Haakon Sørbye

Skrevet av:

Publisert: 8. juli 2015

Haakon Sørbye

Haakon Sørbye var en av en gruppe NTH studenter som satte opp en radiosender i Bymarka utenfor Trondheim under andre verdenskrig for  spionere for britene. Haakon Sørbye var en studentene, og ble arrestert av Gestapo. Etter forhør i Norge ble han sendt til konsentrasjonsleiren Natzweiler i Frankrike.  Han ble flyttet til forskjellige leirer, blant annet til Dachau konsentrasjonsleir.

Haakon Sørbye døde 15, september 2016.

– Jeg var heldig. Kanskje kan min historie kalles en solskinnshistorie, sier Haakon Sørbye og ser utover utryddelsesleiren Natzweiler i Frankrike. Det er ikke mye her som minner om solskinn. Piggtråd, krematoriepiper og noen få brakker er alt som er igjen av denne helvetes forgård.

Haakon Sørbye er tilbake ved porten han gikk inn for første gang i august 1943. Den gang var han 23 år gammel, kledd i stripete fangedrakt og sendt hit for å forsvinne i natt og tåke. Han fikk fangenummer 4813. Hva han het, hva han hadde gjort og hvor han kom fra var uvesentlig. For nazistene var han kun et nummer i rekken. Først skulle han arbeide, så dø. Men Haakon døde ikke. – Vi jobbet 12-timers dager, og alt vi fikk å spise var en brødskalk og en bolle tynn suppe. Jeg veide 70 kilo da jeg kom til Natzweiler. Etter en måned veide jeg 60 og ytterligere en måned senere var jeg nede i 55 kilo. Da sluttet de å veie meg, sier Haakon. Han kjempet for å overleve, men ønsker heller å kalle kampen for en kunst. Kunsten å overleve. Tro, håp, vilje, ønske og flaks er Haakons svar på hvorfor akkurat han klarte seg. Av de 504 nordmennene som havnet i leiren, omkom omkring halvparten.

Forteller til ungdom

I dag, nesten 60 år etter er han tilbake sammen med 40 norske skoleelever for å fortelle om sine opplevelser. Stille følger gruppen ham nedover i leiren, som ligger i en skråning høyt oppe i fjellene i Alsace. Haakon forteller om hardt arbeid i steinbruddet, henginger han var tvunget til å overvære, sykdom, ydmykelse og fornedrelse. Men også om kameratskap og små lysglimt av menneskelighet. Ungdommene er på en holdningsskapende tematur i regi av stiftelsen Hvite busser til Auschwitz. Haakon Sørbye er tidsvitne. Det er hans 38. tur på fire år. 82-åringen er pensjonert professor ved NTH, og har gjort det til sin livsoppgave å fortelle skoleungdom sin historie. Slik at den ikke glemmes. Han forteller nøkternt uten å bruke store bokstaver. Og det er kanskje det som gjør det hele så gripende. En hvithåret, eldre mann klarer å holde på oppmerksomheten til 40 gutter og jenter i slutten av tenårene uten problemer. De er grepet av alvoret. – Hater du tyskerne? Spør en elev. Haakon tenker seg om, ser rett på gruppen før han svarer. – Det er ikke mulig å hate et helt folk. Men man kan hate et system. Jeg hater det nazistiske systemet, men ikke menneskene som ble ofre for det. Ved minnesmerket i leiren legges det ned blomster. En gutt leser et dikt før stillheten senker seg.

Natt og tåke

– Det er bare en vei ut av denne leiren, og det er gjennom krematoriepipen! Slik lød velkomsthilsenen fra leirkommandanten i Natzweiler, Josef Kramer. Haakon studerte ved NTH da han ble arrestert etter å ha vært radiotelegrafist på en stasjon som kommuniserte med England. Han skjønte fort at den eneste måten å overleve på var å innordne seg best mulig. Steinbruddet var årsaken til at utryddelsesleiren Natzweiler ble opprettet. Hitler trengte granitt til alle sine seiersmonumenter, som allerede var ferdige på tegnebrettet. Men granitten var ikke av god nok kvalitet, og da ble Natzweiler leir for Nacht und Nebel-fangene. Gjennom umenneskelig hardt arbeid skulle de gå til grunne, og ingen skulle få vite noe om deres skjebne. De skulle forsvinne i natt og tåke. Hvordan er det mulig å overleve 12-14 timers daglig slit i steinbrudd, grov mishandling, uhygieniske forhold, frost og søvnløshet – i konstant uvisshet om hva neste dag vil bringe? – At jeg står her i dag har flere forklaringer, sier Haakon. Men at det var en god porsjon flaks med i bildet er det ingen tvil om. Han er blank i øynene. Tankene går til de døde kameratene. De som ble igjen her. Han er takknemmelig for at han overlevde, og i forhold til mange av fangekameratenes opplevelser mener han at hans kamp for å overleve er en solskinnshistorie. Likevel, hendelsene har preget ham i alle årene siden. Men det hjelper å snakke om det, og å få respons fra dagens unge. Haakon Sørbye har et klart og tydelig budskap til kommende generasjoner. – Historien må aldri få gjenta seg. Vær bevisste og kjemp mot at slikt kan skje igjen.

Fakta om Natzweiler:

• Hitler godkjente Nacht und Nebel (NN) – forordningen (Natt og Tåkeforordningen) i 1941.
• Siktemålet var at fangene, fortrinnsvis dødsdomskandidater, skulle plasseres i spesielle utryddelsesleire.
• Disse var stengt hemmelige. Natzweiler var en av dem.
• Natzweiler ligger i Alsace, ikke langt fra Strasbourg i Frankrike. Leiren åpnet i 1943 og ble evakuert høsten 1944.
• Totalt var det 45 000 fanger i Natzweiler og dens 70 underleire. 25 000 døde.
• 504 nordmenn ble sendt til Natzweiler fra juni 1943 til evakueringen i august 1944. Bare 238 overlevde.


Les hele intervjuet med Haakon Sørbye

Mitt navn er Hakon Sørbye. Jeg er født i Oslo, bodde i Oslo til jeg var tre år. Jeg er født i 1920, og som treåring ble jeg flyttet over til Bærum hvor min familie hadde fått et hus. Og har bodd der til jeg ble gammel nok til å simpelthen finne min egen vei.

Så der ble det skolegang på vanlig måte. Jeg var forøvrig en første, første klassing. Det var en ny skole, en rar skole. Gikk der i seks år. Gikk deretter over til en sånn mellomskole, som sørget for å kutte ut ett år av skoletiden uten å tape så å si pensum og terreng. Og kom på den måten forholdsvis ung inn i middelskolen. Stabekk høyere allmenn skole heter den. Og der gikk jeg i gutteklasse. Det var separasjon mellom gutter og jenter den gangen. Og gikk gjennom middelskolen som jeg kom ut fra med rimelig resultat, og videre da direkte i realgymnas.

Jeg hadde hele tiden for øyet at jeg ville bli ingeniør. Min far var ingeniør, og jeg beundret ham som det. Og ingeniør ville jeg bli, men jeg ville ikke bli sånn som faren min. Han var maskiningeniør. Og jeg ville slett ikke inn i staten. Nei, det var nemlig faren min, og det var ikke så velig lurt. Men, fremdeles ingeniør.

Jeg ble interessert i radioteknikk. Og det var en god venn av meg, som heter Kristian Amundsen. Han var også radioamatør, som altså brakte meg inn på den banen. Og der lærte jeg om radiorør og sendere og mottakere og sånt noe. Og jeg ble også radioamatør. Og avla en prøve i sommeren 1938, samtidig med at jeg da tok artium. Og jeg var da 18 år. Så jeg fikk da dette sertifikatet, og satte i gang som radioamatør. Og hadde en del forbindelser, men det mest morsomme synes jeg vel var å bygge nye sett. Så jeg bygget meg sender, og gjennom året da, fra 1938 til 1939 hadde jeg da praksis på elektrisk byrå.

Men, før den tiden. Enda høsten 1938 så hadde jeg litt prakis som min far en gang hadde funnet ut at jeg burde ha. Og det var dreiing og sveising. Det er godt å få med seg, sa han. Det kan godt komme med senere i livet, var hans ord. Og jeg hørte på ham, og fikk altså anledning til å følge et spesielt kurs. Simpelthen var jeg på verkstedet, og det er folk som tok seg av meg der, og lærte meg dette. Jeg skulle ikke gjøre noe spesielt, det var ikke det angående produksjon eller noe sånt noe.

Så jeg måtte finne på mine egne ting å lage. Og jern fikk jeg tak i der, fra skarpkasser og sånt noe. Og jeg laget meg da hjul, for remdrift, og tilpasset min mors kjøkkenmaskiner. Så vil drev og laget eplemost rent produksjonsmessig. Og i og med at det var en stor motor som styrte dette her i utveksling og greier. Alt sammen laget i forbindelse med dette kurset i dreiing og sveising. Så det ble jo greit nok det. Vi hadde en motorkasse og satte den på kjøkkenbenken, og forbant den med en rem. Og dermed så kjørte vi den i gang.

Det var min praksis på elektrisk byrå, og kan du si der hadde ikke jeg sånn spesielt utbytte av. Bortsett fra at jeg kom til å lære å kjenne folk på gulvet. Og jeg ble faktisk imponert av mange av disse her. Og fra min barndom bare foraktet. Altså arbeiderfolk. Lærte utrolig å sette pris på disse.

Når det gjelder miljøet på selve skolen, så var det preget av ikke liten tyskvennlighet i den tid. Og jeg selv er kvart tysk. Min bestemor var tysk. Kom fra Hamburg. Og jeg hadde en viss sympati med tyskerne, blant annet fordi de var ganske ille kjørt i forbindelse med Versailles-traktaten. Det hadde jeg jo merket meg. Og det var dårlige tilstander der nede. Fikk jo melding fra min tante, min bestemors søster, hvor ille det var der nede. Med hensyn til sult, og med hensyn til arbeidsledighet ikke minst. Vi hadde jo dette krakket i 1929, var det visst, som startet i Amerika. Dette hadde jo da sin innflytelse i Tyskland. Blant annet en voldsom inflasjon. Hvor man betalte et frimerke med 10 milliarder tyske mark. I og for seg et interessant fenomen, men det viste jo for meg som skolegutt at vi fikk jo faktisk disse pengene. Min grandtante reiste ned til Tyskland. Hun hadde vært der hver eneste sommer, og hadde penger der nede etter sine foreldre, og måtte bruke de. Jeg var altså en tid i Tyskland, hvor jeg var på ferie en ukes tid og så forholdene.

Og hun var jo veldig begeistret for det som skjedde i nazitiden. Hvordan de utnyttet materialer, platestein, kunstig laget av avfallsmateriale fra stålindustrien, for eksempel. Orden, Åh det var så fin orden der så! Politifolkene, hvis det var noen som satte en foten sin ut i gata på rødt lys eller mot hans anvisning, så var det en mark i bot. Ein mark bitte. Greit. Dette ble vi også litt imponert av. Men dette var i 1938, og fremdeles var det en viss sympati også for nazismen. Vi så jo egentlig ikke baksiden av medaljen. Men vi hadde jo fulgt med det som skjedde på mange måter. Vi var jo klar over at her hadde vi en oppadgående bevegelse, i 1932-1933, vi hørte om valget der nede.

Om riksdagsbrannen og stakkars hollenderen Lubbe som ble beskyldt for å sette det hele i gang. Det vi ikke visste, som vi senere fikk lære om, nettopp riksdagsbrannen var en foranledning som Hitler brukte for å få i stand ”nødforordningene” til redningen av den tyske stat og folk. Og det gikk ut på at de kunne arrestere folk uten lov og dom. De fikk til og med Hindenburgs undertegnelse, altså presidentens undertegnelse på dette, på formell basis. Så, så langt var det formelt demokratisk fremgangsmåte. Så var det slutt.

Hva gjør han? Med henvisning til denne riksdagsbrannen så han da gjennom sitt propaganda-apparat greide å få folk til å tro at den var påsatt av kommunistene, de skulle ha skylden for dette. Og derfor med forordningen i handa kunne han arrestere kommunistene. Og sosialister. Ikke bare blant folk, også blant riksdagsmedlemmene.

