Georg Rosef

NN-fangen Georg Rosef ser en lys fremtid i dagens ungdom. – Det er dem det angår, ikke oss. Ungdommen har livet foran seg, sier den gamle motstandskjempen.

Georg Rosef ble arrestert den 9. september 1942. Han var da aktiv i motstandsarbeidet på Sørlandet.
Det var 22 mann i Rosef sin gruppe, men han vet ikke hvorfor de ble arrestert. De ble sendt til Grini og ble der et halvt år.
– Det var jo forferdelig. Vi visste jo ikke hva som kom senere. Det var aldeles forferdelig for vi var så usikre på alt, forteller Georg.
Først ble han satt til å jobbe på treskjæreravdelingen, deretter ble han sendt på sagbruket.
– Det lå ganske langt utenfor leiren. Der fikk vi smuglet inn forskjellige ting. Jeg husker en gang jeg hadde fått suppa mi der ute, stålsuppa, og kaffe. Vi hadde noen store termokjeler, og jeg og en annen fikk beskjed om å bære en av kjelene. Da vi kom inn til leiren om kvelden var det kontroll. De som var før oss bar også på en kjele, og de ble tatt. Men heldigvis ble vi bare vinket igjennom. Og da vi kom inn i leiren og fikk tømt kjelen var den full av tobakksruller og Teddy tobakk. Jeg fikk en stor rull tobakk og den varte helt til jeg kom til Sachsenhausen, forteller Georg Rosef.

Georg visste lite om Tyskland, og var i grunn glad for å slippe unna Grini. For der fryktet han for at han ville bli skutt. Dersom han ble transportert til utlandet følte han at han hadde en større sjanse for å overleve.
Georg ble sendt med slaveskipet Monte Rosa fra Oslo til Århus og deretter videre med tog til Tyskland. Fangene ble sendt helt ned i bunnen på skipet. Der hadde de tydeligvis transportert hester tidligere, for det lå hestemøkk overalt foreller Georg.
Han havnet i Sachsenhausen og fikk jobb på en utekommando de kalte ”Spieren”.
– Det var en fæl kommandant, og vi satt i noen trekkfulle brakker. Jobben besto i å demontere ting de hadde hentet fra ruinene i Berlin. Telefoner skulle vi samle opp og fordele kopper, nikkel, jern og skruer for seg. Mens vinden blåste snø inn igjen.

En morgen ble Georg plukket ut til en ny jobb. Han ble satt til å jobbe på leirsykehuset, Revier 2. Årsaken var at han egentlig skulle bli overflyttet til Klinkerverk, et av de verste stedene å arbeide. Men en nordmann som arbeidet på skriverstuen hadde sett at Georg skulle overflyttes. Han oppdaget også at det sto NNRU laborant i Georg sine papirer, og jukset derfor med kortene slik at Georg fikk en jobb som sykepleier.
– Første dag på jobb møtte jeg to andre som også var nye. Vi ble vist til patologibrakken hvor de obduserte døde mennesker. I kjelleren lå det lik. Jeg ble vinket bort av en kar og før jeg visste ordet av det sto jeg med en iskald lever eller hva det var i hånden. Samtidig hørte vi et smell. Hodet til en av mine kolleger slo i sementgulvet, han tålte ikke det han så og besvimte.

Georgs arbeidsoppgaver var å pleie pasientene på to av sykebrakken. Han målte temperatur, telte puls og førte journal. Han delte også ut medisiner i den grad det fantes.

Georg var NN-fange uten selv å vite det. Han fikk ikke motta Røde Kors pakker, og det var ikke nazistenes mening at han skulle komme levende hjem. Men det hendte at han mottok det som ble kalt likpakker.
– Det var pakker som var sendt til fanger som allerede var døde. Jeg fikk en slik pakke, men aldri noen som ble sendt til meg personlig.

Georg Rosef ble sendt på transport til Natzweiler, en NN-leir høyt oppe i fjellet over Strasbourg. Der var forholdene forferdelige.
– Jeg tenkte bare på dag for dag, og hadde ingen tanker om å komme hjem igjen. Det gjaldt å overleve.

