Imre Hercz

Han var bare 15 år da han ble arrestert og sendt til Auschwitz. Han skulle egentlig havnet i kolonnen som ble sendt rett i gasskammeret, men løy på alderen og sa han var 17 år.

Dermed fikk han komme inn i leiren. Men han mistet 60 familiemedlemmer.
Imre Hercz ble født 9. mars 1929. Han er ungarsk jøde og yngst av tre brødre. Faren var soldat med utmerkelse fra 1. verdenskrig. Han var krigsskadet, men familien hadde det bra og Imre merket lite til at en ny verdenskrig var i gang.
Han hørte om jødeforfølgelsene og opprettelsen av konsentrasjonsleire i Polen, men ingen trodde på det de hørte. Historiene var for utrolige.

Men i 1944 ble livet til Imre snutt opp ned. Nazistene erobret Ungarn i løpet av en dag, og Imre og familien hans måtte flytte hjemmefra og inn i en ghetto. Der måtte ti-tolv familier bo sammen i en liten leilighet. Alle lå på gulvet, det fantes ikke senger.
Familien mente fortsatt de var trygge i Ungarn, de var overbevist om at myndighetene beskyttet jødene og ikke kom til å utlevere dem. Noe som viste seg ikke å stemme.
I kuvogner ble de ungarske jødene sendt til Auschwitz.
– Vi visste ikke hvor vi skulle, vi trodde aldri at vi ville bli sendt ut av Ungarn. Vi hadde penger, og mulighet til å flykte. Men faren min var så sikker på at vi ikke kom til å bli utlevert at vi ble der vi var. Han gråt da vi passerte den polske grensen. Da forsto han at ungarere hadde utlevert oss, forteller Imre.

Da toget stoppet i Auschwitz Birkenau ble vogndørene revet opp og fangene ble kommandert ut på perrongen av skrikende vakter med bjeffende hunder. Det var mange tusen fanger som ankom sammen med Imre. De ble stilt opp i kø og helt fremme sto en nazist med pekestokk og spurte alle hvor gamle de var.
15 år gamle Imre forsto tysk. Han skjønte derfor at kvinner, gamle og barn under 15 år ble sendt i samme retning. Det kunne derfor være lurt å si at han var eldre enn han var. Han løp tilbake til familien sin og fortalte at de måtte oppgi at han var 17 år slik at han kom sammen med faren og de to eldre brødrene. Det reddet livet hans – i første omgang.

Etter seleksjonen ble Imre sendt til en brakke hvor alt kroppshår ble fjernet og han ble desinfisert og dusjet. Deretter fikk han utdelt en stripete fangeuniform og tresko. Det var ingen strømper, bare noen filler som kunne knytes rundt føttene.

Det ble oppdaget at Imre bare var 15 år, og han ble sendt til en brakke kun fro barn. Der var det mange hundre barn samlet. De sov 10-12 stykker i hver seng, det var så trangt at de måtte sove i hverandres fang.
Det oppsto skarlagensfeber i brakken, og de syke ble fjernet etter inspeksjon hver kveld.

Det var lite mat i leiren sommeren 1944. Alle var sultne, og Imre forsto at han var nær ved å dø dersom han ikke kom seg vekk fra Auschwitz. Da det ble sendt ut en forespørsel blant fangene om noen kunne mure, meldte Imre seg. Noen murer var han ikke, og det kom også frem da han fikk spørsmål om hvor mange kilo en murstein med hull i veide. Det visste ikke Imre, så han ble sendt tilbake til brakka.

I begynnelsen av august 1944 ble barna sendt til Bayeren for å plukke poteter hos småbønder. Der ble de behandlet tålig bra, og fikk spise seg mette på god mat. De gikk ut tidlig om morgenen for å arbeide og kom tilbake på kvelden.
Da potetsesongen var over i september ble Imre og 300 andre ungdommer flyttet til Kaufbeuren – en ren utryddelsesleir.
– Her begynte mitt skrekkscenario, forteller Imre.
Da de ankom midt på natten ble alle beordret til åpne munnen. Vaktene lyste inn i munnene med lommelykter, og fjernet noen av fangene. Senere fikk Imre vite at det var de fangene som hadde gull i tennene. Fangene kom aldri tilbake, de ble drept slik at nazistene fikk tak i gullet i tennene.