Og med hvilket resultat? Jo, han satt ikke igjen med reserver, eller erstatningspersonal. Nei, det ble bare færre riksdagsmedlemmer. Nazistene var de samme. Resultatet var at han hadde flertall, og hele Riksdagen i sin hule hånd. Men dette var vi ikke klar over hjemme. Hva som videre skjedde. Det var masse smårykter som gikk hjemme hva som foregikk. Vi hadde den såkalte ”Røem-affæren” som jeg først i ettertid forstod. Hvorav han kvitter seg med den gruppen som han kaller SA, som var blitt brukt å lage bråk i Tyskland, og gjøre det tyske folk usikre på sin egen situasjon. Mens så ble dette plutselig i orden igjen. Det var simpelthen et system, et løgnsystem fra nazistenes side. Men dette er ting jeg først lærte etterpå.

Her har vi det som ble kalt ”Røem-affæren” hvor altså flere tusen av toppene innenfor SA og som nesten hadde vokst over hodet på folk. 2 millioner mann som var organisert. Så tar de knekken på Røem, fordi han var svært mislikt blant offiserene i Wermacht. Som ikke likte denne hæren som vokste opp ved siden av den ordinære. Og ikke minst industrien. Industrilederne ville ikke ha ham, Røem kunne være til fare for deres egne sikkerhet. Hitler skjønte at hvis han skulle vinne nettopp disse to gruppene så måtte han noe gjøre. Han tok 2000 av toppledelsen inklusiv Røem, hans gode venn fra første dag. Å få dette forklart Riksdagen at dette var nødvendig.

Min første direkte observasjon hva som skjedde, var da tyske tropper gikk inn i Rhinland den 7. mars 1936. Jeg håper jeg sier de riktige årstallene. Jeg gikk på gymnaset den gangen. Jeg hadde fått i oppdrag, som gikk på runde, hva skal jeg si, få være ukes-kåsør, fortelle hva du har lest i aviser og andre nyheter og sånn. Og jeg fikk akkurat oppgaven da dette skjedde. De simpelthen gikk inn i Rhinland, som var et nøytralt landområde. Det hadde vært fransk besatt etter 1. verdenskrig til 1925. Og det var da… de hadde fått i stand en avtale som de kalte ”Lokein-traktaten av 1925. Som gikk ut på at Rhinland-området. Det som ligger vest for Rhinland, eller selve Rhinen mot grensene Frankrike, Luxemburg, Belgia og Holland skulle være nøytralt. Ikke ha noe form for militær virksomhet. Så går han bare inn. Altså 11 år etter at denne traktaten var satt opp, som skulle være evigvarende. Og med et begeistret tysk folk. Jo, hvorfor går han inn i Rhinland. De ville være herre i deres egen grunn. Klart det nå kunne det tyske folk igjen si at de herre igjen hos seg sjøl. Utlandet reagerte med protest. Det var tross alt en internasjonal avtale som ble brutt. Men ingen ting mer skjedde. Det endte med noen tomme fraser i form av protester fra Frankrike.

Og så opplevde vi en ting til. Det var jo flere ting da.. Det var krystallnatten i 1938. Natten mellom 9. og 10. november i 1938. Familien min i Tyskland var veldig mye sammen med en gruppe jøder i Hamburg. Gode venner av dem. Omgangsvenner. Og så får vi vite at en av dem ble tatt. Havner i konsentrasjonsleiren Dachau. Og det var ille å høre at kjente folk ble tatt på den måten, de hadde jo ikke gjort noe galt. At folk havnet i konsentrasjonsleire og fengsel var i og for seg ikke noe rart, går ut i fra at de hadde gjort noe galt, sånn er det jo i Norge. Sånn trodde vi det skulle være der nede også. Så vi fikk en alvorlig knekk på denne troen på dette systemet. Min tante Solveig Viborg, bodde i Drammen på den tiden. Og hun kjente den familien. Hun har dessuten vært i Østerrike under sin utdannelsestid. Kjente tyskerne godt. Og hun gjorde hva hun kunne og greide faktisk å få den ene jøden til Max Enger. Fikk ham opp til Norge.

Og da skal vi legge merke til at jødene fikk faktisk lov til å reise ut av Tyskland i den tiden. Hvis de hadde en kontakt med utlandet, vær så god, bare reis, vi vil ikke ha de i Tyskland. Og det var en av de fire punktene som var så spesielle, som Hitler hadde satt opp som mål.

Og det ene var at Versailles-traktaten skulle tilintetgjøres så å si, den skal ut av historien. Så skulle Tyskland bli et stort og mektig rike. Det var et av disse fire punktene.

Og Weimar-republikken som var den styreformen som de hadde fått etter første verdenskrig, og som da skulle prøve å være demokratisk, den skulle bort. Og det siste punktet er at jødene skal ut av dette land. Og det pussige er at nettopp disse fire punktene, som for øvrig var fire av totalt 25 punkter som Hitler hadde forfattet og puttet inn i sin bok ”Mein Kampf” da han satt innesperret etter et forsøk på en revolt i 1923.

Det visste jo ikke jeg, jeg var tre år den gangen, men dette fikk jeg da delvis sjekket opp siden. Men disse tre punktene: vi skal bli kvitt Versailles-traktaten som var det åket som var lagt på det tyske folk og som gjorde at de skulle betale det var en kjempegjeld på 100 milliarder D-mark, eller rettere sagt gullmark som skulle beholde sin verdi. Og det vil si altså i dag så ville den beholde sin gullverdi i dagens penger må du nesten gange med hundre.

Og selv om det var et stort folk, så hadde de altså problemer med sin industri, og komme i gang med. De greide det på en måte, de kom seg etter hvert, Men det neste punktet, altså alle tyskere kunne være enig i det, til og med klappe for det, at Weimar-republikken skulle ut for de hadde ikke fått til det de ønsket. Nemlig å skaffe fred og ro i Tyskland og øke produksjon og få arbeide i gang. Og de var en gruppe mennesker som ikke kunne være enige om noen ting. Det var mislykket, det skjønte alle. Vel fine greier, nå får vi kanskje en som kan styre og stelle. Og det neste punktet at Tyskland skulle bli et stort og mektig rike igjen. Ja selvsagt, det må jo alle bare rope hurra for. I hvert fall reagerte tyskerne slik. Og så skulle altså jødene ut av landet.

Og jødene var nok til dels upopulære, de var ansett å være så å si representant for den bedre klasse hvert fall. Nå var ikke det sikkert at det var riktig, når man ser på en jødisk folkegruppe, så vil man finne alle avskygninger fra blikkenslagere og alminnelige arbeidsfolk og helt opp til topp finansfolk.

Men de var altså sin egen gruppe, de hadde sin egen religion, de hadde sin egen synagogeog det var svært mange som syntes dette var fint. Så får vi kanskje arbeide hvor de måtte ut…Så det var populære setninger som var offisielle i det programmet som Hitler prøvde å presentere før valget. Og nå ser vi altså noen av konsekvensene, vi har kommet til 1938, vi har kommet til krystallnatten, jødene skal ut.

Og mange kjenner hva som skjedde da, ruteknusing, alle jødiske butikker, plyndring av butikker. Arrestasjoner av jøder. De satt inne i sine hjem og var livredde. Var jo ikke alle jøder som ble arrestert da. Men det kom jo siden.

Nå var vi kommet til min gymnastid, så nå fulgte vi atskillig bedre med. Vi laget en krisesituasjon i syd av Tyskland, altså det som nå heter Tsjekkoslovakia den gangen, nå er det Tsjekkia-delen. Altså i fjellområder som dannes grenser mellom Tsjekkia og Tyskland. Der bodde det en hel del tysker, og hadde gjort det i mange hundre år. Og var blitt tsjekkiske borgere, men fremdeles så snakket de tysk. Og ble da dessverre sett fra Tsjekkias egen side behandlet som en minoritet. Så det blir mye misnøye i den gruppen.

Dette visste jo nazistene å spille på, de utnyttet situasjonen til å få de til å uttale seg, en slaks, hva skal vi si, en slags, overkjørt av sitt eget hjemland, Tsjekkia selv! Og Hitler var selvsagt den som pøste på med varme, med olje. Så dette var klart det måtte gjøres noe med. Jeg glemte å si at forløpet til dette var jo ”Ansloss” med Østerrike. Hvor de simpelthen gjennom intrigemakeri og et propaganda-system, hvor de fikk østerrikske nazister til å legge opp til bråk og uro i Østerrike med krav om tilslutning til Tyskland. Og det lyktes. Og så kommer altså Tsjekkia.

Og det ender opp med et generelt internasjonalt krav fra Hitlers side om at de må redde disse stakkars menneskene som er så overkjørt. Det er tyskere i så å si ”blodet forbandt” som det heter, det er tysk blod i det, Og de ville selv komme over på tysk side. Han ville flytte grensen. Han får i stand et møte med bl.a. den franske presidenten som da var øverste leder i Frankrike. Og den tilsvarende Chamberlain, den første statsminister (mener sikkert under 2. verdenskrig) i England. Og Musse som vi kalte ham, eller Mussolino som han het skulle også være med på dette. Og de 4 sitter sammen og bestemmer over skjebnen over et tredje land, som ikke fikk lov til å være der. Nemlig Tsjekkia selv. Og bestemmer at Tyskland skal få flytte sine grenser. De overkjørte det land, det var sikkert noen som ikke engang var klar over hvor Tsjekkia var. Og bestemmer. Og Hitler har fått det som han vil. Og lar sine lar sine tropper gå over grensen. Besetter området. Og fordi de hadde da knepet inn på den formen Tsjekkia har da, fra øst og ned sånn (forklarer med hendene) så de har knepet av ganske mye. Avstanden på tvers sånn var ganske liten. Og det varte ikke svært så lenge så tok han resten av landet også, uten noe mer tull. Meget enkelt. Men dette var nå et fremmed folk som var inne i Tyskland for første gang. Bortsett fra Danmark som i sin tid, dansker som kom inn under Tyskland i ”bismark-tiden” altså i 1870-årene.

Så att nå fikk de en ny større minoritet. Og de skulle bli tyskere da. Fremgangsmåen kjenner ikke jeg noe særlig til. Man kunne jo selv forestille seg hva som kunne skje. Motstanden var stor mot denne egentlige, opprinnelige tsjekkiske befolkning. Så går det tiden frem til 1939, jeg har gjort meg ferdig med min artium, og kommer da til Trondheim og skal begynne å studere 1.september i 1939. Kommer med toget om morgenen, kjøper Adresseavisen. Med store overskrifter: Tyskerne har gått inn i Polen. På forhånd hadde vi hørt noen antydninger om att tyskerne, eller at polakkene de hadde gjort forskjellig galt på grensen, og virket provoserende. I ettertid fikk vi jo høre om denne her denne radiostasjonen som ble besatt. Med reportasjer i aviser og kringkastning. Det var jo ingen TV den gangen, men de greide å lage veldig mye ut av det. Hvem var det som gjorde det? Det var SS som hadde sørget for å få fanger fra sine konsentrasjonsleire, utstyrt med polske uniformer for å gjøre dette angrepet som var iscenesatt av nazistene selv. Og så bruker han dette som bakgrunn og grunnlag for å si at polakkene er altså på krigsstien. Dette må vi gjøre noe med. Så går de altså inn i Polen. Det var forhåndsprogrammert alt sammen. Alle løgner, alle påstander var forhåndsprogrammert av nazistenes toppledelse, med Goebbels, propagandaministeren i spissen. Og så kjører de ned hele Polen på temmelig kort tid. Med sine tanks, mot polske ryttere og rytterkoloner. De hadde ikke nok gevær. Skulle tro det vær en hær fra middelalderen mot den moderne industri drevene apparatet, maskindrevne apparater.

Og alle vet jo hvordan det gikk. De brente ned byer, de herjet, de bombet. Nå var det slutt på sympatien for tyskerne. Helt og holdent. De som enda ikke hadde skjønt det, skjønte det da. Og det førte til et voldsomt rask utmelding fra disse nazipartiene her hjemme. De kom på kant med Quisling allerede lenge før, for de flestes vedkommende. Men dette her var jo toppen. Så dermed er altså krigen i gang. Og jeg sitter i Trondheim og leser om dette i Adresseavisen. Og vi skulle studere vi, så jeg ble immatrikulert samme dagen, jeg fikk en hybel. Vi hadde, vi fikk også da beskjed om å innlevere alt som var med sendere og radioutstyr. Vi hadde ikke lov til å ha sendere i gang, rimeligvis. Del av den naturlige reaksjon på det som skjedde. Men jeg hadde min radiomottaker og jeg holdt meg da godt i trening med å simpelthen med å lytte meg inn på Reuters avismeldingsstasjoner.

