Jon Sølvberg

Hengninger og brutal vold var en del av hverdagen i Natzweiler. Vi måtte bare skru av følelsene, ellers ville vi ikke overleve, sier Jon Sølvberg.

Jon Sølvberg var elev ved infanteriets befalskole da krigen brøt ut 9. april 1940. Han var bare 17 år og en av de yngste. Jon og hans klasse ble sendt til Oslo og videre på ski gjennom Nordmarka for å forsøke å stanse fienden.
– Vår oppgave var å stanse både jernbane og veimuligheter. Vi sprengte en jernbanetunnel så den raste sammen, og vi sprengte også en veibro. Deretter lå vi og ventet på tyskerne. Vi hadde Krag Jørgensen-rifler og skulle ta i mot en avdeling fra datidens mektigste krigsmaskin, så vi var ikke særlig høye i hatten, forteller Jon. Men de så aldri noe til tyskerne.
Men Jon fikk likevel delta i kamper mot tyskerne. Nordmennene samlet en stor styrke frivillige, men måtte likevel gi tapt.
Under kampene ble Jon skutt gjennom armen og gjennom låret. Han hadde likevel flaks, flere av skuddene gikk gjennom klærne hans uten å treffe kroppen.

Jon ble sendt til sykehus og tilbrakte sommeren der. Deretter flyttet han hjem til foreldrene.
På grunn av sin tilknytning til det militære kom han raskt med i det illegale arbeidet.
– Vi dannet militære grupper, fant frem våpen som var gjemt unna etter kamphandlingene på vårparten og drev militærøvelser.

Mot slutten av 1942 måtte Jon gå i dekning og forsvinne. Han fikk foreldrene sine til å melde ham savnet til politiet, og fortsatte deretter motstandsarbeidet. Han fikk hjulpet en del venner over til Sverige, men Jon og resten av ledelsen i gruppen ble værende i forskjellige leiligheter i Oslo. Han farget håret helt svart slik at han ble ugjenkjennelig og kunne bevege seg relativt fritt. Det gikk bra helt til 25. januar 1943. Da ble Jon Sølvberg arrestert.

Han ble brakt inn til avhør på Victoria terrasse. I tre måneder vanket det juling, banking og beinklemmer. Nazistene brukte stokker og gummibatonger når de slo.
– Slår dem deg ikke i hjel, så overlever du.. Mens det pågikk og jeg var bevisst så var jeg nok ganske sinna, og det hjalp nok litt. Men det absolutt verste var å sitte på cella i fengselet i Møllergata 19 og høre vakten komme bortover gangen. De hadde hæljern på militærstøvlene og det var like spennende hver gang om vakten stoppet foran min dør eller gikk videre.

Jon satt helt alene på cella og hadde såkalt rød lapp på døra. Det betydde at han var helt avskåret fra de andre fangene.
– For ikke å bli helt gal fant jeg ut at jeg måtte gjøre et eller annet. Jeg begynte å tenke på kjente romaner, og klarte faktisk å repetere meg fram til prestens tale ved graven i Peer Gynt. Jeg tror helt sikkert at jeg fant frem hvert eneste ord. På den måten klarte jeg å tenke på noe annet og få en distanse til virkeligheten, forteller Jon.

Etter åtte måneder på Møllergata 19, i begynnelsen av august 1944, ble Jon kjørt til Grini. Der var han i kun en uke før han ble sendt til Tyskland med båt.
Ti av fangene, deriblant Jon, ble sendt på en tre ukers lang tur gjennom Tyskland, på kryss og tvers.
Den 10. september 1943 hadde de kommet frem til bestemmelsesstedet. Jon ble beordret inn porten i NN-leiren Natzweiler.
Fangene ble møtt av leirkommandanten, Josef Kramer. I sin velkomsttale sa han at det kun var en inngang til leiren, den de nettopp hadde passert. Og det var kun en utgang de snart skulle få stifte bekjentskap med. Deretter pekte han på krematoriepipen.

Jon visste ikke at han var NN-fange, langt mindre hva NN betydde. I realiteten var NN-fangene dødsdømte. NN sto for Nacht und Nebel, som betydde at fangene skulle forsvinne i natt og tåke uten spor.

