Ivar Tryti

Ivar Tryti var 16 år da krigen brøt ut 9. april 1940. Han kom med i illegalt motstandsarbeid sommeren 1942, og ble arrestert i februar året etter.

Tryti forteller at han var med i en liten kurerorganisasjon som brakte folk og dokumenter over til Sverige. Det var hans juristutdannede svoger som var leder for gruppen. Ivars oppgave var å ta imot stoff når svogeren kom tilbake fra Sverige, og bringe det rundt til de som skulle ha det.
Ivar Tryti bodde på en hybel i Bygdøy Allé 51b i Oslo, og hadde svogeren boende hos seg. En natt dundret det på døren klokken 4 om natten. Tre norske betjenter fra Statspolitiet kom inn med revolver, og arresterte de to. – Vi ble bokstavelig tatt på sengen, sier Tryti.
Svogeren klarte neste å rømme, men ble skutt i ryggen og tatt. Hvordan Stapo fikk snusen i organisasjonen har aldri blitt kjent.

Tryti ble avhørt på Victoria Terrasse og Møllergata 19, før han ble sendt til Grini.

– Der var jeg ute i åpen leir. Det var halvveis som å bli fri igjen, for der kunne man gå innen leiren og snakke med alle som var der. Det var vel et par tusen fanger på Grini på det tidspunktet, noen få som jeg kjente fra før og jeg syntes at dette var ganske frie forhold, forteller Ivar Tryti.

Etter tre måneder fikk han en såkalt gul seddel som var beskjed om at han skulle overføres til en leir i Tyskland. 30. september 1943 ble Tryti sammen med 300 andre norske fanger kjørt ned til Akershus Festning og sendt derfra med skip.

– Jeg var jo betenkt på hvordan dette kom til å utarte seg, sier Tryti. – Men jeg er vel litt fatalistisk av natur, det får gå som det går, det som skjer, det skjer.

Om natten gikk ubåtalarmen, og fangene fryktet at en engelsk torpedo ville blåse skipet i filler. Men ingenting skjedde, og neste formiddag var de fremme i Stettin.

Der ble fangene delt i to grupper. Ivar og svogeren havnet i hver sin gruppe. Svogeren ble sendt til NN-leiren Natzweiler for å forsvinne i natt og tåke. Ivar og hans gruppe ble satt på et godstog med retning Sachsenhausen.

– Utpå kvelden så begynte toget rumle å gå, det gikk nok så langsomt for vi kjørte hele kvelden og hele natta og utover neste dagen. Det største problemet for mange av gutta var vel i grunn at det ikke var noen muligheter for å slå lens, men det var ikke noe å gjøre med, forteller Tryti.

Møtet med konsentrasjonsleiren Sachsenhausen var brutalt. Da toget stanset hørte fangene et fryktelig spetakkel. Det hadde møtt opp en god del SS-menn med schæferhunder som skulle følge fangene til leiren. Vaktene skrek og hundene glammet og glefset. Fangene ble stilt opp og måtte løpe mot leirporten.
De løp over apellplassen og inn i mottagelsesbrakken hvor de ble kledd nakne og snauklippet. Ikke et hårstrå fikk være igjen på kroppen.

Ivar ble plassert på en brakke sammen med flere hundre andre. Han forteller: – Det var to fløyer i brakka, det var vel en to hundrede og femti på hver fløy eller noe sånt noe. På midten var det et lite vaskerom og doer og så var det to spisesaler med langbord hvor vi satt og spiste frokost hvis det var noe, og kveldsmat. Inne i sovesalen så var det køyer i tre høyder, de var satt sammen veldig tett, det var smale senger så de fikk plass til mange. Og så la man seg for første gang i Sachsenhausen.