Så var det høsten 1939 da vi så hvordan det gikk der nede. Vi skulle lage revy, det gjorde vi da også, det ble Temporevyen. Det var jo programmert for hvert annet år. 1939 var jo et slikt ulikt år. Dermed måtte vi jo lage revy uansett om krigen gikk der nede i Europa. Det angikk jo egentlig ikke oss. Men vi hadde visse tanker om at vi var dårlig forberedt! Så de militære satte i gang frivillig militæropplæring. Studentene på høyskolen meldte seg an mas, jeg var med. Der fikk vi utlevert gevær, Krag Jørgensen. Vi lærte å ta fra hverandre og rense opp Madsens maskingevær som var et uhyre av et gevær, og det virket jo, bare det ikke var sand i det. Og vi lærte bajonettangrep mot filledukker. Det var jo vi som vant bestandig da. Det var en form for lek kan du si, men det lå et alvor bak. Vi hadde trening ute i terrenget i vinterstiden frem til vårløsningen. Det var ikke mye som skjedde egentlig etter at Polen var okkupert, så hadde de følelsen at det var nokså stille.

Det var en del skip som ble senket, dette fikk vi høre gjennom aviser og kringkasting. Og så har vi en opplevelse som gjør oss litt spesielt oppmerksomme, og det var det som heter Gjøssingfjorden hvor tyske, eller Altmark-affæren som vi også kalte den, og vi kunne lese i avisen at dette skipet ”Altmark”, det var et hjelpeskip for en av de store tyske slagskipene som opererte uten for Brasil hadde kapret senket mye engelske skip, og hadde tatt mange fanger.

Og Altmark var også kjent som hjelpeskip til dette store slagskipet, og var altså på vei hjem. Og den melder seg inn i norsk sone, vår egen tre-mils sone som det hette den gangen. Da kunne de få lov til å seile så sant det ikke var krigsskip, da måtte de ha spesiell tillatelse. Og de var innom Bergen. Der fikk de en viss inspeksjon på skipet uten at de på noen måte greide å finne ut om påstanden om at det var fanger om bord. Så de fikk reise videre. Engelskmennene visste tydeligvis bedre, så de fulgte de utenfor Norges sjøgrense. Og så slår de til ved Gjøssingfjorden. Et stykke forbi… de kommer fra Bergen, og forbi Egersund så vidt jeg vet. Og driver så dette skipet så å si på land.

Vi satte de helt inne på land, hoppet i land tyskerne, engelskmennene etter, border skipet, får med seg de engelske fangene og drar igjen. Det var tre krigsskip, Hergeland, det var en krysser ”Koczak”(?) og to andre hjelpeskip, og så var det et norsk krigsskip inne i dette her. Det skjøt ikke. Dette var jo da et nøytralitetsbrudd ble det påstått fra tysk side. Vi skulle jo ha skutt og forsvart det nøytrale skipet, handelsskipet som gikk i norske farevann. Jeg hadde faktisk utenriksminister Koth som foredragsholder bare noen få dager etterpå på i samfunnet som dagens foredragsholder. Og han kunne naturligvis ikke la være å komme inn på den saken. Og han forklarte meg ut ifra det at ”Eh, ja nei, det norske kunne ikke skyte for vi var underlegne, det var en voldsom overmakt med tre kraftige krigsskip, hvor av en krysser, og så denne lille norske båten, jeg vet ikke hva den hette en gang. Kunne jo ikke gjøre noen ting”

Naturligvis kunne man ha skutt et varselskudd eller noe sånt noe. Hadde hvertfall ikke hatt noe annet resultat enn det som var. Men han fikk en del spørsmål da; ”Hva med tyskernes syn på dette her?” Og han kunne ikke svare på det, så egentlig var det ikke så mye vi fikk vite. Men tyskerne, de spant jo videre på dette her.

Her har Norge sviktet sin egen forpliktelse som nøytral nasjon. Og da var det helt klart at da måtte de gjøre noe. Hva vi ikke visste var at da Tyskland gikk inn i krigen, så var noe av det første som admiraliteter krevde, nemlig å få Norge besatt, fordi de ikke ville oppleve det samme som de hadde under første verdenskrig med en fullstendig blokade av tyskland. Da med Norges kyst hadde de havner, de hadde adgang til sjøen fra et stort område, og kunne operere på en helt annen måte ute i havet med sine skip. Det var altså en admiralitet, og dette fikk jeg da først vite etter krigen. Men det fenget. De greide å overbevise Hitler om at de måtte gjøre noe med Norge, og gjorde de forberedelsene. Vi har nå kommet til mars. Jeg ble akkurat 21 år i mars og hadde altså da litt militærtrening bak meg.

Og så 8. april husker jeg spesielt, for der får vi lese i avisen og høre i radioen at det var senket et skip utenfor kysten av Kristiansand. Og ut av dette skipet strømmet det hester, soldater i full utrustning ble hjulpet i land av den norske befolkningen på stedet. Og vi lurte på hvor i all verden skal det skipet hen? Så nær norskekysten. Men de hadde vel tenkt å gjøre angrep på en av Færøyene eller et eller annet av de øyene som ligger utenfor England. Vi tenkte ikke et øyeblikk på at de skulle komme til vårt land. Vi hadde ikke gjort noe galt. Vi hadde t.o.m. da opplevet da en god stund før krigen at Norge fikk et tilbud fra Tyskland om en ikke-angrepspakt. Norge avslo det, for det var ikke vits i å lage en ikke-angrepspakt for vi var jo nøytrale av prinsipp. Og så ikke noe vits i, eller opplegg i ikke-angrepspakt. Det viste seg forøvrig at det hadde de med Danmark, og det viste seg at det ikke var vært mer enn det papiret det stod på. Og det ville det ikke ha vært i Norge heller. Det visste vi jo ikke da. Vi kommer da til den 8.april. Det opplever vi, vi opplever at det blir skutt, eller et skadeskutt fly flyr innover norsk område, og ender på en flyplass ned på Kristiansand-kanten hvor flygeren hopper ut og skyter sitt eget fly i brann.

Dette var ting som gjorde inntrykk på oss. Hvorfor skulle han skyte sitt eget fly i brann, det kommer jo ned… vi skjønte ikke det, det var en begynnelse på en krig. Dagen etter skjedde det. Og vi opplever da å bli vekket tidlig på morgenen, setter på radioen, får høre Quislings stemme der han sier at Norges konge og regjering er avsatt, han har overtatt styre og stell. Vi har fått tyskerne her i landet og de skal beskytte oss mot engelskmennenes brudd på nøytralitet, og vi kan være ta det ganske med ro, de vil nå beskytte oss. Det førte til en voldsom reaksjon.

Quisling var jo ikke noe populær, og så kommer han altså der og i løpet av noen timer og bestemmer og avsetter Norges regjering og konge. Nei, der reagerte det norske folk. Vi som studenter reagerte. Og jeg for min del visste ikke hva jeg skulle gjøre for jeg hadde ikke noen regulær militær utdannelse, jeg var ikke engang blitt satt opp på rullene for jeg var 21 år bare noen dager før, og jeg skulle ha vært inne til rekruttjeneste da i den tiden som fulgte etter. Men så langt var de ikke kommet. Jeg hadde ikke noe skal vi si mobiliseringskort, hvor man vet hvor man skal møte i tilfelle det skjer noen ting. Og svært mange andre studenter var jo der også som ikke riktig visste hva. Der hvor jeg bodde var det to studenter som begge to hadde en viss militær bakgrunn. De hadde gått befalskolen begge to. Ene var fenrik, kommer bort til meg og sier; du, og det var gått noen dager forbi 9. april, og sier jeg å ta med deg alt radiomateriell, alt det radiomateriell du kan samle sammen, putt det i kofferten og reis til Levanger. Der er det folk som venter deg. Du må bare gjøre som de sier..reis. Geværet som jeg hadde hjemme, det overtok han og sa det kan jeg gjøre bedre bruk for enn du. Greit, så jeg lot han få geværet. Jeg hadde en god del ammunisjon liggende hjemme også. Det var en del av denne militæropplæringen vi hadde. Og jeg drar… fyller kofferten min med min egen radiomottager, som var en radioamatørmottager og en for telegrafi også..og drar av gårde nederst i studentersamfunnet, får tak i vaktmesteren, og sammen går vi opp på radioloftet som vi kalte det hvor forsterkerkomiteen satt med alle sine rørforsterkere og sånt noe, og rusker med meg en del radiomateriell der. Jeg visste ikke hvilket formål jeg hadde, eller hva jeg skulle med dette radiomateriell. Bare beskjeden ta med det du kan få. Og dermed putter jeg alt ned i kofferten, kommer meg ned til jernbanen med trikken. Der står det fullt av tyske soldater i full opppakking. Jeg bare gikk rett inn, løste billett på jernbanen, satte meg på toget sammen med kvinner og barn som også dro av gårde med kofferter og greier. Det var som å skulle evakuere.

Og det siste jeg ser da etter at jeg har levert min billett, alt gikk normalt, toget gikk. Kommer forbi et sted, der står det en tysker som ser toget kommer og ser det gå. Med full utrustning, gevær og greier. Det var, skal vi si, markeringslinjen mellom norske og tyske tropper. Toget gikk videre det, og kom til levanger. Og jeg går av der og tar med meg min koffert. Kommer inn på televerkets stasjon der jeg presenterer meg, hilser på en mann, han heter Berge og han er Løyntnant, og han skal være min sambandssjef. Greit nok det. Og der treffer jeg også to andre studenter, den ene var også radioamatør som meg, den andre gikk på bygningslinjen og han visste ingen ting om radio. Og hva var det vi skulle? Vi fikk bare beskjed om å ta med det vi hadde. Han andre hadde også radiomateriell. Og vi drar da av gårde, vi blir sendt med bil opp et stykke forbi Steinkjer, gjennom Steinkjer og videre et stykke på vestsiden av Snåsavannet. Og der stopper vi, og vi blir dirigert mer eller mindre inn i et hus. Og der møter vi generalen, general Lauranson. Som var altså sjef for LR12 som var stasjonert i Trondheimsområdet. De hadde rasket med seg det de kunne av både folk og materiell, men tyskerne hadde allerede besatt hele lageret med alt deres radioutstyr i Trondheim. De hadde ikke fått med seg noe.

De var altså uten radiokontakt muligheter. Og hva ville den gode generalen si; Det var godt dere kommer gutter, vi har ikke noen som kan radio, vi har ikke radiomateriell. Men jeg trenger en sendestasjon som kan virke som kringkaster for å kunne sende melding til lokalbefolkningen om hvordan de skal forholde seg når vi igjen rykker frem. Det var hans drøm. Og vi kan fortelle han med en gang at vi dessverre ikke har nok utstyr til en full telefonistasjon som vi kunne snakke på, men vi skal se hva vi kan gjøre. Og vi blir henvist til et hus som vi skulle holde til i. Og der blir jeg presentert for en militær. Han var sersjant. Orden skal det være i det militære. Og ingen av oss var militært utdannet, så vi skulle da ha en som kunne være vår formelle leder, en sersjant. Skal ikke si navnet på ham, for det er ikke noen pen historie jeg kommer med. Og der satte da Rolsjord som er den andre radioamatøren og jeg i gang med å bygge på basis av det materiellet vi hadde, en radiostasjon. En sendestasjon. Radiomottageren kunne jo virke som mottager i tilfelle man ville ha toveiskommunikasjon. Men vi viste utmerket godt at vi ikke hadde alle delene som skulle til. Men vi setter i gang og greier i løpet av en natt, den første natten å få en stasjon i en slik stand at vi kunne sende effekt inn i en antenne som vi også hadde satt opp. Vi hadde altså en telegrafistasjon, Greit.

Nå om morgenen, i syvtiden da var den i orden, og var litt stolte av dette her. Da kom vår sersjant ned fra trappa, han har sovet hele natta og gnir seg i øynene, og sier «nå gutter, hvordan går det»

Forteller så at nå er det her en stasjon som virker, og vi er litt stolte av det. ”Ja, det er fine greier, det var helt supert. Og i neste øyeblikk så sier han gjøken; «Du Sørbye, gå opp og re opp senga mi»

Så sa jeg «Nei», sa jeg…»det gjør jeg ikke. – «HVA? Det er ordre!» «Det hjelper ikke» sa jeg. Her sitter Rolsjord og jeg, vi er de eneste som kan noe med radio. Det er radio og radioopggaven som vi skal fylle, ikke å re opp senger, det er ting som er viktigere enn det i denne situasjonen.”

