Finn Hasselgård

Finn Hasselgård ble født 15. juli 1919, og jobbet på skipsbyggeriet Fredrikstad mekaniske verksted da krigen brøt ut. På arbeidsplassen drev Finn og en kollega formidling av nyheter.

De hadde begge radio, noe som var strengt ulovlig. Men på den måten fikk de vite siste nytt fra England og Amerika som de skrev ut på skrivemaskin og distribuerte rundt. De hadde ikke kopimaskin, så det var begrenset hvor mange eksemplarer de fikk laget.
Gestapo fikk tak i et eksemplar av den lille avisen, og klarte å nøste opp bakmennene. Finn ble arrestert 11. november 1942. Etter å ha blitt forhørt ble han sendt til Grini hvor han ble værende i et halvt år.

Han husker spesielt godt en episode:
– Jeg ble veldig godt kjent med professor Christian Skjeldrup, han ble biskop etter krigen. Men på Grini var han sjef for vaskeribrakka og hadde dermed nøkkel til bygningen. Der inne holdt han andakter. Fra kjøkkenet skaffet han loff og fra sykeavdelingen fikk han tak i noe som het Asol som liksom skulle være vin. Det var spesielt.

I mars 1943 gikk ferden videre med slaveskipet Monte Rosa til Tyskland. Han visste ikke hva som ventet ham.
– Det gikk så mange rykter. Vi hadde et håp om at vi skulle bli sendt som fremmedarbeidere eller sivilarbeidere, for vi hadde hørt at det var jobber nok der nede. Så mange av oss var optimister og så frem til en friere tilværelse enn vi hadde hatt på Grini. Men jo lenger ned i Tyskland vi kom, jo svakere ble håpet.

Først ble vi plassert i et tukthus utenfor Hamburg som het Fuhlsbüttel. Der ble vi en ukes tid før vi ble sendt videre på transport mot Sachsenhausen. Og da vi ble møtt av SS-folk med hunder og gevær på togperrongen i Oranienborg, så skjønte vi fort at vi hadde kommet fra asken til ilden.
I Sachsenhausen måtte Finn også gå igjennom det samme velkomstritualet som alle de andre fangene. De ble registrert, barbert og avluset. Alt kroppshår måtte vekk, og kroppene ble sprøytet med deinfeksjonsvæske som sved fryktelig. Til slutt fikk de utdelt tynne, stripete fangedrakter.
Den første tiden skulle fangene lære orden. Det var viktig å kunne hilse skikkelig, marsjere ordentlig og holde riktig avstand. Finn ble satt på skoløper-kommandoen.
Rundt apellplassen var det laget en løype med forskjellig underlag. Noe stein, grus, pukk, asfalt, vann og så videre. Der måtte fangene gå i åttetall hele dagen, fire mil hver dag for å prøve ut tyske militærstøvler på ulikt underlag. Om støvlene passet var ikke så nøye, ofte var de for store eller for små slik at fangene fikk store problemer med å gjennomføre marsjen.

Etter endt marsj noterte ss-soldatene hvordan den enkelte skoen hadde blitt slitt. Dermed kunne de vite hva slags stoff det var best å lage støvler av. Etter 10 dager i skoløper-kommandoen ble Finn sendt til en utekommando hvor han ble satt il å arbeide på et bilverksted.
Etter bare et par-tre dager ble Finn skikkelig syk. Marsjen hadde blitt for mye for ham, så han ble sendt på sykeavdelingen med dobbeltsidig lungebetennelse. Der kom han i kontakt med en norsk lege som hjalp ham slik at han fikk være innendørs en stund. Men med feber langt over 40 visste Finn knapt om han var levende eller død. Han lå nærmest i koma.

Men en dag kom det beskjed fra den norske legen om at han hadde fått tak i sulfatiasol tabletter fra DanmarkDet viste seg at det var Wanda Heger (kjent for boken Hver fredag foran porten) som sørget for at medisinen kom inn i leiren. Det reddet Finns liv.
Etter sykehusoppholdet begynte Finn å jobbe på at materiallager. Han hadde som oppgave å levere ut og samle inn forskjellige ting som ble brukt i krigsindustrien.
Det var lange arbeidsdager, og lite mat.
– Om morgenen fikk vi en slags hirsesuppe med gryn. Det var ikke mye til hver. Midt på dagen fikk vi et par brødstykker og litt grønnsakssuppe og på kvelden fikk vi en brødskalk når vi var tilbake på brakka.
Heldigvis fikk de norske fangene etter hvert matpakker fra Røde Kors. Det hjalp godt på sulten, og fangene kunne også bruke matvarer som byttemiddel i leiren, noe som var svært nyttig.