Fangene skulle jobbe, og Ivar ble satt til å arbeide på et lager for SS. Der hadde de stablet varer som var plyndret fra okkuperte land. – Det var verktøy, ulltepper, linoleumsruller og alt mulig, forteller Ivar. Biler med tilhengere kom med varene, og det var fangenes jobb å bære alt inn på lagrene. Noen ganger kom det tomme vogner med rekvisisjon på fem tusen ulltepper eller fem hundre spader, og da var det fangenes jobb å fylle opp bilene. – Jobben var grei nok, forteller Ivar. Det slitsomme var at alt skulle skje i et fryktelig raskt tempo.

– Vi fikk høre at vi kunne vi kunne hvile når vi kom til krematoriet. ”Im krematorium kanst du dich ausrohen” det var en setning vi ofte hørte, sier Ivar.

Fangene fikk lite mat. Ofte ble det servert suppe midt på dagen, vanligvis kålrabisuppe. Suppa var grei nok, forteller Ivar, men utpå høsten ble den dårlig for da var kålrabien begynt å gå i forråtnelse.
Dikteren Arnulf Øverland var også fange i Sachsenhausen og han sa: ”Jeg har aldri visst at så vond mat kan smake så godt når man bare får tilstrekkelig lite av den.”

Etter hvert fikk de norske fangene matpakker fra Røde Kors, og da forandre situasjonen seg betraktelig til det bedre.

– Mange spør om hva som ga meg styrke og motivasjon til å holde det gående, sier Ivar. – Den første tiden var jeg betenkt på hvordan dette skulle gå, den første tiden var vanskeligst på alle måter. Man kavet seg gjennom fra dag til dag. Kameratskapet spilte en meget stor rolle, særlig innen den norske gruppen, men også med mange utlendinger.
Hver fjortende dag fikk fangene skrive brev hjem. Brevet var kort og selvfølgelig sensurert og inneholdt alltid en linje om at fangen var frisk og sunn. Fangene fikk også motta brev hjemmefra, slik holdt de kontakt på et vis.

Ivar Tryti ble, som de fleste andre norske fangene, hentet hjem av de hvite bussene.

– En dag i mars 1943 begynte det å gå noen rykter om at Røde Kors skulle komme inn i i bildet. Vi trodde ikke noe særlig på det for det var for godt til å være sant. Men ryktene ble sterkere og en dag fikk vi beskjed om å møte på appellplassen. Og vi marsjerte for siste gang ut porten, og der sto disse svenske hvite bussene hvor det var malt på Røde Kors merker og ”Schweden” med e store bokstaver både på taket og på sidene, forteller Ivar.

Fangene fikk utdelt matpakker og bussen rullet mot oppsamlingsleiren Neuengamme utenfor Hamburg.

Etter fire uker ble fangene kjørt videre over grensen til Danmark, og videre derfra til Sverige.

– Og da vi kom til Malmö var det stor stas! Det var et orkester som spilte ”Ja vi elsker” og ”Du gamla du fria” og vi ble jo sendt opp på jernbanestasjonen i Malmö. Der kom en svenske og delte ut dagens aviser, og på første side så var det en stor overskrift da ”Hitler är död”, for da hadde Hitler begått selvmord dagen i forveien i Berlin.

I Sverige måtte fangene rengjøres og settes i karantene. De fikk hjelp i badstuer av badekoner som vasket dem på ryggen med bjerkeløv, en skikk de har i Sverige og Finland. For å hjelpe alle de tusener av fanger som veltet inn, hadde de mobilisert Lottekorpset i Helsingborg. Guttene syntes dette var flaut, men hadde ikke mye valg. Hjelpes skulle de!

Og fangene reagerte på forskjellige måter, forteller Ivar. – Jeg sto ved en kar i førtiårs alderen. Og så kom en Lotte, tok han i armen og skulle vaske han på ryggen. Han reagerte litte grann da. Noe hun merket, og slapp taket. Så sa hun ”Säg, ni som är så gammal, har ni inte varit gift”? ”Jo, men ikke på fire år sa fangen. Og det var akkurat det, det var veldig rart å treffe kvinner igjen.

27. mai 1945 kom Ivar tilbake til Oslo, tre uker etter at krigen var slutt.

Utviklet av: Folkebadet.no