Og så opponerte han fremdeles, så måtte jeg si til ham nærmest i sinne «Skjønner du ikke at det er krig» sa jeg. Han gjorde tydeligvis ikke det. 20 minutter etter det så blir jeg innkalt til generalen, og han sa «Sørbye, jeg hører det begynner å bli kluss der oppe?!» Han hadde gått ned og klaget først og fremst på meg. Så forklarte jeg generalen hva som jeg hadde sagt og hva jeg hadde gjort. Han sier» Gå opp å legg deg du» for jeg sa direkte til sersjanten at vi var dødstrøtte , og skal vi være til nytte så vi ha søvn, så nå går jeg å legger meg. Det tålte han ikke. Vi var ikke venner etterpå. Men han var ikke verst på den måten at han i hvertfall hørte på oss når det gjaldt å skaffe nytt radiomateriell så vi kunne lage den stasjonen som generalen ønsket. Og vi hadde jo ennå Steinkjær, så de dro inn de til Steinkjer, han som var sersjant og denne Skjærvid, denne andre studenten som var en del av denne gruppen. Og de kommer, vi sov vi.. de kommer tilbake et godt stykke ut på dagen, ettermiddagen og har med seg en del. Og hva har han med seg, jo en mikrofon, greit nok med mikrofonforsterker, også greit nok…men det var ikke det vi trengte. Vi kunne aldri lage en telefonistasjon med det han kom med. Han hadde til og med kjøpt en grammofon så vi kunne spille musikk.

Så der satt vi da uten en stasjon som kunne virke til det formålet det var opprinnelig tenkt til. Og så går det noe tid. Vi ble flyttet. Vi skulle prøve å få kontakt med engelske stasjoner. Men med en sånn situasjon kan du forestille deg at det er ikke noe lett. Å liksom si at her er jeg og jeg er en god nordmann og jeg vil gjerne ha kontakt med dere. Det går simpelthen ikke. Og det gjorde det da heller ikke. Vi hadde en viss kontakt med engelske folk som opererte i det samme området. Engelskmenn og franskmenn hadde nemlig påtatt seg å besette en del av nord- Trønderlag.

Vi snakket om at vi var kommet i den situasjonen at vi hadde en stasjon. Vi hadde kontakt med engelskmenn. Men bare sporadisk. Og vi hadde ikke en telegrafist, annet enn en telegrafistasjon. Og det slo jo ikke oss et øyeblikk at vi skulle kontakte engelskmenn med tanke på å bruke den på et senere tidspunkt.

I alle tilfelle. Vi ble flyttet litt lenger nord i forhold til staben. Fordi de ønsket ikke å ha oss i nærheten av seg selv. Fordi de kunne bli peilet inn. Når vi drev og forsøkte med forbindelser med andre stasjoner kunne vi bli peilet inn. Vi hadde dagvakt, vi fikk flere som sluttet seg til var gruppe, blant annet to telegrafister den ene var en skipstelegrafist og den andre var fra televerket. Rabbås het han, for øvrig og jeg ble kjent med han innenfor televerket flere år senere.

Det eneste vi kunne gjøre, med oppdrag fra vår egen sambandssjef var å kutte telefonlinjer så ikke telefonlinjene sendte sendte meldinger. Så å si fra det området og ut i distriktene hvor tyskerne allerede var kommet. Men det var også det eneste vi kunne gjøre. Også kommer det plutselig en beskjed. En norsk skiløpergruppe inn på plassen på gården der vi var forlagt, skriker og bærer så sier at tysk fly er landet på Småsåen. Jeg går opp på annen etasje, og ganske riktig der er en dobbeldekker som tydeligvis hadde gått ned på isen. Der ser jeg en mann stå bak, jeg ser en norsk skiløpertropp på syv mann som går fra land i retning flyet det er et par kilometer bort så jeg kan ikke vite helt nøyaktig hva som skjedde.

Men vi ser at de tar denne mannen med seg og forsvinner ut av bildet. Og ikke så lenge etterpå så får jeg beskjed av min sambandssjef at jeg må komme opp øyeblikkelig. Jeg hadde fått låne en regulær knallert av en bonde og kom fykende opp til staben. Som plutselig ikke het generalstaben lenger, men brigadestaben. Uten at jeg skjønte hvorfor. Der treffer jeg da min sambandssjef og han presenterer meg for en svensk flyger. Han hadde stjålet ganske enkelt et norsk fly internert i Sverige, greid å fylle det opp med bensin nok til at han kom seg over grensen og helt ned i Gudbrandsdalen og fikk kontakt med den norske generalstab hvor blant annet general Ruge var sjef.

Og der hadde en fått beskjed om at i nord-Trøndelag var det folk som har radioutstyr men vi har ikke noen avtale med de og vi kan ikke begynne å bruke dette før vi har en skikkelig avtale og kontakt. Og det var alt det som trengtes. Det var signaturer vi skulle bruke, tidspunkter vi skulle starte opp, det var frekvensen vi skulle bruke, og at vi skulle bruke telegrafi, det var greit nok. Og koden hadde han også med. Men den fikk jeg aldri se. Jeg skulle jo bare ekspedere dette her sammen med de folkene vi hadde. Og sende opp ukodede telegrammer som vi tok imot. Dette fikk vi til i stand, samme dagen. Takket være denne svensken som på eget initiativ, setter i gang en prosess som gjør det mulig for vår egen generalstab eller brigadestab å få direkte kontakt med generalstab.

Den eneste alternative forbindelsen de hadde var en telefonledning som gikk over fjellet inn i Sverige ut ved Røros over fjellet og ned i Gudbrandsdalen. Den eneste forbindelse. Så kommer han her, og plutselig er vi uavhengig av bevegelser, vi kan bare ta med oss radioutstyret og ny kraft så er vi der. Vi hadde i mellomtiden, heldigvis blitt kvitt vår sersjant. Han bare laget rot, vi gikk opp og sa ifra at vi må vekk med han. Og det godtok de, han fikk permisjon. Og jeg som yngstemann i hele gruppen ble satt til å være leder på denne stasjonen.

Og hvorfor jeg? Jeg hadde jo litt militærøvelse bakgrunn, litt har jeg vært også aktiv i vinterkrigen i Hadeland hvor radioamatørene ble brukt i den sammenhengen.

Jeg skulle melde meldinger til stridsdommer-sjefer. Og så hadde jeg hatt en sånn 5-kroners soldat jobb i august i 1939 nede i Fredrikstadområdet der de drev med øvelsesskyting, hvor radiogruppen da skulle meddele resultatet fra skyteøvelser. Hvordan de bommer og hvordan de må justere saker. Så det var min bakgrunn, og det var nok mer enn det de andre hadde. Værsågod , du har jobben. Jeg ble korporal meget høytidelig. Og vi hadde forbindelse hver dag, vi hadde nå meg selv, andre radioamatøren, også begge fra høyskolen, og to telegrafister. Vi kunne holde vakt hele døgnet gjennom. Vi kunne bare sette på nøkkelen, jeg var der med en gang.

Og det gikk helt fint like til den 10. mai. I mellomtiden var vi høytidelig opphøyet til å være radio ekspedisjonsstasjon for meldinger som gikk i klart språk, og som hadde en adresse. Så vi behøvde ikke å gå opp til staben for alt mulig lenger.

10 mai var det slutt. Da ble området oppgitt, engelskmennene og franskmennene hadde trukket seg ut fra sitt felt. Altså vår høyre flanke i Nord-Trøndelag sett sydover. Vestlige delen, den var jo da tatt vare på av engelskmennene og franskmennene, og de var stukket av fra det hele. De hadde rømt. Hvorfor? Det som skjedde i Frankrike 10.mai, invasjonen imot Frankrike, Belgia, Luxembourg og Nederland skjedde jo akkurat på den dagen. Så dermed hadde vi ikke noe dekning på det vi kaller vår høyre flanke. Så det ble gitt opp. Begrunnelsen kan være riktig eller gal, men det ble i hvertfall formelt sett overgitt til tyskerne. Vi prøvde å komme oss lengre nordover, men egentlig nokså formålløst, og det ender med at krigsfangenskapet mitt tiltar.

Så var vi på veiarbeid, det var vårløsning og mye dårlige veier og sånt noe, og det skulle vi da hjelpe tyskerne med da. Noe motvillig gjorde vi nok det. Og der vi var forlagt kommer en tysker en dag og sier han må ha da nøyaktige data over navn, fødselsdato, hjemmehørende adresse, slik at de kan få meddelt vår skjebne. Veldig greit. Hvi vi ikke viste var at det gikk rett inn i de tyske arkivene med oversikt over de fangene de hadde.

Fått registrert oss da som soldater. Det gikk en tid på denne måten, og etter hvert så oppdaget vi jo at fangene slapp løs. Men så passerer vi den 7.juni, og da var det slutt med å frigi fanger. Og grunnen var da at Kongen ved sin avskjed oppe ifra Tromsø, nettopp på den dagen hadde gitt en tale til det norske folk hvor han oppfordrer oss til å fortsette kampen. Selv vil han dra over med regjering og styre det hele fra England. Oppfordrer det norske folk til å gjøre det de kan for å få krigen avsluttet på en lykkelig måte. Og det var nok for tyskerne til å stoppe denne frigivingen. Men heldigvis for meg, jeg var en ordentlig masekopp, jeg ville ikke finne meg i det. Jeg sa det at her mister jeg sjansen til å ta eksamen på høyskolen, det er mitt i eksamenstid. Og det er ikke meningen at jeg ikke skulle få det. Nei, jeg greide faktisk å mase meg ut fra det hele. Og blir frigitt 12.juni, og drar til Trondheim, fint vær for øvrig, drar simpelthen til Oslo og Bærum og besøker foreldrene mine. Og sånn går sommeren.

Og så kommer jeg tilbake igjen. Det var annonsert en del eksamener endahele våreksamen var naturligvis gått i oppløsning. Så da kunne vi ta eksamener i de fagene vi var forberedt i. Og høyskolen stilte seg nokså imøtekommende på utsettelser i visse fag. Og jeg er der da i siste halvpart av august og et stykke ut i september, der oppe på radioloftet oppe på studentersamfunnet. Der vanket jeg nokså mye for øvrig. Og der kommer en kar bort til meg, Erik Welle Strand, jeg kjente han fra den tempo-)revyen fra høsten et år tidligere. Han var nemlig hovedpersonen i denne. Og han kunne fortelle at han hadde vært i England om sommeren, og der hadde han fått i oppdrag å starte opp en spionasjegruppe faktisk., med kontakt med England. Og hadde spørsmålet om jeg var villig, han hadde med seg egen sender/mottager, om jeg var villig til å være operatør på den. Og da har du i grunn ikke mye valg.

Det han sa for å i det hele tatt få meg til å forstå hva det gjaldt var nok til at hvis jeg hadde snakket videre om dette her så var jo han i faresonen. Og jeg ville være i faresonen vis jeg simpelthen sa nei. Hvis jeg sa ja var det greit, da var det tyskerne som sørget for at jeg var i faresonen. Men. i en sånn situasjon kan du bare svare ja. Da skal du ha litte gran samvittighet igjen og respekt for deg sjøl, så er det bare et svar på det. Så jeg ble med.

Vi brukte da den radiostasjonen som han hadde brakt med seg fra England. Den gikk på 220 volt. Og Trondheimsområdet hadde bare 150 volt den gangen. Det var et av de få stedene i hele Europa som hadde 150 volt. Så den var helt ubrukbar på det området geografisk sett. Så vi måtte utenfor så å si klatre opp i noen elektriske stolper for å se om vi kunne ta stjele noe strøm der for å få denne senderen i virksomhet. Og vi prøvde. Om igjen og om igjen…

Og forgjeves etter den avtalen som han Welle Strand hadde fått med seg fra England.

Og til slutt måtte vi simpelthen si at vi nærmet oss jul, og ingenting skjedde. Så fikk vi da sendt en som hette Sverre Midtskaug av gårde via Sverige. Sverre Midtskaug var en i en tilsvarende situasjon som Welle Strand i Trondheim. Han skulle ta Oslodistriktet, og de kjente hverandre. Han prøvde å få til en tilsvarende forbindelse i i Oslo, men mislykkedes. Han dro mest til Sverige med den avtalen som vi opprinnelig hadde fått. Og sa denne kommer vi til å kjøre med, så noen dager etterpå så kommer tegnet fra London. Avtalen var da at når det ble forstått, vedtatt og godtatt så skal det gå en melding utover en norsk nyhetssending fra England. Og der skulle det hete ”Nå kommer nyhetene på norsk”. Tidligere kunne være ”Vi får nyheter på norsk” eller noe i den smak, men ”Nå kommer nyhetene på norsk”. Og det ble t.o.m. sagt to ganger. Det var tegnet. Dagen etter hadde vi forbindelse. Det var da i cirka i midten av januar i 1941. Og den forbindelsen beholdt vi. Vi bygget vår egen stasjon.

