Helge Norseth

Ett tusen, ett hundre og femten dager satt Helge Norseth i fangenskap. Dag og natt fra 1942 til 1945 levde han med et våpen i ryggen og galgen som skygge. Han skulle bare arbeide og sulte seg til døde.

Helge Norseth ble født den 6. desember 1923 i Lurøy, der faren var prest. Han vokste opp på Kolbu på Toten, og familien flyttet til Oslo da Helge var 12 år gammel.
Mens han ennå var skoleelev ble han arrestert av det nazistiske statspolitiet for illegal virksomhet. Det var starten på et opphold i konsentrasjonsleire som viste seg å skulle vare i 1115 dager.

Helge Norseth ble med i en illegal gruppe. Gruppen hadde rundt 30 aktive medlemmer, de fleste skoleelever og studenter. Hensikten var å stå klar til å være kurérer i tilfelle de allierte skulle invadere Norge.
Etter at de nazistiske myndighetene beslagla alle radioapparater i september 1941 ble det behov for å få nyheter på annen måte. En del av medlemmene i gruppen begynte å lage og spre illegale aviser.
Avisen het BBC Norwegian Service og kom ut fra sent på høsten 1941 til april 1942. Den kom ut to ganger i uken i et opplag på 1500 eksemplarer. Innholdet var dels nyheter fra engelsk radio, dels norske nyheter som de ansvarlige fikk tak i på forskjellige måter. Det siste nummeret ble trykket i kjelleren hjemme hos Helge, men den 5. mai var det slutt.
– Hvor det sprakk hen vet jeg ikke. Ikke er jeg så interessert i å vite det heller, det som skjedde det skjedde, forteller Helge Norseth.
– Hvordan skjedde arrestasjonen?
– Jeg jobbet på Levans mekaniske verksted på Kampen i Oslo. Den 5. mai sluttet jeg klokken 17 på ettermiddagen. Det var en praktfull vårdag, og jeg hadde fått beskjed om å levere noe på et kontor like i nærheten av rådhuset. Det gjorde jeg. Men jeg hadde en merkelig følelse i kroppen. Akkurat som om noen sa til meg: ”Helge, se deg om. Nyt denne nydelige dagen.” Og det gjorde jeg.
Da jeg kom hjem fikk jeg beskjed om at noen hadde ringt etter meg. Senere kom to fra Quislings statspoliti og hentet meg til forhør.

Først ble Helge satt på Bretveit som var et kvinnefengsel i Oslos nordlige utkant som ble brukt som gjennomgangsfengsel for norske NN-fanger og for norske jøder. Deretter gikk ferden videre til fengselet i Åkerbergveien og Grini før han ble sendt til Sachsenhausen i mai 1943.
Gudstroen hjalp Helge ved mange anledninger. Han ba til Gud, og hadde også fått en bibel han leste ivrig i.
I heftet ”Fangeberetninger” forteller Helge Norseth om Skjærtorsdag 1943.
”På Grini var det mange hemmelige møter og gudstjenester. Skjærtorsdag 1943 var det en. Han som hadde ansvar for den brakka vi holdt til i, klesbrakka, var utkommandert i leiren den kvelden vi hadde gudstjenesten. Alt var skalket. Kristian Schelderup forrettet. Vi som var der glemmer det aldri. Det var vår avskjedsgudstjeneste, for nå var vi tatt ut til Tysklandstransport, og vi visste ikke hva vi gikk til. ”

Noen få dager senere ankom Helge konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.
– Det var ingen kjære mor, det var ingen vennlige ansikter utenfor leiren. Vi ble plassert i en såkalt gjennomgangsbrakke blant fanger fra mange nasjoner. Vi ble satt til å gå i den såkalte sko-gjengen. Vi skulle teste ut militærstøvler på forskjellig underlag og måtte gå over fire mil hver dag. Vi slapp unna med to dager fordi en av fangekameratene mine hadde fått difteri noe SS var veldig redde for, så vi ble satt på en karantenebrakke.

Etter ti dager i karantene ble Helge satt i arbeid på et sted som het Ballongbau utenfor selve leiren. Der ble han satt til å tømme jernbanevogner med pukkstein. Arbeidsdagen er fra klokken 6 til 18, og måltidene består av 200 gram brød og en liter suppe. Fangene må spare på energien.
Helge jobbet med å skyve vagger fulle av stein og sand på en skrøpelig skinnegang frem til tippeplassen. En dag falt vaggen av skinnegangen, og skadet hoften til Helge. Han ble sendt til sykestua og operert av den kjente norske legen Sven Oftedal.

Helge hadde fortsatt stor trøst i sin tro på Gud. Han og kameratene hadde jevnlig bønnesamvær. Dette skjedde i all hemmelighet i kroker, i gatene i leiren og i brakkeveggen når sola skinte. De satt tett sammen, og samværene betydde veldig mye for alle sammen.

I juni 1943 er det brevsperre. Helge fikk verken lov til å sende eller motta brev. Han ante ikke hva det innebar, men forsto at det var noe spesielt siden de andre fangene fortsatt fikk sende og motta brev.
Først etter krigen fikk han vite om Hitlers Nacht und Nebel – forordning. ( Natt og tåke, forkortet NN). Den gikk ut på at de som ble pågrepet i å motarbeide okkupasjonsmakten skulle straffes strengt, gjerne med dødsdom som skulle fullbyrdes innen åtte dager. Hvis saken ville ta lenger tid, skulle den siktede i dypeste hemmelighet sendes til Tyskland med besøks-, brev- og pakkeforbud. Fangen skulle arbeide seg til døde.

