Forord

Skrevet av:

Publisert: 25. juni 2015

Det var et folkemord. Og det var mer. Det var den ultimate fornedrelsen. Det var å merke jødene – med en gul stjerne og en rød «J». Og siden boikotte dem. Utstøte dem. Forfølge dem. Samle dem sammen og sende dem av gårde med jernbanen som krøttertransport. Det var å sulte dem ut. Kle dem nakne og uverdige. Drepe dem industrielt i gasskamrene, og så selge håret fra kvinnene til madrassproduksjon.

Hvordan kunne nazismen, som førte dette med seg, samle så stor støtte? En rekke forklaringer byr seg fram, blant annet disse: Stammetenkningen – oss mot dem. Sosialdarwinismen og rasehygienen som hevdet den sterkeste rett og overlevelse. Blind pliktfølelse og folks sterke ønske om noe å tro på.

Det er umulig å si sikkert hvor mange jøder som ble drept under annen verdenskrig. Kanskje var det seks millioner, kanskje var det fem. Tallene er uansett så gigantiske at vi ikke kan forholde oss til dem. Men disse menneskene levde i Sovjetunionen og Polen. De levde i Norge også. I Haugesund og Stavanger, for eksempel.

Kjernen i disse artiklene er jødene som holdt til i Rogaland da Norge ble okkupert av tyskerne. De var ikke mange. De trodde de var trygge. Men historiene om deres skjebner er historien om tilintetgjørelsen slik den utspilte seg i flere nasjoner. Og jødene var ikke alene. Også sigøynere og funksjonshemmede ble forfulgt og drept. Grupper av mennesker ble blinket ut og gjort til fiender. Vi ser noe av det samme i dag. År 2001 ble innledet i Norge med det nynazistiske drapet på 15 år gamle Benjamin Hermansen. Han var norsk og han var mørk. I etterkant fulgte en debatt om såvel rasisme som nynazisme i Norge.

Disse begrepene er ulike. Nazisme er en politisk ideologi, rasisme er å se ned på mennesker med en annen hudfarge. Både nazisten og rasisten krenker menneskeverdet. Mange nordmenn ser behovet for å slå hardere ned på disse tendensene. Mange tok etter mordet på Benjamin til orde for å spre kunnskap – om jødeforfølgelsen og om menneskenes likeverd.

Dette er et beskjedent bidrag om et emne som er omfattende og komplisert. Vi har foretatt mange valg. Det er mange tidsvitner og stemmer vi gjerne skulle ha presentert, og som det ikke ble plass til. Men Stavanger Aftenblads håp er at disse artiklene kan engasjere unge – og eldre – til å diskutere moral og etikk, medmenneskelighet og toleranse.

Og kanskje kan vi gjøre noe for å skape en bedre og tryggere verden.

(Journalistene Finn E. Våga og Ole J. Askeland i Stavanger Aftenblad)