Vi ville ikke være avhengige av nettet av den grunn at tyskerne kunne jo da systematisk kutte ut deler av nettet og si ”haha, det er innenfor det elektriske området” når vi mister forbindelsen. Og den stasjonsplassen vi valgte, den var langt unna vanlige ganger, veier og stier. Men det hadde selvfølgelig en stor svakhet, du skulle komme dit for å operere den og det var snø, og det ble spor i snøen, nødvendigvis, og vi måtte lage en masse blindspor rundt omkring i dette området. I den tiden da som vi var i virksomhet, så sendte vi telegrammer hver eneste uke, ofte flere telegrammer om uken av observasjoner som var gjort på forskjellige plasser, ble bygget ut et informasjonsapparat. Og selv de som var i den nærmeste gruppen omkring Welle Strand og en som het Reksten som ble hans nestleder. Vi var observatører på vår måte vi hadde en viss oversikt over blant annet det som foregikk på Trondheim havn, hva som kom i land osv. Alt dette var ikke noe voldsom imponerende informasjonsvirksomhet. Jeg vet ikke egentlig ikke hva som gikk av telegrammer. Men engelskmannen var i hvert fall fornøyd.

Så kommer da en beskjed ifra England, i mars. Hvor de ber om nøyaktig oversikt over hvordan det går med tungtvannproduksjonen på Rjukan. De skulle vite hvor stor produksjonen var, hvor den gikk hen i Tyskland, hvordan den ble transportert og så videre.

Og vi var jo ikke noe særlig informert om hva tungtvann kunne brukes til. Eneste vi visste var at det gikk an å drikke det uten å dø av det. For det hadde faktisk en professor gjort før krigen i Oslo. Og hans tilstand var nøye rapportert i avisene. Han overlevde uten noen problemer. Så det kunne hvert fall ikke brukes for å drepe folk med tydeligvis. Så vi lurte på kanskje er dette noe engelskmennene finner på for å få litt peiling på ting som kan være av interesse for den engelske industrien etter krigen. Vi var meget skeptiske. Vi sendte en mann til Oslo som fikk kontakt med toppledelsen i Hydro, gjennom sin far, navnet hans var Bjørn Rødholt, en god klassekamerat, han var radioamatør, han var samtidig som meg praksis, så vi kjente hverandre veldig godt. Og jeg introduserte ham inn i dette systemet her til stor forskrekkelse for lederen som sa ”Ikke et ord til noen!” men han ble med da.

Da han dro ned, han fikk altså rede på at det der ”Neida, det er sikkert som alt annet en form for industrispionasje”. Og vi dro tilbake med det. Og det stod med det at vi hadde gjort det veldig riktig. Sender melding tilbake til England, og der sier vi bl.a. på engelsk da; ”Remember that blood is thicker than even heavy-water”. Den ble akseptert som en veldig god bemerkning, men den ble ikke godtatt. For vi fikk et raskt telegram tilbake som sa, hvor det bl.a. står ”it has the utmost importance for the outcome of the war”.

Tenk på det

Og så går vi rundt der og lurer på om det er spionasje, så får vi vite at det kan være noe av de viktigste tingene innenfor krigen i det hele tatt. Og vi gikk da til professor Tronstad som vi hadde på forhånd en kontakt med som en form for informant, og vi kjente en del opplysninger som han hadde skaffet og forteller om akkurat det her. Han sier ”å, jøss, naturligvis, dette må vi gjøre noe med” Det viste seg at den samme Tronstad var den av to konstruktører av tungtvannsanlegget på Rjukan og kjente dette utstyret ut og inn, og hadde ukentlige møter med folk der nede. Han kjente absolutt alle de detaljene som engelskmennene var ute etter, og mer til. Alt dette ble sendt over. Og den samme Tronstad går igjen senere, vi skal komme tilbake til han.

Så går tiden, vi er i mai. Der får vi sendt meldingen om observasjonen av to krigsskip som kommer inn i Trondheimsfjorden. Det hadde vært et stort slag ute i Atlanterhavet med det engelske krigsskipet ”Hood” som ble senket av Bismarck, det tyske slagskipet. Og de hadde fått inn et skudd som førte direkte inn i det som heter ammunisjonselevatoren. Og gjør du det så går det rett ned med ammunisjonen. I hvert fall ble det sagt at slik ble ”Hood” sunket. Et skudd. Og naturligvis, nå var de ute etter ”Bismarck”.

Og disse to hjelpeskipene, det at de kom inn i Trondheim, det var en god indikator for å få engelskmennene til å skjønne at det skipet var nå uten eskorte. Og la opp til forfølge det så godt de kunne. De mistet kontakten med det en tid, men greide å plukke den opp igjen, og greier til slutt å senke ”Bismarck” utenfor den irske kyst, den var på vei inn mot Frankrike. Og skipet ble senket av eget mannskap etter at den hadde fått en stor skade på roret og ikke kunne manøvrere. Og det var enden på den visa når det gjaldt krigsskip.

Vi går videre inn i sommertid, ferietid. Og vi var studenter på Høyskolen og vi måtte oppføre oss som vi skulle ha ferie. Vi fikk noen lokale folk som gikk i vår klasse og som bodde der. Også de hadde vært gjennom kurs i televerket og studerte svakstrøms teknikk for televerket om du vil. De ble satt inn, videre på ferie og tilbake igjen i august. Vi observerte en del merkelige ting. Bl.a at våre egne signaler gikk utover eteren uten at det var vi som hadde gjort det. Vår egen signatur blant annet.

Men vi var fortsatt for blåøyd til å ta varslene alvorlig. Så en dag i slutten av august blir en av våre karer arrestert. Han hadde sendt, vi hadde lyttet til ham. Han hadde vært ute i normal trafikk. Hadde tydeligvis tatt imot sine telegram og var på vei hjem, og så er han altså borte. Han kommer ikke hjem! Senere så får vi faktisk vite at han var arrestert på basis av at det var andre gang de så ham rett etter sendetid, kjørende på sykkel i samme retning. Så han ble tatt på mistanke. Gutten holdt tett.

Så får vi vite tilslutt at han var satt inn på Vollan Fengsel. Vi fortsatte. Bestemte oss for å fortsette på samme stedet, for at ikke tyskerne skulle få indikatorer på at han var aktiv. Og at han ikke hadde kontakt med annet folk. Som om ingenting hadde skjedd. Med den risiko det innebar. De hadde jo peilet ganske nær allerede. Til slutt så finner vi ut…ja, det var andre tegn, det var fly som kom over, rett over oss, og vi tenker nei, vi får heller flytte stasjonen. Og det gjør vi. Og så kommer da en tid hvor vi opererer fra en annen plass. Så bestemmer Rørholt og Reksten som i gruppe daglig ledere til å ta en tur ned til Oslokanten. Og jeg skulle bli igjen og ha ansvar for dette her sånn.

Så opplever vi det at en kar blir arrestert, en student som gikk i min klasse, ble arrestert mens han var borte på kurs, på laboratoriekurs i oppe på høyskolen. Jeg går inn til assistenten, og der står det en Gestapo-mann og ser på hver eneste en som går forbi. Og denne vennen min, vi var altså bare en vanlig medstudent, han hadde bodd i samme huset som meg og Bjørn Rørholt. Så det var nære kontakter til gruppen, men han var egentlig ikke aktiv i den, og visste ingenting om den. Så går jeg til Tronstad og viser ham der står Gestapos bil og en av våre medstudenter er arrestert, og forteller ham hvilken kombinasjon, eller kobling han har til oss som gruppe. Og jeg forteller ham også at jeg har en akkumulator til oppladning nede på hybelen til Bjørn Rørholt. ”Ja, den må du i hvert fall få vekk” sa han ”for det er bevismateriale”. Og jeg fikk sagt ifra til noen av de andre at jeg skulle ned der. Jeg fikk sagt ifra til en som da fikk beskjed om å reise ned til Oslo. Jeg våget ikke å bruke telefonen. All telefontrafikk gikk jo manuelt fra Trondheim. Og dessuten så var tyskerne sannsyneligvis på lytting etter alt som foregikk. Og da gi melding til Bjørn Rørholt over telefonen våget jeg ikke. Jeg sendte vedkommende direkte ned med toget og sa her får du gi beskjed om hva som hender. Her er det virkelig fare på ferde. Og så går jeg altså ned til hybelen til Rørholt, rett i fella. Der er allerede Gestapo på plass. Så da blir jeg arrestert, det var den 9. september 1941.

Og det endte rett i forhør og greier, og det greier jeg ikke å beskrive. Det greier…greier jeg simpelthen ikke.

– Ble du torturert?

– Spørsmål om hva en mener med torturert, det er jo alle grader fra å få et slag her og der til å få en alvorlig juling, og til at de begynner å trekke ut negler. Jeg fikk en ganske hard gjennomgang, det må jeg innrømme. Og jeg kom til å bli sendt tilbake til cella etterpå, og tenkte her er det glassrute, skal du kutte pulsåre? Nei jeg fattet at det ville jeg ikke gjøre. Jeg visste at her, her hang det hele i en tråd. Så kommer jeg inn til nye avhør. En dag så viser de, materiell, rester fra det vi hadde på stasjonen. De hadde funnet vår gamle stasjon.

Så begynner det å skje ting. Jeg sprekker sjøl. Men greier å holde personkoblingen til de to personene i leiligheten, som bodde i leiligheten og som Gestapo kjente til. Pluss en person de slår opp bilde av og spør om jeg kjenner ham. Jeg sier jeg har sett ham. Det var da nok til å… Greier da å få til en fullstendig forklaring på min andel i det her sånn, hvor jeg selv opptrådte som telegrafist. Jeg var jo radioamatør. Kjente for mye til, det var ikke noe grunn til å skjule det. Og under disse forhørene ville de da vite om de meldingene som skulle ut.

Jeg hadde funnet et passende sted jeg kunne forklare de meget nøyaktig at vår postkasse var under en sånn rist som det stod søppelkasser oppå.

Dette godtok de. Dette spant jeg på så lenge jeg kunne. Inntil det kom til å sprekke fra annet hold. Og jeg vet ikke hvordan. Men det jeg visste var at Trondstad, som jeg selv hadde hatt kontakt med straks før jeg selv var blitt tatt, og som og som faktisk sendte meg ned der jeg ble tatt, Han var blitt kommet i faresonen. Og jeg hadde et vindu ut mot statsarkivet fra Vollan Fengsel som er nærmeste nabo. Og der går jo… Dette ligger rett ved siden av den veien når studentene skal ned å spise middag ned på studentersamfunnet. Så jeg plystrer studentermelodier ut igjennom den ruta. Tydelig en sprekk i den, en åpning. Jeg kunne tydelig se at studentene vinket. Og en av dem kommer, inn i statsarkivets have, helt frem til gjerdet. Og der tar jeg ut hele ruta. Viser fjeset mitt og forklarer ham at han må gå til en nærmere angitt person, som het Thomas Hysing, som jeg visste kjente kodeordet til Trondstad.

Dekknavnet hans. Gå til postbudet og si til Hysing at han må gå til postbudet og si at han må forsvinne, dette er alvorlig farlig. Med hjelp av fakter. Han oppfattet alt. Han greide å gjenta alt sånn at jeg skjønte at han hadde forstått. Og ikke ikke mange dagene etter det så dukker Trondstads navn opp. Og Trondstad, der er fuglen fløyet. Trondstad døde jo på et eget tokt fra England under krigen. Har i grunn aldri fått bekreftelsen på at dette var grunnen til at han stakk av. Men jeg har fått bekreftelse av den samme Thomas Hysing, som fikk denne beskjeden via denne karen som jeg ikke visste navnet på, måtte simpelthen stole på. Jo da, den beskjeden var kommet frem. Så jeg tar litt av æren for at han kom seg unna. Og dermed også kjernemannen, nøkkelmannen til hele tungtvannsaksjonen som kom på Rjukan som kom et par år etterpå. Hvor han der i England med full nøyaktig kjennskap til alle detaljer, han fikk tak i alle tegninger fra sin kollega, Jungvar Brun, som var driftsingeniør på anlegget. Fikk tak i fulle tegninger, sendt over Sverige, og over til England, og der trenet de, nemlig den sabotasjegruppen som til slutt greide å ta knekken på det anlegget. Men det fikk jeg jo først vite etterpå.

