna. Gruppen ble avslørt, og Jørgen arrestert og sendt til avhør i Fredrikstad. Der fikk han hard behandling: – Jeg ble slått og sparket en god stund. De la meg over en skinnstol og pisket meg på baken, forteller han.

Jørgen lot seg ikke kue, og nektet plent på at han hadde noen forbindelse til motstandsgruppen.

Det var flere grupper som ble avslørt i denne perioden. Rundt 125 mann ble arrestert fordi de hadde laget og distribuert illegale aviser, og rundt 25 ble arrestert fordi de hadde gjemt unna våpen. Alle ble sendt til Grini.

De første månedene på Grini ble Jørgen satt til å grave grøfter. Det var november måned, og veldig dårlig vær. Men så ble han valgt til tillitsmann på rommet, og fikk da i oppgave å være inne, hente mat og tømme fellestoalettene. Jørgen syntes ikke det var noen bedre jobb enn å grave grøfter, men han hadde ikke noe valg.

Jørgen ble på Grini til 22. juli 1943. Da ble 39 menn fra Askim ropt opp og sendt til Tyskland på transport. De hadde hørt rykter om forholdene i konsentrasjonsleirene og gruet seg til turen. Jørgen og de andre ble fraktet med et nederlandsk skip. Fangene ble stuet i bunnen av båten, det var forferdelig varmt og svetten silte. Tilslutt ankom de Stettin.

Jørgen var konstant sulten. Det var lite mat på Grini, og mer ble det ikke på transporten. – Vi var veldig sultne da vi dro fra Grini, vi var sultne på reisen nedover og det var mat som sto i hodet på oss under hele tysklandsoppholdet, forteller Jørgen.

Jørgen havnet i en underleir av Sachsenhausen. Det første han husker fra ankomsten er at han ble sendt ut på et jorde hvor han skulle løpe rundt. Enkelte stupte av utmattelse.

Etter noen dager her ble Jørgen sendt til hovedleiren Sachsenhausen. På stasjonen ble han møtt av brølende soldater og ble beordret til å marsjere de få kilometerne inn til selve leiren.

Han gikk gjennom porten med den forhatte inskripsjonen ”arbeit macht frei” og ble ført inn i en brakke hvor han ble avkledd og desinfisert. Han fikk utdelt fangeklær og trebunner og sendt til en karanteneblokk sammen med fanger fra mange nasjonaliteter.

I fjorten dager skulle fangene oppdras i leirlivet. Det var brøling, skriking og kaos og en fæl tid. Jørgen så mye elendighet, og husker med gru forholdene i dysenteribrakken. Han fikk i oppgave å trekke kjerren med lik fra dysenteribrakken. Utenfor brakkene lå døde fanger med nummer på. Disse ble lempet opp i vogna og skjøvet av fangene til krematoriet. Der ble likene lesset av og lagt i hauger før de ble brent. – Ovnene var i full drift når vi kom. Så vi hadde bare og levere likene, og så dro vi vogna tilbake igjen da, forteller Jørgen.

Nordmennene hadde en sterk posisjon i leiren fordi de var ariere og germanere. De norske fangene var aldri gjenstand for massehenrettelser, og fikk motta matpakker fra Røde Kors. Den ekstra maten gjorde nordmennene sterkere slik at det ble lettere å arbeide.

Nordmennene fikk ingen særbehandling, men merket at fangevokterne hadde mer respekt for dem enn for de andre nasjonalitetene.

De norske fangene hadde også fordel av at de bodde på samme brakke. Dette samholdet hjalp mange gjennom den vanskelige tiden.

Jørgen ble satt i arbeid i ”sonderlager” et mindre leirområde rett utenfor hovedleiren. Det besto hovedsakelig av en rekke fabrikker og industribygg. Jørgen var med på å bygge opp denne leiren. Han bygget mursteinsbrakker hvor det ble sagt at mer prominente fanger skulle bo.

Formannen, som ble kalt Konrad var kjent som en fryktelig brutal type. Han skrek og pisket folk rundt. Men da nordmennene begynte å få pakker, bestakk de formannen med sigaretter og da ble forholdene bedre.

Jørgen opplevde også å møte den unge norske piken Wanda Hjort, som gjorde en kjempejobb for å hjelpe de norske fangene. Wanda var sivilinternert i Tyskland sammen med familien sin, og brukte all sin tid på å kartlegge de norske fangene og bringe informasjonen videre til Røde Kors. På den måten fikk de norske myndighetene oversikt over hvor den enkelte fange oppholdt seg.

– En dag vi sto og jobbet så vi en lys, pen ung dame. Vi lurte veldig på hvem hun var, men forsto etter hvert at hun var norsk og ville hjelpe, forteller Jørgen.

Etter å ha arbeidet i ”sonnenlager” ble Jørgen overført til en stor fabrikk som produserte maskindeler. Jørgen arbeidet på lageret, og en dag opplevde han en uhyggelig episode han ikke har klart å glemme.

– Mens jeg var ute i fabrikken kom det to polakker med en trillebår med en stor maskindel på. Trillebåren veltet, de kriminelle formennene styrtet til og laget masse bråk. Dagen etter så jeg at polakkene var iført håndjern når de skulle marsjere på jobb. Vi andre måtte vente med å gå inn i bygningen, og da vi endelig slapp inn så vi de to henge i døråpningen. Jeg vet ikke hvor verdifull maskindelen var, men så brutale var forholdene, forteller Jørgen.

Våren 1945 forsto Jørgen at frontene nærmet seg. Gjennom piggtrådgjerdene så fangene en stadig større strøm av sivile tyskere som var drevet vekk av russerne som var på fremmarsj. Ryktene gikk om at fangene skulle sendes til den fryktede leiren Bergen-Belsen til fots. Jørgen forberedte seg på det som måtte komme, og tørket brød som han gjemte bort slik at han kunne ha litt ekstra næring med på turen.

Men så begynte det å gå rykter om at det skulle komme svensker med hvite busser og hente fangene ut.
Og det viste seg at ryktene var sanne. En dag sto en kolonne med hvite busser utenfor portene og ventet. De norske fangene ble fraktet til oppsamlingsleiren Neuengamme utenfor Hamburg.

De første nordmennene som ankom Neuengamme ble møtt av et grufullt syn. Forholdene var forferdelige, og for at det skulle bli plass til de nyankomne, måtte leiren bokstavelig talt ryddes for lik. Jørgen og fangekameratene måtte tømme flere brakker for døde mennesker, det var fryktelige forhold, noe Jørgen aldri glemmer.

Etter noen dager ble han sendt videre med de hvite bussene, over grensen til Danmark. Han ble innlosjert i Frøslevleiren hvor han ble servert skinkestek og surkål. – Det var som å komme på Bristol, vi ble fantastisk godt mottatt, forteller Jørgen.

Derfra gikk turen til Sverige hvor han måtte oppholde seg i karantene før han endelig fikk reise hjem til Askim.

Det tok femti år før Jørgen reiste tilbake til Sachsenhausen. Det skjedde i forbindelse med minnemarkeringen for femtiårsdagen for frigjøringen av leiren i 1995. Etter det begynte han å reise som tidsvitne for å fortelle ungdom om sine erfaringer som fange i tyske konsentrasjonsleire.

Utviklet av: Folkebadet.no