Dagliglivet i Natzweiler var tøft, og Jon måtte jobbe i steinbruddet. Selve leiren lå i en skråing og Jon ble satt i springmarsj med stein fra toppen som skulle leveres i bunnen av leiren. Det var en lang strekning med hard stigning.
– Hvis du var ”lur” og tok en lett stein, fikk du hjelp av SS til å finne en skikkelig en. SS sto langs hele ruta med schæferhunder og køller og passet på. Etter tre runder begynte folk å stupe og da sendte SS hundene på ham til han reiste seg igjen. De som ikke klarte å reise seg ble banket helseløse, og de ga seg ikke før alle lå livløse på bakken. Det var innføringen i leiren Natzweiler, forteller Jon.

Etter det første brutale møtet med leiren, ble Jon og de andre nyankomne norske fangene flyttet til en brakke der de mer erfarne norske fangene bodde. Dette hjalp kolossalt.
Noe av de første de lærte av de mer erfarne fangene var å aldri stikke seg frem. Ved å alltid befinne seg midt inne i flokken var en tryggere enn de som utmerket seg på en eller annen måte.

Maten i leiren var ikke mye å skryte av.
– Om morgenen fikk vi en bolle med kaffeerstatning, det var i alle fall varmt. I tolv-tiden fikk vi en liter med suppe. Det høres jo så fint ut med suppe, men den var stort sett kokt på halvråtten kålrabi. Om kvelden fikk vi også en liter suppe, det hendte at det var litt makaroni oppi. Og så fikk vi en brødskalk som skulle vare om kvelden og til frokost dagen etter. Det var ikke mye å leve på når du arbeidet i et steinbrudd fra klokken 4 om morgenen til sent på kvelden, forteller Jon.

– Etter at jeg kom hjem så lurte jeg på hva i all verden det luktet av den suppen i Natzweiler, jeg fikk aldri noen suppe her hjemme som lignet. Men så var det en gang jeg skulle på en søppelfylling i Bærum med noe søppel, og da kjente jeg igjen lukta. Det luktet nøyaktig slik som suppa i Natzweiler. Så hvis du vil vite hvordan suppen luktet, så dra til en eller annen større søppelplass hvor det gjærer og syder, da finner du svaret, sier Jon.

Jon opplevde mye fryktelig i løpet av sin fangetid i Natzweiler. Enkelte episoder glemmer han aldri:
– Ikke så lenge etter at vi kom til leiren så vi tre russere som hadde forsøkt å rømme ligge på appellplassen, ille tilredt. Kommandanten holdt tale til oss hvor han sa at ”dette var et vakkert skuespill.” Han forklarte at de tre russerne hadde forsøkt å rømme, men ikke hadde klart å unnslippe. Han ga oss et godt råd og det var at vi også skulle forsøke å rømme, for det ville være en fornøyelse å henge oss alle. Det gjorde et fryktelig inntrykk på meg. Men etter hvert måtte vi jo se på mange slike hengninger, og vi måtte bare distansere oss fra det. Det var den eneste måten å overleve på.

Jon Sølvberg var sikker på at han skulle komme hjem til Norge igjen.
– Hadde jeg ikke hatt den troen, hadde jeg ikke kommet hjem, det er helt sikkert. Vi var alle klar over at før eller siden ville Tyskland tape krigen. Men hvem som vant først, mannen med ljåen eller freden, det var jo et åpent spørsmål.

I september 1944 ble Natzweiler evakuert. Alle fangene ble sendt ned til jernbanestasjonen Rotau i bunnen av dalen, der ble de stuet inn i kuvogner og sendt på en tredagers tur som endte i Dachau. Der ble Jon Sølvberg til han ble hentet ut av de hvite bussene i mars 1945.