Jeg ble på Vollan sammen med andre som etter hvert ble tatt, og der blir vi til slutt sendt til Oslo, fordi de hadde greid å spore opp den andre Rørholt, ikke Bjørn Rorholt, Bjørn Røholt fikk beskjeden av meg. Han kunne fortelle meg etter krigen at han var uforsiktig nok etter å ha truffet vedkommende, det var en av damene..en studine, som hadde nær kontakt med som var min kurer til Rørholt for å advare han.

Og de møttes da på Majorstuen etter at hun ringte opp fra jernbanen etter at hun kom frem. Hun bestemmer seg for å gå hjem til ham. Og så sitter Nina Danielsen vår kurer, og prater med søsteren i stuen. Han selv sitter inne på kontoret til faren. Han hadde spurt faren om å få en revolver hvis han hadde. Han hadde fått den med skudd og det hele, og han sitter der og avfatter et brev til meg som går på kode. Vi hadde en sånn egen spesiell type kode så vi kunne skrive brev til hverandre, tilsynelatende nøytrale, men med spesielle beskjeder innebygget.

Så kommer søsteren inn, forteller han selv etter krigen, og sier at det er noen som spør etter han, og de snakker gebrokkent. Han turte ikke å gå ut, han hopper ut av vinduet, løper over gressplenen, der står det to vakter som plutselig blir oppmerksom på en løpende mann som plutselig sier STOPP! HALT! HALT! Han bare løper videre, de skyter etter han, bommer…Han med sin pistol skyter tilbake, bommer selvsagt, i løp, det skremte tyskerne nok til ikke å våge seg i nærheten, han hopper over gjerdet, forsvinner og kommer seg avgarde til Sverige og videre til England.

Og han har jo da, i utgangspunktet i England gjort et nytt raid for seg selv i Trondheims-området, og fått etablert forbindelse vel et halvt år etter at dette skjedde. Engelskmennene var så ivrige etter å få kontakt med Trondheim. Jeg ble jo da ført til Møllergata, sammen med hele resten av den gruppen, og havner da i en enecelle. Underveis greide jeg å lure med meg fra min egen bagasje, fire blyanter og en fyllepenn og pennekniv som jeg stakk ned i strømpene. Da vi kom til Møllergata, så var det å avlevere effekter – vær så god, der er mine effekter. Ingen kroppsundersøkelse. Vi kom jo fra et fengsel og det var seint på natta, så vi ble simpelthen bare putta rett inn. Med den skatten.. Blyanter, fyllepenn, hva skulle du med det, hvis, jeg kunne bruke den også fikk av og til skrive brev og jeg kunne fylle opp fyllepennnen. Og Pennekniven, den skulle komme til mye nytte senere. Jeg satt på Møllergata der den første jeg treffer som jeg kommer til å dele celle med, det er Arnulf Øverland. Han satt på B7, samme etasje som meg, jeg hadde i mellomtiden da fått en disiplinærstraff, fordi jeg hadde plystret Internasjonalen i cella, puttet nede i mørkerom, hvor jeg var en uke, hadde ikke noe vondt der, jeg fikk den maten jeg trengte og satt aleine ellers, så det gjorde ikke meg noe, egentlig.

Så kom jeg opp derfra, og ble puttet inn til Arnulf Øverland. Og vel, vi presenterte å si hva vi sitter der for og forteller naturligvis ikke mer enn det Gestapo veit. Og, da var det ikke så veldig lenge, så ble det nokså stille i cella. Han så jo at jeg hadde med meg faktisk en liten trekasse med margarin kasse med noen saker og ting i. Ja, han ville jo gjerne vite hva jeg hadde med seg, Jo, jo, det var jo en del strømper og greier, og… noen andre klær – og fire blyanter, sa jeg.

Åh, jammen det var flott – han hadde en liten stump selv, den var ikke større enn sånn! Og en fyllepenn – ja, det var jo veldig fint. Ja, også hadde jeg en pennekniv – og det var jo svært så fint – han kunne jo ha spisset blyanten sin! Ja, også hadde jeg et sjakkspill, sa jeg – da hadde jeg nemlig skåret noen brikker av et papir, laget en bonde rekke av noen steiner jeg fant i luftegården. Hvite og mørke. Og dette spillet var simpelthen et dopapir som var skåret til som et kvadrat, og svertet ut med de svarte rutene og de hvite rutene fikk være brunt som papiret selv. Og da han så dette her, sa han: sjakk? Nei, han så ikke på det engang – han bare fikk høre det – han sier: Nei, han spiller ikke sjakk! Nei, det er å kaste bort tiden. Kunne han fortelle meg. Ja, ja – han om det.

Og det varte ikke lenge så ble det altså stille igjen i på cella, jeg tok fram mine blyanter og begynte å regne, repetere noe pensum fra høyskolen… særlig innenfor matematikk, jeg syntes det var artig… begynte å regne ut logaritmisk, det tar lang tid for øvrig – særlig hvis man skal gjøre det for hånden. Og, vel – vi blir sittende da, med hver vår beskjeftigelse på den måten, og Ørland tar frem sin bibel og sin blyant. Og setter seg og leser – vi satt på hver vår side av et bord – jeg satt på den siden og han sitter på den andre siden. Leser i sin bibel. Og av til sier han: Åh! Åh det var jævlig. Ta tak i blyanten din og sett inn mange streker i margen..Det var hans måte å lese bibelen på – men jeg kan garantere deg at det er ikke mange i dette land, ikke engang blant prestene, som kan sin bibel så godt som Øverland! Han har lest den igjennom flere ganger. Men han leste den med kritikk – på sin måte! Som faen leste bibelen, kan man nesten si. Men, så etter en tid da så ble det litt for stille for han, så han sa: Nå.. nå, du hadde et sjakkspill? Ja, ja, sa jeg, jeg tror nå alltid papirbiten min er et spill da med liggende papirbiter form for offiser. Så på dette: Dette var et simpelt spill, sa han!

Ja, sa jeg – jeg kan ikke la være å være enig. Men vi greide å spille sjakk. Og dette forbedret vi etter hvert, fordi at han fikk nemlig melk på flasker og de flaskene den gang var dekket med en aluminiumsplate, kork, med ganske stor diameter på – her var det materiale til nye brikker på hvert sjakkspill. Vi laget en ny brikke hver dag; Vi laget tårn, ganske små, i aluminium, falset sammen, og de stod jo fint, vi laget løper i form av kjegler – alt sammen, en dag, en ny brikke. Også kommer vi da til de finere offiserene da! Da var det jeg fant ut at det gikk an å bruke min pennekniv til å ta ned treknagger, i form av noen runde, sånne spisse… eller stokker som stod ut fra hyllene med en kule på… sånn til å henge håndkle på og sånn…

Og de skar jeg ut fort, da…Jo da hadde vi liksom en figur når den var rett avkuttet så hadde vi jo hodet på både dronningen og kongen – så dette sjakk-spillet ble bedre og bedre dag for dag. Og vi spilte to ganger om dagen, så den at det var bortkasta tid, det hadde han helt glemt!

Og der blir vi sittende sammen til jeg selv blir sendt på Grini, i slutten av januar 1943, Og der ble jeg putta på ”haft”, jeg fikk altså ikke lov å komme ut i leiren, satt altså i fengselet på Grini. Jeg var en farlig mann tydeligvis, og kom sammen med en mann som het Karsten Lunde Smith, og delte celle. Og vi ble fort godt kjent med hverandre, det var i og for seg en grei tid. Det gode ved å komme til Grini for vårt vedkommende var at alt som het forhør var over. Det visste vi. Kommer du til Grini, så er den tiden slutt. Var ikke plaget direkte fra Gestapo.

Men på en annen side så var det gjort opplegg for en krigsrett mot denne gruppen. Helt naturlig, spioner går til krigsrett og blir dømt til døden. Det visste vi. Jeg hilste til og med på en kar, en tysk høyere offiser som kunne fortelle at han var en av de som skulle være dommer i den saken. Det pussige er at dette tok ikke noe særlig på meg, jeg visste at det kunne gå den veien, og hadde godtatt det for lengst. –men jeg hadde håpet på at jeg kunne greie å skyte inn enkelte ting så Gestapo kanskje ville ta opp saken igjen og forlenge den, et fåfengt håp i og for seg. Men det som skjedde var, det ble aldri noen krigsrett. Satt ut tiden på Grini, ble senere sendt til Tyskland. I denne tiden på Grini måtte man jo gjøre noe annet enn at man satt og ventet på at den tiden skulle løpe ut. Så jeg hadde mine blyanter med, jeg hadde min pennekniv, jeg satt med regnestykker, det koste jeg meg med. Og min pennekniv fikk jeg etter hvert også brukt for.

Jeg var plutselig kommet i den situasjonen at jeg måtte ha gjort noe med strømpene mine som det var blitt et svært hull i. De var stoppet igjen på kvinneavdelingen, men vi likte ikke måte , de måtte strikkes skikkelig sammen. Så hvorfor ikke lære å strikke? Ja, ja, jeg laget meg trepinner av sengebretting ved hjelp av min pennekniv, sånn 12-15 cm lange, laget to stykker. Så satte jeg i gang med å lære meg det å strikke. Og det første problemet er det å legge opp. Men så etter mye prøving og feiling, fant jeg faktisk en knute som lot seg bruke. Så jeg la opp det første opplegget. Jeg fikk senere etter krigen kontrollert det hele av min mor. ”Det er den riktige knuten, det” sa hun. Så det var oppfunnet på nytt igjen. Og jeg laget mitt første prøvestykke, fem ganger fem centimeter felte av, snudde på dette her hvor gang jeg skulle inn på en ny rad der gikk det da naturligvis galt, det ble ikke noe rettstykke eller vrangside på dette her og.. Jeg fant jo ut av det var noe som het vrangstrikking da, så jeg måtte jo tydeligvis strikke vrang annenhver gang når jeg da snudde strikketøyet. Men jeg fant ut min måte.. strikk med høyre hånd den veien og venstre hånd den veien og halte i den ene fasen mot deg og da ble det rett. Ahaa så da hadde jeg løst et problem..

Jeg kunne ikke gjøre så veldig mye bruk av den der da jeg satt meg før eller senere å lage et par pulsvanter.. Man måtte jo nesten ha et brot med to rette og to vrange, det hadde vi jo hørt om, det er jo sånn ting man bare oppfatter som barn. Og da måtte jeg jo også lære meg vrangstrikking og det greide jeg jo også til slutt da.. så det ble faktisk et par pulsvanter.. Og neste, eggvarmere lagde jeg. Hvorfor skulle jeg ha eggvarmere? Ja da satt meg i hodet. Lag runde flater og få en følelse av å felle for å få runde flater. Vel, også et øvingsstykke. Også en dag får jeg en strømpe fra min kamerat i cella ved siden av og han greide å lure inn en strømpe, en oddestrømpe. Den hadde det var typisk krisestrømpe med tynt garn i hele laggpartiet frem ned til anklene omtrent og der var det tykt garn i hele fotbladet.

Den rekket jeg opp og satt meg fòre og lage to sokker ut av det, men da måtte jeg jo spare på det tykke garnet for jeg kunne jo ikke lage helfot, jeg måtte simpelthen bare lage en halv fot nemlig selve sålen og til hælkappen og resten gikk i det andre garnet.

Og det ble et par sokker som jeg leverte tilbake på samme måten, etter å ha studert hælfellinger på mine egne strømper. Og neste utfordring, jeg fikk en strømpe av min cellekamerat Karsten Lunde Smith. Det var også en oddestrømpe, hva skal jeg lage av det da, og hvorfor ikke tenkte jeg. Et par fingervanter det kunne være godt å funne det og kanskje og jeg setter i gang. Starter jo som jeg gjorde med mitt brot med pulsvanter og så var det å fortsette innover, utvide etter hvert, ja jeg måtte jo lære meg det og. Og fingervanter ble det, blå. Og jeg har de her! Jeg greide nemlig å få de sendt hjem da jeg ble sendt til Tyskland. Og her er de, og de har til og med Karsten Lunde Smiths monogram inne i brotet, sydd in ved hjelp av tråd som jeg hadde simpelthen plukket ut av noen bendelbånd var en del av underbuksa. Og synål; det var simpelthen trenål som vi brukte til dette her.