Etter lang tid i usikkerhet fikk Helge endelig vite hva som skulle skje med ham. Han skulle sendes til NN-leiren Natzweiler.
Da grepfangekameratene inn. De forsto at transporten var farlig, og gjorde alt de kunne for å holde Helge i Sachsenhausen. Legen Sven Oftedal som var svært respektert i leiren klarte ved hjelp av sine bekjentskaper å sørge for at Helge fikk papirer på at han ikke var transportdyktig. Det hjalp en stund. Men fangekameratene var sikre på at han ville bli beordret på transport på nytt, og insisterte på at han skulle ta en sprøyte slik at han ble syk av difteri og derfor ikke kunne sendes vekk.
Helge var i voldsom tvil om hva han skulle gjøre, men fikk sprøyten. Han ble syk og ble overført til smittebrakken – dit kom ingen SS.
13 ganger ble transporten utsatt, men til slutt var det ingen bønn, Helge Norseth ble sendt til Natzweiler.
Det var et sjokk komme dit.
– Da vi ankom leiren fikk vi beskjed om å bruke alt vi hadde av krefter i tre måneder. Etter det var det kun en vei ut av leiren, og det var gjennom krematoriepipen.

Helge fikk jobb i Bekleidungskammer, han skulle sortere tøy og lete etter gjemte verdier. Det var en god jobb fordi han slapp å jobbe ute i kulde og snø.
Selv om han hadde en tørr og varm jobb, fikk Helge verken nok mat eller søvn. Han var alltid sulten. Fangene hadde en klar strategi for å forsøke å overleve:
– Vi prøvde å ligge lavt i terrenget og synes minst mulig, vi spiste alt vi fikk, arbeidet så lite som mulig, sov så mye som mulig og sparte energi.

I slutten av august 1944 begynte ryktene å svirre i leiren. Kanondrønn hørtes i det fjerne, og det ble sagt at de allierte kun sto 50 kilometer unna leiren. Så kom ordre om evakuering av leiren.
Den 5. september 1944 ble fangene stuet inn i togvogner og sendt til Dachau. Denne leiren var den første konsentrasjonsleiren som Hitler bygget. Den lå rett utenfor München. Men etter noen få dager fikk Helge på ny beskjed om at han skulle sendes på transport. Denne gang endte han opp i Ottobrunn. De var fem nordmenn som nå holdt sammen, de ville ikke skilles for noen pris.

I Ottobrunn var ikke forholdene så ille. De norske fangene gikk arbeidsledige, de fikk ingenting å gjøre. De brukte tiden til å late seg, spille spill, prate og stå i dokø. Men paradiset varte ikke lenge. Nok en gang skal de sendes videre. De endte i Dautmergen.

Dautmergen skulle bli det nye Natzweiler. Da Helge Norseth og fangekameratene ankom leiren besto den av telt plassert i gjørma, fire staller og elektrisk gjerde. Fangene var våte, og gikk i gjørme til langt oppover anklene.
For Helge betydde vennskapet med de fire andre norske fangene enormt. Kameratgjengen kalte seg ”Rosene”, og i boken sin ”Fange og Fri” hyller Helge Nordseth vennene sine:
” Kameratene mine er en bukett levende roser, en fillehaug, skitne og lusete, med utmagrede kropper. De er vakre. Skapt i Guds bilde. De gir meg glede og trygghet. Johan G. Christiansen (Jottitt), Kristian Ottosen, Egil Reksten (Reken) og Trygve Bratteli – en bukett levende roser.”

Forholdene i Dautmergen var fryktelige. Fangene arbeidet hardt, men hadde knapt noen krefter igjen. Maten var på et eksistensminimum. Det fantes ingen sanitæranlegg i leiren. Ikke noe vann, fangene måtte gå på do i en grøft.  Mange fanger døde, de norske ble ikke spart.
Enkelte fanger ble sendt videre til andre leire, Helge ante ikke hvordan det gikk med dem. Han hadde nok med å overleve.

Den 7. mars hørte Helge en stemme som spurte etter nordmenn. Helge spratt opp, og fikk beskjed om å gjøre seg klar. Han skulle på transport. Men transporten ble ikke noe av. Nordmennene ventet i flere dager. Så en natt blir brakka tømt. 750 mann skulle vekk. De norske måtte bli igjen.
21. mars kom endelig beskjeden. De skulle ut av leiren. De hvite bussene hadde kommet for å redde dem.
– Da gråt vi, forteller Helge. Bussene kjørte nordover, først til Dachau hvor Helge ble gjenforent med flere kamerater. Deretter kjørte bussene videre til Neuengamme. Der ble Helge alvorlig syk. Han hadde 40,9 i feber, utslett på kroppen og veide 51 kilo. Han fikk diagnosen tyfus.
Helge ble sendt nordover mens han ennå var alvorlig syk. Han enset ikke mye av reisen, og ankom Sverige i søvne. Der ble han innlagt på et epidemilasarett hvor han endelig kunne hvile ut i rene senger med laken.
Da karantenetiden var over ble Helge sendt videre til Ramlösa Brunn. Der var han da Norge ble fritt den 8. mai 1945. Han ble sendt på fetekur til Stockholm, og den 24. mai kunne han reise hjem til Norge med tog.

Det tok femti år før Helge Norseth orket å fortelle om fangeoppholdet i detaljer. Da skrev han boken ”Fange og Fri” som kom ut på Lunde forlag.
Om hjemkomsten skriver han følgende:

”Ringen er sluttet. Ett tusen, ett hundre og femten dager tok det. Veien var lang og smertefull. Dype sår i sjelen verker og vekker minner. ”

Utviklet av: Folkebadet.no