Han hadde skrevet dagbok i all hemmelighet, og under dette intervjuet som ble foretatt i 1997 leser Jon Sølvberg sine egne notater fra den dagen bussene kom, 7. mars 1945:
”Dagen forløp bra inntil i ettermiddag da Aune (Valdemar Aune, en av tillitsmennene for nordmennene i Dachau) kom bort og fortalte at det  i morges var stilt opp en liste i revier hvor ”transportveiche” altså transportdyktige nordmenn skulle på den listen. Det var et slag i trynet. Jeg har tidligere skrevet at det var en del rykter som sa at vi skulle til en annen leir oppe ved Neuengamme, og at vi så skulle fetes opp der. Og så skulle vi settes inn på tysk side i kampen mot bolsjevismen, vi var jo germanere! Det var et slag i trynet, skal vi allikevel på transport til Neuengamme? Ut på kvelden forverret ryktene seg i det at Widding ( Luis Widding og Jørgen Widding to brødre fra Stavanger som arbeidet på revir sammen med Georg Rosef i Natzweiler og ble på revir i Dachau)Widding kom bort, fortalte at han hadde hørt vi skulle løslates herfra, gå til Neuengamme og derifra settes inn ved fronten, så det var da en fortsettelse av det.
En tanke som slettes ikke er utenkelig, noe er i hvert fall i gjære. At vi skal løslates for godt er utenkelig, at vi bare alminnelig skal sendes over til en annen leir kan være mulig, men da hadde det vel neppe satt så hardt inn på å få med alle, også de meget syke. Så man må regne med at det gjelder noe ekstra, da blir det var bare det tilbake at vi skal settes inn som soldater. Krigen har man en gang lykkelig gjennomlevet innesperret er du blitt uten å miste hodet, og helvete Natzweiler er du igjennom og nå skal du kanskje bli skutt av dine egne allierte i fiendens uniform.
Nåja alt er mulig i denne verden, det blir nok spennende fremover noen dager inntil man får noe sikkert å holde seg til.
12. mars skriver Jon videre: ”I dag er det kommet beskjed om at vi skal gjøres ferdig til transport for i morgen, hvor det går hen vet ingen, i alle tilfeller ha det bra mor og far og alle dere der hjemme. Kanskje kommer jeg hjem igjen kanskje ikke, fremtiden vil vise det. Ha det bra alle dere der hjemme og en hjertelig hilsen fra Jon.”

Den 13. mars 1945 ble alle nordmennene beordret ut av leiren, og der ble de møtt av hvite busser som var kommet for å hente dem. De ble møtt av en røslig kar i uniform som sa: ”Morron, gossar!”
– Du kan jo tenkte deg hvordan det var! Vi kom oss inn i bussene og ble kjørt gjennom et Tyskland i oppløsning frem til Neuengamme. Det var en leir hvor alle de skandinaviske fangene ble samlet.

Jon var relativt sprek, så han var blant de siste fangene som forlot Neuengamme. Røde Kors fikk hjelp av det danske Jyllandskorpset til å sende fangene videre til Danmark. De hadde mobilisert alt de klarte å finne av kjøretøy; bakerbiler, fiskebiler og kjøttbiler fra hele Jylland for å frakte fangene hjem. Jon ble kjørt over grensen i en kassebil det sto ”Hans Olsen Fisk” på. 1. mai 1945 kom han frem til Helsingborg i Sverige. 25. mai kom han tilbake til Norge.

Overgangen fra fangetid til et liv som fri mann var ikke enkel.
På spørsmål fra familie og venner om hvordan han hadde hatt det, svarte han ærlig og rett frem. Og opplevde å ikke bli trodd. Det var et tøft slag.
– Men samtidig kan jeg forstå at det jeg fortalte hørtes uvirkelig ut. Hengninger, gasskamre og annen vold. Det hørtes jo vilt ut. Folk hadde jo ikke hørt om dette så kort tid etter krigen.

Jon forsøkte å glemme opplevelsene, og fortrengte dem. Men han fikk problemer, og måtte søke hjelp hos legen, Leo Eitinger som ble ekspert på KZ-syndromet, problemene som ofte rammet tidligere konsentrasjonsleirfanger.
Med hjelp av dr. Eitinger kom Jon seg gjennom den vanskelige tiden og har hatt det godt i alle år etter.

På 1970 tallet engasjerte han seg med å samle en del gjenlevende fra Natzweiler for å finne ut hvordan det hadde gått med dem. De dannet gruppen Natzweiler-komiteen og arrangerte flere minneturer til den tidligere konsentrasjonsleiren som nå er blitt museum.

Utviklet av: Folkebadet.no