Strikkingen tok sin tid, og jeg var beskjeftiget, og jeg hadde det i grunn ganske moro på Grini synes jeg

Saken ble droppet, jeg ble sendt til Tyskland i slutten av juli 1943. Ble sendt med båt, var ikke noe stort å bemerke, det var en veldig fin tur, blikkstille hav, men vi var jo fanger. Det var vakter omkring oss, det var det eneste som skygget litt til over tilværelsen. Havner i Stettin. Etter et lite opphold i en leir der blir vi sendt med tog til Natzweiler. Uten å vite at det het Natzweiler, uten å vite hvor vi skulle. Vi ble jo satt på toget. Ble der noen dager om bord. Og ender da i Rothau, fikk vi vite etterpå at den het, det var jernbanestasjonen som ble brukt da fangene kom til Natzweiler, VI møtte der en skarv av SS-folk, med hunder og pisker og lyskastere. Ut av vognene og inn og opp i lastebiler, blir kjørt opp til en leir, vi kommer gjennom en port. Vi har havnet i Natzweiler, vårt bestemmelsessted.

Og der får vi vite av den fremmøtte kommandanten at vi var kommet til nettopp til denne leiren ved navn Natzweiler, som skulle bli deres sted, som vi skulle være de neste 13 måneder. Og han ga oss da en mottagelsestale, hvor han forteller bl.a. at det er en inngang og en utgang i denne leiren, sa han. Den ene er porten dere nettopp har passert, og den andre er krematoriepipen. Ja,ja, hva skal vi med krematorie, vi har ikke tenkt til å bli brent opp. Men vi fikk jo etter hvert lære at de ble brukt. Og etter hvert mot slutten av perioden, kontinuerlig.

Vi hadde nå altså havnet der, og måtte levere fra oss absolutt alt, måtte etterlate mine blyanter og pennekniver og det hele. Nakne ble vi ført videre til neste rom hvor kommandanten selv undersøkte oss i all kroppens åpninger..før han sendte oss videre med et klapp på baken, og inn til neste behandling, hvor vi gikk gjennom en avlusningsprosessen, som går ut på å fjerne alle hår på kroppen. Og gjennomgår armer og bein og i skrittet med en sviende væske, før vi blir sendt videre til barbereren som skal klippe av oss alt håret. Så hårløse, og så å si nakne inn i dusjen, så derfra hjem til et sted hvor vi fikk utlevert klær. Og vi kommer altså ut fra det rommet med benklær som går et stykke opp på leggen, høyvannsbukser, under har vi en liten underbukse, tynn, tynn skjorte, en jakke. Det var dressjakker, dressbukse. Det var malt striper langs med all sømmer, nede på tvers og på ryggen et stort rødt kors. Alt sammen i rødmaling.

Det betydde at vi var NN-fanger. Nytt begrep for oss. Vi fikk fort lære hva det vil si. Vi skulle nemlig forvinne i natt og tåke. Det innebærer, måten de skulle gjøre det på var å sette oss i hardt arbeid, og gi oss for lite mat. Vi gjennomgikk den første uken med drilling frem og tilbake med kapoer etter oss som slo etter oss og drev oss frem, vi skulle lære hva det vil si å være i en leir.

Vi skulle lære oppstilling og alt det som fulgte med, helt militært. Være rask i alle våre bevegelser. Og etter den uken ble vi tildelt en kommando, som det heter. Og jeg havnet på steinbruddet.

Det ble sagt at den ikke var det aller verste tross alt, men den var temmelig hard, det var hardt arbeide, og der havnet praktisk talt hele den gruppen jeg hørt til, nemlig 30 mann. Totalt så var transporten ned fra Oslo på vel 100 mann. Ca.110 eller noe sånt.

Den en gruppen på 30 mann kommer til Natzweiler, den andre kom til Sachsenhausen. Det visste vi at de skulle til Sachenhausen, men vi visste ikke på det tidspunktet at vi skulle til Natzweiler.

Vel, vi har altså havnet der, og vi får høre at steinbruddet i og for seg er ålreit. Men pass på, må ikke arbeide for hardt, det fikk vi lære veldig tidlig, det krever for mye energi, det tærer på kroppen. Prøv å lure unna så godt dere kan. Er kapoen i nærheten så lat som dere arbeider, hvis han er veldig nær så må dere virkelig gjøre det. Detter er og var grunnsettingen for å kunne overleve.

Og sånn gikk det i en måneds tid, og jeg ble veid etter første gang siden jeg ble veid ved inngang. Hadde mistet 10 kg på første måneden. Fortsatte videre en ny måned. Nye fem kilo ned. Så her var det jo fare på ferde. Så er det at formannen for steinbruddsgruppen so spør etter folk som kan dreie og sveise. Jeg hadde jo faktisk lært akkurat de to tingene der. Så jeg melder meg, sammen med 30 andre. Og ble plukket ut til slutt etter prøve som en av to som ble godtatt. Begge to var nordmenn, jeg var den ene, med effektivt sett to måneders praksis, han andre hadde 10 måneder som findreier fra oppe på Harstad. Vi ble tatt ut, satt til et verksted som var oppe på Natzweilers steinbrudds område, og der skulle vi simpelthen demontere tyske flymotorer, fjerne de forskjellige metalldelene fra hverandre med tanke på omstøping.

Dreiing og sveising, neida, det var det ikke snakk om. Der var vi vel en 3 uker, kanskje en måned, og da fikk vi beskjed om å komme ut i leiren igjen. Vi fikk ikke lov til å arbeide under tak. Det gjaldt nordmenn og hollendere, som alle sammen var NN-fanger. Det var for godt å arbeide under tak. Så da var ut i steinbruddet igjen, jeg kom på et sted som det var samme bråket igjen på nytt, med fylling av lastevogner, og tippe utfor en skråning, skille ut større stein til sitt bruk. Hele vitsen med steinbruddet var forøvrig at der skulle de ta ut granitt som skulle formes til bygningsstein til de store minnesmerker som skulle bygges til minne om den store krigen. De fikk aldri bruk for de steinene.

Vel høsten går på den måten, og Natzweiler ligger på en høyde på 800 meter. Var da preget av sånn innlandsklima. Det ligger jo langt inne nær tyskegrensen i Frankrike. Og det jeg vil si, det kan være veldig varmt om sommeren, brennende sol tildels, og det kan være veldig kaldt om vinteren. Mye tåke og elendighet begynte å melde seg etter hvert på høsten. Av og til kunne det være fint vær, og en av de dagene husker jeg veldig godt fordi jeg hører plutselig en dur, det durer. Jeg måtte anta at det var et fly. Og jada, vi ser etter, men ingen ser noe. Men der kommer det en lyd som kommer nærmere og nærmere. Så får vi se et fly, og snart et til. Vi begynner å telle. Vi greide ikke å følge med, de strømmet innover, i retning øst, over oss, inn i Tyskland. Det var bombefly, amerikanske bombefly på tokt på dagtid. Vi telte, kom til femhundre, og ga opp, må ha vært cirka tusen fly. Med jagere rundt det hele. Og det lettet en god del på stemningen. Vi fikk plutselig på følelsen at det var venner i nærheten.

De tyske vaktene, de var noe i tvil, den ene av dem sa til min kapo husker jeg ”de er sikkert våre”. Og kapoen svarer naturligvis mot sin overbevisning ”ja, naturligvis, det er tyske fly”.

Ålreit, vi fikk flere slike besøk, det hjalp godt på moralen.. Så var jeg altså ute på steinbruddet på nytt, og var der en tid, og så ble det spørsmål etter mekanikere. Og jeg melder meg på nytt. Kan du dreie og sveise, så er du mekaniker. Og ender opp til slutt, blir godtatt, ender opp på et verksted hvor jeg selv blir satt til en maskin, en såkalt horisontal boremaskin, spesielt laget for et eneste produkt, nemlig deler av en sylinderdel på en torpedo. Og der vi da i en del måneder.

Jeg var der hele siste halvpart av november, desember, vinterværet begynte å komme inn. Jeg var da under tak, jeg arbeidet i skift, natt og dag skift, fikk da tilleggsrasjon, såkalt tungarbeiderrasjon. Arbeidet var atskillelig lettere enn å stå ute i steinbruddet, og likevel får jeg vesentlig bedre tilskudd i kost. Sånn går januar, et stykke ut i februar så får jeg en stor betennelse i denne armen, som gjorde at jeg var arbeidsudyktig. Jeg kunne ikke jobbe med maskinen. Jeg måtte tilbake til leiren, og der blir jeg anvist til lettere arbeid i leiren, og havner på en vevstue.

Hadde vært der et par dager, prøvde meg på vevede geværstropper som vi skulle.

Da spør kapoen, vår arbeidsformann, om det var noen som kunne strikke. Jeg hadde jo vært gjennom mitt strikkeprogram på Grini, så med god samvittighet melder jeg meg som den eneste. Hva skulle strikkes? Et par fingervanter! Det hadde jeg også gjort, vi har resultatet her. Det ble fingervanter, jeg fikk garn, jeg fikk ståltråd, eller aluminiumstråd og laget strikkepinner, og det ble fingervanter av det. Jeg brukte mye tid på det. Jeg ble en av kapoens nærmeste medarbeidere. Jeg måtte jo stadig prøve på ham. Jeg fikk del i utdelingen av rester etter suppeutdeling. Jeg fikk mer mat enn gjennomsnittet. Det hjalp meg over en periode. Men selv om jeg somlet så godt jeg kunne, de ble jo ferdige en gang. Jeg havnet til slutt igjen i steinbruddet.

Men denne gangen på en litt hyggeligere kommando, knyttet til steinknuseren, hvor det var en grei, i og for seg en grei kapo, og arbeide andre gangen enn når da denne sivile steinknuseren var tilstede. Til andre tider var det bare å vente. På denne plassen var det innredet som en svær diger labyrint med cirka to meter høye steinvegger av løsstein som skulle brukes senere. Og i denne var det ganske lunt, så vi var beskyttet mot vær og vind. Regnet strømmet rett ned dessverre, vi hadde ikke tak over, men vi hadde i hvertfall beskyttelse mot vind, og det var på denne tiden ganske viktig. Dette var på et tidspunkt da våren nærmet seg, våren 44.

Så får jeg et nytt tilløp til betennelse, denne gangen i beinet. Jeg kunne ikke stå på det. Jeg ble sendt inn på sykehuset, dvs. ”revier” de kaller det, fangesykehuset.

Og skulle der bare ta det med ro. Og mens jeg er der- i april så kommer den første pakken, danskepakken til utdeling blant nordmenn. En pakke på deling til fire mann. Det viser seg i etterkrigstiden, jeg fikk rede på dette, jeg fikk snakke med de som hadde hatt med dette å gjøre. Det var sendt en pakke til hver. De hadde fått oversikt på hvor mange fanger det var der, og at det var nordmenn der. Det var sendt en til hver, og fjerdeparten kom frem. Når det kommer til stykket, kanskje var det lykkelig, for ellers hadde hele sendingen blitt sendt tilbake. Men det var stjålet av SS så mye at det simpelthen ikke var mulig uten å blottlegge hele systemets råttenskap i form av å stjele mat fra fanger.

Så vi fikk altså vår fjerdepart av dette. Til deling på fire. Greit. Og der inneholdt det sukker, havregryn, tyttebærsyltetøy, mel, tørrmelk. I det hele tatt massevis av de tingene som vi overhode ikke hadde sett noenting til. Pluss vitaminpiller, tran, tranpiller. Og på toppen av det hele; en pakke Lucky Strike sigaretter. En skikkelig amerikaner. Kan skjønne humøret steg ganske betraktelig.

Jeg har opplevd å se en av de norske som ble lagt inn der. Han ble lagt inn. Han var nokså fyldig i kinnene, men fyllingen var materie under huden. Og de kom to pleiere to ganger om dagen og presset dette ut gjennom to hull på hver sin side. Like ved ørene. Det var all behandlingen han fikk. Og så får han danskepakken. Og tro det eller ei, denne mannen som for øvrig heter Langaas, som var militær, jeg har truffet ham etter krigen. Ikke nok med at han overlevde krigen, men han ble frisk på en uke på grunn av de pakkene. Vi fikk mikrostoffer som kroppen trengte, og som vi ikke hadde sett noe av.

Nå er vi i april, så går mai måned, så kommer invasjonen den sjette juni i 1944, og da steg jo humøret ganske mye. Dessverre hadde vi på det tidspunktet mistet fire av våre nærmeste kamerater, av en gruppe på åtte. Vi havner et stykke ut i juli, og jeg får tyfus som de eksperimenterte med nettopp i Natzweiler.