Dette var i oktober/november 1944. Det begynte å bli kaldt. Imre ble satt til å arbeide med jernbaneskinner, uten hansker i minusgrader.
Sadistiske SS-soldater beordret dem ut på appell, bare for å spyle kaldt vann på dem. Andre ble slått helseløse med planker. Mange frøs i hjel.
Fangene fikk lite mat og sult ble et stort problem. SS-soldatene hadde moro av å kaste gammel, bedervet mat foran fangene og se på at fangene kastet seg over maten. Dermed kunne de si: ”Se, de er ikke mennesker, de er dyr.”
Imre kunne ikke forsto at disse menneskene kunne være så grufulle i sine handlinger og så gå hjem til familien og kysse sine barn umiddelbart etterpå.
Marerittet varte i to måneder, da var majoriteten av fangene døde. I desember 1944 ble leiren oppløst og fangene overført til Dachau.
Der ble det konstatert at Imre hadde forfrosset både fingre og tær, og legen ville amputere. Heldigvis var Imre god i tysk. Han visste at han ikke ville overleve, og ba på tysk om å få slippe. Han ble da innlagt på sykebrakken Revier, og ble behandlet der med tjærebandasje og toalettpapir.
– Jeg ble lagt i en seng og de ordnet et teppe som de la over med. Jeg tror en engel passet på meg på sykehuset. Teppet lå alltid over meg, og jeg klarte ikke selv å holde det på plass. Selv den dag i dag er jeg uten følelse i fingertuppene, forteller Imre.

Etter noen uker var han såpass bra at han ble sendt tilbake til brakken. Men der ble han rammet av høy feber og tyfus. På sykestua hadde han igjen flaks, han traff en tsjekkisk medfange som skaffet ham aspirin. Det tok lang tid før han ble feberfri og kunne gå på bena igjen.

Amerikanerne nærmet seg leiren. Nazistene beordret derfor alle fangene ut på dødsmarsj vekk fra fronten.
– De svake ble pisket fremover og hvis de ga opp ble de skutt, forteller Imre. Selv slapp han unna dødsmarsjen fordi en jugoslavisk lege sa han var dødende. Da veide Imre 29 kilo. Da han ble befridd var han totalt avmagret med et svært hode og ikke noe kropp. Det viste seg også at det han selv trodde var tyfus viste seg å være tuberkulose. Ameikanerne var livredde for sykdommen og sendte ham til oppbevaring i en skole i Amberg.

Men Imre ville hjem til Ungarn. Han hadde avtalt med sin far og sine brødre om at de skulle møtes hjemme når krigen var over. Derfor bønnfalt han legen som hadde ansvaret for ham om å la ham for reise. Men legen nektet, han trodde ikke Imre kom til å leve mer enn 4-6 uker. måneder.

Han fikk hjelp av en polsk medpasient. Denne jøden ble oppsporet av en onkel og skulle sendes videre til et flott sanatorium. Han nektet å reise uten to av vennene sine, deriblant Imre.
– Vi fikk reise med ambulanse alle tre til et flott sanatorium. Det var som å komme til paradis! Men legen ville ikke beholde oss, vi var de første jødene som kom dit. Vi var i dårlig forfatning og de var redde vi ville dø der. Da barrikaderte vi oss inne i et rom og nektet å komme ut. Til slutt godtok overlegen at vi ble der mot at vi gjorde akkurat som han sa. I motsatt fall ville han sende oss tilbake hvor vi kom fra.
– Jeg ble beordret til sengs og der lå jeg i over ett år før jeg fikk lov til å stå opp igjen.

I 1948 hadde det kommet nye medisiner mot tuberkulose. Disse fikk ikke Imre fordi amerikanerne mente de ble for dyre å sende. Derfor ble han overført til et stort sanatorium utenfor München hvor flere konsentrasjonsleirfanger oppholdt seg.
Den amerikanske legen ville operere ham, men Imre nektet. Han fikk heller medisinene, og i 1950 ble han erklært frisk og kunne forlate sanatoriet. Han hadde ligget fem og et halvt år på sykehus etter krigen.

Hele storfamilien på 60 var drept i konsentrasjonsleirene, men to av brødrene til Imre overlevde.
Imre fikk hjelp av den jødiske rehabiliteringsorganisasjonen ”Joint” til å komme i gang med studier. Han ønsket å utvandre til Amerika, men de ville ikke ha ham på grunn av tuberkulosen. Også New Zealand avslo søknaden hans. De trengte skogsarbeidere og mente Imre hadde for pene hender til slikt arbeid.

I 1952 kom han til Norge. Han skjønte fort at hvis han skulle klare seg måtte han ha en utdannelse. I 1961 var han ferdig utdannet lege. Han giftet seg med en norsk kvinne og fikk fire gutter.

– Min livskraft har vært at jeg aldri gir meg. Jeg var sint og ville ikke dø. Derfor tror jeg at jeg overlevde. Jeg syntes det var forferdelig urettferdig at jeg havnet i konsentrasjonsleir og tenkte at dersom jeg døde ville nazistene vinne over meg. Det ville jeg ikke!

– Jeg tror på en Gud. Men min Gud er på ferie. Jeg kan ikke skjønne at Gud er til stede når det er så mye elendighet i verden. Men min mor lærte meg å be hver kveld, og det gjør jeg før jeg legger meg. Å be er å gjøre noe for seg selv, å snakke med seg selv.

Det tok mange år før Imre orket å fortelle sin historie. Han var redd barna skulle ta skade av hans fortellinger, derfor sa han aldri noe.
Men de siste årene har han begynt å reise rundt til skoler og fortelle. Påstander fra nynazister om at Holocaust ikke fantes fikk ham til å åpne munnen.

Utviklet av: Folkebadet.no