Georg arbeidet på sykebrakka også i Natzweiler. Han opplevde mye vondt.
– En gang kom det 80 sigøynere fra Auschwitz. De ble delt i to grupper. 40 av dem ble vaksinert med en vaksine som skulle prøves ut, de andre 40 fik ikke noe. Men alle 80 ble infisert og det var min jobb å pleie dem. Det eneste vi kunne gjøre var å ta temperaturen. Det var en helt fryktelig situasjon. De som ikke var vaksinert ble sinnssyke rett og slett. En av dem var helt vill, akkurat som en ulv. Han gliste med tennene og bet etter meg, så jeg måtte stadig være på vakt.

Georg ble i Natzweiler i ett år. Etter at invasjonen startet den 6. juni 1944 kom troppene stadig nordover. En dag ble hele leiren evakuert og tømt. Fangene ble sendt til leiren Dachau, like ved München.
– I Dachau kom jeg rett inn på Revier, sykestua. Jeg var ikke så lenge der før jeg ble fortalt at jeg skulle sendes til Stutthof, en leir jeg hadde hørt noen forferdelige historier om. Jeg ble sendt dit sammen med noen leger og sykepleiere. Jeg tror vi var åtte, og så hadde vi fire Wermacht-folk med oss. Det var kaos på togstasjonen og vi kom vekk fra vokterne våre. Vi kunne jo ikkerømme heller, så vi gikk av toget der vi skulle. Sjefen for fangevokterne tok oss i hånden fordi vi ikke hadde stukket av.

Fronten nærmet seg Stutthof, og Georg ble også evakuert fra leiren. De var 1200 fanger i den første gruppen som gikk.
– Det var en fryktelig marsj. Veldig anstrengende og det var mange som døde underveis. De som falt sammen fikk et pistolskudd gjennom hodet av vaktene. Det var grusomt å se på.

Søndag den fjerde mars 1945 kom gikk gruppen til Georg gjennom et lite tettsted hvor gudstjenesten akkurat var ferdig. Folk strømmet ned kirketrappen og blandet seg med fangekolonnen som gikk forbi. Georg hadde en dansk jakke på seg over den stripete fangejakken. Han fikk hjelp av et par lokale gutter til å gjemme seg lenger og lenger inn i flokken. På den måten klarte han å rømme. Han fikk være hos en fattig familie til russerne kom den 10. mars.
Sammen med en dansk fange fikk han hjelp til å komme seg videre. Han jobbet en stund i saniteten for russerne.
Georg traff en rekke mennesker som hjalp ham. Veien hjem til Norge var lang. Han hoppet på et tog, og ble kastet av etter et stykke. Og slik klarte han å komme seg vestover. Til slutt fikk han sitte på med en lastebil som skulle til Hamburg. Der traff han den unge norske jenta Wanda Hjort.
Hun skriver i sin bok ”Hver fredag foran porten”: …Georg Rosef dukket opp på kontoret i Hamburg etter å ha vært på vandring helt fra mars måned. De hadde blitt sendt tvers over
hele Tyskland til leiren Stutthof i Østpreussen, Da russerne stod ved Danzig ble de drevet på dødsmarsj igjen, utrolig nok klarte de å stikke av og ingen hadde hørt noe fra dem.
Vi hadde regnet med at de var døde, utenfor Georg Rosefs navn på listen min hadde jeg skrevet ”skutt under flukt 7.3.1945”(…) Og så sto han plutselig der i kontoret i Jungs Alle, i Hamburg en varm junidag, høyst levende med fillete klær og utgåtte ridestøvler som bar preg av fordums eleganse. ”

25. juni kom Georg hjem med fly til Oslo.
– Det var rart å komme hjem. Jeg følte at jeg hadde vært sett en forferdelig forestilling, det var uvirkelig.
Georg har reist som tidsvitne for Hvite busser. Han er full av lovord om dagens ungdom, som han mener viser et stort engasjement på turene.
– Det er betryggende. For det er dem det angår, ikke meg. Vi er jo så gamle at vi ikke har noen fremtid, mens de har livet foran seg.

Utviklet av: Folkebadet.no