Selv om hverdagen gikk etter forholdene greit for de fleste norske fangene, opplevde de mye fryktelig. Finn forteller at når de kom inn i leiren om kvelden hendte det ofte at galgen var reist like ved porten. Galgen var transportabel, og ble plassert på appellplassen slik at alle fangene måtte se på den eller de som skulle henges.
– Etter hvert blir man ganske avstumpet i slike sammenhenger. Jeg husker at det eneste jeg tenkte på var ”Uff, nå blir vi stående her. Det tar lang tid før vi kommer inn på brakka”.
Det er rart hvordan mentaliteten forandrer seg, men det var kanskje en måte å overleve på, sier Finn.

Han har mange tanker om hva som gav ham styrke til å holde ut:
– Vi nordmenn var heldige som var samlet på egne brakker, det gjorde at vi utviklet et enestående fellesskap. Og vi slapp å sulte fordi vi fikk ekstra matpakker. I tillegg fikk vi lov til å sende og motta brev. Vi fik lov til å skrive to brev i måneden, det var gjerne den første og tredje søndagen vi skrev brev, og så kunne vi motta to brev tilbake igjen. Og de hjemme kunne også sende oss pakker. Det holdt oss oppe.

I begynnelsen av 1945 begynte det å gå rykter om at fangene skulle hentes ut, men det trodde de ikke mye på. Men en lørdag kom det beskjed over høyttaleren at alle de norske fangene skulle være inne i leiren dagen etter. Og så kom de hvite bussene.
– Vi ble hentet ut i puljer. Det var en underlig opplevelse da jeg gikk ut av porten den 18. mars. Da jeg kom ut av porten og så de hvite bussene møtte jeg vennlighet og omsorg for første gang på veldig lenge. Særlig de kvinnelige sykepleierne som var med som hjelpepersonell i bussene visste ikke hva godt de kunne gjøre for oss. Vi var nesten som små gutter igjen som fikk hjelp mor. Sånn føltes det, forteller Finn.

Fangene ble kjørt til leiren Neuengamme, sør for Hamburg. Der skulle de være en stund i påvente av å komme videre til Danmark og Sverige.
– Vi fikk et brutalt møte med Neuengamme. Det første som møtte oss var en ansamling av lik som lå utenfor krematoriet. De hadde ikke kapasitet til å forbrenne alle likene, så de lå slengt oppå hverandre som en vedhaug. Det gjorde dypt inntrykk.
De norske fangene ble innlosjert i en brakke hvor det allerede var fullt av dødssyke, døende og allerede døde fanger. Disse ble alle flyttet ut og sendt vekk for å gjøre plass til skandinavene.

Etter en måned i Neuengamme var det tid for avreise. Det danske Jyllandskorpset sørget for transporten over grensen til Danmark.
– På vei ut av leiren kjørte vi gjennom den lille byen Neuengamme. En småkoselig by med villahus med hager rundt. Der så vi kvinner med små barn i hagene. De ga oss blomster og ønsket oss lykke til på reisen. Det var en underlig følelse å reise ut av dette helvetes stedet med favnen full av tulipaner, forteller Finn.

Fra Danmark gikk ferden videre til Sverige. Fangedraktene var nå byttet ut med nytt sivilt tøy, og Finn fikk spise på restaurant for første gang på svært lenge.
Finn var i Sverige da freden kom 8. mai 1945. Men det var et voldsomt apparat som skulle settes i sving for at alle fangene skulle fraktes hjem. Derfor tok det ennå noen uker før han kunne sette føttene på norsk jord.
– Det var fantastisk å komme hjem. Vi reiste med toget, og på hver eneste jernbanestasjon var det fullt av folk som ville ønske oss velkommen hjem. Det var kor som sang og en virkelig folkefest.

– Men et bilde står klart for meg. Da vi kom til Skjeberg stasjon var det en mann som gikk av toget alene. Jeg så han gikk over noen jorder, det var ingen som tok imot ham. Jeg ser ham enda for meg der han går alene med den lille esken med alle eiendelene sine i. Det har festet seg hos meg at han ikke fikk den varme velkomsten som jeg selv fikk.

Finn ble møtt av forloveden. Det var et hjertelig gjensyn, og etter mange år som ringforlovet kunne de nå endelig gifte seg.