Og den kom inn i leieren, og det var mange som døde av det, også nordmenn.

Vi hadde et remedium for dette, det var som de kalte ”sprøyten som kunne redde liv”.

Jeg har sett hvordan den er vært brukt for seint på en av mine nærmere kamerater, som da fikk denne sprøyten etter at jeg ba legen om det, for seint. Han døde. Jeg var helt klar over det, nå havner jeg i krematoriet hvis jeg ikke får denne sprøyten tidsnok. Det fikk jeg, og jeg overlevde. Jeg kommer til å være på revier, eller sykehuset helt til mot slutten av august. Så allerede helt fra slutten av mars, gjennom hele denne perioden hadde jeg da vært på sykehuset, under tak, under beskyttelse på en måte.

Og jeg kommer ut og treffer da de andre norske som er samlet i en brakke. Der sitter jeg en dag og spiser på et muggent brød. Da kommer selveste lagerskriveren, en offisersom plukker ut meg. Han har en jobb til meg sier han. Jeg skulle holde rent på tyske vaktbrakker. Ja, det var jo greit nok det. Jeg får vite hva jeg skal gjøre. Og mens jeg er der får jeg kontakt med en gruppe nordmenn som kjører trillebårer ut og inn av leiren. De holdt fremdeles på å bygge leir. Og de sier det at disse tyskerne pleier å etterlate seg en del mat etter middagspausen, og det pleier vi å få lov til å hente. Ja bare forsyn deg med det du vil. Og jeg opplever det å gå til min egen middagspause, få min fangesuppe, og tilbake igjen, og der møter jeg altså i det vaskerommet jeg oppholdt meg, en bøtte som stod der, tom var den da jeg gikk, -den var breddfull med rester etter tyske middager med skikkelige kjøttrester, det var erter og poteter, det var alt mulig. Et skikkelig normalt måltid. Og jeg kunne ikke dy meg, jeg måtte jo smake på dette. Jeg hadde ikke skje eller noen ting, og jeg smakte og smakte med fingrene. Og til slutt, jeg kunne ikke dy meg, jeg måtte simpelthen sette hele hånden nedi og gikk med mat helt til hit. Jeg følte meg som verdens rikeste. Jeg hadde mat nok. Jeg hadde mat så jeg kunne gi bort til andre. De etterlot seg brød, brødskalker, ja hele brød. Jeg fikk disse karene som kjørte ut og inn i leiren til å ta med seg det sammen med steinlasset sitt. Og det gikk jo greit.

Jeg turte ikke selv. Jeg kunne bli stoppet i porten og tatt for å smugle inn ting. Det var ikke lov. Hentet det brødet, og kunne dele ut til mine egne kamerater. Det var litt av en opplevelse i seg selv. Så jeg hadde ikke noe matproblemer på slutten av den perioden. Så en dag ut i september så var det stopp. Da ble det gitt beskjed, ingen skulle ut på arbeide, alle skal holde seg i leiren til nærmere beskjed. Det var begynnelsen på evakueringen.

Evakueringen av Natzweile, foregikk i begynnelsen av september.

Det ender med transport i form av mars ned til jernbanestasjonen, og videre med tog. Vi var bort e i over to netter, havner i Dachau utenfor München. Og i Dachau var det ingenting å gjøre. Der gikk vi bare og slang mer eller mindre, men innenfor spesielt avgrensede områder. Og etter en vel en ukes tid så ble vi sendt videre, en gruppe på 400 mann, med nordmenn på ca. 70 stykker og resten hollendere havnet da i en ny leir som heter Ottobrunn beregnet for 200 mann.

Vi var altså 400 mann som skulle få plass i en leir beregnet for 200, som var der fra før. Denne leiren var bedre, atskillig bedre enn Natzweiler. Maten var bedre, det var ikke mye skrik og bråk, og jeg tenkte som så ”Her må du bli”. Og jeg undersøkte forholdene der og finner et radioverksted. Jeg melder meg der, og får jobb. Jeg treffer også en russer som tegner på et elektrisk skjema inne på felles kantine. Tar kontakt med ham og sier jeg er nesten ferdig elektroingeniør. Han tar kontakt med sine oppdragsgivere, og der møter jeg to sivilingeniører, De intervjuer meg og får en viss peiling på hvor langt jeg er kommet. Godtar meg, og vil ha meg som medarbeider sammen med russeren. Så på den måten hadde jeg to forankringspunkter. For det er eneste måten å kunne bli er at man er ønsket. At det er gode grunner for det. Kort tid etterpå ble resten av kontigenten sendt videre. Blant disse er blant annet Trygve Bratteli og Kristian Ottosen. Kjente personer også etter krigen, og en rekke av mine egne kamerater ble sendt videre. Vi visste ikke hva de gikk til.

Det viste seg at de kom til leire i Østerrike som var verre, de sa det selv; ”detter er jo verre en Natzweiler”. Jeg var altså griseheldig som kunne bli igjen i denne leiren. Det var totalt 13 nordmenn som havnet der, og jeg var alene fra min egen sak. Og der fikk vi da veldig gode arbeidsforhold. Sivilingeniørene som var våre overordnede visste utmerket godt at vi ikke kunne fryse på hendene, så vi fikk et eget rom. Vi fikk anledning til å fyre opp dette rommet med ovn som vi fikk utlevert. Vi laget også en treplate som vi kunne stå på, så vi slapp å stå på sementgulv. Vi innrettet oss med våre bord og tegnebrett og sånt noe på dette gulvet. Vi fikk lov til å bruke den veden vi ville, og vi kunne finne i dette området. Og så var det et byggeområde for et nytt forskningssenter for utviklingen av supersoniske fly. Dette i 1944, dette er veldig tidlig ute med en sånn tanke. Jeg kunne gå rundt på anlegget akkurat som det passet meg. Jeg hadde ingen kapo, Det var bare disse to sivilingeniørene som ga oss ganske klare og bestemte oppgaver, hvor vi skulle ha en del fantasi selv for å kunne meddele inni dette system.

Men vi hadde egentlig ¾ av tiden for oss selv. Kunne lære litt russisk, lære russeren litt engelsk. Jeg var ute og hentet ved og fyrte opp og dessverre så var trakten så dårlig. Jeg var ute og fant materiale til å lage nye rør, for vi kunne ikke vente i fjorten dager på disse sivilingeniørene for å be om mer ovnsrør. Så jeg laget meg et eget rør som gikk ut i 45 grader. Så vi hadde to meter opp og to meter på skrå ut i gjennom veggen. Og det trakk som bare det. Og den ble brukt, ikke bare til fyring. Det var en som var utmerket, hadde en egen sans for å stjele poteter og kom opp til oss for å bake de. Og deltok vi fikk delta i måltidet.

På denne måten gikk denne tida frem til 15.januar i 1945. Da var det slutt. Da hadde de oppdaget at vi skulle aldri ha vært der. Vi hadde fått skrevet hjem under denne tiden, og fått pakke hjemmefra. Men nå var det slutt. De hadde oppdaget i sine arkiver at vi var havnet på et sted vi aldri skulle ha vært. Vi hadde fått fire gode måneder med tilstrekkelig med mat.

Så kommer vi til Dachau igjen. Der er det en som spør etter meg. Han vil ha meg til å reparere en radio han har fått tak i på en eller anne måte. De hadde greid å få den inn i leiren i småbiter. Og ikke fått den til å spille. Jeg fikk det til. Det var kilden til de nyhetene vi senere fikk. Jeg ante ikke at det var kilden. Jeg selv havnet kort etter som pasient med flekktyfus. Jeg holdt på å stryke med.

Jeg kommer ut av sykehuset etter to måneders sykeleie. Da er vi midt i mars. Og der går ryktene om at nordmennene skal på ny transport. Det ene ryktet sier vi skal til Böhmen, det andre sier at Røde Kors skal hente oss. Disse ryktene fortsatte dag etter dag. Snart var det ene mest sannsynelig, snart var det andre.

Og havner vi i Böhmen så var det siste reis for mange av oss, det var vi helt klar over. Men dette her med Røde Kors, det hadde vi ikke noe tro på, var ikke villig til å akseptere for godt til å være sant. Og sånn gikk det en uke, frem og tilbake og så kommer vår leder, Normann Aune, kaptein aune fra Trondhjem og kan fortelle i morgen blir vi hentet av busser. Fra Sverige, Røde Kors vil hente oss. Neste dag står vi opp og får utlevert gamle effekter som vi hadde innlevert halvannet år før. Alt var der. Ingenting var savnet.

Vi ble kledd opp i sivile klær, vi telles opp, ut av porten stilles vi opp på nytt igjen og der ser vi første gangen svensker. En svensk offiser teller rekkene sammen med kommandanten. Og der kommer også en svensk lotte forbi og sier ”Hur mår ni karar,? ” – Vet du. Vi holdt på å grine alle sammen. Tenk første vennlige ord på fire år!

Etter hvert ble vi henvist til der står bussene. Hvitmalte hvite busser. Og vi ble bedt om å ta plass, og på hver plass var det en pakke. ”Vær så god forsyn dere, men vær forsiktig det er sterk kost det kan gå galt hvis dere ikke tar det forsiktig”. Det var beskjeden vi fikk. Men ellers skulle alt skje på tysk det var tyske gestapister i hver eneste buss og denne kom da av gårde, nokså raskt og det bar i retning av Neungamme og Hamburg.

Vi kjørte over tyske autostradaer, imponerende anlegg. Imponerende var det også å se resultater av bombing med hus som ikke eide en eneste takstein. Vi kunne se tvers igjennom hele toppen.

Men vi havner altså i den leiren Neuengamme, og dit kom jeg da den 25. mars og ble der til noen av de aller siste som forlot denne leiren men denne gangen i danske Røde Kors biler.
Og jeg kommer over til Danmark den 20. april, selveste Hitlers bursdag. På natterstid møter vi dansker som møter oss med hurrarop og danskeflagg og god mat og i det hele tatt det var som å komme hjem.. jeg har blitt glad i danskene.

Vi ble sendt videre til en ny leir som het Møgelkær som var opprettet for å ta imot fanger fra Tyskland. Der fikk vi fikk vi forpleining direkte fra Røde Kors så vi led ikke noen nød. Det var en forholdsvis lite problematisk leir det var ikke det var bare å hoppe over en bom så var vi på den sivile siden. Og det gjorde vi da, prøvde oss også å gå i det fri og komme tilbake til leiren for vi hadde ikke noe sted å være ellers. Og frivillig tilbake til leiren, det var ikke verst.

Men da var altså situasjonen den vi kunne faktisk regne med at det går bra og følelsen av å kunne gå alene uten en vakt ved siden av seg var ganske interessant i seg sjøl. Vi havner tilslutt i siste transport fra den leiren den 2. eller 3. mai kommer vi til Sverige. Med danske hvite busser den gangen, gjennom Odense med folk på begge sider som hilser oss kaster sjokolade inn til oss, tar oss mot som helter og kommer videre på den måten til slutt da med ferjen over til Malmø det var siste tyskeren vi så. Og havner til slutt i Helsingborg. Internert i en ukes tid det kunne jo være forskjellige sykdommer vi brakte med oss og så var det ut i det fri og istedenfor å reise hjem.. Jeg var faktisk ikke mentalt forberedt på å reise hjem, jeg reiste til Stockholm i håp om å kunne starte opp et videre studium et Stockholms tekniske skole.

Men jeg endte som medarbeider i den norske legasjon og var der og tjente litt penger og kunne kjøpe litt ekstra ting hjem og dro da tilslutt hjem 22. juni og havner da i min familie igjen, så der ender egentlig min historie.

Haakon Sørbye har et klart budskap til dagens ungdom:

Vel jeg sier at dere skal legge merke til hva som skjer der nazi grupper som danner seg i dag. Spør dere selv, hva er det slags folk som havner der? Er det deres egne skolekamerater, og hvorfor i tilfelle? Er de slik at de er støtt ut fra det gode selskap og føler seg ensomme og forlatt i skolen? De finner nemlig, i disse gruppene sin plass hvor de kan føle seg hjemme. De blir tatt godt vare på.. Og de har en følelse på at de vokser på det. Det er nærmest en teori fra min side for jeg har ikke opplevd det på nært hold selv, men det er sånn jeg selv tenker det ville kunne skje. Da sier jeg; merker dere at det er noen som så å si blir mobbet ut av fellesskapet, ta de inn mens det enda er tid ellers kan dere risikere å lage en ny type nazister. Pass på. Dere har et ansvar, følg det opp.